New Public Management

Var Pinochet en fascist? Nei, det fantes ikke noe fascistisk parti, ikke noe korporatisme, ingen nasjonal ungdomsorganisasjon, ingen spredning av fascistisk ideologi, eller noe annet som tilsier at regimet hans skulle være fascistisk, og viktigst av alt: ingen fascistisk økonomisk politikk. Pinochet bør heller sees på som en autoritær nyliberalist og konservativ. Chile var under hans ledelse et foregangsland innen new public management sammen med Reagon i USA, og Thatcher i England, disse tre var også allierte på mange områder – Thatcher prater den dag i dag pent om Pinochet, selv om han er død, upopulær, og har blitt avslørt som en korrupt person med over 3000 påviste drap på samvittigheten (det reele tallet ligger nok på omkring 20 000, alle sammen politiske)

Grunnen til at jeg dveler ved Pinochet og New Public Management (NPM) er fordi jeg lurer på om ikke dette er for det tjueførste århundret hva korporatisme var for det tjuende. Først innførte fascistene korporatisme, deretter gjorde sosialdemokratene det på 1950-tallet, og så gjorde hele verden det. NPM har også enkelte korporative trekk, blandt annet forbrukermedvirkning i en del tjenester, slik som f.eks foreldreutvalg med reel makt (stemmer, ikke rådgivende organ) i skoler, og lignende utviklinger i helsevesenet. En litt far-fetched tanke er at NPM er en form for radikaliserte og lokal korporatisme lik den som ble påbegynt under SALO-republikken.

Slik jeg ser det bør en fascistisk stat fortsette i NPM fotsporet som «nyliberalerne» ledet ann av Thatcher, Reagon og Pinochet tråkket opp på 1970 og 1980 - tallet. Et korporativt system etter den gode gamle modellen bør også etableres – og disse tingene tror jeg kan fylle hverandre ut på en god måte. Nå hvor jeg har reklamert litt for NPM burde jeg også si hva det er: (en mer utfyllende beskrivelse finnes på wikipedia, engelsk versjon)

1. Fritt valg av offentlige tjenester, pengene følger brukeren.

2. Markeds-dynamikk og konkurranse innføres i det offentlige.

3. Brukerstyre, hvilket betyr at brukerne av tjenestene får innflytelse over beslutninger i form av foreldreutvalg, pasientutvalg osv osv.

4. Staten kjøper tjenester av private firmaer, framfor å ha egne bedrifter som tar seg av det. Ting som må gjøres legges ut på anbud.

Alt dette er effektivt, fint og flott – men folk som jobber innen de mest inneffektive og late delene av staten liker det ikke, ettersom det gjør at det vil bli stilt krav til dem på lik linje som i næringslivet.

I den forrvirringen og kynismen som preger vår tid, og som blir brukt politisk av fordummende og korrumperende politiske bevegelser som feilinformerer og forenkler kan det være nyttig å gå tilbake til kildene på en del områder - om ikke annet enn for å minne seg selv på fascismens budskap og filosofi. Historieforfalskere som Bernt Hagtvedt, folk som kaller seg fascister uten å være det, og folk som kaller alt de ikke liker for fascisme får dermed større problemer med å knekke motstanden mot markedsliberalismen og kvasi-sosialismen.

Derfor overbringer jeg nå to taler fra den store fascistlederen, åndshøvdingen og politikeren Oswald Mosley:

-----------------------------------------------------------------

Comrades in Struggle (Speech of June 1938– Sir Oswald Mosley

Brother blackshirts, my comrades in struggle:

Our fight is for the soul, and in that battle we go forward together till victory be won. Our struggle is hard, because we are fighting for something great, and great things are not lightly or easily gained. We are fighting for nothing less than a revolution in the spirit of our people. We must be worthy of our mission, for blackshirts are those who are summoned to lead the people to a new and a higher civilization.

The Blackshirt is a revolutionary dedicated to the service of our country. We must always possess the character of the true revolutionary. It is not the character that you observe in the little men of the old parties, blown hither and thither by every gust of convenience opinion, elated by a little success, downcast by a little failure, gossiping and chattering about the prospects of the next five minutes, jostling for place, but not so forward in service. Without loyalty, endurance, or staying power, such a character is the hallmark of financial democratic politics. It is the opposite of national socialism.

In the true revolutionary, the first quality is the power to endure. Constancy, loyalty to cause and comrades, manhood and stability of nature. These are the qualities of the true Britain and the true revolutionary. In our movement that great character of the British has been reborn. And for that reason we carry within us the destiny of Britain. We care not whether we win tomorrow morning or at the end of a lifetime of labour and of struggle. For to us the little calculations of the little men mean nothing. All we care is that win we will because Britain demands it and no power on earth can hold down the will within us.

Struggles we have had and will have. Blows we have taken and will again. Victories we have had and will have again, yes greater victories than even Britons have ever known. Through good and ill we march on, till victory be won, for this is the character of the true revolutionary. In the great moments of supreme struggle and decision it is easy to hold that character, even in supreme sacrifice. It is not so easy in the hard daily task. It is then even more that in the great fights we have together that I would like to be the companion of every one of you. I would like to be with every action team that carries the message of our new faith to new streets. I would like to be with every man or woman during the hard but vital job of giving leadership to the people in the block of houses for which they are responsible.

For these are the jobs that come, by the dedication of thousands to that mission of leading the people in their own homes and streets, revolution is won. In that task I cannot in body be with everyone of you every day. But in spirit I am with you always. Because this work of the dedicated Blackshirt will win the Britain to which my whole spirit is given. Together in Britain we have lit a flame that the atheists shall not extinguish. Guard that sacred flame my brother Blackshirts until it illumines Britain and lights again the path of mankind.

-----------------------------------------------------------------

Christ, Nietzsche, Caesar – Oswald Mosley

Our opponents allege that Fascism has no historic background or philosophy, and it is my task this afternoon to suggest that Fascism has roots deep in history and has been sustained by some of the finest flights of the speculative mind. I am, of course, aware that not much philosophy attaches to our activities in the columns of the daily press. However, I trust you will believe that those great mirrors of the public mind do not always give a very accurate reflection, and while you only read of the more stirring moments of our progress, yet there are other moments, which have some depth in thought and constructive conception.

I believe that Fascist philosophy can be expressed in intelligible terms, and while it makes an entirely novel contribution to the thought of this age, it can yet be shown to derive both its origin and its historic support from the established thought of the past.

In the first instance, I suggest that most philosophies of action are derived from a synthesis of cultural conflicts in a previous period. Where, in an age of culture, of thought, of abstract speculation, you find two great cultures in sharp antithesis, you usually find, in the following age of action, some synthesis in practice between those two sharp antitheses which leads to a practical creed of action.

I would suggest to you that in the last century, the major intellectual struggle arose from the tremendous impact of Nietszchian thought on the Christian civilisation of two thousand years. That impact was only very slowly realised. Its full implications are only today working themselves out. But turn where you will in modern thought, you find the results of that struggle for mastery of the mind and the spirit of man. I am not myself stating the case against Christianity, because I am going to show you how I believe the Nietszchian and the Christian doctrines are capable of synthesis.

On the one hand you find in Fascism, taken from Christianity, taken directly from the Christian conception, the immense vision of service, of self-abnegation, of self-sacrifice in the cause of others, in the cause of the world, in the cause of your country; not the elimination of the individual, so much as the fusion of the individual in something far greater than himself; and you have that basic doctrine of Fascism, service, self-surrender to what the Fascist must conceive to be the greatest cause and the greatest impulse in the world. On the other hand you find taken from Nietszchian thought the virility, the challenge to all existing things which impede the march of mankind, the absolute abnegation of the doctrine of surrender; the firm ability to grapple with and to overcome all obstructions. You have, in fact, the creation of a doctrine of men of vigour and of self-help which is the other outstanding characteristic of Fascism.

At the moment of a great world crisis, a crisis which in the end will inevitably deepen, a movement emerges from a historic background which makes its emergence inevitable, carrying certain traditional attributes derived from a very glorious past, but facing the facts of today, armed with the instruments which only this age has ever conferred upon mankind. By this new and wonderful coincidence of instrument and of event the problems of the age can be overcome, and the future can be assured in a progressive stability. Possibly this is the last great wave of the immortal, the eternally recurring Caesarian movement; but with the aid of science, and with the inspiration of the modern mind, this wave shall carry humanity to the further shore.

-----------------------------------------------------------------

Disse talene er hentet fra en samling der man også kan finne taler fra Metaxas, Evola, Mussolini, Gentile og andre personer som kan være relevante for fascismen:

Klikk her

Plastic Fantastic, wonderbare oppblåsbara kultur-stat....

Jeg hater kongefamilien. Kongefamilien er visstnok en del av norsk kultur. Jeg hater også sosialdemokratiet og deres form for likhetstenkning - også hater jeg venstreeliten, som innimellom også kalles "kultureliten".Kongefamilien, sosialdemokratene og venstreeliten inngår i et felles prosjekt som jeg velger å kalle "plast-Norge".

Når kongefamilien reiser rundt i landet og ser på kulturelitens utstillinger og skuespill er dette en del av plastnorge. Når Erik Solheim reiser rundt i Siri Lanka for å gjøre seg upopulær hos lokalbefolkningen og gi Norge "som merkevare" ekstra fame er dette en del av plast-Norge. Når Stoltenberg kaller et prosjekt som allerede er teknisk utdatert, og miljømessig suspekt fordi det innebærer å gravlegge oxygen og dermed hente det ut av økosystemet (All Co2 er også potensiell oxygen, og har vært oxygen en gang, før det ble brent eller omgjort til Co2 av et levende vesen, derfor må man finne måter å omgjøre Co2`en til oxygen igjen, framfor å gravlegge den) for en "månelanding" er dette en del av plast-Norge.
Samtlige politikere, og det parlamentariske system er en del av plast-Norge.

Plast-Norge er både fælt, depresivt og provoserende - og ikke minst fordummende. Heldigvis finnes det måter å unngå det på, og dermed rense hodet for unødvendig gugge. Plast-Norge ønsker å kommunisere med befolkningen og lure oss til å tro at det ikke er sykelig gjennom tv og radio, da spesielt de statlige mediene Nrk, Nrk 2, Nrk 3, P1, P2, P3 og P4. Heldigvis har det dukket opp andre medier som gjør at det er mulig å unngå plast-Norge og plast-nasjonalismen for de som måtte ønske det. Man kan laste ned alle de filmene og musikken man vil høre på gjennom nett, og dermed unngå radio og tv - også kan man kjøpe en DvD spiller.

Sett fra en fascistisk synsvinkel blir produksjonen av kunstig "kultur" av denne typen et ideologisk problem når den kunstige kulturen etter hvert blir selve det nasjonale. I gamle dager var fascismen knyttet opp mot noe som fascistene selv definerte som "nasjonalisme" men som var noe helt annet enn den sosialdemokratiske plastikk-kulturen, en kultur som i stor grad er knyttet opp til subsidier. Dersom subsidiene kuttes forsvinner kulturen.

Er der derfor logisk å kutte alle subsidier til alle kulturelle formål? Tja.... Blir ikke dette fryktelig høyrevridd?.... Tja.... For høyrevridd til å kunne kalles fascisme?....Njaaa... Men seriøst: Er du villig til å la dine skattepenger gå til en utstilling av lett vindskjeve krukker dyppet i sære farger, som deretter blir besøkt av kongefamilien mens NRK filmer? Nei. Disse prosjektene er helhetlig sett svært kostbare, og det samme er subsidiene som går med til å holde folk boende på de små bygdene der folk roper "hurra" når kongefamilien kjører forbi. Og på toppen av det hele sitter ledelsen i senterpartiet, SV og arbeiderpartiet og prater om "nasjonal solidaritet" eller noe annet fælt. Og samtidig som plast-nasjonalismen brer om seg (gjennom stadig flere statlige tv og radiokanaler) øker antallet trygdede og psykisk ustabile personer.

Essensen i denne lett sinnsforvirrede tankestrømmen er at Norge bør bli litt hardere i kantene. Aller først bør parlamentarismen avskaffes til fordel for en teknokratisk og korporativ ettpartistat, og deretter bør "høyrevridde" reformer igangsettes. Hva skal vi med offentlig kultur? La oss kutte alle subsidier! Hvorfor holder vi folk boende på landet gjennom subsidier når vi har så mange flotte byer i dette landet? Kutt alle subsidier! Hvorfor har vi så mange rare skatteregler når vi kan kutte i det kostbare offentlige byråkratiet gjennom å innføre lavere og flatere skatt? Lavere og flatere skatt! Hvorfor skal vi bruke penger på fredsarbeid når alle hater det, og både Oslo-avtalen mellom Palestina og Israel, samt Solheims herjinger i Siri Lanka har slått feil? Bort med det! Hva skal vi med lokaldemokrati når de egentlig ikke bestemmer alikevell? La oss fjerne det også, så sparer vi litt ekstra! Og hva faen skal vi med verneplikt når Saddam Husseins 2 millioner vernepliktige soldater var totalt unyttige i en kampsituasjon mot moderne våpen? La oss kutte det også! Og hva i all verden skal vi med kongefamilien? Vi kutter den også, også statskirken selvfølgelig.... Oj, der sparte vi plutselig 20 milliarder ekstra - Tjoho!

Etter hvert som fornuften tar overhånd vil statsbudsjettet omtrent bli halvert fra det det er nå, og fravøret av statlig intervensjon og forbruk vil få postive sosiale så vell som økonomiske konsekvenser på en del områder. Men diktatoreren vil samtidig legge på et par ekstra utgifter som er i hans interesse:

1) Etableringen av en paramilitær milits som hindrer tilhengerne av kvasi-sosialismen, plast-nasjonalismen og den tradisjonelle orden i å gjennvinne makta gjennom vold og terror.
2) Etableringen av en ungdomsorganisasjon som foruten å organisere diverse sosiale aktiviteter også læres opp i sunne ideologiske og politiske holdninger.
3) Selv om det er mulig å kutte drastisk i de statlige mediene bør man i det minste beholde en statlig tv-kanal, og en statlig radiokanal. Det trenger ikke å være noe dyrt og fansy med glorete underholdninsshow, bare litt nyheter og politiske programmer og sånt - så tar de private seg av underholdningen.

Nummer 3 vil i norske forhold bety en reduksjon i driftskostnader i forhold til dagens nivå, mens bare nummer 1 og 2 vil være nye utgifter. Framfor alle de kuttene som det er mulig å gjøre så fort økonomien taes ut av såkaldt "folkelig" og "demokratisk" kontroll er det nærmest ingenting.
Og hva har så alt dette med kultur å gjøre?

Svaret er logikk. Øøøøh? Hæ? Forklar nærmere?

Okay:
Når staten slankes av en person som ikke lenger er avhengig av akutt støtte fra en befolkning som er lært opp til å tenke uansvarlig og bli lurt av populister som f.eks Kristin Halvorsen vil det forekomme en revolusjonær forandring som i svært stor grad er kulturelt betinget. Hierarkiene blir enklere, ansvarsforhold blir enklere osv osv. Folk som er vant til å tenke i stats-sosialistiske baner ("Faen heller, vi må tenke på fellesskapet, alle må ha det bra lissom. Hva skal vi gjøre uten kultur?") vil ikke klare å se for seg en slik utvikling, da offentlig sektor er den eneste progressive kraften sett fra deres synsvinkel.

Det eneste som jeg er litt usikker på er hvordan en plan som denne skal fungere sammen med korporatisme. Korporatisme innebærer at statens planer kan bli forkastet av korporasjonene, og en befolkning som er lært opp til å elske staten vil bruke den innflytelsen som de får gjennom korporatisme til å hindre statens tilbaketrekning. I Italia førte korporatisme til mer byråkrati og større subsidier, ikke mindre. Etter at militærjuntaen kuppet den stats-sosialistiske presidenten i Chile ble det aldri utviklet noe korporativt system. Istedenfor ble landets økonomiske og politiske reformer i stor grad overlatt til en gruppe høyreradikale økonomer kaldt "chicago-guttene". Grunnen til at korporatisme etter tradisjonell fascistisk modell ble forkastet av Pinochet kan ha noe å gjøre med den italienske erfaringen.

like fullt tror jeg at det er mulig å kombinere disse to tingene. Korporatisme bør ikke brukes til å oppnå "folkelig kontroll" over næringslivets beslutninger da dette kun hindrer økonomisk vekst, men det kan brukes til å f.eks gjennomføre miljøvernstiltak innen industri og produksjon. Fordi slike tiltak er økonomisk belastende for næringslivet bør det taes igjen gjennom lave skatter og få reguleringer på andre områder. Venstresiden ønsker ikke å forstå dette, noe som delvis kommer av at de ikke ønsker å ta konkrete valg. Mer av alt, og alt til alle er deres filosofi. Derfor er de både for og imot nasjonalisme (de vil ha økonomisk nasjonalisme gjennom anti-globalisering, men ikke kulturell nasjonalisme) De er både for og imot staten (staten skal på sikt avskaffes, men først må den bli sinnsykt stor) De er både for og imot ytringsfrihet, Både for og imot prestestyret i Iran. Både for og imot islam, både for og imot Sovjet-unionen den gangen det eksisterte osv osv. Dersom venstresiden forsvinner vil rasjonell tenkning og rasjonell handling bli enklere.

Avanti Fascismo!

Hva er totalitarisme?

Ordet "totalitær" kommer fra det italienske "totalitario" som er en videreutvikling av det italienske ordet for helhetlig (totalimente eller noe). Fascistene brukte dette for å beskrive deres målsetning for fascismen, Mussolini selv pratet innimellom om "estado totalitario" og "estado organico" (Den helhetlige staten, den organiske staten.)

Som filosofi har totalitarisme noen likheter med sosialdemokratiets helhetstenkning, bortsett fra at sosialdemokratenes slagord om "fra vugge til grav" og lignende ofte er mer skremmende. Fascistene ville ikke begrense sin totalitarisme til kun velferdsstjenester slik sosialdemokratene vil, de ville også lære dem opp, trene dem opp, etablere sunne fritidssyssler osv osv - totalitarisme kan sies å være en mer aktiv doktrine enn den sosialdemokratiske "folkhemmet/ Fra vugge til grav" filosofien. Der det sosialdemokratiske mennesket først og fremst er en bruker av staten, er det fascistiske mennesket en aktiv deltager, og en integrert del av staten.

Selv er jeg en stor fan av totalitarisme.

Partier og ideologiers underbygning og overbygning.

De fleste partier har et par enkle budskap, og et sett med bakenforliggende ideer som er mer kompliserte, og som mange av dem som støtter partiet eller bevegelsen ikke gidder å sette seg inn i. Det finnes også enkelte partier som ikke har en slik overbygning og underbygning, eller som bare har en av delene – slike partier og bevegelser er ofte mer marginale.


Hvis man tar for seg kommunismen, så er det ytre budskapet et sett med enkle slagord. Kommunistene lover at alle skal få det bedre, og at fienden er den slemme kapitalismen som ifølge dem hindrer dette i å skje. Staten er derimot den snille parten – spesielt dersom et kommunistisk parti sitter med makten. Stat – snill, kapitalist – slem, og staten vil kunne sørge for at alle blir lykkelige dersom den blir stor nok, derfor er mye kommunistisk propaganda rettet inn mot ansatte i offentlig sektor, for på den måten å få de over på kommunistenes side. Et godt eksempel på dette er det nye partiet rødt, som like etter oppstart utalte at de ønsker å være et talerør og et interesseorgan for offentlig sektor.

Dette er den overbygningen til kommunistiske partier. Dersom man melder seg inn i et kommunistisk parti vil dette være det første man lærer – men dersom man er intressert kan man finne et intelektuelt miljø innenfor det kommunistiske partiet, og sette seg dypere inn i doktrinen. Her vil man blandt annet kunne lære at kommunistenes navn på det forenklede budskapet publikum får servert kalles ”masselinjen” og så kan man sette seg inn i skribleriene til Mao Tse Tung, Lenin og Stalin. Hvem av disse det fokuseres mest på vil være forskjellig avhengig av hvilket kommunistisk parti man melder seg inn i – men i de ytre slagordene og kommunikasjonen med potensielle velgere er det høyst sannsynlig at absolutt alle kommunistiske ledere vil være fraværende, det kommunistiske partiet vil ønske å framstå som historieløst – som noe nytt og spenstig som dalte ned fra himmelen i forrigårs.

Dersom man går forbi det kommunistiske partiet på stand, og melder seg inn i et nyliberalt og høyrepopulistisk parti (som det har dukket opp nesten identiske utgaver av over hele Europa de siste tiårene) vil det første man lærer være et sett med gode argumenter mot innvandring, og at de er for lavere skatt og billigere sprit fordi inndividet skal få velge selv, og at vi må få bedre eldrehjem, skoler, eller en annen sosial sak som er viktig for det høyrepopulistiske partiet i akkurat den valgkampen. Dersom man så innvolverer seg dypere i partiet vil man etter hvert lære om liberalistiske økonomer som f.eks Milton Friedman, Hayek, og et par andre. Man vil også etter hvert forstå at noe av den ytre staffasjen er i direkte konflikt med det mer dyptliggende budskapet, som er liberalisme og libertarianisme – fri flyt av varer, tjenester, mennesker og kapital. Carl I Hagen personlig er nok på sikt for å kutte ut både eldrehjems-maset, anti-innvandring og mye annet til fordel for en mer helhetlig liberalisering og høyredreining, altså det omvendte av ting som nasjonalfølelse, fremmedfrykt og de tingene som det spilles på for å få stemmer til høyredreiningen. Frps ungdomsorganisasjon Fpu er på mange måter Frp uten maske på, da det fokuserer mer på det ideologiske, og mindre på det populistiske og strategiske.

Det italienske fascistpartiet hadde i likhet med kommunistene, og høyrepopulistene en dobbelt maske. Partiet fant etter hvert fram til en måte å promotere seg selv på som innebar en kamuflasje av de mer venstreradikale sidene av partiet. Partiets ytre linje var dermed flagg, fedreland, familiverdier, og anti-kommunisme. Fascistpartiet var for alle disse tingene, men når de framhev disse spesielt, samtidig som de lot være å nevne andre ting var det for å opprettholde den nødvendige støtten og tiltroen fra de konservative. Partiets faktiske program (som var svært venstreradikalt) og praktiske politikk (som var nesten like venstreradikalt) og partiets ideologiske røtter (venstreradikale intelektuelle) og Mussolini selv (gammel marxist-leninist) var ting som man kunne innvolvere seg i, og sette seg inn i etter hvert som man ble kjent med partiet. Hadde jeg vært fascist i 1920 hadde jeg helt klart vært fan av denne ordningen, en ordning som ikke fører til like stor indre spenning som selvmotsigelsene til Rødt og Frp.

Like fullt så lever vi altså ikke lenger i 1920. Hvordan bør et fascistisk parti promotere seg selv i det 21 århundret? Dette kan man ikke legge en komplisert plan for, da utviklingen av politisk stilart skjer spontant, og er erfaringsmessig betinget. En fare dersom man finner det hensiktsmessig å ikke følge den gamle oppskriften fra 1920 og 1930-tallet er at partiet tiltrekker seg SV-ere og andre rosa-sosialister, men dersom man følger oppskriften fra 1920 og 1930-årene kan man tiltrekke seg nynazister, og hva er egentlig verst? Et fascistisk parti har ikke lyst på noen av gruppene, og må derfor finne en måte å promotere seg selv på som ikke appelerer til anti-tenkende og anti-intelektuelle individer fra disse gruppene.

Revolusjonen trenger hverken SV eller Vigrid.

En radikal omlegging av skattepolitikken?

Fredsprisvinneren, presidentkandidaten og filmmakeren Al Gore har nylig kommet med et radikalt forslag: Fjern skatten på lønnsinntekt, og skattlegg C02 utslipp istedenfor. Dette vil innebære at de fleste vanlige arbeidere vil klare å finne måter å unngå å betale skatt i det hele tatt, mens eierne av produksjonsmidlene vil, ettersom nesten alle produksjon innebærer utslipp. Dersom man i tillegg begynner å skattlegge andre drivhusgasser slik som f.eks metan - som er en kraftigere drivhusgass enn C02 - vil gårdseiere som holder kuer og okser bli kraftig skattlagt. At Al Gore har kommet med et slikt forslag, og at Jens Stoltenberg er enig, er ganske kraftig politisk kost. Dette vil føre til en omlegging av skattepolitikken som innebærer at det vil være kapitaleiere, produsentene og arbeidsgiverne som driver staten, istedenfor arbeiderne, og dette vil føre til samfunnsmessige forandringer. Hittill har det vært slik at de rikeste iblandt oss er flinke til å flytte pengene, og dermed unngå skatt i det hele tatt, så når inkompetende politikere som f.eks Kristin Halvorsen kommer for å "ta de rike" klarer de i virkeligheten ikke å ta andre enn middelklasse-sparerne med penger på høyrentekonto, og alle under dem.

Omleggingen fra en stat basert på inntektsskatt, til en stat basert på drivhusgass-skatt vil også innebære en forandring i måten å tenke på, og dette er noe som spesielt venstresiden vil slite med å tilpasse seg. Hittill har det vært slik at staten er et symbol på det nasjonale felleskap, og statens størrelse og økonomiske og sosiale omfang sier noe om hvor solidarisk og sosialistisk nasjonen er - jo større stat og jo mere skatt, jo mere sosialisme. Befolkningens skatt blir dermed ett offer som må gjøres for å bevise sin solidaritet, på samme måte som hvis man ofrer et dyr til en eller annen gud. Jo større ofringer jo mer religiøs er man, og religionen sees naturligvis på som positiv i seg selv uavhengig av faktisk resultat av ofringen. Fravær av skatt på inntekt vil bryte dette mønsteret, og dermed vil det etterlate yppersteprestene på venstresiden i et intelektuelt vakuum.

Jeg tror at dersom Jens Stoltenberg mener alvor, og igangsetter reformene som Al Gore har streket opp vil det sannsynligvis møte sterk motstand fra næringslivet, og fra de etablerte elitene, eliter som Jens Stoltenberg selv er en del av. Men samtidig er det enkelte fordeler med det sett fra arbeiderpartiet sin side. C02-skatt vil gi AP en god ideologisk begrunnelse for å bevege seg lenger mot høyre (mindre skatt = nyliberalisme sett fra et vulgær-sosialistisk synspunkt) og dermed bryte samarbeidet med nazi-flørterne og de useriøse aktørene i senterpartiet og SV til fordel for et samarbeid med de mer seriøse og solide partiene høyre og venstre. Frp mener at drivhuseffekten er tull, og vil dermed forbli ute av det gode selskap.

Dette vil kunne bety at arbeiderpartiet kan ta tilbake tittelen "for folk flest" fra Frp. Selv vil jeg helt klart foretrekke ett sterkt og høyrevridd AP med miljøprofil, framfor et sterkt Frp i sin nåværende utgave.

Leser noen bloggen min? Hva synes dere om min blogg?

For dersom ingen leser bloggen min, så er det jo ikke noen vits å skrive noe. Selv er jeg ikke så talmodig til å lese andre sin blogger, hvis jeg først gidder å lese noe, så blir det bare skumlesning. Så hvor bra er denne bloggen på en skala fra 1 til 11,67 der 1 er dårligst, og 11,67 er best? Legg gjerne igjen en kommentar under dette innlegget

Det finnes forresten ett par andre bloggere som skriver om fascisme, men jeg fant bare en norsk. Er ikke helt enig i det som står der, men det er kanskje verdt en titt:

Klikk her

Mysteriet SALO

Hva drev de med i SALO republikken? Jeg har hørt mye rart om SALO fra forskjellige kilder, jeg kan ramse opp det jeg kan her:

1) SALO var mer sosialt radikalt enn fascismen før krigen, men mange av de sosialistiske og radikale prosjektene ble kun papirtigere fordi tyskerne mente det ville komme i veien for rustningsindustrien.

2) Grunnen til at SALO var sosialt radikalt var fordi den delen av fascistpartiet som var lojale mot Mussolini, og ble med på etableringen av SALO ikke lenger var hindret av kongen, paven og de andre tradisjonelle autoritetene som Mussolini tidligere hadde måttet holde seg inne med.

3) Det ble bestemt at arbeidernes stemmer skulle telle 50% og aksjonærenes stemmer 50% ved valg av ny leder til en bedrift - istedenfor at det er helt og holdent opp til aksjonærene, slik det er under liberalismen og sosialdemokratiet.

4) Det korporative system ble videreutviklet under SALO.

5) Mussolini erklærte jødene som fiender av republikken etter press fra Hitler. Tyskerne bortføre litt over 8000 av dem mener historikerne - de fleste døde i tyske konsentrasjonsleirer.

6) Etter at Italia tapte krigen, og partisanerne rykket inn i Nord-Italia drepte de mange høytstående fascister, og tok husene deres. Disse tyveriene ble ikke oppdaget før opp til tjue-tredve år etterpå, og da ble eiendommene overført til de avdødes familier.

7) Både det ganske ytterliggående fascistiske partiet Fiamme, og Liga Nord (et parti som vil løsrive Nord-Italia fra Sør-Italia og etablere det som egen nasjon) er innspirert av SALO. En del radikale fascister mener at SALO var fascisme slik det bør være.

Fant ikke noen gode linker om SALO bortsett fra wikipedia sine. Hadde vært kult å lære ennå mere. Spesielt med tanke på at enkelte neo-fascistiske partier slik som f.eks Fiamme trekker fram SALO som fascisme slik det skal være. Dette kan ha noe å gjøre med bortføringen av jødene. Egentlig står det ikke særlig bra til med fascismen i Italia heller, og det har forekommet en uheldig sammenblanding med nynazistiske, rasistiske og antisemitistiske grupperinger, sist ved Allessandra Mussolinis tåpelige og rasistiske prosjekt "Azione Sociale". På tross av dette ER fascisme noe annet enn nazisme, og fascisme trenger IKKE å være rasistisk, og var heller ikke rasistisk før mot slutten av 1930-årene.

Wikipedia om SALO:

http://en.wikipedia.org/wiki/Dino_Grandi

http://en.wikipedia.org/wiki/Italian_Social_Republic

Hurra for wikipedia!

Wikipedia er om ikke annet et godt utgangspunkt for videre studier og fordypning. Man finner navn og dokumenter som man kan søke videre på andre steder, samt henvisninger til andre linker, bøker man kan lese om temaet osv osv. Er kvasi-venstre og den fordummende SV-linja redde for wikipedia? Gjett om:-)

Stadig mer teori i skolen.

Leste en kronikk i dagbladet i dag (04.12.07) om utviklingen i skolen, og at stadig flere praktiske fag blir dyttet ut til fordel for mer teori. Dette er en utvikling som både den (onde) rødgrønne, og den borgerlige siden av politikken ser ut til å være enige om å fortsette. Bort med heimkunnskap, forming og sløyd, inn med ennå mer matte, og ennå mer norsk. Samtidig beholdes kristendomsfagene - bibeler er også i 2007 er fast innventar i de fleste klasserom. Altså opprettholdes den mest destruktive siden ved "det tradisjonelle" nemlig kristendommen, mens de oppbyggelige og praktiske aktivitetene kastes på dynga en etter en. De som kjenner noen som gikk på skolen på 1950 og 1960 tallet kan - hvis de spør - få høre historier om fysisk fostring, og skolefrokost med brød dyppet i tran. Sistnevnte høres kanskje ikke så fristende ut - men det var i det minst godt ment, og folk spiste mer vond mat i gamledager - så om det ikke på et eller annet tidspunkt hadde forekommet en politisk dreining i en annen retning så hadde kanskje skolefrokosten i dag bestått av pasta bolognese, eller noe annet godt.

Men skolefrokosten er long gone, og nå er samtlige praktiske fag på vei ut. Er det dette som kalles framskritt? Jepp, og dersom framskrittet skal avvikles må de borgerlige og kvasisosialistiske partiene ut fra maktens korridorer

Fant ett kult innlegg om anarko-nasjonalisme på wikipedia.
(Klikk her)

Jeg presenterer her et utdrag om den mystiske gruppen "Black Ram":
-------------------------------------------------------------------------------
Black Ram
Alternative Socialism is an evident precursor to a similar concept of völkisch anarchism which surfaced briefly in the British anarchist movement in 1982 when the Black Ram Group (formerly Derby Anarchist Group) published the first and only edition of its journal Black Ram. This publication made connections between anarchism, neo-paganism and völkisch nationalist ideas (Landauer in particular), with further exploration of these themes promised. However the group disbanded in the following year without further elaboration.

The Black Ram Group remained within the mainstream anarchist consensus of anti-racism and anti-sexism. Its positive evaluation of nationalism derived not from any roots in far right political organisations, but from the theoretical consideration that:

"the pseudo-'nationalism' of the 'nation-State' - which anarchists unequivocally oppose...must be distinguished from the nationalism of the people (Volk) which in its more consistent expressions is a legitimate rejection of both foreign domination and internal authoritarianism, i.e. the State." - Black Ram[6]

The term 'anarcho-nationalist' is introduced in Black Ram 1:12 to describe the outlook of American Odinists with whom the paper's editors were in sympathy and, since then, it has been reused as a general term covering nationalist anarchisms. The term national anarchism was also used in the title of an article projected for publication in the second edition, 'Towards an Anarchist Nationalism: provisional manifesto of the National Anarchist Pagan Resurgence',[7] but no further editions appeared and so it was never formally defined. Other material in the first issue leaves no doubt of the direction that was intended. Wotan, 'Fylfots for Freedom', Black Ram 1:7-8 sets out a programme aiming to subvert fascism by reclaiming symbols and concepts for libertarian ends. The group's emblem was a circled A in the centre of a swastika ('anarcho-swastika').

This use of the swastika was not just about taking back a symbol: it stood for the reclaiming of ideas too. The point, for Black Ram, was that the Nazis stole völkisch language and principles from early 20th-century populists and counterculturalists in the first place; Nazis have no right to them. Alternative Socialism had considered these same ideas important because they signpost the continuation of older currents of socialism concerned with ethnicity, land and culture, which Marxist economic determinism sidelined. As a result, socialists withdrew from activism across a wide range of fronts, and what remained of the old pre-Marxist, utopian socialisms — finding no other outlet — was forced into opposition to the Marxist-monopolised Left. One of the things which they turned into was fascism. But it didn't have to happen that way, and if we don't want it to happen again — the Alternative Socialist and Black Ram analyses concur — then socialists of a more libertarian persuasion have to get back into the broad völkisch, ethno-cultural arena.[8] It is not a case of anarchists aping Nazis; if these concerns now strike us as Nazi, it is because the Nazis misappropriated them from leftists.
-----------------------------------------------------------------

Anarko-fascisme høres jo ganske kult ut, og det passer godt inn i Sorels tanker om uavhengige fagforeninger, streiker, voldelige aksjoner osv osv. Både Michels og Sorel forklarer hvorfor og hvordan venstrevridde politikere forfaller, og dermed forklarer de også Fenomener som Kristin Halvorsen. Muligens kan man si at Mussolini også forfalt litt etter hvert. Grev Cianos (Italias utenriksminister 1937 - 1943) dagbøker gir ihvertfall ikke noe videre godt inntrykk av den aldrende statslederen. Mussolini pratet jo også om å pensjonere seg (faktisk, dette er ikke tull) men så kom andre verdenskrig i verden, og som Mussolini sa "man bytter ikke statsleder midt i en krig".

Slik jeg ser det bør anarko-fascisme mer være en måte å tenke på, enn en måte å drive staten på, ettersom staten ikke kan avskaffes (bare verdlig barnslige sosialister og anarkister tror at dette er mulig) Dette kan så være en motvekt mot en utvikling mot stadig mer konformitet og tradisjonalisme - slik som f.eks skjedde i Spania under Franco. Fascismen må ikke miste sin opprørske glød.