onsdag 26. september 2007

Burde vi stanse oljeutvinningen?

I dagens utgave av klassekampen mener en Dokk Holm at vi burde stanse norsk oljeutvinning for på den måten å presse oljeprisene opp, og dermed legge press på utviklingen av alternative energikilder.

Dette er en god ide. Gjennom vår oljeutvinning skapes det ubalanse, ikke kun i atmosfæren, men også i Norges økonomiske og mentale tilstand. Oljeutvinning fører til at sammenhengen mellom arbeid og produksjon på den ene siden, og konsum og velstand på den andre løses opp, og denne oppløsningen fører til at vår økonomiske og politiske situasjon blir forvirrende og uklar, samt at det hoper seg opp massevis av penger som vi ikke kan bruke pga renta. Danmark og Sverige er omtrent like rike som Norge, men de har flinkere politikere – kan dette ha noe å gjøre med vår oljeutvinning?

Den onde Kristin Halvorsen, te-selskaps miljøvernminister Helen Bjørnøy og resten av den kvasi-rødgrønne og brune regjeringen vil selvfølgelig aldri tørre å diskutere noe så radikalt som å stanse oljeutvinningene, uansett hvor mye problemer global oppvarmning fører med seg. I likhet med Hitler og hans nasjonalsosialistiske regime er de i virkeligheten i lomma på investorer og næringslivet. Sosialisme og miljøvern kan aldri bli noe annet enn prat og symbolbruk hos partier som SV og AP.

mandag 24. september 2007

Lenin om sex, også litt om politikk og sånt.


Er marxister hippier? Er marxister for fri sex? Lenin var ikke for fri sex, selv om han var for likestilling. Lenin kritiserte deler av venstresiden for deres spissborgerlige og ”frihetlige” syn på seksualliv. Slike hippi-tendenser er umarxistiske hevdet han.

Lenin er dessverre død, og etter at han forsvant har det vært smått med store tenkere på den kommunistiske grenen av venstresiden. Til syvende og sist har ikke venstresiden mot nok til å verken forsvare proletariatets diktatur, eller noe annet av den marxistiske ideologi. Istedenfor sklir de raskt ut i ultraliberale, kapitalistiske og ”frihetlige” tendenser.

Et utrag fra Lenins syn på saken:
Ungdommens endrede innstilling til seksuallivets problem er delvis prinsipiell og basert på en teori. En del sier at deres innstilling er revolusjonær og kommunistisk, og tror selv at det er slik. Det gjør intet inntrykk på meg som er gammel. Visselig er jeg langt i fra noen dyster asket, men ungdommens nye seksualliv – i blant også de eldres – synes jeg virker rent borgerlig, nærmest som en utbygging av det gamle borgerlige bordellet.

En reel venstreside må tørre å være anti-populistisk innen dette, og mange andre områder. Selvfølgelig kan man prate de ”frihetlige” og liberale anti-tenkerne og kvasi-opprørerne etter munnen, og dermed innkassere et par billige stemmer, men på sikt kommer man ingen vei. Forøvrig går det også ann å jage etter den rasistiske grenen av anti-tenkning, og gå inn for ting som nasjonalisme, raselovgivning og lignende i bytte mot et par stemmer. Begge deler er like anti-kommunistisk og u-marxistisk, men venstresiden har så langt valgt å kun prate de "frihetlige" anti-tenkerne etter munnen. SV har lykkes i å få sin partileder inn i regjering, men feiler i alt annet. I et Norge der SV-linja har overtaket vil venstresiden aldri kunne bli noe mer enn et par skjeggete og hasj-sløve menn i sære klær, kvasi-frihetlig SV-retorikk, maktarroganse og 1970-talls nostalgi. De få på venstresiden som forsøker å tenke, som forsøker å finne løsninger, og som er oppriktig intressert i politikk må motarbeide slike tendenser, og dermed motarbeide SV.

Både Marxist-leninismen og fascismen er gode alternativer til SV-linja slik jeg ser det, men samtidig mener jeg at de russiske kommunistene var alt for lite skeptiske til den stadig økende offentlige sektoren som deres politikk førte til. Er det slik at frivillig handel er uforenlig med marxisme? Nei, egentlig ikke. Deler av denne politikken ble reversert under NEP-kampanjen, blant annet fordi Lenin innså at den ikke fungerte. NEP-kampanjen ble avsluttet da Lenin døde og Stalin tok over.
Jeg mener at det Norge trenger nå er et fascistisk kaderparti. Et parti som er strenge med hvem som godtas som medlemmer, og som lærer de grundig opp i ideologien. Gjennom en slik partiorganisering får man muligheten til å kaste ut både nynazister som skulle ønske å innfiltrere partiet og "frihetlige" kontrarevolusjonære strømninger av typen fri sex og fri narko, og andre former for kamuflert høyreliberalisme.
Fordi et parti ikke kan holde flere mottridende meninger om samme tema samtidig kan ikke et slikt parti godkjenne både marxist-leninistiske og fascistiske medlemmer, men bør være positivt innstilt til, og la være å motarbeide et marxist-leninistisk kommunistparti dersom det skulle bli opprettet.
Grunnen til at italiensk fascisme var sterkt anti-kommunistisk hadde først å gjøre med at de italienske kommunistene ville gjøre om Italia til en sovjetstat som tok ordre fra Moskva, og etter marsjen mot Roma ble det gryende uvennskapet mellom fascistpartiets Italia og Sovjet (Sovjet likte selfølgelig ikke at fascistpartiet hadde angrepet deres støttepartier i Italia) forsterket gjennom at Stalin anklaget fascistene for å stå bak et slags innfiltrasjonsprosjekt der de ifølge Stalin hadde samarbeidet med Trotsky, frafallene kommunister og russiske jøder for å ødelegge Sovjetunionen. En ganske grov anklage som ikke hadde rot i virkeligheten - men alt dette begynner å bli lenge siden. I dag bør fascismens hovedskyts rettes mot SV-linja og kvasi-sosialismen.

Mer om Lenins syn på seksualmoral og kommunisme:
http://spoknippet.blogspot.com/search/label/Lenin

søndag 23. september 2007

Hippier?


Har lenge hatt et ambivalnet forhold til hippier. På den ene siden er det jo fint med fred og kjærlighet og sånt, også dette med å gjøre opprør mot autoriteter osv osv. Men på den andre siden er de så vanvittig dumme og overfladiske at det er helt flaut. Hippi som filosofi går i korthet ut på at man alltid skal tenke på seg selv først, at man trenger rusmidler for å oppnå høyere selvbevisthet dvs finne seg selv, og at stil og innpakning alltid er viktigere enn innhold. Sistnevnte har også fascister til tider blitt beskyldt for, men fascisme har tross alt mye og dypt innhold sammenlignet med fks hippi-kulturen.

Noe av det som kjennetegner hippier er at de støttet alt som de ikke selv er utsatt for. Dette er fks sovjetunionen, Hamas, Hizbolla, antisemitisme, nynazisme osv osv. Hippiekulturens budskap om å alltid sette deg selv i sentrum, over alle andre, og kombinert med overfladisk opprør av typen "hush Bush" gjør at den lett slår rot på venstresiden, og dermed svekker den. Det at vi i dag ikke lenger har noe ordentlig venstreside i hverken Europa eller USA kan ha noe å gjøre med hippiene.

I det minste må et fascistisk parti unngå å ta opp i seg hippie-elementer. Man trenger ikke å ta dop for å finne seg selv, man trenger ikke å gå i stygge klær, man trenger ikke å være en overfladisk konsument osv osv. Kort sagt trenger man ikke å være en zombie, det er ikke bra å være en zombie. Den fascistiske revolusjon må være en revolusjon som er anti-kapitalistisk anti-spissborgerlig, anti-hippie og anti-zombie.

Bilder av amerikanske hippier i fritt forfall:
http://www.zombietime.com/hall_of_shame/

fredag 21. september 2007

Demokrati... Valg.... Huff... Kan vi prate om noe triveligere?

Finnes det bedre alternativer enn demokrati der ute? Eller vil vi for all fremtid være støkk med folk som Kristin Halvorsen og Siv Jensen? Det faktum at Kristin Halvorsen nå sitter i regjering, i en av landets mektigste stilling avslører demokratiets svakheter.
Valg er forferdelige greier. Manipulative politikere som alle tilsynelatende mener det samme, mye skriking, hyling og generell idioti. Alle er for bedre skoler, mer eldrehjelp, opprustning av psykiatrien osv osv – men de rekker ikke å prate om det i mer enn fem sekunder hver før de blir avbrutt av en annen PR-kåt politiker. Så hva er egentlig vitsen med å ha mer enn ett parti?

I en korporativ ettpartistat vil politikken bli utformet i samarbeid mellom partiet, ekspertene, og fagforeningene og arbeidsgiverforeningene innen hver gren av samfunnet. Totalt fritt for valgflesk vil dette være et system der gode argumenter og fornuftig tenkning vinner fram.
Men vil avskaffelsen av demokratiet være mulig under de nåværende tilstander, med fortsatt økonomisk vekst og en ikke alt for misfornøyd befolkning? Selvfølgelig finnes det mange som lengter etter noe bedre, folk som innerst inne synes at demokrati er tomt og trist. Som en følge av den rødgrønne regjeringen og Kristin Halvorsen har troen på demokratiet blitt noe svekket.

I et politisk seminar jeg var på i går ble det fortalt at mange LO medlemmer også er Frp sympatisører, og at de samtidig ofte er militante og sosialt radikale. Dette er folk som ikke finner seg i lureriene til Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg (til sosialdemokratenes store forskrekkelse), og som vil ha noe bedre. Dessverre er ikke Frp et godt alternativ. Frp er politisk ustabile populister på like linje med SV, og det finnes ingen muligheter for at Frp skal uvikle seg i fascistisk retning. Like fullt viser situasjonen at det muligens er grobunn for et fascistisk parti i Norge.

Muligens må det en krise til. Fascismen ble etablert i Italia under en situasjon med store streiker og sosial uro, det semi-fascistiske ”New deal” styret i USA ble etablert under lignende forhold ti år senere.

fredag 14. september 2007

Det fascistiske menneske



På hvilken måte er det fascistiske mennesket forskjellig fra det kvasi-sosialistiske og kapitalistiske mennesket? Det kvasi-sosialistiske og kapitalistiske mennesket tror i likhet med fks det føydale, eller det før-siviliserte mennesket på en del grunnleggende sannheter. Dette kan være ting som fks, at høyt forbruk er mer høyverdig enn lavt forbruk, at staten passer på de svakeste i samfunnet, at jorden er flat, at politikere som regel er snille, at teoretiske yrker er mer verdifulle og høyverdige enn praktiske osv osv.

Et godt eksempel på sistnevte er en observasjon jeg gjorde under en debatt i Tromsø en tid tilbake. Ekslederen for ATTAC, Magnus Marsdal (en forferdelig utdatert, kjedelig og uoriginal type) var på turne for å promotere syte-boka si om hvorfor venstresiden mister velgere til Frp. Et sted ut i debatten pratet han med en av de fremmøte, og denne fortalte at han var ambulansekjører ved siden av å studere Juss. (akkurat da omhandlet debatten mobilitet i arbeiderklassen, og ambulanseføreren snakket om at hans foreldre er ufaglærte arbeidere, eller noe sånt noe) En person som meg vil helt klart hevde at ambulansekjøring er både mer krevende, og mer verdifullt enn juss-studier. Å åpne en bok og lære seg det som står der er noe de aller, aller fleste kan klare. Magnus Marsdal derimot - proklamerte det nærmest som en seier for arbeiderklassen generelt, og norsk venstreside spesielt at vedkommende ambulansesjåfør studerte juss! Hva faen? Ambulansekjøring krever høye reflekser, man må takle stress, være våken på jobb osv osv. Å studere juss krever…..? Tja, et par timers lesing i uka, pluss at det kan være en fordel å henge på forelesninger. Personer med enorme psykiske og fysiske problemer vil som regel være i stand til å studere juss, men vil ikke være egnede ambulansesjåfører.

Denne grenseløse respekten for bøker og kunnskap er en del av den kapitalistiske og kvasi-sosialistiske tankemåten som definerer vår tid. Fascister tror ikke på noe av dette. Teoretiske yrker er ikke mer høyverdige enn praktiske, høyt forbruk er ikke et mål i seg selv, staten passer ikke på de svakeste i samfunnet, og politikere er ikke, og trenger ikke å være snille.

De som bidrar til å spre disse mytene må motarbeides. SVs lave oppslutning ved valget er et skritt i riktig retning, etableringen av et fascistisk parti vil være et annet. Gjennom å riste av seg falsk kunnskap av denne typen vil det bli enklere å tenke klarere, og klar tenkning er en forutsetning for en hver revolusjonær utvikling.

Jeg er imot ytringsfriheten!

Innen nynazistiske og rasistiske bevegelser plapres det ofte over ytringsfriheten, eller en påstått mangel på denne. Nynazistene og rasistene framstiller seg selv som offere for det de mener er anti-demokratiske og totalitære, ja til og med ”fascistiske” tendenser hos anti-rasistene og andre som motarbeider deres fordummende budskap. Dette har å gjøre med at den moderne nynazismen, og den moderne rasismen ikke har noe spesielt politisk system eller samfunnsordning som de ønsker å bytte ut demokratiet med, deres eneste mål er aksept for rasisme, og på sikt rasistiske reformer for på den måten å ”redde den ariske rase”.

Vi fascister tenker annerledes. Fordi fascismen er et politisk og økonomisk system, og fordi dette systemet innebærer en begrensning av ytringsfriheten kan vi ikke gjemme oss bak denne dersom vi blir motarbeidet gjennom anti-fascistisk propaganda, voldelige aksjoner, eller statlig sponsing til anti-fascistiske (i ordets rette forstand) bevegelser.

Dersom framveksten av en fascistisk bevegelse ikke blir aktivt og målrettet motarbeidet fra statlig hold - eller at staten velger å slå ned på anti-fascistisk vold på lik linje med andre voldshandlinger - betyr dette at demokratiet holder på sine prinsipper om ytringsfrihet, hvilket tjener vår sak. Men dersom det motsatte skjer er dette også greit. Fascister bør ikke under noen omstendigheter forfalle til nynazistenes patetiske syting og følerier over ytringsfriheten dersom vi blir motarbeidet.

Når kommunister slo til mot fascistenes hovedkvarter, og forsøkte å drepe Mussolini og andre ledende fascister før, under og etter revolusjonen skjedde dette uten at fascistene noensinne sytet over at kommunistene angrep ytringsfriheten, og de framstilte aldri seg selv som offere for en anti-demokratisk sammensvergelse. Dette har å gjøre med at demokratiet ikke strekker seg så langt. I en reel kampsitasjon mellom reaksjonære og føydale (kommunistiske) og revolusjonære (fascistiske) krefter gjelder ikke ytingsfriheten, eller demokratisk-parlamentariske spilleregler.

Når dette er sagt, er det alltid viktig å huske på at vold fra fascistisk side alltid må være godt koordinert, godt organisert, og tjene en klar målsetning og en klar plan. Dette innebærer at volden kun vil bli et politisk virkemiddel i en situasjon der et fascistisk parti er stort nok, og har nok støtte i befolkningen til på kort tid å gjennomføre revolusjonen, og innføre den korporative ettpartistaten gjennom en kort (kortest mulig!) periode med revolusjonær vold. Dannelsen av fascistiske kamporganisasjoner bør først skje når partiet har flertallet, eller nesten har flertallet av befolkningen på sin side. I et tilfelle der det fascistiske partiet har over halvparten av setene i parlamentet (slik som i Argentina 1947) vil demokratiet kunne bli avviklet på fredelig vis til fordel for den revolusjonære ettpartistaten, men i en slik situasjon må man være forbredt på at kontrarevolusjonære grupperinger kan forsøke å kuppe folkeviljen gjennom voldelige tiltak, og derfor er eksistensen av fascistiske kamporganisasjoner nødvendig.

Benito Mussolini:
Var heller ingen forkjemper for ytringsfriheten. Hvorfor i all verden skal man unnskylde seg med jødiske konspirasjoner, anti-terrorisme, skumle naboland eller andre barnsligheter for å innskrenke ytringsfriheten? Kan man ikke bare si kort og greit at man ikke liker den, og at man har nok makt til å avskaffe den?

lørdag 8. september 2007

Litt mer om propaganda.

En annen film, som også har til hensikt å trekke en kobling mellom homofili og fascisme er filmen "Il Conformista" eller "fascisten" på norsk. Denne filmen trekker ikke tingene så langt som "Salo" og det finnes ingen scener med grov vold eller porno i filmen. Derfor ble den heller ikke forbudt.

Sett fra et propaganda-synspunkt er dette på mange måter en god film. Handlingen går ut på at en noe forrvirra person med homofile tibøyligheter melder seg inn i fascistpartiet. Like etterpå blir han sendt ut for å drepe sin tidligere filosofiprofessor og venn, og i løpet av filmen møter vi både slemme fascister og snille kommunister. I tillegg er det en del ganske kule scener.

Propaganda kan som kjent være bra eller dårlig. Filmen "Salo" er et eksempel på svært dårlig propaganda, "Il Conformista" er litt bedre, men den har en stor svakhet - historien er totalt urealistisk, og i tillegg er poenget platt. En riktig god propagandafilm er den norske "oljeberget" som tar for seg hverdagen til Jens Stoltenberg slik den så ut rett før valgseieren i 2005.

Fascisme er gøy!

En kul youtube video som har innspirert noen av plakatene jeg har laget:

http://www.youtube.com/watch?v=mhtzFMrpSvI

Det visuelle inntrykket i filmen er godt, og kombinert med et godt lydbilde blir dette en svært gjennomført film med høy kunstneriske standard. Dens store svakhet er at den ikke sier noe om hva fascisme egentlig er. Det er jo ikke slik at fascisme kun er for å avskaffe demokrati, og på den måten lette folk for den byrden det er å tenke på politikk. Denne videoen hadde nok ikke blitt godkjent for propagandabruk dersom den var laget for et reelt fascistisk parti i Australia - men den er kul alikevell.

Og forresten så er "propaganda" et fint ord. Moderne partier bruker andre ord slik som fks "informasjonskampanjer" "valgkampanje" "reklame" osv, men jeg synes at et fascistisk parti bør bruke "propaganda" om aktivteter som har med PR og informasjon å gjøre. I Italia under Mussolini hadde de i en periode et eget propaganda-ministerium, men under Salo-republikken skiftet dette navn til det mer svada-aktige "ministerium for offentlig opplysning og folkekultur"

Propaganda til massene!!!

Big business eller small is beautiful?


Etter at Chiles kommunistiske statslederen Salvador Allende ble kuppet av militæret i 1973 sa den nye statslederen Augusto Pinochet at han ønsket å gjøre Chile om til et land av entrepenører. Dette skjedde ikke. Under Pinochets ledelse ble Chile et land drevet av store amerikanske kjeder, slik som Walmart, McDonalds osv.

Noe av problemet med moderne kapitalisme er at det i alt for stor grad er dominert av store kjeder. I gamle dager eide hver kjøpmann - eller entrepenør – sin egen lille butikk, og hadde et par ansatte som ofte var hentet blandt familie og/eller venner. Dette gav en nærhet til foretningen og arbeidet som moderne kapitalisme mangler, og fraværet av denne retningen gir grobunn for ekstreme politiske retninger slik som fks kommunisme.

Fascister har tradisjonelt sett vært skeptiske til stor-kapital av den typen, på samme måte som at de er skeptiske til store paraply-fagforeninger slik som fks LO. Hvordan kan man så skape grobunn for en mer individorientert kapitalisme? En kapitalisme som ikke baserer seg utelukkende på gigantiske kjeder slik som Rimi og Spar?

I dont know, men problemstillingen er interessant. Rent økonomisk sett er det ingenting i veien med store kjeder og liberal økonomistyring. Chile hadde under Pinochet en økonomisk vekst på rundt 10% i året, situasjonen var omtrent den samme som i Kina fra 1980 og framover. Venstresiden hevder ofte at "jojo, men det er jo bare de rike som blir rikere" men dette er ikke helt riktig. Alle blir rikere, men dersom en som er rik fra før av blir 10% rikere, og en fattiglus også blir 10% rikere, så er det jo klart at han som er rik fra før får flere dollars eller Yen enn den som er fattig.

Pinochet er fortsatt populær i Chile i dag, på tross av en del stygge avsløringer av korrupsjon og grov vold og drap på opposisjonelle etter innføringen av demokrati på begynnelsen av 1990-tallet.

men noen fascist var han ikke.

torsdag 6. september 2007

Yes! Pasolini er død!

Pier Paulo Pasolini ble drept like etter å ha fullført det anti-fascistiske propagandamakkverket ”Salo – Sodomas siste dager”. Drapet ble aldri oppklart, men det har høyst sannsynlig noe å gjøre med denne filmen. Filmens tema er homofili, sadisme og fascisme - Og dens budskap er at fascisme leder til homofili og sadisme, eller omvendt – samt en særegen trang til å spise avføring. Dette dypt konservative budskapet blir prentet inn i seeren av filmen gjennom scene på scene med spekulativ seksualisert vold. Handlingen går ut på at en gruppe høytstående fascister tar en gruppe unge kvinner og menn som gisler i palasset sitt på slutten av andre verdenskrig, og bruker dem som redskaper for å leve ut sine seksuelle og sadistiske fantasier.

Etter å ha sett filmen må jeg si at jeg egentlig er ganske fornøyd med at fyren ble drept, men dette kunne selvfølgelig ha vært unngått dersom politiet hadde tatt affære og arrestert han - og dermed opprettholdt respekten for lov og orden. Er det slik at vi alle må finne oss i alle slags hatefulle og fordummende angrep fra venstresiden? Nei, deres politiske motstandere, og de etniske og seksuelle minoritetene som de til en hver tid måtte hate må selvfølgelig finne seg i en del, men det bør være visse grenser - selv for pietistiske og seksuelt frustrerte kommunister.

Filmen ble totalforbudt i hele Europa etter at den ble ferdig i 1975, men nå er den ute på DVD, og har allerede blitt vist på kino i forbindelse med en filmfestival. Dette mener jeg bør legge til rette for en debatt for grensene for hva det bør være lov å gi ut. Hvor skal grensen gå? Uavhengig av politisk budskap i filmer kan det argumenteres for at det skal være visse begrensninger for hva det er lov å vise på film. Dersom fks en høyrevridd filmmaker hadde fornedret seg selv til å lage en lignende film med kommunister i hovedrollene hadde problemstillingen vært den samme.

Og forøvrig synes jeg at politikk og sex ikke bør blandes - men kommunister går jo som kjent fort tomme for argumenter, så kommunikasjon mellom kommunister og ikke-kommunister vil fort degenerere til påstander av typen "Du er lite ikke homo ass!" og "Du spiser bæsj!"

Så uansett om det var sinna homser eller sinna fascister (eller begge deler) som drepte Pasolini er det bare å si: Job well done! Se filmen selv og se om du ikke er enig.

Stat vs Rase


I filmen ”this is England” følger vi en liten gjeng skinheads hvorav en del av dem blir rasister og nasjonalister litt uti filmen. På slutten av filmen får lederen for den lille gruppen nynazister et problem: På den ene siden liker han ”Milkey”, en av de fargede personene i filmen, men på den andre siden hater han innvandrere, og har et grunnleggende rasistisk menneskesyn. Like fullt kjøper de pot sammen på slutten av filmen, og Milkey røyker Pot sammen med den lille gruppen av BNP (British nationalist party) sympatisører, og alt er fint og flott – og alle har det bra og blir høye og lykkelige – dette på tross av at enkelte av de andre medlemmene i gruppen i begynnelsen er skeptiske til Milkey på grunn av hudfargen hans. I et anfall av sinnsforvirring snur lederen for gjengen seg deretter tilbake til sin rasisme, og banker opp Milkey i et uprovosert raserianfall.

I tillegg til de psykologiske problemene til lederen for gruppen viser denne scenen et grunnleggende politisk og filosofisk problem: Å være autoritær har i etterkrigstiden blitt linket tett opp til rasisme og nazisme, og på grunn av den manglende eksistensen av fascistiske alternativer i partifloraen blir dermed autoritære personer veldig fort knyttet opp til nazibevegelser, eller autoritære kommunistiske bevegelser slik som fks AKP, men autoritær kommunisme er en politisk retning som ikke lenger eksisterer. I et pluralistisk samfunn som vårt vil halv-nazistiske bevegelser av den typen vi finner i ”this is England” veldig ofte bli preget av en slags dobbeltmoral. På den ene siden er de av ideologiske grunner forpliktet til å hate alle ikke-hvite individer, men på andre siden kjenner de folk de liker med ”feil” hudfarge i sine nærmeste omgivelser. Dermed blir det fort en slags ”Jaja, vi liker ikke negere, men han og hun og han mannen nedi gata er nå greie de da”.

Fascister har ikke et slikt problem. Derfor vil sannsynligvis fascisme fortsette å eksistere, og høyst sannsynlig få et oppsving etter hvert som nynazisme blir en umulighet på grunn av stadig mer pluralisme og ”raseblanding”. Poenget er at det er greit å være autoritær, og at dette ikke trenger å være knyttet opp mot rase. At hvert enkelt individ skal finne ut av alt på egen hånd, og foreta et nyansert valg av parti ved hvert valg er en utopi, en utopi som ikke tar hensyn til den menneskelig psyke og tankegang. I virkeligheten består ikke menneskeheten av individuelle individer som tar rasjonelle valg på bakgrunn av rasjonell tenkning og argumentasjon. Folk flest vil som regel støtte de partiene og de synspunktene som ens foreldre støtter, eller som venner og venners venner blir med i – eller så blir man lurt av det partiet med de feteste plakatene og de sleipeste lederne og mediarådgiverne – slik som fks SV eller AP.

Dette var en knusktørr og overpolitisk analyse av en svært bra film med god story og fantastiske skuespillere – løp og se.

Nettverksstyring - Fra government til governance

Dette er tittelen på en liten, men teoretisk blytung bok som kom ut nylig. Folk som er interessert i moderne korporatismeteori, og har lyst til å trimme de små grå bør lese denne. I etterkrigstiden har korporatisme fortsatt å prege politikken og beslutningsprosessene i Europa og resten av verden – men navnet som beskriver fenomenet har skiftet med tidene. Under sosialdemokratiet på 1950-tallet og framover forbli ”korporatisme” et helt brukbart og politisk korrekt ord, men deretter ble ting klønet til, og vi fikk ord som ”neo-korporatisme” og ”lobbyisme” og deretter ”nettverksstyring”, som er siste ord på stammen (OK, lobbyisme beskriver noe annet enn korporatisme, men blir ofte brukt på feil steder, altså istedenfor korporatisme).

For å ro seg bort fra korporatismens ”mørke fortid” har ekspertene gradvis omdefinert og innsnevret ordet. Først til kun å definere stat-arbeidsgiver-arbeidstaker treenigheten, og deretter kun om de årlige lønnsforhandlingene mellom LO og NHO – hvilket blir for smalt.
I en periode førte denne voldtekten av språket til at det ikke fantes noe ord i det hele tatt som beskrev viktige politiske prosesser. Men nå har vi altså fått ”nettverksstyring” og denne boka tar opp fordelene ved nettverksstyring, og forklarer fallgruver som beslutningssystemer basert på nettverk må unngå for at de skal fungere. I motsetning til under fascismen eksisterer det ikke fastsatte korporasjoner i noen moderne parlamentariske land (bortsett fra muligens det årlige NHO-LO-STAT møtet), og dette gjør nettverksstyring noe svevende og ukonkret ettersom styringsnettverk dannes og forsvinner igjen hele tiden.

Like fullt bør fascister forsøke å sette seg inn i litteratur som dette. Teoriene og erfaringene som boka gir vil i aller høyeste grad være nyttige også i en fascistisk setting, og de graver dypere ned i stoffet, og bidrar med mer praktisk kunnskap enn det mer populær-statsvitenskapelig, fascistisk og utopisk litteratur som fks ”the comming corporate state” fra mellomkrigstiden gjør.

Oj, det var mye tung tenkning på kort tid. Nå må jeg sette på en fordummende film eller noe for å lade opp hjernecellene. Head hurts. Ugh!

lørdag 1. september 2007

Stil og kultur i politisk sammenheng.

Enhver politisk bevegelse som setter sitt preg på verden utvikler en egen kultur, klesstil, skikker osv. Mellom 1980 og midten av 1990 tallet hadde fks nynazister en helt distinkt stil, med barberte hoder, bukseseler, white-power music osv. Til sammenligning har norske hobby-sosialister sine palestinaskjerf, sine hasjpiper, og sin dobbeltmoral. Etter hvert som fascismen vokser som politisk fenomen bør også fascister utvikle en særegen stil. Dette er noe som selvfølgelig må skje av seg selv, et partiorgan kan ikke sette seg ned å bestemme hva slags musikk tilhengerne skal høre på, eller hva slags klær de skal gå i (eller kan det det?).

En fordel som fascister har, som fks anarkister hiphopere og pønkere mangler er at vi aldri vil kunne bli misbrukt av grupperinger som rød ungdom og SU (eller kan vi det?). Når den etablerte venstresiden forsøker å knytte til seg grupperinger gjennom diverse sleipe og manipulative tiltak mister disse sin genuinitet og egenverdi.


Hva gjelder musikk liker jeg selv:
Arcade Fire
The Knife
Sigurd Ros

Og en del annet. Hadde den siste CDen til Gåte for inntil et år siden, mye bra der. U2 er også bra – men jeg har hørt litt for mye på det, og gått lei.

Hvorfor behandler vi ikke dyra bedre?

Fant denne videoen på nett:


http://video.google.com/videoplay?docid=-1282796533661048967&q=jews+new+world+order


Ganske deprimerende greier....... Men så lenge billig mat selger bedre enn dyr mat vil vi fortsette å mishandle dyra. Dette er noe et fascistisk parti bør ta tak i. Ingen andre gjør det.

Offentlig sektor, middelklasse-venstre, Frp og revolusjonen.

Mange på venstresiden ser på offentlig sektor som et mål i seg selv. Det som skjer utenfor staten og politikernes kontroll er mindreverdig i forhold til det som skjer i statens regi hevder de. Jeg kan sitere hva en arbeiderparti representant sa som avsluttende innlegg i en debatt jeg var på før sommerferien:

”Vil vi ha et godt og trygt tilbud til de eldre, eller vil vi ha en privat løsning?”

Tanken bak er at det offentlige er best, fordi det er offentlig. Offentlig sektor sees ikke her på som et middel til å oppnå noe, fks god eldreomsorg – men som et mål i seg selv. Jo større offentlig sektor, jo varmere samfunn. Mange på venstresiden ser på arbeiderklassen som en tafatt gruppe mennesker som trenger den store og varme offentlige sektoren for å kunne leve verdige liv. Dette er en devaluering av arbeiderklassen, og på sikt utgjør er en slik tankegang en trussel mot arbeiderklassens verdighet og kultur. Den store og varme offentlige sektoren må naturligvis styres av øvre middelklassepolitikere som Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. De skjønner arbeiderklassens interesser bedre enn de gjør selv – og når arbeiderklassen stemmer på Frp ser de på det som det endelige beviset på at DE vet best.

I Norge i dag sees arbeiderklassen på som så mindreverdig at folk rømmer bort fra den. Ikke nødvendigvis fordi det er så uendelig mye mer spennende, givende eller lønnsomt å jobbe som revisor, byråkrat i offentlig sektor eller andre middelklasseyrker, men fordi arbeiderklassen sees på som verdiløs. Fordi Norge ikke klarer å opprettholde sin egen arbeiderklasse må vi hente inn fremmedarbeidere. Folk fra andre land må komme for å hjelpe til med alt fra vaskejobber til kundeekspedering.

Dette er et resultat av at arbeiderklassen - den produktive delen av norsk arbeidsliv – er under stadig kraftigere angrep fra middelklasse-venstre. Gjennom et helhetlig angrep på middelklasse-venstre kan borgerskapet og staten svekkes, og dermed muliggjøre en mer revolusjonær venstreside. Hvis de fordummende og halvkriminelle elementene blir pushet ut fra stortinget gjennom en overlegen valgseier til fks en Frp-høyre koalisjon vil fraværet av populistisk og fordummende bakgrunnsstøy gjøre det enklere for de store masser å tenke klart. Først da vil revolusjonær handling, tenkning og holdningsendring bli mulig.

Avanti Fascismo!