søndag 27. januar 2008

Revolusjon for faen!

Fortsatt er Norges og verdens politiske liv dominert av såkaldte "sosialister" som argumenterer for konservative og gammeldagse ting, hovedsaklig statlig dominans over individene, statlig eierskap og kontroll over produksjonsmidlene, statlig sentralisering og statlig føydalisme. På tross av at føydalisme har vært på vikende front som organiseringsform i mange hundre år, så blir det altså fortsatt argumentert for, og mange har stor tro på det. Den gangen føydalisme var på høyden ble det argumentert for med "Fordi Gud vil det, og Gud har valgt kongen" mens det nå blir argumentert for med "Fordi arbeiderklassen, og de svakeste i samfunnet tjener på det".

Istedenfor å gå tilbake til føydalstyret ser jeg for meg at vi heller bør utvikle oss fremmover. Korporatisme har vært med oss siden 1920-tallet, og bør snarest gjennetableres i sin mest fullendte form, med korporasjoner og et korporativt råd. Fra 1970-tallet og utover har nye organisasjonsformer kommet til, med navn som "New Public Management" og "Governance", dette er organisasjonsformer som muliggjør brukermedvirkning og arbeidermedvirkning i beslutningsformene innen den enkelte bedrift, samt en effektivisering og større muligheter for folkelig innblikk og kontroll med staten. Istedenfor å henge igjen i de gamle greiene bør vi bevege oss videre, det bør skje en revolusjon av nye tanker og ideer, samt vilje og evne til å utføre dem. Rabiate fascister som meg selv er her er en forløper og en avantgarde for det som kommer bak oss. Tiden for anti-tenkning, sosialisme og føydalisme over.

lørdag 26. januar 2008

And now over to something completly different.....

Poster herved linken til denne marxist-leninistiske versjonen av eventyret "prinsessen som ingen kunne målbinde". Hvorfor? Fordi den var sær, og underholdende. Jeg tolker den som et opprør mot de mest humørløse, elitistiske, intelektuelle, og samtidig de desidert dummeste delene av norsk venstreside, skrevet av Sigurd Lydersen som jeg av og til krangler litt med på politiskforum.

Klikk her

Untergang

Så filmen "Untergang" om igjen i går. Så sterke filmer kan av og til være fint å se flere ganger, og nå har jeg altså først sett den på kino, og deretter på DvD. Jeg skal ikke her anmelde filmen, men komme med et par tanker rundt kulturen i bunkersen, og vanlige tolkninger omkring nazismens vesen. I Filmen er det mange sterke kvinneskikkelser. Vi har Hitlers kvinnelige sekretær som jobber der på heltid, og det samme med hennes veninne hvis arbeidsoppgaver ikke kommer særlig klart fram i filmen. Hitler ser ut til å ha et rimelig likestillt forhold til sin kjæreste Eva Braun, som på ingen måte blir hindret i utagerende festing og dansing på bordene av sin ektemann/kjæreste. Dersom Hitler fks hadde vært en sterkt konservativ kristen eller muslimsk mannsjåvinist så hadde han ha trampet sinna inn i rommet og revet henne ned fra bordet. Ganske langt uti filmen kommer en skadet offiser og en kvinnelig pilot inn i bildet, de har fløyet til Berlin, blitt beskutt, og kræsjlandet for å møte Hitler. På slutttekstene etter at filmen er ferdig kommer det fram at den kvinnelige piloten senere ble innehaver av diverse rekorder i seglflygning og seiling.

Okay..... Så hvordan kan dette kobles sammen med den stereotypiske ideen om at nazistene var iherdige motstandere av likestilling? Nazistene så helt klart verdien av dette med morskap, husmorens viktige funksjon for familien og samfunnet og alt det der - men dette er på ingen måte ett angrep på likestilling, det er heller en hyllest til en vanskelig oppgave som er naturlig for kvinner å ta på seg ettersom det er de som føder og ammer barna. Samtidig hindret de ikke kvinnelige talenter i å blomstre.

Og Ja: Nazistene drepte jøder, de drev aggresssiv angrepskrig og gjorde mye annet stygt - men for de som hyllet Hitler var han ikke en konservativ mulla, men en modernist, visjonær og revolusjonær. Problemet med nazismen var ikke at de var kvinneundertrykkende - hvilket de ikke var - men at de misbrukte den folkelige energien, idealismen og motstanden mot forfall, anti-tenkning, undertrykking og kommunisme som fantes hos det tyske folk til å lage krig og faenskap. Ledelsen i NSDAP burde ha sett seg fornøyd da de fikk tilbake sine gamle landområder som ble tatt fra dem etter første verdenskrig, men istedenfor ville de ha mer. Hitler hadde ved valgseieren i 1933 mye goodwill hos de andre statslederne i Europa - det var han og ikke alle de andre som skapte andre verdenskrig.


Jo, og en ting til: En veldig intressant scene i filmen er der hvor Hitler forsøker å gi seg selv sparken. Han sier til de som står i rommet (generaler alle sammen tror jeg) noe slikt som (tatt ut fra hukommelsen) at: "Under slike omstendigheter kan jeg ikke lede, jeg er ikke lenger føreren, gå og gjør som dere vil." Hitler tusler deprimert og lutrygget ut av rommet, hvorpå uniformsmenneskene blir stående igjen å krange. En av dem sier noe sånt noe som "Jaja, da stikker vi da, ikke noe mer her å gjøre." mens en annen sier at "Neinei, vi har lovet troskap til føreren!" og etter litt krangling kommer de fram til at føreren fortsatt er føreren (idiotisk nok), dette på tross av at han altså ikke vil føre dem mer. Hitler selv ser ut til å ha glemt denne episoden litt senere, for da er han i gang igjen med store planer for gjennerobring av oljefelter, generaler som skal komme Berlin til unsetning i en "knipetangsmanøver" og mye annet spennende. Faktum er at dersom scenen hvor Hitler sa opp seg selv var historisk korrekt så hadde det vært nok for en av generalene å følge etter Hitler bort til kontordøren hans, banke på, gå inn, si at han nok hadde rett, og at de skulle ta seg av overgivelsen og fredsavtaler og alt det der. Hitler hadde sagt at det var greit, og så kunne ett par tusen liv ha vært spart. Når dagene gikk uten at dette skjedde var det naturlig at Hitler å forsøkte å ta seg sammen, og fortsette i jobben som rikskansler og fører.


Til sammenligning ble Mussolini oppsagt allerede i 1943, da Sicilia ble angrepet av de allierte. Ledelsen i PNF hadde nok ikke helt skjønt hvor store konsekvensene av krigen kunne bli, og mange av soldatene var umotiverte, og generalene og landets øverste forsamling (det store rådet, Il grand consiglio) stilte seg tvilende til om alliansen med Hitler i det hele tatt var det riktig å gjøre. I tillegg hadde Mussolini en mer selvstendig og til tider opprørsk folkebevegelse å holde styr på enn det Hitler hadde, og slik bør det også være. Det tyske "førerprinsippet" var noe skrap.

tirsdag 22. januar 2008

Venstresidens åtte utviklingstrinn

1) Man har en god blanding av drømmere med radikale planer, samt noen opportunister.

2) Gjennom å ødelegge begrepene og utvanne språket hindrer opportunistene resten av flokken i aktiv og selvstendig tenkning. Uten riktig språk, ingen muligheter for tenkning.

3) Når alt har blitt redusert til tomme slagord og skjellsord mobiliserer opportunistene venstresiden for å oppnå "sosialisme". Ordet "sosialisme" er et samlebegrep for å alt det som de som mener de tilhører venstresiden ønsker å oppnå. Derfor er det også et ord uten innhold.

4) Sosialistenes ledere vil jobbe for å utvide offentlig sektors budsjetter og innflytelse over samfunnet så lenge de selv sitter på stortinget eller i regjering. Jo mere stat, jo mere makt får de. Et verktøy for å oppnå denne utvidelsen av staten er "de svakeste i samfunnet" som sosialistene hevder å jobbe på vegne av.

5) De fleste på venstresiden er ikke-voldelige, men de voldelige elementene må brukes aktivt av opportunistene, gjerne samtidig som de fordømmes offentlig.

6) I det sosialistene får overtaket blir ledernes målsetning om at alle makt skal overføres til deres, og til statens hender intensivert. Sosialismens målsetning er at frivillig bytte av varer og penger skal avskaffes til fordel for statlig og sentralisert kontroll over økonomien. Når dette er gjennomført blir det mye enklere å opprettholde kontrollen over egne innbyggere.

7) Den dysfunsksjonelle statsstyrte politikken fører til stagnasjon i produksjonen og lavere levestandard. Sosialistene forsøker å løse dette problemet gjennom å plyndre minioriteter som de kan mobilisere flertallet mot. Disse minioritetene kan være etnisk, politisk eller økonomisk definert.

8) Når det ikke lenger finnes minioriteter som kan plyndres vil styret til slutt kollapse. Sosialister i alle andre land vil dermed ta avstand fra det, da regimets kollaps også fører til at dets overgrep og massemord kommer for dagen.




Og så starter syklusen forfra - helt til sosialismen i alle dens former og sjangere er avslørt og diskreditert.

mandag 21. januar 2008

Plyndring som sosialistisk overlevelsestaktikk.



De tyske nasjonalsosialistene kombinerte radikalt sosialistisk, og ofte økonomisk uansvarlig utjevningspolitikk med militær opprustning og nasjonalisme. Nå hvor venstresiden igjen er på krigsstien med ledere som fks Kristin Halvorsen (Æsj, æsj æsj) og den militante og venstrepopulistiske statslederen Hugo Chavez kan det være fornuftig å se litt tilbake på venstresidens tidligere fiaskoer. Kanskje det er mulig å lære av historien? Teksten under er et utdrag fra månedens nummer av "illustrert vitenskap historie" sin artikel om Hitler.

I 1938 var kassen tom
Den militære opprustningen og de sosiale godene kostet staten milliarder, noe skatteinntektene ikke kunne dekke. Byråkratene i finansdepartementet begynte å fuske med tallene i håp om at fremtidige inntekter ville tette hullene. I 1935 forbød Hitler like godt å offentliggjøre statsbudsjettet. Bunnlinjen ville raskt avsløre at regimet var på randen av statsbankerott - og dermed undergrave tillitten til nazistene. Tre år senere kunne ikke engang sminkede regnskaper skjule katastrofen lenger. "I løpet av september måned er kassen tom" medelte Hitlers finansminister Scwerin von Krosigk i 1938. Løsningen ble å plyndre tyske jøder. Nærmest samtidig som nazistene raserte jødisk eiendom under "krystallnatten" den 9nde november 1938 arbeidet statens embetsmenn med å konfiskere jødenes akjser, oppsparte midler og livsforsikringer. Miliardene strømmet direkte inn i statskassen, men statens kapitalbehov var fremdeles ikke dekket. Nye inntektskilder måtte til. Hitler hadde bestemt at ingen skulle ha økonomiske fordeler av opprustningen og krigen som fulgte. De enorme fortjenestene som våpenprodusentene fikk på statens innkjøp ble derfor hentet tilbake igjen gjennom høye inntektsskatter. Enkelte virksomheter betalte 98% av overskuddet i skatt. Igjen lot det seg gjøre å skaffe milliardbeløp uten at den alminnelige tysker - ca 95% av befolkningen - led under byrden, snarere tvert imot.
"Økningen av inntektsskattene gjør et godt inntrykk på arbeiderne" het det i årsberetningen til etteretningstjenesten SD fra 1938. Boligutleierne slapp heller ikke unna. Inflasjonen i 1930-32 hadde skånt fast eiendom fra verditap, nå bestemte nazistene at det var på tide at gevinsten deres kom samfunnet til gode. Og befolkningen bifalt ekstrabeskatningen av utleierne, som ble sett på som blodsugere.

Europa betalte
Da de nasjonale pengekildene var tomme begynte krigen. Den var ganske enkelt en økonomisk nødvendighet for den tyske staten som i 1939 hadde en samlet gjeld på 38 milliarder riksmark, noe som tilsvarer circa 3000 milliarder kroner i dag.


Som det kommer fram senere i teksten plyndret tyskland alle de landene de okkuperte, og fraktet så tyvegodset hjem til Tyskland der det ble fordelt blandt trengende tyskere. I tilllegg fikk familiene til soldatene støtte, og fra 1943 og utover kom jødemassakrene til som en ekstra inntektskilde. Helt til slutten av krigen hadde den jevne tysker det bedre enn den jevne Engelskmann, og dette var nesten utelukkende på grunn av plyndringer. Dersom Hitler ikke hadde gått til krig hadde han måttet betale gjelden sin, og dermed hadde Tysklands kortvarige og kunstige økonomiske boom fra 1933 til 1939 blitt avsluttet raskt og brutalt.

Situasjonen i Sovjetunionen var lignende. Her hadde de først plyndret overklassen og kulakene, deretter fikk de et økonomisk krakk som gjorde at Lenin innførte et par forsiktige markedsliberale reformer kaldt "New Economic Policy" og deretter ble statssosialismen gjenninført av Stalin, hvis industrialisering av landet i stor grad var basert på slavearbeid.

Hva kan vi så lære av dette? Lærdommen må bli at radikal statsbasert sosialisme av den typen som Lenin, Hitler, Chavez og Kristin Halvorsen står for ikke kan fungere i lengden. Dumme og uopplyste sosialister kan altid lures med på det ettersom likhet for dem er viktigere enn frihet, og fordi de er for intelektuelt late til å se forbi de fine ordene og svulstige løftene. Fascismen representerer noe annet enn dette, da dens hovedfunksjon er å aktivere befolkningen for staten, og ikke at staten skal bli aktivert for befolkningen - altså snur den opp ned på de tradisjonelle statssosialistiske dogmene. Samtidig er ikke fascister tilhengere av førerprinsippet, korporatisme og teknokrati er en måte å innvolvere befolkningen i politikken på en mer konstruktiv og ikke-populistisk måte enn parlamentarismen.

En tanke helt til slutt:
Mussolini var mer venstrevridd enn det Franco var i Spania, og Salazar var i Portugal. De konservative falanquistene (en høyrevridd og veldig katolsk orientert form for fascisme) hadde et avventende forhold til Hitler, og holdt seg nøytrale gjennom andre verdenskrig. Kan det hende at det er en sammenheng mellom aggressiv utenrikspolitikk og sosialisme? I motsetning til venstresiden mener jeg selv at overnasjonalitet og handelsavtaler og slikt kan være positivt. Hierarki og ettpartistat er jo nettopp en måte å unngå sosialistisk fordumming og destruktiv politikk på, men samtidig er jeg svært skeptisk til den sterke koblingen som ble mellom kirke og stat i Spania.

onsdag 9. januar 2008

Statens natur

Staten er vakker på sine egne premisser. På lik linje med at bjørner har pels og at mennesker går på to bein har staten et par særtrekk som jeg tror at ikke kan forandres eller avlæres:


1) Staten er et hierarki
2) Staten er konformitet
3) Staten er sentralisering.
4) Staten er disiplinering


Altså hierarki, konformitet, sentralisering og disiplin. Jo mere stat, jo mer av disse tingene. Enkelte kommunister tror at staten er noe annet, og derfor kan de finne på å preke frihet og lå håret gro samtidig som de ønsker statlig eierskap over produksjonsmidlene.

Som fascist ser jeg helt klart verdien i den disiplinen og integrerringen inn i staten som ble gjort av blandt andre Mao og Stalin, men samtidig ødelegger staten muligheten for utvikling og velstand dersom den blir for stor. På samme måte som at en løve ikke er flink til å gå på to bein er ikke en stat flink til å finne på nye ting, eller produsere varer og tjenester av høy kvalitet dersom den har monopol. Derfor må Mao, Lenin og Stalins form for statsforherligelse forkastes, om ikke på moralsk grunnlag så på økonomisk grunnlag.

Mussolini pratet av og til om den helhetlige staten (estado totalitario) som tok seg av hele mennesket framfor å være en nattvekterstat som kun tok seg av lov og orden. Korporatisme er en del av denne helhetligheten da staten gjennom korporatisme finner måter å organisere nasjonens næringsliv på i samarbeid med fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og konsumentrepresentasjon.

Fordi den sosialdemokratiske staten også har et mål om helhetlighet framfor nattvekterstat har denne også korporatisme, selv om dette korporative samarbeidet foregår i en enkelt korporasjon (LO-NHO-STAT med årlige møter) framfor en per næringsretning (I Italia hadde de 22 korporasjoner)



Staten & kommunismen

Det kommunister hittil har gjort når de har fått makt er å øke statens omfang så langt som overhodet mulig samtidig som de er for intelektuelt late til å sette seg inn i statens personlighet og natur. Dermed skjønner de ikke hva de driver med, er ute av stand til å forutse konsekvensene av egne handlinger, og klarer ikke å sette pris på det de oppnår.

I kommunistiske og rosa-sosialistiske kretser i dag er det fortsatt tabu å hevde at det er noe som en annen aktør en staten kan gjøre bedre, uansett område. Faktisk må man ganske langt utpå høyresiden (litt til høyre for venstre tror jeg) før dette blir akseptable holdninger.

Selv mener jeg fks at familien er en institusjon som i stor grad bør holdes utenfor statens rekkevidde, og at religion er det samme. Derfor mener jeg at statskirken bør oppløses og at staten ikke bør sponse kirker. Dette er også normalt i de fleste andre land enn Norge.


tirsdag 8. januar 2008

Nyliberalisme vs fascisme.


?


Dette med det frie marked, og dets påståtte overlegenhet har lenge uroet meg ettersom jeg helst vil være en tilhenger av blandingsøkonomi og velferdsstat (innen visse grenser) slik tradisjonell fascistisk teori og praksis tilsier at jeg skal være. Like fullt sies det at Spania etter liberaliseringsprosessene på 1950-tallet, og Pinochet sitt høyreradikale (i ordets rette mening) styre på 70 og 80 tallet førte til økonomiske mirakler og rask velferdsøkning. Det prates faktisk om "det spanske mirakel", "det Chilenske mirakel" og muligens snart "det kinesiske mirakel" ettersom de følger samme kuren.

Er nå innvolvert i en spennende debatt om temaet, som jeg håper vil ende med at jeg på trygt og rasjonelt grunnlag kan avvise liberalismen i alle dens former, og vende tilbake til den gode gamle fascismen.

Klikk her for å følge debatten

Fascisme er noe mer enn bare tomme slagord, populisme og flagg slik moderne ny-sosialisme er, og derfor må fascistiske meninger og synsinger i mye større grad være basert på et rasjonelt grunnlag. Vi kan ikke dra en SU og si "Hush Bush" eller noe like lite gjennomtenkt, og deretter satse på at NRK fikser biffen for oss. Debatter av denne typen er derfor viktige.

søndag 6. januar 2008

Who where the fascists?

Hvem er fascister, og hvem er ikke fascister? Jeg mener at en god definisjon på fascisme er at det eksisterer et korporativt system, med korporasjoner - og at det er etablert en ettpartistat.
Sett fra en slik synsvinkel har det eksistert fire fascistiske stater, med fire fascistiske statsledere i verden:

Benito Mussolini
- Italia
Fransisco Franco - Spania
Antonio Salazar - Portugal
Ioannis Metaxas - Hellas

Metaxas hadde planer om å lage et korporativt system i Hellas, men dette prosjektet ble avblåst av andre verdenskrig og det italienske angrepet på Hellas (Jepp, Mussolini angrep Hellas - en annen fascistisk stat. Metaxas tilot England å etablere militære baser i landet, og Mussolini startet en forkjøpskrig fordi han mente England ville angripe Italia gjennom Hellas) Det bør dog nevnes at ingen av disse regimene egentlig oppnådde de idealene som deres pådrivere så for seg at de ville oppnå - hverken innen korporatisme eller andre områder av ideologien. Dersom man føler for det kan man godt si det som kommunister sier når man forsøker å konfrontere dem diverse motbydelige kommunistiske regimer, og så at "Det har aldri eksister noen ordentlig fascistisk stat"

I tillegg til de fascistiske statene kommer de fascistiske partiene som aldri fikk makt. Her blir det en gråsone mellom nazisme og fascisme fordi mange fascistiske partier ble etablert utpå 1930-tallet, og da var like innfluert av tysk nasjonalsosialisme som main-stream fascisme (Fascisme var en internasjonal ideologi, nazisme var en lokal tysk variant på samme mot som at Pol Pot sin form for kommunisme var annerledes enn den vanlige marxist-leninismen som de fleste kommunistiske partier baserer seg på) På tross av dette kan vi nevne to partier som i hovedsak var fascistiske:

De brazialianske integralistene
British Union of Fascists

Jeg lurte litt på om det norske NS passet inn her, ettersom det faktisk forelå et korporativt program - men NS gikk i stor grad bort fra fascismen og vinglet over i nazismen istedenfor da det var mere oportunt for Quisling.

I tillegg til disse finnes det en rekke stater og statsledere som er av interesse for fascister å studere, selv om de ikke er direkte fascistiske. Disse er:

Chiang Kai-Check
- Kina/Taiwan
Juan Peron - Argentina
Augusto Pinochet - Chile

I det tjuende århundret var fascismen i stor grad et middel i kampen mot kommunismen, men samtidig utviklet den politiske, filosofiske og økonomiske doktriner som har blitt kopiert av mer ufarlige og ukontroversielle politikere på sentrum-høyre aksen. Har fascismen en fremtid uten kommunisme som motstykke?

lørdag 5. januar 2008

Antonio de Oliveira Salazar.

Mannen på bildet styrte Portugal mellom 1932 og 1968. Salazar en fan av Mussolini, og etablerte en korporativ ettpartistat etter italiensk modell. I likhet med Franco holdt Salazar Portugal nøytralt under andre verdenskrig, men sendte tropper til Russland for å kjempe mot kommunismen.

Salazar undertrykte nazistene, kommunistene og de mest radikale fascistene i Portugal, og i det politiske vakumet som oppstod i fravær av ekstremisme lanserte Salazar sitt eget parti, og et sett reformer kaldt "estado nuvo" eller "den nye staten"

Som utdannet økonom var Salazar på mange måter en teknokrat. Personlig er jeg dessuten en stor fan av statsledere som ikke sprader rundt i uniform (dersom en lege blir statsminister, bør han da fortsette å gå i hvit legefrakk på jobb?)

Les også engelsk wikipedia sin utmerkede artikel om Salazar: Klikk her







fredag 4. januar 2008

Plast-Norge del to 2

Som en fortsettelse på mitt tidligere innlegg lenger ned på bloggen, bør det legges til at det kanskje beste eksempelet på plast-Norsk kultur og filosofi er vårt forhold til eget jordbruk. NORGE PRODUSERER IKKE BEDRE ELLER MER ETISK MAT ENN EU ELLER RESTEN AV VERDEN! DERE BLIR LURT AV ÅSLAUG HAGA OG STORKAPITALISTISKE INTERESSER!!!!! LA DET VÆRE KLINKENDE KLART!!! Som en lett intro til denne lite studerte, og svært idylliserte delen av norsk produksjonsliv anbefaler jeg dokumentaren "smaken av hund". Når den er sett vil alle positive fordommer om norsk landbruk være borte, og man kan se dokumentaren "earthlings" som man kommer til ved å klikke her. Sistnevnte film vil være mye mer effektiv dersom man på forhånd har mistet noen av illusjonene om norsk landbruk, som venstresiden og media jobber for å spre, og man ikke lenger kan tenke med like stor selvfølgelig at dette "kun er noe som skjer i utlandet" (Fra linken kan man klikke seg videre til filmen "century of the self" som også er ganske kul)

Hva har så produksjonen av norske bondeidyll-effekter å gjøre med mitt nye begrep plast-Norge? Veldig mye. Bak idyllen tortureres og drepes dyr, og det er nettopp kombinasjonen av skjult tristesse og overgrep kombinert med falsk idyll, sponset kvasi-kultur, og andre effekter som definerer begrepet.

tirsdag 1. januar 2008

Evita Peron!


Fikk bare lyst til å dele denne utmerkede talen av Evita Peron

http://www.youtube.com/watch?v=X-PLyxKSSRk&feature=related

Evita Peron var hustruen til Juan Peron, Argentinas statsleder 1946 - 1955, og i 1973-74. Perons parti og folkebevegelse var sterkt støttet av de italienske fascistene i mellomkrigstiden, men vant ikke valget før 1946. Etter valgseieren ble parlamentarismen avskaffet, og en venstreradikal ettpartistat med støtte fra fagforeningene ble etablert. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955, men vant det første valget i 1973 gjennom et stråparti.

Litt mer om NPM

















New Public Management entusiaster:
Margareth Thatcher og Tony Blair

Når vi først er inne på temaet new public management kan det være verdt å nevne at labour-mannen Tony Blair aldri reverserte tiltakene som Margareth Thatcher startet på 1980-tallet, og at England har vært NPM territorium siden den gang. Hvorfor det? Fordi det er fornuftig. I begynnelsen var den britiske venstresiden skeptisk til reformene, men når har de omfavnet NPM og akseptert det som deres egen unge. Korporatisme har en lignende histore. Da fascismen ble erklært som en høyreideologi etter litt tvil i løpet av 1920-tallet (Dette har vi fascister selv aldri blitt enige om, og til slutt ble det erklært at fascismen er "hverken til høyre eller venstre" resten av venstresiden mener derimot at vi er på høyresiden, mens jeg selv mener at fascisme er en venstreideologi) ble korporatisme høyresidens doktrine. Så forsvant fascismen, men korporatismen ble gjenskapt i en litt annen form, og deretter introdusert som en del av den sosialdemokratiske pakken.

I Årene fram til 1970 levde vi i sosialdemokatisk idyll under Keyns sine økonomiske prinsipper, og såkaldt samfunns-korporativ administrasjon (i motsetning til den fascistiske korporatismen som fikk navnet stats-korporatisme, for å vise skillet mellom sosialdemokratenes og fascistenes korporatisme) men så kom stag-flasjonskrisen, og ettersom Keynianismen for det første mente at en slik økonomisk situasjon ikke kunne forekomme, og for det andre ikke hadde noe svar på hva man kunne gjøre med det, ble doktrinen alvorlig svekket.

Så kom høyrebølgen. Først gjennom militærkuppet i Chile 1973 der økonomene fra universitetet i Chicago fikk et laboratorium for sine nye og fansy teorier (som viste seg å fungere utmerket med 10% økning i BNP per år) og deretter gjennom jappe-tiden i 1980-årene da Reagon og Thatcher spredde reformene til USA og England. NPM er den viktigste delen av denne høyrebølgen, og da disse prosjektene ble videreført av labour og Tony Blair utalte Thatcher at Blair og det nye labour var hennes viktigste seier.

Fra 1990 og framover har sosialdemokratiske partier og regjeringer også i utkantsstrøk slik som f.eks Norge akkseptert NPM, og dette er en kjempeseier for høyresiden. Deretter har vi fått globaliseringen, og den fornyede styrken til overnasjonale organisasjoner som EU og verdensbanken, med mer frihandel som følge. Alt dette er selvfølgelig vakkert - men fraværet av fascisme og korporatisme på tradisjonelt vis er selvfølgelig et savn. Folk som er lenger ute på høyresiden enn meg selv argumenterer mot korporatisme på den måten at det ville ødelegge det frie marked - men motargumentet er at det frie marked egentlig ikke er så veldig fritt, ettersom det er styrt av et par store konserner, og derfor ikke er så pluralistisk og mangfoldig som det liberaliserter liker å gi inntrykk av. I tillegg tror jeg korporatisme kan gjøre underverker for å legge om idustrien i mer miljøvennlig retning, også tjener fagforeningene og arbeiderbevegelsen på det ettersom fagforeningene dermed blir løsrevet fra LO-paraplyen og kan representere seg selv direkte i korporasjonene.

For mer infor om korporatisme, klikk her

Så det var en kort gjennomgang av økonomisk historie i det 20-ende århundret. For å gjøre den komplett kunne jeg ha lagt til at korporatisme spredde seg fra Italia til resten av verden etter børskrakket i 1929 som førte til New Deal i USA. (Mussolini håpet at dette var første skritt på veien til et fascistisk USA, og dermed en ny og mektig alliert, på samme måte som han hadde håpet at liberaliseringen av industrien i Sovjet-unionen under Lenin var første skritt på veien mot en fascistisk Sovjet-union, begge deler slo feil. ) Så korporatisme spredde seg også før utviklingen av sosialdemokratiene fra 1945 og framover. Mussolini gikk ut i fra at parlamentarisk demokrati på sikt ville bli spist opp av korporatisme dersom de to systemene skulle eksistere side om side, og at den demokratisk-korporative staten raskt ville utvikle seg mot en fascistisk ettpartistat. Nordens økonomiske og politiske historie fra 1945 og framover svekker denne tesen, men dette kan ha å gjøre med en del spesielle faktorer, som f.eks at mange arbeiderpartiets topper hadde vært aktive anti-fascister under krigen, og at sjefen selv (Einar Gerhardsen) hadde sittet i tysk fangeleir under krigen, og fordi tysk nazisme var assosiert med fascismen (selv om det er noe annet) førte denne uviljen til at en naturlig utvikling mot fascisme ble stoppet opp, eller treget ned. Som en liten fun-fact helt på slutten kan det nevnet at Antonio Salazar, og hans halv-fascistiske styre i Portugal mente at de nordiske sosialdemokratiene ville skli over i fascisme så sent som i 1969.


"And now over to something completly different"

Jeg har nemlig fått skryt for min blogger og debattvirksomhet, hvilket ikke skjer så ofte. Link til både skrytingen og tiltakene som førte til skrytet finnes under:

Klikk her