Frykten for det overnasjonale

Verden er full av folk som er redde resten av verden. Alt fra nazi-sekter som Norgespatriotene og Vigrid, til organisasjoner backet opp av staten og dens intelektuelle - slik som f.eks ATTAC er motstandere av de farlige andre, der ute. Fiendebildene varierer fra kapitalistene i EU, til islam, til jøder, til det onde FN (Det onde FN som fiendebilde er mer populært i USA enn i Norge, selv om jeg tror Frp forsøker å innføre det her også.) Noen slike fiendebilder, slik som f.eks at islam er farlig, er sanne, eller delvis sanne - andre er langt ute på jordet.


Frykten for overnasjonalitet bunner svært ofte i en frykt for penger og handel hvis den blir spredd av smådumme sosialister - eller det kan være en frykt for konkurranse fra andre land dersom den blir spredd av finanseliten. Sistnevnte var tilfellet i Italia da stadig mer proteksjonistiske tiltak ble gjennomført utover 1930-årene, en politikk jeg ikke selv er en veldig stor fan av (Mange tror at dette har noe å gjøre med korporatisme, men mange tror også at det omvendte har å gjøre med korporatisme. Korporatisme er i virkeligheten kun en måte å ta beslutninger på, og ikke selve beslutningen.)

I Norge blir frykten for overnasjonalitet spredd gjennom:

1) Senterpartiet og bonderomantikerne.
2) Venstresidens organer som har skiftet taktikk, og gått fra internasjonalisme til økonomisk, om ikke kulturell nasjonalisme.
3) Nasjonalistiske og nynazistiske grupperinger (NNSB, Vigrid, Norgespatriotene)

Sett fra ett elitistisk synspunkt er nasjonalisme meningsløst, ettersom det er taperne innen kapitalismen, lav-status yrker som er redde for økt press på arbeidsmarkedet, og utdaterte yrker (som f.eks veldig små gårder) som lener seg mot nasjonalismen når de forsøker å etablere en virkelighetsforståelse som er fordelaktig for dem selv. Det samme kan gjelde for militære, og militær-industrielle interesser. Nasjonalisme føles rett og slett feil ut sett fra en elitistisk, fascistisk og progressiv synsvinkel - og dette er den delen av fascismen som i hvert fall jeg liker best. Innen kommunismen finner man også en nasjonalistisk retning som ble startet av Stalin med "sosialisme i ett land" doktrinen, og som har blitt videreført inn i det 21. århundret av anti-globaliseringsbevegelsen og nei-til-EU venstre - men det går fint ann å ta det omvendte standpunktet også, å være internasjonalt orientert kommunist Lenin-style.

Min holdning er internasjonalisme, og det finnes en tradisjon for dette i venstrefløyen av fascistpartiet.

Fascismen som portal inn til de store intelektuelle dybder

Dersom jeg f.eks hadde vært en fanatisk tilhenger av SV-linja, eller av fyll-hor-og-billig-bensin linja til høyrepopulistene så ville jeg aldri ha blitt kjent med store tenkere som Sorel, Mussolini, Mosley, Thompson, Gentile, Pareto, Nietczhe, osv osv. I dag fant jeg fram til nok en åndshøvding innen fascistisk tenkning, en person hvis navn har dukket opp i et par forskjellige forelesninger da jeg tok grunnkurs i statsvitenskap (dette viser hvor sentral han er) men som jeg ikke forbandt med fascisme.

La meg presentere (Trommevirvel)

ROBERT MICHELS!

(Stående applaus)

Robert Michels er mest kjent som mannen bak utrykket "Obligarkiets jernlov" - hvilket er alt man lærer om han på grunnkurs statsvitenskap. Denne loven går kort fortalt ut på at selv organisasjoner som anstrenger seg for å være demokratiske (Michels tok utgangspunkt i sitt eget parti på det tidspunktet, de tyske sosialdemokratene) vil utvikle seg i retning av en liten styrende elite - et obligarki - og en masse som følger eliten. Grunnen til dette ligger i den tekniske nødvendigheten av ledelse, de meninge partimedlemmenes begrensninger, både intelektuelle og tidsmessige (forskjell på heltids og deltidspolitikere) og en rekke andre årsaker som jeg snart skal lære mer om. Har såvidt åpnet boka.

På tross av dette forsvarer Michels partiet som politisk innstitusjon, og argumenterer spesielt for nødvendigheten av at arbeiderklassen må være godt organisert. Michels var syndikalist, og tilhørte dermed venstrefløyen og opposisjonen innen det sosialdemokratene. Senere flyttet han til Italia - der han skiftet navn fra Robert til Roberto - og ble en aktiv fascist.

Dette med etableringingen av eliter er nok noe Michels har helt rett i. Men elitestyre kan i likhet med alt annet gjøres på en stilfull og god måte (til arbeiderklassens beste) eller en mindre stilfull, og dårligere måte. Ledelsen i arbeiderpartiet og SV er eksempler på dumme og disorganiserte eliter. De er sjefene, men de er ikke sjefer på en slik måte som sjefer bør være sjefer, og de nyter liten tillitt hos befolkningen. Et problem som elitestyre medfører i det en elite presser ut de andre, og etablerer en ettpartistat eller et annet form for maktmonopol, er at de samme folkene blir sittende på toppen år etter år etter år. Kina er kanskje det beste eksempelet her. Da Mao endelig døde var landet styrt av ett par hundre eldgamle menn som for lengst burde ha pensjonert seg, folk som kollapset over pultene sine og knappt nok var oppdaterte nok til å betjene en skrivemaskin. Mussolini var obs på dette problemet, og passet på å rullere ministere og andre (han pleide å flytte folk fra stilling til stilling til de fant noe de gjorde ekstra bra, regjeringsbygget bestod av kontornomader på evig flyttefot) og med jevne mellomrom trekke inn helt nye folk. Dersom man i tillegg passer på å ha jevnlige valg til korporasjoner og verv innen partiet så burde det gå bra. Det viktigste er egentlig at man tillater seg å tenke, og analysere virkeligheten. Dette er noe som både SV-linja og høyrepopulistene ser ut til å ha et anstrengt forhold til. Går mest i tomme slagord av typen "hush Bush".

Nå skal jeg lese ferdig boka.

Homodebatten.

En tid tilbake var jeg innvolvert i en debatt omkring homofili i forumet på det amerikanske Fascistpartiet. Mange mente at homofili var en uting, og at det måtte være mulig å motvirke det på et slags vis. Ikke nødvendigvis ved å eliminere de homofile, men ved å innføre sunnere kjønnsroller og den slags. Den samme debatten foregår i Norge - selv om progressive krefter forsøker å late som om den er avsluttet ("Å herregud da, vi lever i 2007".)

"NO PUBLIC SEXISM."
Den daværende lederen for det amerikanske fascistpartiet - Seth Tyrson - mente at det ikke var noe problem, men at et fascistisk parti burde være imot "public sexism" hvilket innebærer at det må være en slags sensurkomitee som sørger for at plakater, tv-serier, radioprogrammer osv osv med eksplisitt seksuelt innhold blir fjernet. Dette ville også innebære at homoparader og slikt ville være no-no dersom Fascistpartiet styrte USA, (Såvidt jeg vet har de ennå ikke stillt til valg, så det er et stykke fram) men at de hadde hatt en åpent homofil mann i ledelsen, og at Tyrson ikke så noe problem med det.

For norske forhold vil en slik politikk innebære at kvinnegruppa Ottar ikke lenger vil trenge å reise rundt for å tagge ned H & M plakater, en statlig innstans ville sørge for at de aldri ble hengt opp. De prostituerte ville bli fjernet fra Carl Johan (åpenlys prostitusjon faller helt klart innunder kategorien "public sexism", men innendørs prostitusjon uten veldig offentlig annonsering av varene som selges blir en annen debatt) og dersom diverse psykologer har rett ville det minskede kropps-fokuset som ville være en av følgene av en slik politikk føre til at færre utvikler spiseforrstyrrelser.

Selv har jeg ikke så sterke meninger om dette temaet, men jeg er helt klart villig til å akseptere tiltak mot "public sexism" dersom det gjør mange andre happy (Jeg tror ikke de sexy H & M damene ville være et stort savn, er sexy damer over alt utendørs - og attpåtil i 3D :-). Dessuten ville dette være i tråd med fascismens ideal om å kombinere konservativ og sosialt radikal politikk. Det er absolutt ingen motsetning mot å være konservativ på et slikt område, og radikale på ett annet - et standpunkt radikalfeministene også er enige i.

LITT FLERE TANKER OM HOMSER
Helt til sist kan det være verdt å nevne at noe av det første den liberal-konservativ-fascistiske samlingsregjeringen til Mussolini (1922-26) gjorde var å forby homofili. Homofili kunne i Italia under fascistpartiets ledelse medføre opp til to års fengsel dersom man ble tatt for det. Lignende lover bli i perioden innført i mange andre land i Europa, noe av grunnen var at fenomenet begynte å bli kjent, og at man før det ikke hadde lover mot noe politikerne ikke visste fantes. Dermed bar situasjonen preg av moralsk panikk - en panikk som nok eksisterte over hele det politiske spekteret.

BUF-lederen Oswald Mosley skrev i sin selvbiografi fra 1968 at han i perioden som fascistleder var en brennende motstander av homofili, men at han på sine eldre dager (Mosley var på slutten av 70-årene når boka kom ut tror jeg) hadde fått ett litt mer liberalt syn på saken.

Hva gjelder den norske homofili-debatten er situasjonen litt spesiell fordi vi har stats-kirken. Staten har bestemt seg for å være imot alle former for diskriminering, og derfor må dette også gjelde for stats-kirken, selv om denne innstitusjonen baserer seg på en bok der det står veldig klart fastslått at homofili er en uting. Dersom statskirken blir oppløst (hvilket den bør bli) vil dette være opp til hver enkelt meninghet, uten at deres tolkning og praksis av bibelen blir noe som helst problem for stat og regjering.


ENNÅ LITT FLERE TANKER OM HOMSER:
AKP mente på 1970-tallet at homofili var ett småborgerlig avvikerfenomen som ville avskaffe seg selv i det klasseløse samfunn. På samme måte vil det være en del folk som mener at homofili vil forsvinne av seg selv etter hvert som det utvikles en fascistisk stat med sunne verdier, det er selvfølgelig mulig - men det kan også hende at homofili er mest arvelig betinget (Folk som ikke kan biologi tror at det ikke er mulig, men folk som kan litt mer biologi vet at det er mulig). Noe stort problem er det i hvert fall ikke. Dersom alle homsene bruker kondom så sparer staten en del utgifter på HIV og AIDS - også tillater jeg meg selv å ikke mene noenting som helst om hvorvidt homser skal få adoptere eller ikke adoptere unger. Den krangelen kan noen andre ta - eller vent litt: Jeg har faktisk en mening om temaet, litt useriøs vil kanskje mange hevde: Er det mulig å lage en lov som gjør at bare lesbiske damer kan adoptere unger? Damer er jevnt over mye smartere og snillere enn oss gutter, og når de i tillegg ikke er så i risikosonen for å få kjønnssykdommer, samt det har blitt påvist at de har færre partere og er mindre utro enn homsemenn, så er det tre gode argumenter for at lesber bør få adoptere, men det blir vell kanskje forskjellsbehandling... Akk ja, politikk er komplisert. Dersom jeg blir diktator tror jeg at adopsjon skal være en lesbe-greie, så får heller homsene være barnevakt for andre sine unger.

AJAJAJ. DETTE BEGYNNER Å BLI EN LANG ARTIKKEL
Når jeg søkte etter et bilde til denne artikelen fant jeg denne kule videoen. Enjoy:
(Klikk her)

Respekt til Magnus Marsdal!

I et tidligere innlegg her på bloggen har jeg utalt meg kritisk om en av hans bøker "Tredje venstre" Skal innrømme at jeg ikke har lest boka, og undertittelen "For en radikal inndividualisme" gjør at jeg nok aldri kommer til å gjøre det heller. Høres mest ut som en måte å tekkes høyreliberalismen på, sell-out i kjent kvasisosialistisk klassekampenstil.

Den boka jeg derimot har lest er "Frp-koden" som er hans nyeste (Ok, jeg er ikke helt ferdig ennå, har lest litt over to tredjedeler, men jeg tror jeg har skjønt hovedpoengene) Marsdal kommer med gode analyser og skarp kritikk mot det jeg kaller SV-linja på side etter side, kapitell etter kapitell. Han forklarer på så grundig vis hvorfor Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg og de andre er udugelige politikere som man ikke kan stole på, og han kommer også inn på hvorfor Frp ikke er ett fullgodt alternativ for folk flest. En del av tankene og observasjonene han har i boka har jeg hatt selv også, men konklusjonene han trekker er trolig litt annerledes.

Det hele er svært vakkert. Alle politisk intresserte mennesker bør lese Frp-koden.

Futurisme!

Futurisme var en opprørsk og eksperimenterende kunstform som dukker opp på begynnelsen av det tjuende århundret. Futurismen favnet bredt, og var tilstede som stilart både i bilder, skuespill, bøker og film.

Futurisme eksisterer ikke lenger, bortsett fra i sin noe perverterte og spissborgerlige form "samtidskunst" og "moderne" kunst av den typen du finner på høstutstillingen.

Futurismen var med sine mange manifester og rabiate kunstnere en svært politisk kunstform, som var tett knyttet opp mot fascismen.

Futurismen beriket fascismen på den måten at den fikk sitt eget kunstneriske utrykk, og at dette kunstneriske utrykket var noe annet enn nasjonalromantiske oljemalerier, og annen mer tradisjonalistisk kunst, som blandt annet nazistene baserte seg på.

Selv er jeg en stor fan av futurisme. Forhåpentligvis vil futurismen få en oppblomstring sammen med en ny fascistisk revolusjon.

Link til futuristenes skriblerier:
http://www.unknown.nu/futurism/

Futuristiske bilder:
Klikk her

Er skolen for teoripreget?

Leste en god kronikk i dagbladet i dag (den 22.11.07), der det lanseres en helhetlig kritikk mot "kunnskapsskolen" og de premissene som legges for hva som skal være en god skole. Skolevesenet er i dag laget slik at det utdanner folk til å gå på universiteter, og det bør stilles spørsmålstegn ved om dette er logisk. Gjennom å kun satse på akademisk kunnskap gjør "kunnskapsskolen" en stor del av elevmassen til såkaldte "svake elever" og disse trenger "spesiell oppfølging" for at skolen skal kunne være et "innkluderende felleskap". Et stykke uti teksten kommer forfatteren (Espen Schaaning) med et gullkorn som er såpass fint at jeg gjengir det her i sin helhet:

"Naturligvis har man som eksplisitt målsetning at alle skal komme ut mest mulig likt, og at det derfor kreves særlig innsats for å heve de "svake" opp til et akseptabelt nivå. "Opplæringen skal tilpasses den enkelte Større likhet i resultat skapes gjennom ulikhet i den innsats som rettes mot den enkelte elev" Men resultatet blir at den "likhet" man søker å oppnå i kunnskaper og ferdigheter kun kan skje ved at man innstifter, opprettholder og sementerer nye forskjeller ved hjelp av lærerplanverket. Mer enn det: En skole med likhet i resultat ville i virkeligheten være en skandale for både skolen selv og samfunnet omkring, skolen ville dermed miste sin viktigste funksjon som fordelingsinstans for samfunnets behov"

Dette stykket tekst eksemplifiserer på en god måte rødgrønn og borgerlig dobbeltmoral. Ifølge tradisjonell, borgerlig og sosialdemokratisk tenkning er:

1) Alle like
2) De som utmerker seg positivt må få mindre oppfølging for på den måten å fordummes ned til det det sosialdemokratiske partiet anser for å være det vanlige nivået
3) De som utmerker seg negativt må få mer oppfølging for å smartes opp til det det sosialdemokratiske partiet anser for å være det vanlige nivået.
4) Alle mennesker skal måles utifra akademiske ferdigheter.
5) Mål nr 1 (Alle er like) kan aldri nås fordi det bryter med det rødgrønne og borgerlige ideal om at staten og samfunnet skal styres av en akademisk elite som definerer seg selv som sosialister.

Det borgerlige og rødgrønne synet på utdanning, og mange andre aspekter ved livet fører til en destruktiv politikk, og det produserer tapere. Norges største utfordring i fremtiden er å knekke de rødgrønne og borgerlige partiene, og ta fra dem deres maktmonopol.

Både NS og det italienske fascistpartiet var for sentraliserte lønnsforhandlinger!

Både NS og det italienske fascistpartiet var for sentraliserte lønnsforhandlinger!

Dette faktum kan trekkes ut av partiprogrammene til PNF (Partido Nacionale Fascisti) Nasjonal Samling, Quislings taler, Mussolinis taler, et dusin bøker slik som f.eks "Solkors og solidaritet", gamle avisartikler, tidsvitner som har vært med på korporative lønnsforhandlinger i Italia under Mussolini (vet ikke helt om det ble noe av under Quislings marionettstyre i Norge) osv osv. Jeg kunne sikkert ha funnet fram til ett par hundre sikre nettkilder å linke til dersom jeg hadde tatt med tid - men jeg skal nøye meg med å legge fram en, nemlig Quislings tale om planen om å etablere et yrkesting og et kulturting (Disse planene ble aldri gjennomført fordi Hitler ikke tillot det, men de var der.) I denne talen går ikke Quisling så mye i detalj at han nevner lønnsforhandlinger spesifikt, men alle som vet litt om korporatisme vet at det sentraliserte lønnsforhandlinger er en del av det - både i sin sosialdemokratiske og fascistiske form.

http://virksommeord.uib.no/taler?id=2262

Ifølge diverse historieforfalskere på venstreside er tydeligvis det omvendte tilfellet. Det som er voldsomt provoserende i debatten som har etterfulgt dette forsøket på historieforfalskning rundt hva fascisme er og ikke er, er at Frp har spillt med, og at ingen historikere eller andre fagpersoner har påvist den konkrete løgnen. I debatten som fulgte i dagsnytt 18 den 14.11 (klikk her for å se) Samarbeidet Frp inndirekte med historieforfalskerne fra LO gjennom å ikke å påvise den åpenbare løgnen, men istedenfor komme med ett latterlig "motargument" som gikk ut på å kaste anklagen tilbake mot venstresiden og si at "Dere er lite ikke fascister asså, som ikke er enige med våre premisser for personlig frihet lissom". Dette er typisk Frp. Gode saker der de mest ondsinnede og "venstrevridde" kreftene i norsk politikk kan knuses fullstendig gjennom god argumentasjon blir kastet bort, og istedenfor kommer de med dritt og usakligheter. Et erkegodt eksempel er da Carl I Hagen skulle foreta et angrep på islam og koranen under et sektmøte (sært valg av tidspunkt) og istedenfor å ta sitater direkte fra koranen valgte han å finne på ting på egenhånd, og legge ord i munnen på "profeten" som ikke kommer fra hverken koranen, eller noen av tilleggsbøkene. Dersom Carl I Hagen hadde forbredt seg litt bedre kunne han f.eks ha åpnet koranen, også kunne han ha funnet fram til sure 9,5:

"Fight and kill the disbelievers wherever you find them, take them captive, harass them, lie in wait and ambush them using every stratagem of war."

Eller en av de hundrevis av andre oppfordringene i koranen til å drepe, voldta, torturere og massakrere. (klikk her for eksempler) Egentlig hadde han kun ha trengt å ta med seg en koran, åpnet på en tilfeldig side, og funnet et sitat som passet til det han ønsket å formidle. Så hvorfor knuses ikke venstresiden fullstendig av en politiker som vet hvor ekle og avskyelige de er, og hvor ofte og hvor mye de lyver? En politiker som ikke er redd for å påvise dette på en nøyaktig måte? Me dont know. Det kan ha noe med politisk stabilitet å gjøre. Venstresiden er viktig for å opprettholde klasseforskjellene i Norge fordi de gir et inntrykk av at vekst i offentlig sektor er den eneste formen for "klassekamp" som har livets rett, og det eneste som er verdt å kjempe for. Selv om venstresiden er en skjør og livsudugelig plante må deres motstandere på den borgerlige fløyen stelle pent med dem, og ikke være for flinke. Dersom venstresiden tilltates å kollapse (husk at disse partiene får millioner på millioner av statlig støtte i året, det er bred enighet om at de må eksistere) vil det tenkes nye tanker som er utenfor velferdsstaten og offentlig sektor, og det kan man ikke ha noe av. Fascisme er i så måte en farlig ideologi fordi den konsentrerer seg om hvem som styrer hva, og går inn for yrkesstyre gjennom korporasjoner og et korporativt råd, eller det Quisling kaldte "næringsråd" og "yrkesting". Selv om ideologien i seg selv kanskje ikke er feilfri er fokuset farlig sett fra et synspunkt der det gjelder å bevare status quo.

Dersom man går fordi Quisling og hans hybridparti og studerer den originale fascismen blir det ennå farligere for status quo når man trekker inn forfattere som f.eks Sorel og andre fascistiske intelektuelle som er totalt blottet for denne kultur-tradisjon svadaen som Quisling og hans NS gulpet opp i tide og utide. Selv om Frp og landets historikere nekter å si høyt at Hagtvedt og de andre revisjonistene i LO og venstresiden lyver (Noe de er svært ivrige med når det kommer til holocaust-fornektere, hvorfor ikke overføre noe av denne iveren til også andre forsøk på historieforfalskning?) vet mange nordmenn selv bedre, ettersom vi er et relativt høyt utdannet folk. Hagtvedt vil dermed ikke få lov til å omskrive historien etter sitt eget hode uten motstand, selv med Frp på laget.

Et kult bilde som jeg fant på nett:

No politics, bare kule farger og kult motiv:-)

SATS skviser deg!

På aker brygge i Oslo ligger det to treningssentere like ved hverandre, ett heter SATS, og det andre husker jeg ikke navnet på. På begge disse koster det 250 kr dersom man vil trene der uten å bli medlem. Alternativet er å forplikte seg til et dyrt og langvarig medlemskap, eller å få en prøvetime - hvilket innebærer at man må lyve om å forplikte seg til å bli medlem.

Mussolini sa en gang:
"Staten bør bare innvolveres dersom det private marked feiler"

Vell.... Når forekommer en feil i markedet? Dette kan gjøres gjennom kompliserte utregninger, eller gjennom innstinkt - og noe forteller meg at 250 kr per time er sviiiiinedyrt. Dersom de andre treningssenterne i Oslo er like dyre bør staten raskt etablere ett nytt og bedre tilbud for på den måten å presse prisene ned. Dette kan i tillegg være lønnsomt på sikt fordi man dermed får flere folk i form, og færre folk på sykehus.

Til vanlig trener jeg på Nautilus i Tromsø (En halvstatlig bedrift tror jeg) og her koster det kun 250 kr i måneden. Slå den SATS!

Anti-rasjonalitet innen fascistisk tenkning.

I denne bloggen, og på nettsiden fascisme.net har jeg valgt å kun representere de logiske og rasjonelle sidene ved fascismen. Dette for å ikke bygge opp om klassiske stereotyper, men for å utforske fascistisk ideologi og tankegods på en best mulig måte.

Når dette er sagt, så bør det også nevnes at fascismen ikke kun er rasjonell. Det finnes også en anti-rasjonell tradisjon innen fascismen, en tradisjon som kan spores tilbake til Sorels tanker om at en hver bevegelse trenger en myte som den tror på, og som motiverer til handling. Hvorvidt denne myten er sann eller usann er mindre viktig - så lenge tilhengerne lar seg innspirere av den. For Marxister er denne myten verdensrevolusjonen, for syndikalistene - som Sorel var en representant for - var myten generalstreiken, der borgerskapet ville bli kastet gjennom en langvarig streik som alle fagforeningene, og alle nisjene av samfunnet var med på.

Hverken Perons Argentina eller Mussolinis Italia ble etablert gjennom generalstreik (selv om det var streiker i forkant av Perons valgseier, og han hadde sterk økonomisk og moralsk støtte fra fagforeningene) og uansett kunne ikke myten om selve streiken motivere til handling etter at en slik generalstreik hadde vært gjennomført. Det både Peron og Mussolini raskt falt tilbake på var myten om nasjonen. Ikke myten om rasens overlegenhet som var nazistenes drivkraft - men myten om et nasjonalt felleskap på tvers av klasseforskjeller og andre skillelinjer. Sovjetunionen gikk også i denne retningen utover 1930-årene, da det ble klart at det ikke kom til å bli noe klasseløst eller statsløst samfunn under kommunistpartiets ledelse.

Nye tider krever nye myter, og i dag er hverken generalstreiken eller nasjonen holdbare. Fraværet av en god myte gjør at forandring fra status-quo er vanskelig. Muligens gjør dette fraværet at Norge i all uoverskuelig framtid vil være en kvasi-solidarisk og kvasi-sosialistisk stat med skumle poplister som f.eks Kristin Halvorsen ved roret.

En nybegynnerfeil hos mange forståsegpåere av fascisme er at de forkaster de rasjonelle sidene ved fascismen så fort det finner ut at det finnes en irrasjonell intelektuell tradisjon innen den samme ismen. Fascister selv ser på det irrasjonelle som rasjonelt, altså at mytene som blir etablert og vedlikeholdt tjener en rasjonell sak - som kan være f.eks økonomisk vekst, trygge gater eller kamp mot kommunisme. Folk flest lar seg ikke lokke av tung statsvitenskapelig argumentasjon, og myten, eller det anti-rasjonelle blir dermed noe tilsvarende masse-linjen i kommunistisk ideologi, en forenklet utgave av helheten - men samtidig noe større, og noe mere.

To sitater:

Sitat til foresvar for etableringen av fascistmilitsen, 1919 - anonym forfatter:

Fascismens mystisisme er beviset for dens triumf. Rasjonell tenkning kommuiserer ikke, men det gjør følelser. Rasjonell tenkning overbeviser, men den tiltrekker ikke. Blod er sterkere enn syllogismer. Vitenskaper påstår at den kan bortforklare mirakler, men i massenes øyne forblir mirakelet: det forfører og får folk til å konvertere (Sitat i Griffin, s.55).

Mussolini 1922:

Vi har skapt vår myte. Myten er en tro, en lidenskap. Den trenger ikke å være en realitet. Den er en realitet in den forstand at den er et stimulus, den er håp, er tro, er mot. Vår myte er nasjonen, vår myte er nasjonens storhet! Og alt annet underlegges denne myten, denne storhet, som vi ønsker å realisere fullt ut (sitat i Griffin, s. 44).

Et par tanker om nasjonalisme

Innen marxistisk filosofi kategoriseres nasjonalisme som elitens forsøk på å bevare det bestående, og dermed sin egen maktbase. I en slik forståelse blir nasjonalisme nært beslektet med konservativisme, og begge disse retningene blir forfektet av den økonomiske og politiske eliten.

Slik var det i gamledager. I nyere tid har økonomien blitt mer globalisert, og eliten har blitt mer venstrevridd, altså holder ikke det tradisjonelle marxistiske synet på nasjonalisme mål. Like fullt er det fortsatt eliten som definerer de normative verdiene for hvordan nasjonalstaten skal se ut, og hva slags kultur den skal bygge på. Når eliten byttes ut vil verdiene skiftes, og dermed skiftes også nasjonalismens kulturelle og verdimessige base karakter. Arbeiderklassen er sjelden nasjonalistisk på elitens premisser, men kan bli det dersom eliten byttes ut med en annen elite som de føler styrer på deres premisser og innehar deres verdier. Eksempler på dette kan være nasjonalisme og patriotisme i Sovjet-unionen, og i fascistpartiets Italia. Gjennom disse revolusjonene ble nasjonalstaten, og den nasjonale kulturen redefinert av folket, det ble deres nasjon, og deres kultur. Kulturen skiftet innhold og ble radikal framfor proteksjonistisk.

Ting som nasjonalt samhold og kollektiv patriotisme kan ikke være basert på utdaterte museumseffekter av typen budnad, bonderomantikk og stavkirke. I det eliten byttes ut gjennom valg eller revolusjon blir den nasjonale kulturen videreutviklet, og skapt på ny. Det blir folkets framfor elitens kultur. På samme måte som at Tsaren og hans verdier ikke lenger definerte Russland etter oktoberrevolusjonen vil ikke Norge lenger være definert av Kristin Halvorsen, Magnus Marsdal og Jens Stoltenberg etter en eventull revolusjon i Norge. Norsk nasjonalisme i nyere tid er i stor grad basert på illusjoner om vår ”vellykkede” rolle som fredsmegler i andre land, og vår like ”vellykkede” uhjelp – samt ideen om at vi er bedre, lykkeligere og smartere enn våre mer primitive og kapitalistiske naboer i EU. Ikke bare er vi bedre, men våre husdyr er også bedre. Norske husdyr har det fint, og er naturlige mens EU sine husdyr er genmanipulerte og fæle, og lever triste liv i overfylte fabrikkhaller.

I virkeligheten er det slik at alle kyrne, grisene, kyllingene og de andre gårdsdyrene i Europas jordbruk har det akkurat like nitrist, og norske melkekyr er med sine overdimensjonerte jur er minst like grotekse som kjøttoksen Belgisk blå, dessuten er begge typene resultat av mutasjoner som det har blitt avlet videre på, og ikke genteknologi slik det av og til hevdes om Belgisk blå – men nok om det.

Alt dette, og mange av de andre verdiene og påstandene som forfektes av Halvorsen, Marsdal og co er selvfølgelig løgn og bedrag. Den fascistiske revolusjon vil ikke kun bytte ut eliten, og avskaffe statskirken, den vil også bygge en helt ny, mer ekte og sunnere kultur basert på de fascistiske idealer. Ut med kvasi-likhet og kvasi-snillhet, inn med autoritet, hierarki, korporatisme og teknokrati!

Vladimir Ilyich Ulyanov (Lenin)

Lenin er russisk for ”jernmannen”, og dette var Ulyanov`s dekknavn den gangen det russiske kommunistpartiet var ulovlig under tsar-veldet. Lenin og hans parti ønsket å sette Marx sine teorier om klassekamp, revolusjon og kommunisme ut i livet – og i arbeidet fram mot virkeliggjøringen av det kommunistiske samfunn utviklet Lenin en serie egne teorier og teser som i dag er kjent som Marxist-Leninisme, eller M-L.

I korte trekk går Lenins teori ut på at det må etableres et revolusjonært kader-parti som styrter alle de andre partiene gjennom væpna revolusjon, og deretter etablerer en kommunistisk ettpartistat. Denne ettpartistaten engasjerer befolkningen i sin politikk gjennom dannelsen av sovjeter – som er en form for lokaldemokratisk forsamling der verv går på omgang, og valgte representanter når som helst kan bli kaldt tilbake av de som har valgt dem. Altså finnes det ingen fastlåste valgsykluser i Sovjet-systemet. Lenin ønsker også å nasjonalisere all industrien, og bytte ut det føydale leilendings-systemet som russisk jordbruk på det daværende tidspunkt i stor grad baserte seg på med statlige jordbrukskollektiver. Dette viste seg å ikke fungere veldig bra, og i 1921 startet Lenin NEP-kampanjen (New economic policy) som tok sikte på å de-nasjonalisere deler av industrien, og gjenninnføre det frie marked i jordbrukspolitikken.

Lenin var helt klart en innspirasjonskilde for fascismen, Mussolini selv startet sin politiske karriere som marxist, og han gikk aldri helt bort fra Lenin. Både ideen om kader-partiet og dets organisering, samt etableringen av en revolusjonær ettpartistat som innvolverer befolkningen i sine planer har fascismen fra Lenin. Fascismen skiller seg fra Marxist-Leninismen ved at dens plan for å oppnå dette er korporatismen, og ikke Sovjet-systemet. Fascistene ønsket aldri å nasjonalisere industri og jordbruk grunnet de dårlige resultatene av denne politikken i Sovjet-unionen. Sannsynligvis hadde Sovjet-unionen også gått raskt bort fra denne ideen dersom kommunistpartiet hadde valgt en annen person enn Stalin til å lede partiet etter Lenins død. Også innen kommunistpartiet var det stor skepsis til at revolusjonen skulle hvile så tungt på offentlig sektor, og offentlig byråkrati – hvilket blandt annet Leon Trotsky var en sterk kritiker av. Etter at Stalin tok over og avskaffet NEP hevdet Trotsky at Sovjet-unionen hadde blitt ett ”byråkratenes diktatur” framfor proletariatets diktatur, slik som var den egentlige målsetningen.

Egentlig kan vi si at både Sovjet-unionen og det fascistiske Italia feilet. Italia under Mussolini etablerte ikke det korporative system før uti 1930-årene, og da de gikk inn på tysk side under andre verdenskrig ble store deler av makten ført tilbake til Mussolini grunnet unntakstilstands reguleringer.

Så hvor går veien videre? Finnet det grobunn for en revolusjonær bevegelse i Norge og i Europa, eller ikke? Vi i Arbeidernes Fascistiske Parti mener at det parlamentariske system, og det borgerlige maktmonopolet under partier som Høyre, SV, AP og Rødt ikke sikrer det norske folks interesser på en god måte. Deres funksjon er å bevare framfor å forandre, hvilket vi ikke minst har sett nå under de siste årene med såkaldt rødgrønn regjering.

Forandring er kun mulig gjennom etableringen av et revolusjonært kaderparti, og dette partiet bør hente sin innspirasjon fra Italiensk fascisme framfor Russisk kommunisme ettersom fascismen lyktes bedre i å bedre levevilkårene for sin befolkning enn det russisk kommunisme gjorde. Utfordringen i første rekke er derfor å finne ut hva fascisme er, og deretter etablere ett fascistisk parti. I dette arbeidet må vi ikke la oss lure av borgerlig propaganda. De borgerlige interessene i samfunnet frykter fascismen på grunn av dens anti-kapitalisme og anti-borgerlige ideologi, samt dens revolusjonære sprengkraft. I lang, lang tid har de spredd løgner om fascismen gjennom sine medier, løgner som i stor grad har blitt slukt rått av en alt for naiv befolkning.

Ned med liberalismen og kvasi-sosialismen!

Avanti Fascismo!

Filosofane

Har gravd litt rundt på nett, og funnet tre videolinker til filosofer som kan være aktuelle for fascister, men som er på siden av de offisielle fascistiske filosofene Gentile og Sorel.

Først ut er Friedrich Nietzche

Klikk her

Så kommer Aldous Huxley. Huxley forklarer et par av mekanismene som ligger bak sentralisering, fascistisk og sosialistisk tenkning, samt filosoferinger omkring politisk stabilitet, effektivisering og teknologi. En del av disse tankene fant fast form i boka "brave new world". Huxley bodde i Italia i 1920-årene, og var derfor i en periode innspirert av italiensk fascisme, men han var senere ikke tilhenger av noen spesiel politisk ideologi.

Klikk her

Fant ikke noen bra dokumentar på Niccolo Machiavelli, så leste utrag fra boka hans "prinsen" får holde. Machiavelli er opptatt av hvordan man skal manipulere sine omgivelser for å holde på makt. Alle politikere leser den, ikke minst de kvasi-trivelige på venstresiden - så det er viktig at vanlige folk også setter seg inn i knepene, slik at de bedre skjønner hva de holder på med.

Klikk her

Nietzche kan være aktuell for å bygge opp motstand mot religiøs mystikk og sløvhet forfektet av sosialister og kristenkonservative, Huxleys filosoferinger over teknologi og samfunnsmessig utvikling er stadig aktuelle, og Machiavelli forklarer hvordan man skal holde på makt, og hvorfor makt er riktig. Oswald Mosley hevdet en gang at fascismen er sentesen av alle store tenkere og filosofer. Sammenlignet med fascisme er andre ideologier slik som f.eks nazisme, anarkisme og kommunisme svært, svært primitive. Fascisme er en ideologi som både er intelektuelt sofistikert og praktisk anvendelig. Mye tyder på at Fascismen vil få en renesanse i løpet av det tjueførste århundre.