fascisme på norsk

Blogg finito!

2008-02-28T08:56:00.000-08:00

Dette blir innlegg nr 81 i denne bloggen - og det blir det siste. Jeg skal nemlig begynne å redigere min egen nettavis, AVE! som skal være et internasjonalt fascistisk nyhetsbrev som skal komme ut som word eller PDF-attachment en gang i måneden til de som setter seg på mailinglisten. For å ikke bli helt datanerd har jeg derfor besluttet å avslutte mine skriblerier på denne bloggen, og heller kun fikse og ordne bilder, artikkelrekkefølge, innledning og slikt til avisen. (Alle som vil kan komme med bidrag til nasjonal-syndikalist@hotmail.com) I løpet av denne det tre-kvart året som jeg har skriblet på denne bloggen har jeg vært innom en rekke spennende temaer som alle har vært av interesse for fascismen. Jeg har forsøkt å tenke nøye gjennom ting før jeg har skrevet, men jeg har sikkert tastet ned en og annen absurditet, eller grov skrivefeil alikevell.

Den forhenværende partilederen til American Fascist Party - Seth Tyrson - skrev en gang at fascister hverken utgjorde det ytterliggående høyre eller det ytterliggående venstre, og at det å være en fascist derfor krevde tenkning og forståelse. (Seth Tyrson mente også at ingen ordentlige fascister kunne stemme på republikanerne, og måtte velge demokratene istedenfor - men dette var det ikke alle som var enige i)

Både libertarianere, anarkister, kommunister, vulgær-rasistiske såkaldte "nynazister" eller "nasjonalister" og mange andre grupper presenterer enkle og endimensjonale, nærmest innstinktive løsninger på verdens problemer. Kommunister skriker "Stat!Stat!Stat!Stat" på forskjellige, mer eller mindre sofistikerte måter, mens de veiver med sine røde flagg, anarkister skriker "fuck alle autoriteter lissom!" libertarianere skriker om og om igjen at: "Det frie marked tar seg av det" mens rasistene kun er redde for alle som ikke ligner på dem selv. Sett i et slikt perspektiv virker det logisk at fascismen skal være en ideologisk kompis med sosialdemokratene og sosialliberalerne "løsningene finnes i sentrum" osv osv - men dette føles heller ikke riktig. For er egentlig sentrum sentrum, eller er "moderatorna" - som de heter i Sverige - egentlig moderate? Og er fascister særlig moderate?

Sistnevnte er ikke opp til meg å bedømme, men Jens Stoltenberg, som er det største symbolet på moderasjon i Norge er fullstendig ekstrem når det gjelder kompromiss og politisk akrobatikk - Eksempler kan være hvordan han gav lederen for magazinet skylden for problemer med muslimske land samtidig som han hevdet å være en beskytter av ytringsfriheten, hvordan han klarte å sno seg inn i regjeringsposisjon en tid tilbake gjennom å gå bort i fra en avtale han tidligere hadde gått med på anngående gasskraftverk, eller hvordan han løy om å skulle redde nordnorske fiskere gjennom å opprettholde subsier før sist valgseier. Stoltenbergs sist stunt var forøvrig å love å jobbe mot at vi i Norge skal betale mesteparten av vår skatt gjennom klimaavgifter slik Al Gore anbefalte da han var på besøk. Kommer dette til å skje? Nei.

Kristin Halvorsen forsøker nå å lære seg knepene - men lærlingen har ennå til gode å gjøre slik triksing like bra som sin læremester. Når SV sin oppslutning nå synker så lavt at de muligens kommer under sperregrensen ved neste valg fordi Fru Halvorsen ikke er flink nok til å manipulere befolkningen fører dette til at en ny runde som statsminister for Jens Stoltenberg blir alvorlig kompromitert - og derfor er det svært lite sannsynlig at Halvorsen noensinne vil få høre "You have done well my apprentice" fra Stoltenberg, eller bli oppgradert fra lærling til mester. (Innen Sith tradisjonen skal dette egentlig skje gjennom at eleven dreper mesteren, men unntak kan sikkert gjøres for ekstra flinke elever, muligens har ikke Halvorsen en gang prestert nok til å få sin egen lyssabel. Hun har ikke klart å gi videreførelsen av status-quo en hinne av venstreradikal glassur, slik som egentlig var meningen)

Å avslutte bloggen nå virker som en god ide, for jeg har en følelse av at jeg begynner å skjære ut i veldig mye vås og tøv - og dette var egentlig ment som en høykvalitets blogg. Men aller først skal jeg si litt mer om det temaet som jeg var innepå før jeg skeiet over i Sith og Starwars. Altså: Fascismen er verken høyreekstrem (verken i økonomisk eller rasistisk forstand) og ei heller venstreekstrem i verken anarkistisk anti-stat og anti-autoritets ekstremisme, eller venstreekstrem i sin kommunistiske total stat, total underkastelse og total sentraliseringsform. Fascismen befinner seg heller ikke i det politisk-akrobatiske sentrum, ettersom det finnes et sett med svært fastlåste mål og ambisjoner som skal forfølges. Fascisme er egentlig en ganske firkantet doktrine, og den er på ingen måte sammenlignbar med den berømte løken uten kjerne - slik venstresiden av og til forsøker å late som. Derfor er det også logisk at fascismen som doktrine sparker i alle retninger.

Det finnes ingen naturlig kobling fascismen vulgær-nasjonalistiske kloakkorganisasjoner som Vigrid og NP, det finnes heller ingen kobling mellom fascismen og det tradisjonelle akrobatiske sentrum, ei heller en kobling mellom fascisme og kommunisme. Fascismens nærmeste ideologiske slektninger er anarko-syndikalismen på venstresiden, og konservativismen på høyresiden, men de konservative og fascister kan kun samarbeide dersom de konservative ikke glir for langt ut til høyre slike republikanerne har gjort i USA, og fascister og den syndikalistisk innspirerte delen av anarkismen kan kun samarbeide dersom anarko-syndikalistene (en nesten ikke-eksisterende politisk doktrine i nord-Europa og USA) aksepterer fascismens tese om at et minimum av stat alltid vil være nødvendig, og at lokaldemokratisk eksperimentering i form av selvstyrende byer og lokalkorporatisme (Fristaten Fiume, Salo) kun er en mulighet etter en lengre periode der den nasjonale korporatismen blir etablert.

Jaja. Og slik er det. Kampen for en folkelig og politisk oppvåkning i Norge fortsetter, men denne bloggen avsluttes - skjønt helt avsluttes den ikke, for det som er skrevet her vil bli stående til nettet bryter sammen, eller blogger.com stenger den (hvilket jeg tror vil innebære at det må gå et år eller to uten noen klikk)

Absolutt helt til slutt vil jeg oppsummere noen av stikkordene for hva det står skrevet om i denne bloggen, slik at de som kun tittet innom kan vite hva de kan lære mer om gjennom å ta en titt på de resterende 80 innleggene som kommer bak dette:

Korporatisme, Mussolini, Kristin Halvorsen, Den rødgrønne regjeringen, anti-parlamentarisme, New Public Management, Putin, Vold, Starwars, islam, Robert Michels, skattestreik, Kloakkorganisasjonene Vigrid og NP, Sqadrismo, Struktur, Fascisme & Festivaler, Revolusjon, Den franske revolusjon, borgerlighet, Pinochet, Oswald Mosley, Chiang Kai Check og Kuomintang, totalitarisme, kongefamilien, skatt, stil og kultur i politisk sammenheng, nasjonalbolsjevikene, dyremishandling, SALO, frykten for det overnasjonale, FRP koden, Futurisme, homofili, utdanning, Historieforfalskern Bernt Hagtvedt, det fascistiske mennesket.

Her er nettsiden til avisen som jeg nå skal lage:

http://ave-newsletter.blogspot.com/

Skattestreik!

2008-02-27T03:50:00.000-08:00

Staten er sosialismens hovedvåpen. Gjennom staten kan sosialistene opparbeide seg stort nok kunnskapsmonopol til å indoktrinere og lyve til befolkningen, og deretter kan de bruke den kontrollen de har oppnådd over befolkningen gjennom kunnskapsmonopolet til å få flere stemmer og nok makt i parlamentene til å utvide staten ennå mer. For at denne planen skal fungere må befolkningen inndoktrineres så godt at de ikke mister troen på veksten i offentlig sektor selv når den fører til forfall og elendighet i praksis.

Mens dette synker inn skal jeg ta et annet eksempel, på en annen type statsmakt som også er svært statsavhengig, og som er omtrent like dyrt i drift, nemlig det "opplyste" eneveldet. Ludvig den 16 brukte store summer på klær og luksus til seg selv, og på diverse byggeprosjekter, og et par kriger. Hvor skulle han hente pengene fra? Når statskassen var tom ble det lagt planer om å plyndre borgerskapet, men disse gjorde motstand og dette var en av de viktigste grunnene til at det ble revolusjon i Frankrike.

Så over til Italia i 1920-årene. I Italia hadde byene og lokalsamfunnene stort selvstyre på 1920-tallet. I de stedene hvor sosialistene vant lokalvalg forsøkte de så naturligvis å øke statens omfang gjennom å plyndre de lokale butikkeierne og andre med penger. Som respons på dette igangsatte fascistmilitsen skattestreiker, der de slo ringt rundt disse individene og beskyttet dem mot de lokale myndighetene når disse kom for å plyndre.

For hva er sosialismen og føydalismen uten staten, og uten muligheten til å kunne snylte på de produktive delene av befolkningen? Absolutt INGENTING. Dersom ikke folk med penger er villige til å gi disse fra seg til sosialistiske og føydale krefter kan ikke disse pengene etterpå bli brukt som et våpen mot dem. De fjonge og høyt utdannede såkaldte "intellektuelle" middelklassemenneskene som sitter på universiteter og høyskoler der de prater høyt om de fattiges behov for mer stat, mer sentralisering, og mer makt til dem selv vill være fullstendig hjelpesløse i en situasjon der det ikke kommer en jevn og økende strøm av klingende mynt inn i statskassen. Det forræderiet mot sivilisasjonen og inteligent liv som sosialismen representerer kan dermed ikke bli gjennomført i praksis dersom svindelens første offere ikke gjør aktivt motstand mot plyndringen av dem selv.

I Italia på 1920-tallet måtte pengene beskyttet fysisk, men i dag er det mulig å flytte dem ut av Kristin Halvorsen og den rødgrønne regjeringens klør på andre måter. Hvilken bank pengene står i, hva slags bankkonto, hvilket land, når de taes ut, hvor mye av gangen og hva de brukes til har veldig mye å si. Muligens burde det i større utstrekning enn i dag holdes kurs og opplæring i hvordan man skal snyte på skatten, slik at man unngår å styrke sosialismen og ufornuften. En slik aktivitet vil være revolusjonær på alle måter. Like revolusjonær som borgerskapets opprør mot solkongen i 1789, like revolusjonær som den fascistiske revolusjon i 1922.

Aaaaaargh!

2008-02-25T13:26:00.001-08:00

BØ!!

Jeg har i lengre tid irritert med over de vulgær-nasjonalistiske og rasistiske grupperingene Vigrid og Norgespatriotene. Grunnene er selvfølgelig mange:

1) Dårlig smak
2) Latterlige meninger
3) Dobbeltmoral
4) Ekle og umoralske handlinger (Barneporno-saken mot lederen i NP, mishandling av trær, spredning av kvalmende flyere, vold mot innvandrere og andre)
5) De misbruker, korrumperer og fordummer det anti-sosialistiske drivet og engasjementet som finnes hos mange.
6) De forbindes i tide og utide med fascisme. En politisk filosofi som de ikke skjønner, aldri har satt seg inn i, og ikke vil klare å leve opp til om de skulle prøve.

For å nevne noen. I tillegg misliker jeg det nazistiske og rasistiske synet på nasjonalisme. For rasister er nasjonalisme enkelt ettersom de nasjonale flaggene og symbolene også er symboler for rasen, og dermed har det ingenting å si hva symbolene egentlig står for. Dette er falsk nasjonalisme. Ekte nasjonalisme er nasjonalisme er en situasjon der symbolene har en identitet, og symboliserer verdier som brukerne av effektene er enige om. Jeg som fascist har fks et ambivalent forhold til det norske flagget, grunnen er at jeg ikke vet om jeg egentlig liker de verdiene som det knyttes til.

I tillegg skal det sies at disse gruppene vekker mobber-instinktet i meg, hvilket jeg nå muligens burde jobbe hardere for å kontrollere, og dermed la være å skrive dette innlegget. Som en fan av Platon så mener jeg egentlig at deltagelse i politikken, og synsing om ditt og datt ikke bør være åpent for alle. Jeg mener at i et optimalt samfunn vil det eksistere et hierarki der alle kommer opp så langt deres evner strekker til, og at dette systemet er såpass rettferdig at ingen vil sette spørsmålstegn ved sin plassering. Lederne for staten i et slikt system - men også i dagens system må jeg ærlig innrømme - sitter der fordi de er smarte, arbeidsomme og dyktige, med unntak av muligens Kristin Halvorsen (blærg) som jeg hater intenst. Uansett har ikke den vulgære og frekke Øyvind Heian (og heller ikke jeg for den saks skyld) noen rett til å henge opp plakater der jeg anklager både den ene og den andre for voldtekt, medvirkning til mord osv osv. Jeg har heller ingen rett til å drasse inn diverse artister og ta de til inntekt for mine egne synspunkter kun fordi de har spilt en nasjonalromantisk låt på fele for fire år siden i en grand-prix finale. (Og forøvrig så er det nesten bare homser som engasjerer seg i grand prix blandt dem under 70.)

Faen heller Heian - hvor teit er det mulig å bli? Er det langt over streken at jeg mobber deg og hevder at du ikke burde ha ytringsfrihet, eller er det kun muslimer og negere man kan si den slags om? Og viser jeg muligens med dette innlegget forakt for svakhet, slik nynorsk wikipedia hevder at fascisme handler om? Det får så være.

Æsj Æsj Æsj. (#¤%=+!!!)

Jo, og en ting til: En siste grunn til at jeg forakter og hater Vigrid og Norgespatriotene kan være at jeg er noe skuffet. En tid tilbake så jeg for meg at anti-innvandring (og spesielt anti-islam) kunne bli en politisk mobiliserende kraft som kunne starte en intellektuell og folkelig politisk engasjering som ville ende opp med en total forkastning av de kvasi-sosialistiske ideene til partiet som SV, Rødt og andre samtidig som det ville blomstre opp en interesse for de kule elementene innen den "høyreekstreme" grenen av politikken. Altså at folk ville begynne å intressere seg for Sorel, Gentile, korporatisme, syndikalisme, Platon, Mosley, Pareto, Nietzche osv osv - Jeg så med andre ord for meg at det skulle forekomme en intelektuelle renessanse på mine premisser (Ja, det er muligens teit). Istedenfor dette har vi altså fått kloakkorganisasjonen NP i tillegg til kloakkorganisasjonen Vigrid, organisasjoner som indirekte jobber for å latterliggjøre mine idealer Jeg innser nå at dette er slik det må være, og at anti-innvandring ikke kan være samlende faktor for noe som helst bortsett fra de dummeste og svakeste elementene i samfunnet. Dette er da også en av flere årsaker til at jeg har gått delvis bort fra mindre tidligere svært innvandringsfientlige synspunkter. Jeg kan forsøke å korte ned mine tanker og følelser omkring dette temaet til en kort setning:

Hva skal vi men den ariske rase når NorgesPatriotene?

Svar på tiltale

2008-02-25T12:34:00.000-08:00

Sigurd Lydersen hevder i svar til mitt innlegg "fascisme og festivaler" (som jeg også postet på politiskforum) at jeg er en historierevisjonist på lik linje med Bernt Hagtved (som løy om NS, korporatisme og lønnsforhandlinger høsten 2007, og lyktes i å føre norges befolkning bak lyset ved hjelp av Frp, som ikke avslørte selve løgnen selv om den rammet dem selv.) Tore Tvedt og andre tvilsomme elementer i det norske samfunn. Altså at påstanden om at alle former for opprør innebærer anti-sosialistiske elementer er historisk ukorrekt.

Tankespinnet rundt dette er i noen grad innspirert av Ayn Rand (som jeg har blandede følelser for. Ayn Rand som filosof og tenker er ekstremt overfladisk, og har en del logiske brister - nesten som sosialismen og kollektivismen som hun latterliggjør, men på tross av dette beskriver hun mange aspekter ved sosialistisk praksis og "tenkning" på en god måte), kombinert med den observasjon at INGEN av de rene sosialistiske revolusjonene som verden har sett har tilført statsvitenskapelige nyvinninger som har vart over tid. Altså: Det borgerlige opprøret mot kongen og føydalstyret i Frankrike i 1789 (som på ingen måter var sosialistiske. Borgerskapet var rasende, og styrtet kongen for å gjøre det enklere for seg selv og sine forretninger) førte til etableringen av parlamentarisme, og menneskerettigheter. Ting som ble skrevet inn i blandt annet den amerikanske grunnloven noe senere. Den fascistiske revolusjon gav oss korporatisme, som i noe utvannet form har blitt introdusert over nesten hele verden i perioden rundt og etter andre verdenskrig, og militærkuppet i Chile 1973 førte til utviklingen av New Public Management - et system for effektivisering og oppsyn med staten - som så har blitt spredd over hele verden utover 1980 og 1990-tallet.

Hvilke spor etter Lenin, Stalin og Mao ser vi så i dagens samfunn? Null og nix. Noe av grunnen er at dette ikke var reele revolusjoner, da de i alt for stor grad stresser lojalitet til staten og lederen. Slik jeg ser det er ikke sosialisme reelt, da det i alt for liten grad innebærer tenkning. Sosialisme som politisk fenomen handler om å utale positivt ladede ord i rett rekkefølge, og så følge de opp med en økning i offentlig sektor for at befolkningen skal assossiere det ene med det andre. Det ligger ingen reel tenkning bak - sosialisme er til syvende og sist kun basert på flokkmentalitet, innstinkt og følerier. På denne bakgrunnen anser jeg det som en selvfølge at Kristin Halvorsen, Torstein Dahle og andre ledende norske sosialister på ingen måte hadde følt seg hjemme i rekkene til lederne for den franske revolusjon i 1789. Dette var nemlig ekte revolusjonære. Sinna og ambisiøse individualister med store planer, på alle måter det omvendte av den svaklige "vi må ta vare på de svakeste i samfunnet og løfte i flokk" guggen som norsk sosialisme representerer. Tvert imot tror jeg at Dahle og Halvorsen hadde backet opp solkongen, da de for det første ville ha lyst til å være på den sikre siden ettersom kongen gjorde krav på å være indirekte valgt av gud, og for det andre ville de synes at individualismen, aggressjonen og ambisjonene til det borgerlige parlamentet ble for mye. Man må ikke glemme at dette var folk som var villige til å drepe for å holde på makten, lederen for komiteen for samfunn og sikkerhet, Maximilien Robespierre beordret over 1500 politisk motiverte henrettelser i tidsrommet 1793-1794.

Så istedenfor å gå med bøyde hoder inn i fremtiden, og akkseptere dumhet, stagnasjon, fattigdom, sløvsinn, depresjonen og sosialisme bør vi løfte hodet og se fremover.

NED MED SOSIALISMEN!

Philippe Lamour

2008-02-24T07:47:00.000-08:00

I Boka "avante-garde fascism" blir man blant andre kjent med den franske intellektuelle fascisten Philippe Lamour. Lamour var en fransk jurist som også var opptatt av politikk, og da spesielt Lenins Sovjet-kommunisme og Mussolini sin fascisme. Lamour var en fan av begge retninger, men framhev at Mussolini var Lenin overlegen da hans politikk gjorde det mulig å bruke det beste fra alle samfunnsklassene produktivt, framfor å framheve en enkelt gruppe på bekostning av de andre. Dette har ikke kun å gjøre med borgerskapets, overklassens, storbønder eller whatnot sine klasseinteresser, men også med å gjøre at arbeiderklassen faktisk er i mindretall dersom man i dette begrepet kun legger det bybaserte proletariatet, slik Lenin og kommunister flest gjør. Her tenkte blant annet maoistene annerledes, da disse ønsket å forene småbøndene, industriproletariatet og deler av det lavere borgerskapet med hverandre i en slags autoritær nasjonalisme med Mao på toppen. Disse klassene skulle så gjennom partiets ledelse aktiveres (blant annet gjennom mystiske sær-kinesiske aktiviter som fks kritikk-selvkritikk) og på den måten fjerne overklassen gjennom kontinuerlig revolusjon, for så å ta skrittet over i kommunismen. Maoismen låner en del av sitt intellektuelle tankegods fra fascismen, men er samtidig fascismen underlegen fordi den hopper bukk over den fascistiske økonomistyringen, og dermed går i den samme plan-økonomiske og statsstyrte sentraliseringsfellen som alle andre kommunistiske land har gått i.

Så fascismen er fortsatt kongen på haugen. Ikke kun fordi det fungerer, men også fordi den har vært en inspirasjonskilde som har lånt av sin intellektuelle tyngde til andre retninger, slik som fks maoisme og sosialdemokrati.

De borgerlige idealer

2008-02-24T04:13:00.000-08:00

Den gangen parlamentarismen ble innført ble den først innført kun for menn med fast eiendom. Tanken bak dette var at kun selvstendige næringsdrivende som var sine egne herrer, og som hadde frihet til å kunne stenge butikken på en hvilken som helst dag dersom de ville gjøre noe annet hadde det nødvendige overskudd, og den nødvendige kunnskapen og dannelsen for å kunne inneha et så stort ansvar som stemmerett. Videre mente disse dannede selvstendige næringsdrivende menn med flosshatt at alle på sikt ville bli som dem da det kapitalistiske system ville gi alle overskudd til å kjøpe sin egen eiendom og bli sin egen næringsdrivende. Altså skulle det på sikt utvikles en form for kapitalisme uten arbeiderklasse.

På midten av 1800-tallet begynte det å bre seg en mistanke om at dette ikke kom til å skje, istedenfor at det ble flere selvstendig næringsdrivende borgere ble enmannsforetakene satt under press fra de voksende konsernene, og på toppen av disse satt det borgere som plutselig ble mye rikere enn resten av borgerskapet. Dette likte borgerskapet veldig dårlig, for det brøt med den likhetstanken som småskala-kapitalismen hadde ført med seg. Som resultat av at drømmen om kapitalisme uten arbeiderklasse brast ble det umulig å forsvare et system der kun eiendomsinnehavere hadde stemmerett, og derfor fikk først alle menn stemmerett, og deretter alle damer på begynnelsen av det forrige århundret.

Den nye situasjonen førte ikke til at de forhatte storkonsernene (som både arbeiderklassen og det tradisjonelle borgerskapet mislikte) forsvant, og istedenfor fikk man like digre paraplyfagforeninger som LO og NHO - hvilket både er og var en uting. Drømmen om småskalakapitalisme var derimot ikke fullstendig knust, men de som ønsket dette begynte å se etter ikke-parlamentariske løsninger for å innføre det, og noen av disse ble fascister. Fascismen virket forlokkende på disse da den både ønsket å avskaffe de store paraply-fagforeningene til fordel for enkeltstående nisjefagforeninger/syndikater som passet bedre inn i det korporative system, og i tillegg ble drømmen om småskalakapitalisme introdusert inn i fascismen, da det på alle måter passet godt sammen med korporatisme, og andre deler av den fascistiske ideologi.

Etter andre verdenskrig var fascismen tilgriset av den vulgær-nasjonalistiske nazismen og Mussolinis samarbeid med denne, så mesteparten av småborgerskapet mistet troen på fascismen som løsning, men ideen om småskalakapitalisme lever videre blandt annet gjennom stor skepsis til internasjonale kjeder som McDonalds og Walmart på venstresiden. Venstresiden kan dog ikke hevde at de vil innføre småskalakapitalisme da de i teorien skal være for å avskaffe kapitalismen fullstendig til fordel for den massive og totale staten som styrer over samtlige produksjonsmidler. Hvorvidt Mussolini eller Salazar (Franco regner jeg ikke som en ordentlig fascist da han aldri innførte korporatisme) gjorde noe for å utbre og styrke småskalakapitalisme vet jeg ikke, men det hadde vært intressant å finne ut.

PS: Grunnen til at det er et bilde av Habermas sin bok "Borgerlig offentlighet" forrerst er fordi informasjonen om borgerskapets syn på småskalakapitalisme er hentet derfra, og fordi jeg vil at det skal være med et bilde per artikel.

The festival state

2008-02-23T07:30:00.000-08:00

Fascisme er en livsbejaende ideologi og doktrine. Slik jeg ser det representerer sosialismen dødsdriften i mennesket, og dens målsetning er passivitet, apati og middelmådighet, kombinert med absolutt lojalitet til offentlige byråkrater og staten. I motsetning til sosialismens gråhet er ting som ambisjon, energi, framdrift, opprørskhet, selvstendighet osv osv. Sosialismen vil naturligvis forsøke å ødelegge slike egenskaper i mennesket på et tidlig tidspunkt, og de bruker skolevesenet som et verktøy for å oppnå dette. Sosialistene ønsker at skoledagene skal vare lenge, men være læringsmessig inneffektive - meningen er at man på et tidlig tidspunkt i livet skal lære seg å akseptere meningsløhet, og sett fra et sosialistisk synspunkt er det viktig at ingen skal unnslippe denne meningsløsheten. Derfor må det private intiativ knuses innen utdanningssektoren. De kristen-konservative, med folk som Bondevik og Høybråten i spissen er litt mer tolerante her - de mener at skoler utenfor statens direkte kontroll kan aksepteres, men kun så lenge de er drevet av kristne sekter.

Over alt hvor det finnes ambisjoner, kamp mot undertrykkelse, viljestyrke og selvstendighet finnes det dermed også en form for anti-sosialisme. Denne anti-sosialismen trenger ikke å være fascistisk - mer primitive former for opprør kan være høyrepopulisme av typen Frp, nynazisme, anarkisme, politisk islam, og mye annet - men det er gjennom fascismen at den anti-sosialistiske kraften foredles til sin ypperste form, og det er nettopp på grunn av fascismens politisk og revolusjonære sprengkraft i kampen mot sosialisme og føydalisme at det har blitt et ord som gir samme assosiasjoner som satanisme. (og satanisme kan forøvrig også sees på som en mer primitiv form for opprør)

I middelalderen var sosialismen representert gjennom de religiøse retningene som forkastet det jordiske liv til fordel for en ny og bedre tilværelse etter døden, og samtidig som de spredte ideen om denne tilværelsen forkynte de underkastelse og lojalitet til paven, føydalherren og kongen. Denne sosialismen ble forkastet av borgerskapet på slutten av 1600-tallet og fremover, og denne revolusjonære bevegelsen var på alle måter anti-sosialistisk, da flytende begreper som "godhet" "gudfryktighet" "lojalitet" og lignende ble oppløst til fordel for konkrete begreper som profitt, merverdi og handel. Innebygget i den borgerlige opprørskheten lå (og ligger) det også en god del aggressjon, da borgerlig kapitalisme anser konkurransen mellom inndividene som positiv. Dette verdenssynet er forkastelig fra både en religiøs, nasjonalistisk og sosialistisk synsvinkel, og derfor forsøker de hver for seg, eller i samarbeid å avskaffe det.

Hva har så dette å gjøre med festivaler? Jo. Fascismen er elsker liv, og annerkjenner samtidig konkurranse. Disse to tingene henger sammen, og de henger igjen sammen med at fascismen elsker festivaler. Under Mussolini ble det i Italia feiret over en lav sko på partiet og statens regning. Fascistpartiet støttet de tradisjonelle festivalene som var før fascismen, og etablerte samtidig nye festivaler til ære for viktige fascister og historiske hendelser. Befolkningen er fornøyde fordi det blie mye god mat og drikke, partiet blir fornøyde fordi folk blir fornøyde med dem, næringslivet digget det fordi det kommer folk utenfra byen der festivalen ble holdt for å være med, og kanskje droppet det også innom et par turister som la igjen litt penger.

Hele tanken på offentlig fest og feiring av denne typen er til de grader anti-sosialistisk, da sosialismens mål er at alle skal "Yte etter evne og mota etter behov" hvilket i praksis betyr at alle skal leve på eksistensminimum og fylle ut massevis av skjemaer, stå i køer osv osv for at staten skal bedømme hvor mye de er verdt, og hvor mye de kan yte. Festivaler handler derimot om liv og overskudd - det er gratis vin til alle, og ingen trenger å fylle ut noe skjema eller bevise noe spesielt behov. Derfor blir det igjen en sammenheng mellom utbredelsen av festivaler, og forfølgelse av fest-bremser som vil ødelegge det gode liv. De radikale muslimene som vil sprenge seg selv i luften for å oppnå et liv i paradis, samt sosialistene som ivrer etter å støtte opp om disse handlingene gjennom å kalle det "anti-imperialisme", "motstandskamp" og andre absurditeter bør derfor kastes ut av landet etter en fascistisk revolusjon.

I alt for lang tid nå har arbeiderpartiet, SV, KrF og andre søppelpartier lyktes i å bremse avføydaliseringen av Norge gjennom å slå ring rundt elementer som kongefamilien, statskirken, bondesubsidier (hvorfor i helvete skal vi støtte småbønders rett til å ta opp plass som ulv, bjørn, skog og elg kan bruke bedre når de ikke en gang klarer å gå i overskudd?) og annet dilldall. Sett fra et radikal-fascistisk ståsted kan disse partiene sitt maktmonopol muligens ikke knekkes gjennom valg alene. Væpna revolusjon kan bli en nødvendighet for å sikre fremskrittet.

Sjekk også ut denne linken:
http://www.soc.cornell.edu/faculty/berezin/FestivalDisctatorship-new21.pdf

Politikk & struktur

2008-02-21T07:16:00.000-08:00

Fascismen er en politisk retning med geografisk forankring. Dens forløpere er anarkosyndikalismen og senere nasjonal-syndikalisme, og disse politiske retningene var populære i middelhavslandene, men nesten fullstendig fraværende i Nord-Europa. sydeuropeisk sosialisme og radikalisme kjennetegnes ved en dyp skepsis til nasjonalisme og offentlig sektor, altså tar den på viktige saker det totalt omvendte standpunktet av nordeuropeisk sosialisme. De som dermed i størst grad aksepterer offentlig sektor i Sør europeiske land blir dermed de konservative.I Norge - som intellektuelt sett er et ganske primitivt land - eksisterer det ingen reel tenkning omkring samfunnsorganisering, sentralisering vs desentralisering osv osv. Derfor er heller ikke strukturdebatter mulig, og fordi strukturdebatter ikke kan eksistere i vårt politiske klima kretser alle politiske debatter omkring hvem som skal få hva. "Mer til sykehus", "Nei,nei mer til politi", "Jeg ville nå satse på psykiatri først", ”men hva med meg da?” osv osv.

Dette er helt klart en viktig del av politikken, men det er minst like viktig å spørre seg selv hvem som skal bestemme hva. Syndikalismen, korporatismen og mange andre elementer som senere ble en del av den fascistiske bevegelse var og er retninger som presenterer store og helhetlige planer for akkurat denne delen av politikken. Innen syd-europeisk tenkning er ikke en doktrine eller politisk retning uten en omfattende og logisk plan for dette - men i nordeuropeiske land var dette også på 1920 og 1930 tallet fraværende. En svært viktig forskjell på den tyske nasjonalsosialismen og den italienske fascismen var at mens sistnevnte presenterte et helhetlig beslutningsmessig system som var annerledes enn det parlamentariske hadde nasjonalsosialismen kun slagord av typen "mer til ditt" "mer til datt" "arbeid til alle" osv osv. Fordi tyskerne (den gangen, og fortsatt i dag) aldri tenkte struktur var de også villige til å akseptere fører-prinsippet, et statsvitenskapelig prinsipp som er såpass dumt at en italiener aldri hadde stemt på NSDAP dersom det var et italiensk parti – Hitler hadde blitt ansett som en vits i det politiske liv. At korporatisme ble utsatt, utsatt igjen, og utsatt ennå litt til slik at Mussolini i praksis var eneveldig fram til midten av 1930-tallet er også en del av historien - men dette er ikke en del av ideologien.

Den politiske tradisjonen for å ignorere struktur er også gjeldene i Nord-Europa i dag. Fordi ingen bryr seg, og ingen har kunnskaper innen noen av områdets felter er det blant annet mulig for historie-revisjonisten Bernt Hagtvedt å lyve om NS sitt forhold til sentraliserte lønnsforhandlinger (som de var for) og det er mulig for amerikanske sosialister å lyve om korporatisme, og si at det er noe som hører sammen med liberalisme (Søk ”war corporatism” på youtube, et grelt eksempel på propaganda som bare er virkningsfullt hos en befolkning som ikke skjønner struktur. Det blir som å lyve om romfart for en befolkning som ikke vet at jorden er rund, man kan si hva som helst og bli trodd) Disse tingene er faktisk ekstremt viktige, fordi de utgjør grunnmuren i politikken. Det området av strukturdebatten som jeg er opptatt av er korporatisme – da dette er relevant for utviklingen av sosialdemokrati og fascisme, men andre strukturelle debatter kan være ting som hvor stort selvstyre kommunene skal ha, hvordan lokaldemokrati skal organiseres, hvor mange seter det skal være på stortinget osv osv.

Det jeg forsøker å si med dette innlegget er at den Sydeuropeiske politiske kulturen, og politiske tradisjonen er fullstendig overlegen den nordeuropeiske og amerikanske (i teori, men muligens ikke i praksis) og at dette gjelder både på høyre og venstresiden av den politiske skalaen. De italienske fascistene er også i dag veldig mye mer ressurssterke enn de amerikanske og nordeuropeiske nynazistene, som med sine sørstatsflagg og usammenhengende og sinnsforvirrede holdninger ikke en gang er i stand til å oppnå noe i et politisk system fullstendig blottet for inteligens – slik som det norske. De som studerer fascismen blir godt kjent med både høyre og venstretenkning i middelhavslandene (ettersom fascismen inneholder elementer fra begge) og derfor blir de rustet til å debattere på et mye høyere intellektuelt nivå enn det som anses for passende i den anti-intellektuelle norske tradisjonen. Nå kan det godt hende at man vil oppnå det samme dersom man fks studerer russisk kommunisme før Stalin, og at evnen til politisk tenkning ikke kun er et middelhavsfenomen, men tvert imot noe som oppstår og forsvinner igjen på forskjellige steder i forskjellige perioder - men i Norge i dag er det i hvert fall totalt fraværende, og en medvirkende årsak (eller er det et symptom?) tror jeg er at alt som noen ikke liker blir kaldt ”fascisme”, og at dette overforbruket av et ord gjør tenkning vanskelig.

De siste tre dagene har jeg fulgt med på Si-D spaltene i aftenposten (en side der ungdom mellom 16 og 18 år skriver) og denne spalten er ganske dekkende for situasjonen. Først kommer en ”commieboy” som skriver et dikt der han forveksler nazismen med fascismen og gir fascismen skylda for jødeutryddelsene samtidig som han hevder at USA er en fascistisk stat. Dagen etterpå kommer et lite protest-skriv der motdebattanten hevder at Sovjetunionen var fascistisk fordi de ikke likte USA. Altså har fascismen på to dager blitt dyttet rundt på tre forskjellige land som aldri har vært fascistiske: USA, Tyskland, Sovjetunionen. En slik ensretting og enfoldiggjøring der alle til slutt er ”fascister” er en av mange prosesser som umuliggjør strukturtenkning. I en slik fordummingsprosess ender befolkningen opp med to valg: Kristin Halvorsens ”mer til alle” retorikk (I et samfunn der evnen til å tenke struktur er fjernet blir statslederen en allmektig og urørlig gud som kan helle ting ut av godteposen.) eller Siv Jensen og Frp sine vilkårlige spark og slag mot upopulære grupper, og minst like vilkårlige omfavnelse av andre grupper.

Revolusjonen vs parlamentarisme

2008-02-12T11:42:00.000-08:00

Vi fascister må huske på at ondsinnede politikere i SV og Krf og de andre parlamentariske partiene vil være svært raske til å forsøke å slenge seg på den fascistiske bølgen dersom fascisme blir populært. Jeg har ingen problemer med å se for meg Kristin Halvorsen eller Dagfinn Høybråten argumentere for fascisme, da de vil selvfølgelig gjøre hva som helst for å tilpasse seg skiftende stemmninger i befolkningen. Men samtidig må det fascistiske partiet passe seg for dem da de gjennom sine aktiviteter vil ønske å vanne ut og uskadeliggjøre fascismen. Politikernes evne til rask forandring tydeliggjør også behovet for en regjering som oppdrar folket, framfor at folket oppdrar regjeringen. Hva om det fks var kommunisme som var pop framfor fascisme? Hadde de svingt seg med da også?

Fordi fascismen er revolusjonær og anti-parlamentarisk er det viktig at ikke fascistpartiets politikere blir korrumpert av det parlamentariske system. Uten et parti kan det ikke gjennomføres noen revolusjon, og uten en revolusjon kan det ikke etableres en ettpartistat med fagforeningsstøtte i form av korporatisme eller (nasjonal)syndikalisme. Partiets aktiviteter i stortinget og i andre kriminelle og halvkriminelle arenaer er viktig av taktiske årsaker, men samtidig er dette et tveegget sverd.

Så det fascistiske partiet kan godt være en del av parlamentarismen, kanskje til og med ha sin egen korrupsjons og smørekasse, og plassere de sleipeste og dyktigste av sine medlemmer på tinget - men så fort revolusjonen er gjennomført, eller partiet har nok stemmer til å kaste demokratiet på historiens søppeldynge bør også de av medlemmene som har blitt korrumpert gjennom deltagelse i parlamentarismen rykkes ned i stillinger der de ikke har politisk makt, slik at de på den måten ikke bidrar til å spre parlamentarismens korrumperte ukultur inn i fascismen og det fascistiske partiet.

Litt av hvert.

2008-02-09T13:55:00.000-08:00

Holder nå på å lese boka "En bok om nynazister" av Katrine Fangen, og har så langt lært mye nytt, fks om skin-head kulturen som er mye mer enn en klesstil knyttet opp til nynazisme, slik jeg hittil har trodd. Boka tar for seg miljøet slik det så ut på midten av 1990-tallet, og er dermed utdatert i forhold til grupperinger som har blitt viktige senere slik som fks Vigrid og Norgespatriotene. Ved siden å forklare en del aspekter ved både nynazistisk kultur, gruppementalitet, skinhead-kultur i og utenfor de nynazistiske miljøene osv osv kommer Fangen også inn på de rent politiske aspektene, forskjeller og likheter med klassisk nasjonalsosialisme og den nye nazismen.

Fascistisk tankegods og ideologi er totalt fraværende hos nynazistene (I ennå større grad enn hos tradisjonell tysk nasjonalsosialisme, og ikke minst det norske NS som forsøkte å være en hybrid mellom nasjonalsosialismen og fascismen) men til gjengjeld har de tatt opp i seg enkelte elementer fra amerikanske sørstats-rasisme, som er en annen form for rasisme, og på mange måter er ett annet tankesett enn nazismen. Ett unntak fra regelen er et intervju der en fra miljøet sier noe om yrkesstyre framfor parlamentarisme (korporatisme), og at børsen bør oppløses slik at man ikke kan tjene penger på penger, men kun på å bytte varer mot dem. (Venstreradikal fascisme)

Som fascist ser jeg på nynazistene som politiske motstandere, på lik linje med kommunister og hasjrøykende såkaldt "antiautoritære" anarkister. Selv dersom det hadde forekommet en reel interesse for fascistisk ideologi og tankegods innenfor de nynazistiske miljøene ville jeg like fullt ha sett på dem som politiske motstandere da den fascistiske doktrinen må holdes ren, og til syvende og sist ikke passer sammen med nazismen. Korporatisme passer ikke sammen med førerprinsippet, rasisme passer ikke sammen med nasjonalisme da lojalitet mot rasen er noe annet enn lojalitet mot nasjonen osv osv. En greie med både nynazistene og motstanderne deres Blitzerne er at begge grupperinger er veldig praktisk annlagt. Vi fascister er derimot ikke praktisk anlagt i det hele tatt på det nåværende tidspunkt. Det er for få av oss til at det blir mulig å etablere lokale grupperinger, og derfor skjer fascistisk politisk aktvisme i stor grad på forum, facebook-grupper og lignende, der ting debateres og debateres...... og debateres litte grann til - noe som blandt annet var grunnen til at det amerikanske fascist"partiet" (egentlig kun en nettside) la ned nå nylig. Lederne mente at internett ikke hadde gitt de positive effektene som de ville oppnå, men mer ble en skravleklubb.

(http://www.americanfascistparty.com/)

Fordelen med den nåværende situasjonen er at det forekommer en form for rekrutering til selve ideologien (om ikke til lokale eller nasjonale fascistpartier, som ikke finnes) og at en del fascister blir veldig godt ideologisk skolerte, og at det også finnes mange akademikere blandt fascistene - noe som er totalt fraværende hos en del andre suspekte (sett fra allmuens perspektiv) grupperinger som fks Blitz og nynazistene - eller "den nasjonale bevegelse", "Radikale nasjonalister" eller hva det nå er de føler for å kalle seg.

Sqadrismo!

2008-02-07T11:14:00.000-08:00

Fordi fascismen er anti-sosialistisk har den også enkelte anti-autoritære trekk, i motsetning til mer sosialistiske bevegelser slik som fks SV og NSDAP - begge partier som har "sosialisme" i navnet, og som derfor i praktisk politikk støtter opp om sentralisering og lydighet.

Innebygget i den fascistiske doktrine finnes det derimot ideer om desentralisering og lokal syndikalisme side om side med motstand mot skatt, parlamentarisme osv osv. Denne opprørske og stats-fientlige holdningen førte både til opprettelsen av fristaten Fiume, og gjorde svartskjortene mer effektive under revolusjonen, da de lokale gruppene viste stor grad av autonomi, og var i stand til å både planlegge og gjennomføre aksjoner uten grønt lys fra partiapparatet.

I nyere tid bør denne organisasjonsformen videreutvikles, da det i veldig mange land ikke vil finnes noe sentralt parti å melde seg inn i, eller mota ordre fra. Gjennom å tenke selv, handle selv, og utvikle sin egen organisasjon vil man også vise at man tar kampen mot sosialismen alvorlig, da selvstendig handling og tenkning på mange måter er det motsatte av sosialisme. Ideer om lokalt selvstyre og regionalisme finnes også blandt mange fascistiske intelektuelle, foruten D`Annuncio kan jeg nevne Hubert Lagardelle og Phillipe Lamour.

Klikk her for wikipedia artikel

Fascismen blomstrer!

2008-02-02T04:54:00.000-08:00

Et nytt fascistisk parti er under planlegging i England, vi har klart å etablere et godt og aktivt internalsjonalt fascistisk forum som holder et til tider høyt intelektuelt nivå, og det er flere og flere nordmenn som er intressert i mitt prosjekt fascisme.net. Mitt prosjekt nå er å overbevise de nordmennene som snuser på fascisme om at et fascistisk parti ikke kan være en militant gren av SV, med "Gode offentlige tjenester og mye stat for faen" som eneste kampsak. Den fascistiske revolusjon er slik jeg ser det nettopp en reaksjon på SV, og på det fordummende, undertrykkende, anti-tenkning og anti-liv budskapet som dette partiet representerer. Det fascistiske partiet kan ikke strø rundt seg med budskap som "avskaffelse av fattigdom" "likhet for alle" og "et varmere samfunn". Kvakksalveri av denne typen er SV sitt domene. Det er ønsker uten plan, og ord uten konkret mening, satt sammen og utalt for å skaffe og holde på makt. Dette ble tatt opp allerede av Sorel på begynnelsen av forrige århundre, men på tross av hans og mange andre sine anstrengelser er altså undertrykkende partier og bevegelser som SV fortsatt en del av hverdagen. I beste fall er slike bevegelser bakgrunnsstøy, i verste fall får de lov til å ødelegge, slik Chavez nå gjør i Venezuela.

Jeg trykker til slutt to sitater, skrevet av "Spenglers Apprentice", et psydonym som nylig har registrert seg på det internasjonale fascistforumet, og som skriver mye bra:

Om de intelektuelles rolle under fascismen:
I think it's inevitable that we should have intellectuals in our ranks, for our movement is an intellectual movement. Mosley called for a "Revolution by Reason" because of this. We examine the society about us and know what must be done, this is the nature of the whole movement.

Slik jeg ser det er Mosleys "revolution by reason" det totalt omvendte av SV, og spesielt SU som faktisk hevder at de er revolusjonære. SU sin revolusjon vil være en revolusjon av ufornuft, som ikke baserer seg på faktisk observasjon av omgivelsene, men på eldgamle tekster som allerede var utdatert da de ble skrevet.

Om festivaler og kulturelle tiltak under fascismen:
One thing that is central to the Fascist state is indeed the pageantry. Pageantry is not just an aesthetic appeal, either. It fulfils a very strong, spiritual need of the people to see the living monument that is their nation. Since Fascism is itself a profoundly monumentalist movement, it makes sense that it would reflect that monumentalism in action. Not only is Fascism monumentalist, but it is also very life-embracing, very uplifting. This means that pride should be celebrated, life should be celebrated, the love of the nation should be celebrated. Great festivals and gatherings and parades and pageants are the means by which the life-loving and proud Nationalism of the Fascist society finds its highest physical embodiment.

Dette vil igjen være det omvendte av SV sin anti-liv og anti-tenke doktrine. Istedenfor forfall og slaveri, perfeksjonert av Pol Pots "tilbake til år null" politikk på slutten av 1970-tallet, (og fortsatt argumentert for av så alt for mange) vil framgang og utvikling være fascismens høyeste mål.

Har en fiks ide om at jeg skal ha et bilde per artikel, men fant ingenting relevant for denne artiklen. Legger derfor til dette bildet av Pål Steigan (lederen for det nå avdøde AKP) sitt møte med Mao i 1970.

Revolusjon for faen!

2008-01-27T02:24:00.000-08:00

Fortsatt er Norges og verdens politiske liv dominert av såkaldte "sosialister" som argumenterer for konservative og gammeldagse ting, hovedsaklig statlig dominans over individene, statlig eierskap og kontroll over produksjonsmidlene, statlig sentralisering og statlig føydalisme. På tross av at føydalisme har vært på vikende front som organiseringsform i mange hundre år, så blir det altså fortsatt argumentert for, og mange har stor tro på det. Den gangen føydalisme var på høyden ble det argumentert for med "Fordi Gud vil det, og Gud har valgt kongen" mens det nå blir argumentert for med "Fordi arbeiderklassen, og de svakeste i samfunnet tjener på det".

Istedenfor å gå tilbake til føydalstyret ser jeg for meg at vi heller bør utvikle oss fremmover. Korporatisme har vært med oss siden 1920-tallet, og bør snarest gjennetableres i sin mest fullendte form, med korporasjoner og et korporativt råd. Fra 1970-tallet og utover har nye organisasjonsformer kommet til, med navn som "New Public Management" og "Governance", dette er organisasjonsformer som muliggjør brukermedvirkning og arbeidermedvirkning i beslutningsformene innen den enkelte bedrift, samt en effektivisering og større muligheter for folkelig innblikk og kontroll med staten. Istedenfor å henge igjen i de gamle greiene bør vi bevege oss videre, det bør skje en revolusjon av nye tanker og ideer, samt vilje og evne til å utføre dem. Rabiate fascister som meg selv er her er en forløper og en avantgarde for det som kommer bak oss. Tiden for anti-tenkning, sosialisme og føydalisme over.

And now over to something completly different.....

2008-01-26T11:39:00.000-08:00

Poster herved linken til denne marxist-leninistiske versjonen av eventyret "prinsessen som ingen kunne målbinde". Hvorfor? Fordi den var sær, og underholdende. Jeg tolker den som et opprør mot de mest humørløse, elitistiske, intelektuelle, og samtidig de desidert dummeste delene av norsk venstreside, skrevet av Sigurd Lydersen som jeg av og til krangler litt med på politiskforum.

Klikk her

Untergang

2008-01-26T10:56:00.000-08:00

Så filmen "Untergang" om igjen i går. Så sterke filmer kan av og til være fint å se flere ganger, og nå har jeg altså først sett den på kino, og deretter på DvD. Jeg skal ikke her anmelde filmen, men komme med et par tanker rundt kulturen i bunkersen, og vanlige tolkninger omkring nazismens vesen. I Filmen er det mange sterke kvinneskikkelser. Vi har Hitlers kvinnelige sekretær som jobber der på heltid, og det samme med hennes veninne hvis arbeidsoppgaver ikke kommer særlig klart fram i filmen. Hitler ser ut til å ha et rimelig likestillt forhold til sin kjæreste Eva Braun, som på ingen måte blir hindret i utagerende festing og dansing på bordene av sin ektemann/kjæreste. Dersom Hitler fks hadde vært en sterkt konservativ kristen eller muslimsk mannsjåvinist så hadde han ha trampet sinna inn i rommet og revet henne ned fra bordet. Ganske langt uti filmen kommer en skadet offiser og en kvinnelig pilot inn i bildet, de har fløyet til Berlin, blitt beskutt, og kræsjlandet for å møte Hitler. På slutttekstene etter at filmen er ferdig kommer det fram at den kvinnelige piloten senere ble innehaver av diverse rekorder i seglflygning og seiling.

Okay..... Så hvordan kan dette kobles sammen med den stereotypiske ideen om at nazistene var iherdige motstandere av likestilling? Nazistene så helt klart verdien av dette med morskap, husmorens viktige funksjon for familien og samfunnet og alt det der - men dette er på ingen måte ett angrep på likestilling, det er heller en hyllest til en vanskelig oppgave som er naturlig for kvinner å ta på seg ettersom det er de som føder og ammer barna. Samtidig hindret de ikke kvinnelige talenter i å blomstre.

Og Ja: Nazistene drepte jøder, de drev aggresssiv angrepskrig og gjorde mye annet stygt - men for de som hyllet Hitler var han ikke en konservativ mulla, men en modernist, visjonær og revolusjonær. Problemet med nazismen var ikke at de var kvinneundertrykkende - hvilket de ikke var - men at de misbrukte den folkelige energien, idealismen og motstanden mot forfall, anti-tenkning, undertrykking og kommunisme som fantes hos det tyske folk til å lage krig og faenskap. Ledelsen i NSDAP burde ha sett seg fornøyd da de fikk tilbake sine gamle landområder som ble tatt fra dem etter første verdenskrig, men istedenfor ville de ha mer. Hitler hadde ved valgseieren i 1933 mye goodwill hos de andre statslederne i Europa - det var han og ikke alle de andre som skapte andre verdenskrig.

Jo, og en ting til: En veldig intressant scene i filmen er der hvor Hitler forsøker å gi seg selv sparken. Han sier til de som står i rommet (generaler alle sammen tror jeg) noe slikt som (tatt ut fra hukommelsen) at: "Under slike omstendigheter kan jeg ikke lede, jeg er ikke lenger føreren, gå og gjør som dere vil." Hitler tusler deprimert og lutrygget ut av rommet, hvorpå uniformsmenneskene blir stående igjen å krange. En av dem sier noe sånt noe som "Jaja, da stikker vi da, ikke noe mer her å gjøre." mens en annen sier at "Neinei, vi har lovet troskap til føreren!" og etter litt krangling kommer de fram til at føreren fortsatt er føreren (idiotisk nok), dette på tross av at han altså ikke vil føre dem mer. Hitler selv ser ut til å ha glemt denne episoden litt senere, for da er han i gang igjen med store planer for gjennerobring av oljefelter, generaler som skal komme Berlin til unsetning i en "knipetangsmanøver" og mye annet spennende. Faktum er at dersom scenen hvor Hitler sa opp seg selv var historisk korrekt så hadde det vært nok for en av generalene å følge etter Hitler bort til kontordøren hans, banke på, gå inn, si at han nok hadde rett, og at de skulle ta seg av overgivelsen og fredsavtaler og alt det der. Hitler hadde sagt at det var greit, og så kunne ett par tusen liv ha vært spart. Når dagene gikk uten at dette skjedde var det naturlig at Hitler å forsøkte å ta seg sammen, og fortsette i jobben som rikskansler og fører.

Til sammenligning ble Mussolini oppsagt allerede i 1943, da Sicilia ble angrepet av de allierte. Ledelsen i PNF hadde nok ikke helt skjønt hvor store konsekvensene av krigen kunne bli, og mange av soldatene var umotiverte, og generalene og landets øverste forsamling (det store rådet, Il grand consiglio) stilte seg tvilende til om alliansen med Hitler i det hele tatt var det riktig å gjøre. I tillegg hadde Mussolini en mer selvstendig og til tider opprørsk folkebevegelse å holde styr på enn det Hitler hadde, og slik bør det også være. Det tyske "førerprinsippet" var noe skrap.

Venstresidens åtte utviklingstrinn

2008-01-22T08:23:00.000-08:00

1) Man har en god blanding av drømmere med radikale planer, samt noen opportunister.

2) Gjennom å ødelegge begrepene og utvanne språket hindrer opportunistene resten av flokken i aktiv og selvstendig tenkning. Uten riktig språk, ingen muligheter for tenkning.

3) Når alt har blitt redusert til tomme slagord og skjellsord mobiliserer opportunistene venstresiden for å oppnå "sosialisme". Ordet "sosialisme" er et samlebegrep for å alt det som de som mener de tilhører venstresiden ønsker å oppnå. Derfor er det også et ord uten innhold.

4) Sosialistenes ledere vil jobbe for å utvide offentlig sektors budsjetter og innflytelse over samfunnet så lenge de selv sitter på stortinget eller i regjering. Jo mere stat, jo mere makt får de. Et verktøy for å oppnå denne utvidelsen av staten er "de svakeste i samfunnet" som sosialistene hevder å jobbe på vegne av.

5) De fleste på venstresiden er ikke-voldelige, men de voldelige elementene må brukes aktivt av opportunistene, gjerne samtidig som de fordømmes offentlig.

6) I det sosialistene får overtaket blir ledernes målsetning om at alle makt skal overføres til deres, og til statens hender intensivert. Sosialismens målsetning er at frivillig bytte av varer og penger skal avskaffes til fordel for statlig og sentralisert kontroll over økonomien. Når dette er gjennomført blir det mye enklere å opprettholde kontrollen over egne innbyggere.

7) Den dysfunsksjonelle statsstyrte politikken fører til stagnasjon i produksjonen og lavere levestandard. Sosialistene forsøker å løse dette problemet gjennom å plyndre minioriteter som de kan mobilisere flertallet mot. Disse minioritetene kan være etnisk, politisk eller økonomisk definert.

8) Når det ikke lenger finnes minioriteter som kan plyndres vil styret til slutt kollapse. Sosialister i alle andre land vil dermed ta avstand fra det, da regimets kollaps også fører til at dets overgrep og massemord kommer for dagen.

Og så starter syklusen forfra - helt til sosialismen i alle dens former og sjangere er avslørt og diskreditert.

Plyndring som sosialistisk overlevelsestaktikk.

2008-01-21T04:02:00.000-08:00

De tyske nasjonalsosialistene kombinerte radikalt sosialistisk, og ofte økonomisk uansvarlig utjevningspolitikk med militær opprustning og nasjonalisme. Nå hvor venstresiden igjen er på krigsstien med ledere som fks Kristin Halvorsen (Æsj, æsj æsj) og den militante og venstrepopulistiske statslederen Hugo Chavez kan det være fornuftig å se litt tilbake på venstresidens tidligere fiaskoer. Kanskje det er mulig å lære av historien? Teksten under er et utdrag fra månedens nummer av "illustrert vitenskap historie" sin artikel om Hitler.

I 1938 var kassen tom
Den militære opprustningen og de sosiale godene kostet staten milliarder, noe skatteinntektene ikke kunne dekke. Byråkratene i finansdepartementet begynte å fuske med tallene i håp om at fremtidige inntekter ville tette hullene. I 1935 forbød Hitler like godt å offentliggjøre statsbudsjettet. Bunnlinjen ville raskt avsløre at regimet var på randen av statsbankerott - og dermed undergrave tillitten til nazistene. Tre år senere kunne ikke engang sminkede regnskaper skjule katastrofen lenger. "I løpet av september måned er kassen tom" medelte Hitlers finansminister Scwerin von Krosigk i 1938. Løsningen ble å plyndre tyske jøder. Nærmest samtidig som nazistene raserte jødisk eiendom under "krystallnatten" den 9nde november 1938 arbeidet statens embetsmenn med å konfiskere jødenes akjser, oppsparte midler og livsforsikringer. Miliardene strømmet direkte inn i statskassen, men statens kapitalbehov var fremdeles ikke dekket. Nye inntektskilder måtte til. Hitler hadde bestemt at ingen skulle ha økonomiske fordeler av opprustningen og krigen som fulgte. De enorme fortjenestene som våpenprodusentene fikk på statens innkjøp ble derfor hentet tilbake igjen gjennom høye inntektsskatter. Enkelte virksomheter betalte 98% av overskuddet i skatt. Igjen lot det seg gjøre å skaffe milliardbeløp uten at den alminnelige tysker - ca 95% av befolkningen - led under byrden, snarere tvert imot. "Økningen av inntektsskattene gjør et godt inntrykk på arbeiderne" het det i årsberetningen til etteretningstjenesten SD fra 1938. Boligutleierne slapp heller ikke unna. Inflasjonen i 1930-32 hadde skånt fast eiendom fra verditap, nå bestemte nazistene at det var på tide at gevinsten deres kom samfunnet til gode. Og befolkningen bifalt ekstrabeskatningen av utleierne, som ble sett på som blodsugere.

Europa betalte
Da de nasjonale pengekildene var tomme begynte krigen. Den var ganske enkelt en økonomisk nødvendighet for den tyske staten som i 1939 hadde en samlet gjeld på 38 milliarder riksmark, noe som tilsvarer circa 3000 milliarder kroner i dag.

Som det kommer fram senere i teksten plyndret tyskland alle de landene de okkuperte, og fraktet så tyvegodset hjem til Tyskland der det ble fordelt blandt trengende tyskere. I tilllegg fikk familiene til soldatene støtte, og fra 1943 og utover kom jødemassakrene til som en ekstra inntektskilde. Helt til slutten av krigen hadde den jevne tysker det bedre enn den jevne Engelskmann, og dette var nesten utelukkende på grunn av plyndringer. Dersom Hitler ikke hadde gått til krig hadde han måttet betale gjelden sin, og dermed hadde Tysklands kortvarige og kunstige økonomiske boom fra 1933 til 1939 blitt avsluttet raskt og brutalt.

Situasjonen i Sovjetunionen var lignende. Her hadde de først plyndret overklassen og kulakene, deretter fikk de et økonomisk krakk som gjorde at Lenin innførte et par forsiktige markedsliberale reformer kaldt "New Economic Policy" og deretter ble statssosialismen gjenninført av Stalin, hvis industrialisering av landet i stor grad var basert på slavearbeid.

Hva kan vi så lære av dette? Lærdommen må bli at radikal statsbasert sosialisme av den typen som Lenin, Hitler, Chavez og Kristin Halvorsen står for ikke kan fungere i lengden. Dumme og uopplyste sosialister kan altid lures med på det ettersom likhet for dem er viktigere enn frihet, og fordi de er for intelektuelt late til å se forbi de fine ordene og svulstige løftene. Fascismen representerer noe annet enn dette, da dens hovedfunksjon er å aktivere befolkningen for staten, og ikke at staten skal bli aktivert for befolkningen - altså snur den opp ned på de tradisjonelle statssosialistiske dogmene. Samtidig er ikke fascister tilhengere av førerprinsippet, korporatisme og teknokrati er en måte å innvolvere befolkningen i politikken på en mer konstruktiv og ikke-populistisk måte enn parlamentarismen.

En tanke helt til slutt:
Mussolini var mer venstrevridd enn det Franco var i Spania, og Salazar var i Portugal. De konservative falanquistene (en høyrevridd og veldig katolsk orientert form for fascisme) hadde et avventende forhold til Hitler, og holdt seg nøytrale gjennom andre verdenskrig. Kan det hende at det er en sammenheng mellom aggressiv utenrikspolitikk og sosialisme? I motsetning til venstresiden mener jeg selv at overnasjonalitet og handelsavtaler og slikt kan være positivt. Hierarki og ettpartistat er jo nettopp en måte å unngå sosialistisk fordumming og destruktiv politikk på, men samtidig er jeg svært skeptisk til den sterke koblingen som ble mellom kirke og stat i Spania.

Statens natur

2008-01-09T13:25:00.000-08:00

Staten er vakker på sine egne premisser. På lik linje med at bjørner har pels og at mennesker går på to bein har staten et par særtrekk som jeg tror at ikke kan forandres eller avlæres:

1) Staten er et hierarki
2) Staten er konformitet
3) Staten er sentralisering.
4) Staten er disiplinering

Altså hierarki, konformitet, sentralisering og disiplin. Jo mere stat, jo mer av disse tingene. Enkelte kommunister tror at staten er noe annet, og derfor kan de finne på å preke frihet og lå håret gro samtidig som de ønsker statlig eierskap over produksjonsmidlene.

Som fascist ser jeg helt klart verdien i den disiplinen og integrerringen inn i staten som ble gjort av blandt andre Mao og Stalin, men samtidig ødelegger staten muligheten for utvikling og velstand dersom den blir for stor. På samme måte som at en løve ikke er flink til å gå på to bein er ikke en stat flink til å finne på nye ting, eller produsere varer og tjenester av høy kvalitet dersom den har monopol. Derfor må Mao, Lenin og Stalins form for statsforherligelse forkastes, om ikke på moralsk grunnlag så på økonomisk grunnlag.

Mussolini pratet av og til om den helhetlige staten (estado totalitario) som tok seg av hele mennesket framfor å være en nattvekterstat som kun tok seg av lov og orden. Korporatisme er en del av denne helhetligheten da staten gjennom korporatisme finner måter å organisere nasjonens næringsliv på i samarbeid med fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og konsumentrepresentasjon.

Fordi den sosialdemokratiske staten også har et mål om helhetlighet framfor nattvekterstat har denne også korporatisme, selv om dette korporative samarbeidet foregår i en enkelt korporasjon (LO-NHO-STAT med årlige møter) framfor en per næringsretning (I Italia hadde de 22 korporasjoner)

Staten & kommunismen

Det kommunister hittil har gjort når de har fått makt er å øke statens omfang så langt som overhodet mulig samtidig som de er for intelektuelt late til å sette seg inn i statens personlighet og natur. Dermed skjønner de ikke hva de driver med, er ute av stand til å forutse konsekvensene av egne handlinger, og klarer ikke å sette pris på det de oppnår.

I kommunistiske og rosa-sosialistiske kretser i dag er det fortsatt tabu å hevde at det er noe som en annen aktør en staten kan gjøre bedre, uansett område. Faktisk må man ganske langt utpå høyresiden (litt til høyre for venstre tror jeg) før dette blir akseptable holdninger.

Selv mener jeg fks at familien er en institusjon som i stor grad bør holdes utenfor statens rekkevidde, og at religion er det samme. Derfor mener jeg at statskirken bør oppløses og at staten ikke bør sponse kirker. Dette er også normalt i de fleste andre land enn Norge.

Nyliberalisme vs fascisme.

2008-01-08T14:16:00.000-08:00

Dette med det frie marked, og dets påståtte overlegenhet har lenge uroet meg ettersom jeg helst vil være en tilhenger av blandingsøkonomi og velferdsstat (innen visse grenser) slik tradisjonell fascistisk teori og praksis tilsier at jeg skal være. Like fullt sies det at Spania etter liberaliseringsprosessene på 1950-tallet, og Pinochet sitt høyreradikale (i ordets rette mening) styre på 70 og 80 tallet førte til økonomiske mirakler og rask velferdsøkning. Det prates faktisk om "det spanske mirakel", "det Chilenske mirakel" og muligens snart "det kinesiske mirakel" ettersom de følger samme kuren.

Er nå innvolvert i en spennende debatt om temaet, som jeg håper vil ende med at jeg på trygt og rasjonelt grunnlag kan avvise liberalismen i alle dens former, og vende tilbake til den gode gamle fascismen.

Klikk her for å følge debatten

Fascisme er noe mer enn bare tomme slagord, populisme og flagg slik moderne ny-sosialisme er, og derfor må fascistiske meninger og synsinger i mye større grad være basert på et rasjonelt grunnlag. Vi kan ikke dra en SU og si "Hush Bush" eller noe like lite gjennomtenkt, og deretter satse på at NRK fikser biffen for oss. Debatter av denne typen er derfor viktige.

Who where the fascists?

2008-01-06T10:13:00.000-08:00

Hvem er fascister, og hvem er ikke fascister? Jeg mener at en god definisjon på fascisme er at det eksisterer et korporativt system, med korporasjoner - og at det er etablert en ettpartistat.
Sett fra en slik synsvinkel har det eksistert fire fascistiske stater, med fire fascistiske statsledere i verden:

Benito Mussolini - Italia
Fransisco Franco - Spania
Antonio Salazar - Portugal
Ioannis Metaxas - Hellas

Metaxas hadde planer om å lage et korporativt system i Hellas, men dette prosjektet ble avblåst av andre verdenskrig og det italienske angrepet på Hellas (Jepp, Mussolini angrep Hellas - en annen fascistisk stat. Metaxas tilot England å etablere militære baser i landet, og Mussolini startet en forkjøpskrig fordi han mente England ville angripe Italia gjennom Hellas) Det bør dog nevnes at ingen av disse regimene egentlig oppnådde de idealene som deres pådrivere så for seg at de ville oppnå - hverken innen korporatisme eller andre områder av ideologien. Dersom man føler for det kan man godt si det som kommunister sier når man forsøker å konfrontere dem diverse motbydelige kommunistiske regimer, og så at "Det har aldri eksister noen ordentlig fascistisk stat"

I tillegg til de fascistiske statene kommer de fascistiske partiene som aldri fikk makt. Her blir det en gråsone mellom nazisme og fascisme fordi mange fascistiske partier ble etablert utpå 1930-tallet, og da var like innfluert av tysk nasjonalsosialisme som main-stream fascisme (Fascisme var en internasjonal ideologi, nazisme var en lokal tysk variant på samme mot som at Pol Pot sin form for kommunisme var annerledes enn den vanlige marxist-leninismen som de fleste kommunistiske partier baserer seg på) På tross av dette kan vi nevne to partier som i hovedsak var fascistiske:

De brazialianske integralistene
British Union of Fascists

Jeg lurte litt på om det norske NS passet inn her, ettersom det faktisk forelå et korporativt program - men NS gikk i stor grad bort fra fascismen og vinglet over i nazismen istedenfor da det var mere oportunt for Quisling.

I tillegg til disse finnes det en rekke stater og statsledere som er av interesse for fascister å studere, selv om de ikke er direkte fascistiske. Disse er:

Chiang Kai-Check - Kina/Taiwan
Juan Peron - Argentina
Augusto Pinochet - Chile

I det tjuende århundret var fascismen i stor grad et middel i kampen mot kommunismen, men samtidig utviklet den politiske, filosofiske og økonomiske doktriner som har blitt kopiert av mer ufarlige og ukontroversielle politikere på sentrum-høyre aksen. Har fascismen en fremtid uten kommunisme som motstykke?

Antonio de Oliveira Salazar.

2008-01-05T15:11:00.000-08:00

Mannen på bildet styrte Portugal mellom 1932 og 1968. Salazar en fan av Mussolini, og etablerte en korporativ ettpartistat etter italiensk modell. I likhet med Franco holdt Salazar Portugal nøytralt under andre verdenskrig, men sendte tropper til Russland for å kjempe mot kommunismen.

Salazar undertrykte nazistene, kommunistene og de mest radikale fascistene i Portugal, og i det politiske vakumet som oppstod i fravær av ekstremisme lanserte Salazar sitt eget parti, og et sett reformer kaldt "estado nuvo" eller "den nye staten"

Som utdannet økonom var Salazar på mange måter en teknokrat. Personlig er jeg dessuten en stor fan av statsledere som ikke sprader rundt i uniform (dersom en lege blir statsminister, bør han da fortsette å gå i hvit legefrakk på jobb?)

Les også engelsk wikipedia sin utmerkede artikel om Salazar: Klikk her

Plast-Norge del to 2

2008-01-04T14:49:00.000-08:00

Som en fortsettelse på mitt tidligere innlegg lenger ned på bloggen, bør det legges til at det kanskje beste eksempelet på plast-Norsk kultur og filosofi er vårt forhold til eget jordbruk. NORGE PRODUSERER IKKE BEDRE ELLER MER ETISK MAT ENN EU ELLER RESTEN AV VERDEN! DERE BLIR LURT AV ÅSLAUG HAGA OG STORKAPITALISTISKE INTERESSER!!!!! LA DET VÆRE KLINKENDE KLART!!! Som en lett intro til denne lite studerte, og svært idylliserte delen av norsk produksjonsliv anbefaler jeg dokumentaren "smaken av hund". Når den er sett vil alle positive fordommer om norsk landbruk være borte, og man kan se dokumentaren "earthlings" som man kommer til ved å klikke her. Sistnevnte film vil være mye mer effektiv dersom man på forhånd har mistet noen av illusjonene om norsk landbruk, som venstresiden og media jobber for å spre, og man ikke lenger kan tenke med like stor selvfølgelig at dette "kun er noe som skjer i utlandet" (Fra linken kan man klikke seg videre til filmen "century of the self" som også er ganske kul)

Hva har så produksjonen av norske bondeidyll-effekter å gjøre med mitt nye begrep plast-Norge? Veldig mye. Bak idyllen tortureres og drepes dyr, og det er nettopp kombinasjonen av skjult tristesse og overgrep kombinert med falsk idyll, sponset kvasi-kultur, og andre effekter som definerer begrepet.

Evita Peron!

2008-01-01T13:48:00.000-08:00

Fikk bare lyst til å dele denne utmerkede talen av Evita Peron

http://www.youtube.com/watch?v=X-PLyxKSSRk&feature=related

Evita Peron var hustruen til Juan Peron, Argentinas statsleder 1946 - 1955, og i 1973-74. Perons parti og folkebevegelse var sterkt støttet av de italienske fascistene i mellomkrigstiden, men vant ikke valget før 1946. Etter valgseieren ble parlamentarismen avskaffet, og en venstreradikal ettpartistat med støtte fra fagforeningene ble etablert. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955, men vant det første valget i 1973 gjennom et stråparti.

Litt mer om NPM

2008-01-01T06:59:00.000-08:00

New Public Management entusiaster:
Margareth Thatcher og Tony Blair

Når vi først er inne på temaet new public management kan det være verdt å nevne at labour-mannen Tony Blair aldri reverserte tiltakene som Margareth Thatcher startet på 1980-tallet, og at England har vært NPM territorium siden den gang. Hvorfor det? Fordi det er fornuftig. I begynnelsen var den britiske venstresiden skeptisk til reformene, men når har de omfavnet NPM og akseptert det som deres egen unge. Korporatisme har en lignende histore. Da fascismen ble erklært som en høyreideologi etter litt tvil i løpet av 1920-tallet (Dette har vi fascister selv aldri blitt enige om, og til slutt ble det erklært at fascismen er "hverken til høyre eller venstre" resten av venstresiden mener derimot at vi er på høyresiden, mens jeg selv mener at fascisme er en venstreideologi) ble korporatisme høyresidens doktrine. Så forsvant fascismen, men korporatismen ble gjenskapt i en litt annen form, og deretter introdusert som en del av den sosialdemokratiske pakken.

I Årene fram til 1970 levde vi i sosialdemokatisk idyll under Keyns sine økonomiske prinsipper, og såkaldt samfunns-korporativ administrasjon (i motsetning til den fascistiske korporatismen som fikk navnet stats-korporatisme, for å vise skillet mellom sosialdemokratenes og fascistenes korporatisme) men så kom stag-flasjonskrisen, og ettersom Keynianismen for det første mente at en slik økonomisk situasjon ikke kunne forekomme, og for det andre ikke hadde noe svar på hva man kunne gjøre med det, ble doktrinen alvorlig svekket.

Så kom høyrebølgen. Først gjennom militærkuppet i Chile 1973 der økonomene fra universitetet i Chicago fikk et laboratorium for sine nye og fansy teorier (som viste seg å fungere utmerket med 10% økning i BNP per år) og deretter gjennom jappe-tiden i 1980-årene da Reagon og Thatcher spredde reformene til USA og England. NPM er den viktigste delen av denne høyrebølgen, og da disse prosjektene ble videreført av labour og Tony Blair utalte Thatcher at Blair og det nye labour var hennes viktigste seier.

Fra 1990 og framover har sosialdemokratiske partier og regjeringer også i utkantsstrøk slik som f.eks Norge akkseptert NPM, og dette er en kjempeseier for høyresiden. Deretter har vi fått globaliseringen, og den fornyede styrken til overnasjonale organisasjoner som EU og verdensbanken, med mer frihandel som følge. Alt dette er selvfølgelig vakkert - men fraværet av fascisme og korporatisme på tradisjonelt vis er selvfølgelig et savn. Folk som er lenger ute på høyresiden enn meg selv argumenterer mot korporatisme på den måten at det ville ødelegge det frie marked - men motargumentet er at det frie marked egentlig ikke er så veldig fritt, ettersom det er styrt av et par store konserner, og derfor ikke er så pluralistisk og mangfoldig som det liberaliserter liker å gi inntrykk av. I tillegg tror jeg korporatisme kan gjøre underverker for å legge om idustrien i mer miljøvennlig retning, også tjener fagforeningene og arbeiderbevegelsen på det ettersom fagforeningene dermed blir løsrevet fra LO-paraplyen og kan representere seg selv direkte i korporasjonene.

For mer infor om korporatisme, klikk her

Så det var en kort gjennomgang av økonomisk historie i det 20-ende århundret. For å gjøre den komplett kunne jeg ha lagt til at korporatisme spredde seg fra Italia til resten av verden etter børskrakket i 1929 som førte til New Deal i USA. (Mussolini håpet at dette var første skritt på veien til et fascistisk USA, og dermed en ny og mektig alliert, på samme måte som han hadde håpet at liberaliseringen av industrien i Sovjet-unionen under Lenin var første skritt på veien mot en fascistisk Sovjet-union, begge deler slo feil. ) Så korporatisme spredde seg også før utviklingen av sosialdemokratiene fra 1945 og framover. Mussolini gikk ut i fra at parlamentarisk demokrati på sikt ville bli spist opp av korporatisme dersom de to systemene skulle eksistere side om side, og at den demokratisk-korporative staten raskt ville utvikle seg mot en fascistisk ettpartistat. Nordens økonomiske og politiske historie fra 1945 og framover svekker denne tesen, men dette kan ha å gjøre med en del spesielle faktorer, som f.eks at mange arbeiderpartiets topper hadde vært aktive anti-fascister under krigen, og at sjefen selv (Einar Gerhardsen) hadde sittet i tysk fangeleir under krigen, og fordi tysk nazisme var assosiert med fascismen (selv om det er noe annet) førte denne uviljen til at en naturlig utvikling mot fascisme ble stoppet opp, eller treget ned. Som en liten fun-fact helt på slutten kan det nevnet at Antonio Salazar, og hans halv-fascistiske styre i Portugal mente at de nordiske sosialdemokratiene ville skli over i fascisme så sent som i 1969.

"And now over to something completly different"

Jeg har nemlig fått skryt for min blogger og debattvirksomhet, hvilket ikke skjer så ofte. Link til både skrytingen og tiltakene som førte til skrytet finnes under:

Klikk her

New Public Management

2007-12-28T15:02:00.000-08:00

Var Pinochet en fascist? Nei, det fantes ikke noe fascistisk parti, ikke noe korporatisme, ingen nasjonal ungdomsorganisasjon, ingen spredning av fascistisk ideologi, eller noe annet som tilsier at regimet hans skulle være fascistisk, og viktigst av alt: ingen fascistisk økonomisk politikk. Pinochet bør heller sees på som en autoritær nyliberalist og konservativ. Chile var under hans ledelse et foregangsland innen new public management sammen med Reagon i USA, og Thatcher i England, disse tre var også allierte på mange områder – Thatcher prater den dag i dag pent om Pinochet, selv om han er død, upopulær, og har blitt avslørt som en korrupt person med over 3000 påviste drap på samvittigheten (det reele tallet ligger nok på omkring 20 000, alle sammen politiske)

Grunnen til at jeg dveler ved Pinochet og New Public Management (NPM) er fordi jeg lurer på om ikke dette er for det tjueførste århundret hva korporatisme var for det tjuende. Først innførte fascistene korporatisme, deretter gjorde sosialdemokratene det på 1950-tallet, og så gjorde hele verden det. NPM har også enkelte korporative trekk, blandt annet forbrukermedvirkning i en del tjenester, slik som f.eks foreldreutvalg med reel makt (stemmer, ikke rådgivende organ) i skoler, og lignende utviklinger i helsevesenet. En litt far-fetched tanke er at NPM er en form for radikaliserte og lokal korporatisme lik den som ble påbegynt under SALO-republikken.

Slik jeg ser det bør en fascistisk stat fortsette i NPM fotsporet som «nyliberalerne» ledet ann av Thatcher, Reagon og Pinochet tråkket opp på 1970 og 1980 - tallet. Et korporativt system etter den gode gamle modellen bør også etableres – og disse tingene tror jeg kan fylle hverandre ut på en god måte. Nå hvor jeg har reklamert litt for NPM burde jeg også si hva det er: (en mer utfyllende beskrivelse finnes på wikipedia, engelsk versjon)

Fritt valg av offentlige tjenester, pengene følger brukeren.
Markeds-dynamikk og konkurranse innføres i det offentlige.
Brukerstyre, hvilket betyr at brukerne av tjenestene får innflytelse over beslutninger i form av foreldreutvalg, pasientutvalg osv osv.
Staten kjøper tjenester av private firmaer, framfor å ha egne bedrifter som tar seg av det. Ting som må gjøres legges ut på anbud.

Alt dette er effektivt, fint og flott – men folk som jobber innen de mest inneffektive og late delene av staten liker det ikke, ettersom det gjør at det vil bli stilt krav til dem på lik linje som i næringslivet.

2007-12-28T14:05:00.000-08:00

I den forrvirringen og kynismen som preger vår tid, og som blir brukt politisk av fordummende og korrumperende politiske bevegelser som feilinformerer og forenkler kan det være nyttig å gå tilbake til kildene på en del områder - om ikke annet enn for å minne seg selv på fascismens budskap og filosofi. Historieforfalskere som Bernt Hagtvedt, folk som kaller seg fascister uten å være det, og folk som kaller alt de ikke liker for fascisme får dermed større problemer med å knekke motstanden mot markedsliberalismen og kvasi-sosialismen.

Derfor overbringer jeg nå to taler fra den store fascistlederen, åndshøvdingen og politikeren Oswald Mosley:

-----------------------------------------------------------------

Comrades in Struggle (Speech of June 1938– Sir Oswald Mosley

Brother blackshirts, my comrades in struggle:

Our fight is for the soul, and in that battle we go forward together till victory be won. Our struggle is hard, because we are fighting for something great, and great things are not lightly or easily gained. We are fighting for nothing less than a revolution in the spirit of our people. We must be worthy of our mission, for blackshirts are those who are summoned to lead the people to a new and a higher civilization.

The Blackshirt is a revolutionary dedicated to the service of our country. We must always possess the character of the true revolutionary. It is not the character that you observe in the little men of the old parties, blown hither and thither by every gust of convenience opinion, elated by a little success, downcast by a little failure, gossiping and chattering about the prospects of the next five minutes, jostling for place, but not so forward in service. Without loyalty, endurance, or staying power, such a character is the hallmark of financial democratic politics. It is the opposite of national socialism.

In the true revolutionary, the first quality is the power to endure. Constancy, loyalty to cause and comrades, manhood and stability of nature. These are the qualities of the true Britain and the true revolutionary. In our movement that great character of the British has been reborn. And for that reason we carry within us the destiny of Britain. We care not whether we win tomorrow morning or at the end of a lifetime of labour and of struggle. For to us the little calculations of the little men mean nothing. All we care is that win we will because Britain demands it and no power on earth can hold down the will within us.

Struggles we have had and will have. Blows we have taken and will again. Victories we have had and will have again, yes greater victories than even Britons have ever known. Through good and ill we march on, till victory be won, for this is the character of the true revolutionary. In the great moments of supreme struggle and decision it is easy to hold that character, even in supreme sacrifice. It is not so easy in the hard daily task. It is then even more that in the great fights we have together that I would like to be the companion of every one of you. I would like to be with every action team that carries the message of our new faith to new streets. I would like to be with every man or woman during the hard but vital job of giving leadership to the people in the block of houses for which they are responsible.

For these are the jobs that come, by the dedication of thousands to that mission of leading the people in their own homes and streets, revolution is won. In that task I cannot in body be with everyone of you every day. But in spirit I am with you always. Because this work of the dedicated Blackshirt will win the Britain to which my whole spirit is given. Together in Britain we have lit a flame that the atheists shall not extinguish. Guard that sacred flame my brother Blackshirts until it illumines Britain and lights again the path of mankind.

-----------------------------------------------------------------

Christ, Nietzsche, Caesar – Oswald Mosley

Our opponents allege that Fascism has no historic background or philosophy, and it is my task this afternoon to suggest that Fascism has roots deep in history and has been sustained by some of the finest flights of the speculative mind. I am, of course, aware that not much philosophy attaches to our activities in the columns of the daily press. However, I trust you will believe that those great mirrors of the public mind do not always give a very accurate reflection, and while you only read of the more stirring moments of our progress, yet there are other moments, which have some depth in thought and constructive conception.

I believe that Fascist philosophy can be expressed in intelligible terms, and while it makes an entirely novel contribution to the thought of this age, it can yet be shown to derive both its origin and its historic support from the established thought of the past.

In the first instance, I suggest that most philosophies of action are derived from a synthesis of cultural conflicts in a previous period. Where, in an age of culture, of thought, of abstract speculation, you find two great cultures in sharp antithesis, you usually find, in the following age of action, some synthesis in practice between those two sharp antitheses which leads to a practical creed of action.

I would suggest to you that in the last century, the major intellectual struggle arose from the tremendous impact of Nietszchian thought on the Christian civilisation of two thousand years. That impact was only very slowly realised. Its full implications are only today working themselves out. But turn where you will in modern thought, you find the results of that struggle for mastery of the mind and the spirit of man. I am not myself stating the case against Christianity, because I am going to show you how I believe the Nietszchian and the Christian doctrines are capable of synthesis.

On the one hand you find in Fascism, taken from Christianity, taken directly from the Christian conception, the immense vision of service, of self-abnegation, of self-sacrifice in the cause of others, in the cause of the world, in the cause of your country; not the elimination of the individual, so much as the fusion of the individual in something far greater than himself; and you have that basic doctrine of Fascism, service, self-surrender to what the Fascist must conceive to be the greatest cause and the greatest impulse in the world. On the other hand you find taken from Nietszchian thought the virility, the challenge to all existing things which impede the march of mankind, the absolute abnegation of the doctrine of surrender; the firm ability to grapple with and to overcome all obstructions. You have, in fact, the creation of a doctrine of men of vigour and of self-help which is the other outstanding characteristic of Fascism.

At the moment of a great world crisis, a crisis which in the end will inevitably deepen, a movement emerges from a historic background which makes its emergence inevitable, carrying certain traditional attributes derived from a very glorious past, but facing the facts of today, armed with the instruments which only this age has ever conferred upon mankind. By this new and wonderful coincidence of instrument and of event the problems of the age can be overcome, and the future can be assured in a progressive stability. Possibly this is the last great wave of the immortal, the eternally recurring Caesarian movement; but with the aid of science, and with the inspiration of the modern mind, this wave shall carry humanity to the further shore.

-----------------------------------------------------------------

Disse talene er hentet fra en samling der man også kan finne taler fra Metaxas, Evola, Mussolini, Gentile og andre personer som kan være relevante for fascismen:

Klikk her

Plastic Fantastic, wonderbare oppblåsbara kultur-stat....

2007-12-27T05:33:00.000-08:00

Jeg hater kongefamilien. Kongefamilien er visstnok en del av norsk kultur. Jeg hater også sosialdemokratiet og deres form for likhetstenkning - også hater jeg venstreeliten, som innimellom også kalles "kultureliten".Kongefamilien, sosialdemokratene og venstreeliten inngår i et felles prosjekt som jeg velger å kalle "plast-Norge".

Når kongefamilien reiser rundt i landet og ser på kulturelitens utstillinger og skuespill er dette en del av plastnorge. Når Erik Solheim reiser rundt i Siri Lanka for å gjøre seg upopulær hos lokalbefolkningen og gi Norge "som merkevare" ekstra fame er dette en del av plast-Norge. Når Stoltenberg kaller et prosjekt som allerede er teknisk utdatert, og miljømessig suspekt fordi det innebærer å gravlegge oxygen og dermed hente det ut av økosystemet (All Co2 er også potensiell oxygen, og har vært oxygen en gang, før det ble brent eller omgjort til Co2 av et levende vesen, derfor må man finne måter å omgjøre Co2`en til oxygen igjen, framfor å gravlegge den) for en "månelanding" er dette en del av plast-Norge.
Samtlige politikere, og det parlamentariske system er en del av plast-Norge.

Plast-Norge er både fælt, depresivt og provoserende - og ikke minst fordummende. Heldigvis finnes det måter å unngå det på, og dermed rense hodet for unødvendig gugge. Plast-Norge ønsker å kommunisere med befolkningen og lure oss til å tro at det ikke er sykelig gjennom tv og radio, da spesielt de statlige mediene Nrk, Nrk 2, Nrk 3, P1, P2, P3 og P4. Heldigvis har det dukket opp andre medier som gjør at det er mulig å unngå plast-Norge og plast-nasjonalismen for de som måtte ønske det. Man kan laste ned alle de filmene og musikken man vil høre på gjennom nett, og dermed unngå radio og tv - også kan man kjøpe en DvD spiller.

Sett fra en fascistisk synsvinkel blir produksjonen av kunstig "kultur" av denne typen et ideologisk problem når den kunstige kulturen etter hvert blir selve det nasjonale. I gamle dager var fascismen knyttet opp mot noe som fascistene selv definerte som "nasjonalisme" men som var noe helt annet enn den sosialdemokratiske plastikk-kulturen, en kultur som i stor grad er knyttet opp til subsidier. Dersom subsidiene kuttes forsvinner kulturen.

Er der derfor logisk å kutte alle subsidier til alle kulturelle formål? Tja.... Blir ikke dette fryktelig høyrevridd?.... Tja.... For høyrevridd til å kunne kalles fascisme?....Njaaa... Men seriøst: Er du villig til å la dine skattepenger gå til en utstilling av lett vindskjeve krukker dyppet i sære farger, som deretter blir besøkt av kongefamilien mens NRK filmer? Nei. Disse prosjektene er helhetlig sett svært kostbare, og det samme er subsidiene som går med til å holde folk boende på de små bygdene der folk roper "hurra" når kongefamilien kjører forbi. Og på toppen av det hele sitter ledelsen i senterpartiet, SV og arbeiderpartiet og prater om "nasjonal solidaritet" eller noe annet fælt. Og samtidig som plast-nasjonalismen brer om seg (gjennom stadig flere statlige tv og radiokanaler) øker antallet trygdede og psykisk ustabile personer.

Essensen i denne lett sinnsforvirrede tankestrømmen er at Norge bør bli litt hardere i kantene. Aller først bør parlamentarismen avskaffes til fordel for en teknokratisk og korporativ ettpartistat, og deretter bør "høyrevridde" reformer igangsettes. Hva skal vi med offentlig kultur? La oss kutte alle subsidier! Hvorfor holder vi folk boende på landet gjennom subsidier når vi har så mange flotte byer i dette landet? Kutt alle subsidier! Hvorfor har vi så mange rare skatteregler når vi kan kutte i det kostbare offentlige byråkratiet gjennom å innføre lavere og flatere skatt? Lavere og flatere skatt! Hvorfor skal vi bruke penger på fredsarbeid når alle hater det, og både Oslo-avtalen mellom Palestina og Israel, samt Solheims herjinger i Siri Lanka har slått feil? Bort med det! Hva skal vi med lokaldemokrati når de egentlig ikke bestemmer alikevell? La oss fjerne det også, så sparer vi litt ekstra! Og hva faen skal vi med verneplikt når Saddam Husseins 2 millioner vernepliktige soldater var totalt unyttige i en kampsituasjon mot moderne våpen? La oss kutte det også! Og hva i all verden skal vi med kongefamilien? Vi kutter den også, også statskirken selvfølgelig.... Oj, der sparte vi plutselig 20 milliarder ekstra - Tjoho!

Etter hvert som fornuften tar overhånd vil statsbudsjettet omtrent bli halvert fra det det er nå, og fravøret av statlig intervensjon og forbruk vil få postive sosiale så vell som økonomiske konsekvenser på en del områder. Men diktatoreren vil samtidig legge på et par ekstra utgifter som er i hans interesse:

1) Etableringen av en paramilitær milits som hindrer tilhengerne av kvasi-sosialismen, plast-nasjonalismen og den tradisjonelle orden i å gjennvinne makta gjennom vold og terror.
2) Etableringen av en ungdomsorganisasjon som foruten å organisere diverse sosiale aktiviteter også læres opp i sunne ideologiske og politiske holdninger.
3) Selv om det er mulig å kutte drastisk i de statlige mediene bør man i det minste beholde en statlig tv-kanal, og en statlig radiokanal. Det trenger ikke å være noe dyrt og fansy med glorete underholdninsshow, bare litt nyheter og politiske programmer og sånt - så tar de private seg av underholdningen.

Nummer 3 vil i norske forhold bety en reduksjon i driftskostnader i forhold til dagens nivå, mens bare nummer 1 og 2 vil være nye utgifter. Framfor alle de kuttene som det er mulig å gjøre så fort økonomien taes ut av såkaldt "folkelig" og "demokratisk" kontroll er det nærmest ingenting.
Og hva har så alt dette med kultur å gjøre?

Svaret er logikk. Øøøøh? Hæ? Forklar nærmere?

Okay:
Når staten slankes av en person som ikke lenger er avhengig av akutt støtte fra en befolkning som er lært opp til å tenke uansvarlig og bli lurt av populister som f.eks Kristin Halvorsen vil det forekomme en revolusjonær forandring som i svært stor grad er kulturelt betinget. Hierarkiene blir enklere, ansvarsforhold blir enklere osv osv. Folk som er vant til å tenke i stats-sosialistiske baner ("Faen heller, vi må tenke på fellesskapet, alle må ha det bra lissom. Hva skal vi gjøre uten kultur?") vil ikke klare å se for seg en slik utvikling, da offentlig sektor er den eneste progressive kraften sett fra deres synsvinkel.

Det eneste som jeg er litt usikker på er hvordan en plan som denne skal fungere sammen med korporatisme. Korporatisme innebærer at statens planer kan bli forkastet av korporasjonene, og en befolkning som er lært opp til å elske staten vil bruke den innflytelsen som de får gjennom korporatisme til å hindre statens tilbaketrekning. I Italia førte korporatisme til mer byråkrati og større subsidier, ikke mindre. Etter at militærjuntaen kuppet den stats-sosialistiske presidenten i Chile ble det aldri utviklet noe korporativt system. Istedenfor ble landets økonomiske og politiske reformer i stor grad overlatt til en gruppe høyreradikale økonomer kaldt "chicago-guttene". Grunnen til at korporatisme etter tradisjonell fascistisk modell ble forkastet av Pinochet kan ha noe å gjøre med den italienske erfaringen.

like fullt tror jeg at det er mulig å kombinere disse to tingene. Korporatisme bør ikke brukes til å oppnå "folkelig kontroll" over næringslivets beslutninger da dette kun hindrer økonomisk vekst, men det kan brukes til å f.eks gjennomføre miljøvernstiltak innen industri og produksjon. Fordi slike tiltak er økonomisk belastende for næringslivet bør det taes igjen gjennom lave skatter og få reguleringer på andre områder. Venstresiden ønsker ikke å forstå dette, noe som delvis kommer av at de ikke ønsker å ta konkrete valg. Mer av alt, og alt til alle er deres filosofi. Derfor er de både for og imot nasjonalisme (de vil ha økonomisk nasjonalisme gjennom anti-globalisering, men ikke kulturell nasjonalisme) De er både for og imot staten (staten skal på sikt avskaffes, men først må den bli sinnsykt stor) De er både for og imot ytringsfrihet, Både for og imot prestestyret i Iran. Både for og imot islam, både for og imot Sovjet-unionen den gangen det eksisterte osv osv. Dersom venstresiden forsvinner vil rasjonell tenkning og rasjonell handling bli enklere.

Avanti Fascismo!

Hva er totalitarisme?

2007-12-22T14:15:00.000-08:00

Ordet "totalitær" kommer fra det italienske "totalitario" som er en videreutvikling av det italienske ordet for helhetlig (totalimente eller noe). Fascistene brukte dette for å beskrive deres målsetning for fascismen, Mussolini selv pratet innimellom om "estado totalitario" og "estado organico" (Den helhetlige staten, den organiske staten.)

Som filosofi har totalitarisme noen likheter med sosialdemokratiets helhetstenkning, bortsett fra at sosialdemokratenes slagord om "fra vugge til grav" og lignende ofte er mer skremmende. Fascistene ville ikke begrense sin totalitarisme til kun velferdsstjenester slik sosialdemokratene vil, de ville også lære dem opp, trene dem opp, etablere sunne fritidssyssler osv osv - totalitarisme kan sies å være en mer aktiv doktrine enn den sosialdemokratiske "folkhemmet/ Fra vugge til grav" filosofien. Der det sosialdemokratiske mennesket først og fremst er en bruker av staten, er det fascistiske mennesket en aktiv deltager, og en integrert del av staten.

Selv er jeg en stor fan av totalitarisme.

Partier og ideologiers underbygning og overbygning.

2007-12-18T05:38:00.000-08:00

De fleste partier har et par enkle budskap, og et sett med bakenforliggende ideer som er mer kompliserte, og som mange av dem som støtter partiet eller bevegelsen ikke gidder å sette seg inn i. Det finnes også enkelte partier som ikke har en slik overbygning og underbygning, eller som bare har en av delene – slike partier og bevegelser er ofte mer marginale.

Hvis man tar for seg kommunismen, så er det ytre budskapet et sett med enkle slagord. Kommunistene lover at alle skal få det bedre, og at fienden er den slemme kapitalismen som ifølge dem hindrer dette i å skje. Staten er derimot den snille parten – spesielt dersom et kommunistisk parti sitter med makten. Stat – snill, kapitalist – slem, og staten vil kunne sørge for at alle blir lykkelige dersom den blir stor nok, derfor er mye kommunistisk propaganda rettet inn mot ansatte i offentlig sektor, for på den måten å få de over på kommunistenes side. Et godt eksempel på dette er det nye partiet rødt, som like etter oppstart utalte at de ønsker å være et talerør og et interesseorgan for offentlig sektor.

Dette er den overbygningen til kommunistiske partier. Dersom man melder seg inn i et kommunistisk parti vil dette være det første man lærer – men dersom man er intressert kan man finne et intelektuelt miljø innenfor det kommunistiske partiet, og sette seg dypere inn i doktrinen. Her vil man blandt annet kunne lære at kommunistenes navn på det forenklede budskapet publikum får servert kalles ”masselinjen” og så kan man sette seg inn i skribleriene til Mao Tse Tung, Lenin og Stalin. Hvem av disse det fokuseres mest på vil være forskjellig avhengig av hvilket kommunistisk parti man melder seg inn i – men i de ytre slagordene og kommunikasjonen med potensielle velgere er det høyst sannsynlig at absolutt alle kommunistiske ledere vil være fraværende, det kommunistiske partiet vil ønske å framstå som historieløst – som noe nytt og spenstig som dalte ned fra himmelen i forrigårs.

Dersom man går forbi det kommunistiske partiet på stand, og melder seg inn i et nyliberalt og høyrepopulistisk parti (som det har dukket opp nesten identiske utgaver av over hele Europa de siste tiårene) vil det første man lærer være et sett med gode argumenter mot innvandring, og at de er for lavere skatt og billigere sprit fordi inndividet skal få velge selv, og at vi må få bedre eldrehjem, skoler, eller en annen sosial sak som er viktig for det høyrepopulistiske partiet i akkurat den valgkampen. Dersom man så innvolverer seg dypere i partiet vil man etter hvert lære om liberalistiske økonomer som f.eks Milton Friedman, Hayek, og et par andre. Man vil også etter hvert forstå at noe av den ytre staffasjen er i direkte konflikt med det mer dyptliggende budskapet, som er liberalisme og libertarianisme – fri flyt av varer, tjenester, mennesker og kapital. Carl I Hagen personlig er nok på sikt for å kutte ut både eldrehjems-maset, anti-innvandring og mye annet til fordel for en mer helhetlig liberalisering og høyredreining, altså det omvendte av ting som nasjonalfølelse, fremmedfrykt og de tingene som det spilles på for å få stemmer til høyredreiningen. Frps ungdomsorganisasjon Fpu er på mange måter Frp uten maske på, da det fokuserer mer på det ideologiske, og mindre på det populistiske og strategiske.

Det italienske fascistpartiet hadde i likhet med kommunistene, og høyrepopulistene en dobbelt maske. Partiet fant etter hvert fram til en måte å promotere seg selv på som innebar en kamuflasje av de mer venstreradikale sidene av partiet. Partiets ytre linje var dermed flagg, fedreland, familiverdier, og anti-kommunisme. Fascistpartiet var for alle disse tingene, men når de framhev disse spesielt, samtidig som de lot være å nevne andre ting var det for å opprettholde den nødvendige støtten og tiltroen fra de konservative. Partiets faktiske program (som var svært venstreradikalt) og praktiske politikk (som var nesten like venstreradikalt) og partiets ideologiske røtter (venstreradikale intelektuelle) og Mussolini selv (gammel marxist-leninist) var ting som man kunne innvolvere seg i, og sette seg inn i etter hvert som man ble kjent med partiet. Hadde jeg vært fascist i 1920 hadde jeg helt klart vært fan av denne ordningen, en ordning som ikke fører til like stor indre spenning som selvmotsigelsene til Rødt og Frp.

Like fullt så lever vi altså ikke lenger i 1920. Hvordan bør et fascistisk parti promotere seg selv i det 21 århundret? Dette kan man ikke legge en komplisert plan for, da utviklingen av politisk stilart skjer spontant, og er erfaringsmessig betinget. En fare dersom man finner det hensiktsmessig å ikke følge den gamle oppskriften fra 1920 og 1930-tallet er at partiet tiltrekker seg SV-ere og andre rosa-sosialister, men dersom man følger oppskriften fra 1920 og 1930-årene kan man tiltrekke seg nynazister, og hva er egentlig verst? Et fascistisk parti har ikke lyst på noen av gruppene, og må derfor finne en måte å promotere seg selv på som ikke appelerer til anti-tenkende og anti-intelektuelle individer fra disse gruppene.

Revolusjonen trenger hverken SV eller Vigrid.

En radikal omlegging av skattepolitikken?

2007-12-12T10:19:00.001-08:00

Fredsprisvinneren, presidentkandidaten og filmmakeren Al Gore har nylig kommet med et radikalt forslag: Fjern skatten på lønnsinntekt, og skattlegg C02 utslipp istedenfor. Dette vil innebære at de fleste vanlige arbeidere vil klare å finne måter å unngå å betale skatt i det hele tatt, mens eierne av produksjonsmidlene vil, ettersom nesten alle produksjon innebærer utslipp. Dersom man i tillegg begynner å skattlegge andre drivhusgasser slik som f.eks metan - som er en kraftigere drivhusgass enn C02 - vil gårdseiere som holder kuer og okser bli kraftig skattlagt. At Al Gore har kommet med et slikt forslag, og at Jens Stoltenberg er enig, er ganske kraftig politisk kost. Dette vil føre til en omlegging av skattepolitikken som innebærer at det vil være kapitaleiere, produsentene og arbeidsgiverne som driver staten, istedenfor arbeiderne, og dette vil føre til samfunnsmessige forandringer. Hittill har det vært slik at de rikeste iblandt oss er flinke til å flytte pengene, og dermed unngå skatt i det hele tatt, så når inkompetende politikere som f.eks Kristin Halvorsen kommer for å "ta de rike" klarer de i virkeligheten ikke å ta andre enn middelklasse-sparerne med penger på høyrentekonto, og alle under dem.

Omleggingen fra en stat basert på inntektsskatt, til en stat basert på drivhusgass-skatt vil også innebære en forandring i måten å tenke på, og dette er noe som spesielt venstresiden vil slite med å tilpasse seg. Hittill har det vært slik at staten er et symbol på det nasjonale felleskap, og statens størrelse og økonomiske og sosiale omfang sier noe om hvor solidarisk og sosialistisk nasjonen er - jo større stat og jo mere skatt, jo mere sosialisme. Befolkningens skatt blir dermed ett offer som må gjøres for å bevise sin solidaritet, på samme måte som hvis man ofrer et dyr til en eller annen gud. Jo større ofringer jo mer religiøs er man, og religionen sees naturligvis på som positiv i seg selv uavhengig av faktisk resultat av ofringen. Fravær av skatt på inntekt vil bryte dette mønsteret, og dermed vil det etterlate yppersteprestene på venstresiden i et intelektuelt vakuum.

Jeg tror at dersom Jens Stoltenberg mener alvor, og igangsetter reformene som Al Gore har streket opp vil det sannsynligvis møte sterk motstand fra næringslivet, og fra de etablerte elitene, eliter som Jens Stoltenberg selv er en del av. Men samtidig er det enkelte fordeler med det sett fra arbeiderpartiet sin side. C02-skatt vil gi AP en god ideologisk begrunnelse for å bevege seg lenger mot høyre (mindre skatt = nyliberalisme sett fra et vulgær-sosialistisk synspunkt) og dermed bryte samarbeidet med nazi-flørterne og de useriøse aktørene i senterpartiet og SV til fordel for et samarbeid med de mer seriøse og solide partiene høyre og venstre. Frp mener at drivhuseffekten er tull, og vil dermed forbli ute av det gode selskap.

Dette vil kunne bety at arbeiderpartiet kan ta tilbake tittelen "for folk flest" fra Frp. Selv vil jeg helt klart foretrekke ett sterkt og høyrevridd AP med miljøprofil, framfor et sterkt Frp i sin nåværende utgave.

Leser noen bloggen min? Hva synes dere om min blogg?

2007-12-11T11:20:00.000-08:00

For dersom ingen leser bloggen min, så er det jo ikke noen vits å skrive noe. Selv er jeg ikke så talmodig til å lese andre sin blogger, hvis jeg først gidder å lese noe, så blir det bare skumlesning. Så hvor bra er denne bloggen på en skala fra 1 til 11,67 der 1 er dårligst, og 11,67 er best? Legg gjerne igjen en kommentar under dette innlegget

Det finnes forresten ett par andre bloggere som skriver om fascisme, men jeg fant bare en norsk. Er ikke helt enig i det som står der, men det er kanskje verdt en titt:

Klikk her

Mysteriet SALO

2007-12-10T11:50:00.000-08:00

Hva drev de med i SALO republikken? Jeg har hørt mye rart om SALO fra forskjellige kilder, jeg kan ramse opp det jeg kan her:

1) SALO var mer sosialt radikalt enn fascismen før krigen, men mange av de sosialistiske og radikale prosjektene ble kun papirtigere fordi tyskerne mente det ville komme i veien for rustningsindustrien.

2) Grunnen til at SALO var sosialt radikalt var fordi den delen av fascistpartiet som var lojale mot Mussolini, og ble med på etableringen av SALO ikke lenger var hindret av kongen, paven og de andre tradisjonelle autoritetene som Mussolini tidligere hadde måttet holde seg inne med.

3) Det ble bestemt at arbeidernes stemmer skulle telle 50% og aksjonærenes stemmer 50% ved valg av ny leder til en bedrift - istedenfor at det er helt og holdent opp til aksjonærene, slik det er under liberalismen og sosialdemokratiet.

4) Det korporative system ble videreutviklet under SALO.

5) Mussolini erklærte jødene som fiender av republikken etter press fra Hitler. Tyskerne bortføre litt over 8000 av dem mener historikerne - de fleste døde i tyske konsentrasjonsleirer.

6) Etter at Italia tapte krigen, og partisanerne rykket inn i Nord-Italia drepte de mange høytstående fascister, og tok husene deres. Disse tyveriene ble ikke oppdaget før opp til tjue-tredve år etterpå, og da ble eiendommene overført til de avdødes familier.

7) Både det ganske ytterliggående fascistiske partiet Fiamme, og Liga Nord (et parti som vil løsrive Nord-Italia fra Sør-Italia og etablere det som egen nasjon) er innspirert av SALO. En del radikale fascister mener at SALO var fascisme slik det bør være.

Fant ikke noen gode linker om SALO bortsett fra wikipedia sine. Hadde vært kult å lære ennå mere. Spesielt med tanke på at enkelte neo-fascistiske partier slik som f.eks Fiamme trekker fram SALO som fascisme slik det skal være. Dette kan ha noe å gjøre med bortføringen av jødene. Egentlig står det ikke særlig bra til med fascismen i Italia heller, og det har forekommet en uheldig sammenblanding med nynazistiske, rasistiske og antisemitistiske grupperinger, sist ved Allessandra Mussolinis tåpelige og rasistiske prosjekt "Azione Sociale". På tross av dette ER fascisme noe annet enn nazisme, og fascisme trenger IKKE å være rasistisk, og var heller ikke rasistisk før mot slutten av 1930-årene.

Wikipedia om SALO:

http://en.wikipedia.org/wiki/Dino_Grandi

http://en.wikipedia.org/wiki/Italian_Social_Republic

Hurra for wikipedia!

Wikipedia er om ikke annet et godt utgangspunkt for videre studier og fordypning. Man finner navn og dokumenter som man kan søke videre på andre steder, samt henvisninger til andre linker, bøker man kan lese om temaet osv osv. Er kvasi-venstre og den fordummende SV-linja redde for wikipedia? Gjett om:-)

Stadig mer teori i skolen.

2007-12-04T11:42:00.000-08:00

Leste en kronikk i dagbladet i dag (04.12.07) om utviklingen i skolen, og at stadig flere praktiske fag blir dyttet ut til fordel for mer teori. Dette er en utvikling som både den (onde) rødgrønne, og den borgerlige siden av politikken ser ut til å være enige om å fortsette. Bort med heimkunnskap, forming og sløyd, inn med ennå mer matte, og ennå mer norsk. Samtidig beholdes kristendomsfagene - bibeler er også i 2007 er fast innventar i de fleste klasserom. Altså opprettholdes den mest destruktive siden ved "det tradisjonelle" nemlig kristendommen, mens de oppbyggelige og praktiske aktivitetene kastes på dynga en etter en. De som kjenner noen som gikk på skolen på 1950 og 1960 tallet kan - hvis de spør - få høre historier om fysisk fostring, og skolefrokost med brød dyppet i tran. Sistnevnte høres kanskje ikke så fristende ut - men det var i det minst godt ment, og folk spiste mer vond mat i gamledager - så om det ikke på et eller annet tidspunkt hadde forekommet en politisk dreining i en annen retning så hadde kanskje skolefrokosten i dag bestått av pasta bolognese, eller noe annet godt.

Men skolefrokosten er long gone, og nå er samtlige praktiske fag på vei ut. Er det dette som kalles framskritt? Jepp, og dersom framskrittet skal avvikles må de borgerlige og kvasisosialistiske partiene ut fra maktens korridorer

2007-12-01T06:58:00.000-08:00

Fant ett kult innlegg om anarko-nasjonalisme på wikipedia.
(Klikk her)

Jeg presenterer her et utdrag om den mystiske gruppen "Black Ram":
-------------------------------------------------------------------------------
Black Ram
Alternative Socialism is an evident precursor to a similar concept of völkisch anarchism which surfaced briefly in the British anarchist movement in 1982 when the Black Ram Group (formerly Derby Anarchist Group) published the first and only edition of its journal Black Ram. This publication made connections between anarchism, neo-paganism and völkisch nationalist ideas (Landauer in particular), with further exploration of these themes promised. However the group disbanded in the following year without further elaboration.

The Black Ram Group remained within the mainstream anarchist consensus of anti-racism and anti-sexism. Its positive evaluation of nationalism derived not from any roots in far right political organisations, but from the theoretical consideration that:

"the pseudo-'nationalism' of the 'nation-State' - which anarchists unequivocally oppose...must be distinguished from the nationalism of the people (Volk) which in its more consistent expressions is a legitimate rejection of both foreign domination and internal authoritarianism, i.e. the State." - Black Ram[6]

The term 'anarcho-nationalist' is introduced in Black Ram 1:12 to describe the outlook of American Odinists with whom the paper's editors were in sympathy and, since then, it has been reused as a general term covering nationalist anarchisms. The term national anarchism was also used in the title of an article projected for publication in the second edition, 'Towards an Anarchist Nationalism: provisional manifesto of the National Anarchist Pagan Resurgence',[7] but no further editions appeared and so it was never formally defined. Other material in the first issue leaves no doubt of the direction that was intended. Wotan, 'Fylfots for Freedom', Black Ram 1:7-8 sets out a programme aiming to subvert fascism by reclaiming symbols and concepts for libertarian ends. The group's emblem was a circled A in the centre of a swastika ('anarcho-swastika').

This use of the swastika was not just about taking back a symbol: it stood for the reclaiming of ideas too. The point, for Black Ram, was that the Nazis stole völkisch language and principles from early 20th-century populists and counterculturalists in the first place; Nazis have no right to them. Alternative Socialism had considered these same ideas important because they signpost the continuation of older currents of socialism concerned with ethnicity, land and culture, which Marxist economic determinism sidelined. As a result, socialists withdrew from activism across a wide range of fronts, and what remained of the old pre-Marxist, utopian socialisms — finding no other outlet — was forced into opposition to the Marxist-monopolised Left. One of the things which they turned into was fascism. But it didn't have to happen that way, and if we don't want it to happen again — the Alternative Socialist and Black Ram analyses concur — then socialists of a more libertarian persuasion have to get back into the broad völkisch, ethno-cultural arena.[8] It is not a case of anarchists aping Nazis; if these concerns now strike us as Nazi, it is because the Nazis misappropriated them from leftists.
-----------------------------------------------------------------

Anarko-fascisme høres jo ganske kult ut, og det passer godt inn i Sorels tanker om uavhengige fagforeninger, streiker, voldelige aksjoner osv osv. Både Michels og Sorel forklarer hvorfor og hvordan venstrevridde politikere forfaller, og dermed forklarer de også Fenomener som Kristin Halvorsen. Muligens kan man si at Mussolini også forfalt litt etter hvert. Grev Cianos (Italias utenriksminister 1937 - 1943) dagbøker gir ihvertfall ikke noe videre godt inntrykk av den aldrende statslederen. Mussolini pratet jo også om å pensjonere seg (faktisk, dette er ikke tull) men så kom andre verdenskrig i verden, og som Mussolini sa "man bytter ikke statsleder midt i en krig".

Slik jeg ser det bør anarko-fascisme mer være en måte å tenke på, enn en måte å drive staten på, ettersom staten ikke kan avskaffes (bare verdlig barnslige sosialister og anarkister tror at dette er mulig) Dette kan så være en motvekt mot en utvikling mot stadig mer konformitet og tradisjonalisme - slik som f.eks skjedde i Spania under Franco. Fascismen må ikke miste sin opprørske glød.

Frykten for det overnasjonale

2007-11-30T05:46:00.000-08:00

Verden er full av folk som er redde resten av verden. Alt fra nazi-sekter som Norgespatriotene og Vigrid, til organisasjoner backet opp av staten og dens intelektuelle - slik som f.eks ATTAC er motstandere av de farlige andre, der ute. Fiendebildene varierer fra kapitalistene i EU, til islam, til jøder, til det onde FN (Det onde FN som fiendebilde er mer populært i USA enn i Norge, selv om jeg tror Frp forsøker å innføre det her også.) Noen slike fiendebilder, slik som f.eks at islam er farlig, er sanne, eller delvis sanne - andre er langt ute på jordet.

Frykten for overnasjonalitet bunner svært ofte i en frykt for penger og handel hvis den blir spredd av smådumme sosialister - eller det kan være en frykt for konkurranse fra andre land dersom den blir spredd av finanseliten. Sistnevnte var tilfellet i Italia da stadig mer proteksjonistiske tiltak ble gjennomført utover 1930-årene, en politikk jeg ikke selv er en veldig stor fan av (Mange tror at dette har noe å gjøre med korporatisme, men mange tror også at det omvendte har å gjøre med korporatisme. Korporatisme er i virkeligheten kun en måte å ta beslutninger på, og ikke selve beslutningen.)

I Norge blir frykten for overnasjonalitet spredd gjennom:

1) Senterpartiet og bonderomantikerne.
2) Venstresidens organer som har skiftet taktikk, og gått fra internasjonalisme til økonomisk, om ikke kulturell nasjonalisme.
3) Nasjonalistiske og nynazistiske grupperinger (NNSB, Vigrid, Norgespatriotene)

Sett fra ett elitistisk synspunkt er nasjonalisme meningsløst, ettersom det er taperne innen kapitalismen, lav-status yrker som er redde for økt press på arbeidsmarkedet, og utdaterte yrker (som f.eks veldig små gårder) som lener seg mot nasjonalismen når de forsøker å etablere en virkelighetsforståelse som er fordelaktig for dem selv. Det samme kan gjelde for militære, og militær-industrielle interesser. Nasjonalisme føles rett og slett feil ut sett fra en elitistisk, fascistisk og progressiv synsvinkel - og dette er den delen av fascismen som i hvert fall jeg liker best. Innen kommunismen finner man også en nasjonalistisk retning som ble startet av Stalin med "sosialisme i ett land" doktrinen, og som har blitt videreført inn i det 21. århundret av anti-globaliseringsbevegelsen og nei-til-EU venstre - men det går fint ann å ta det omvendte standpunktet også, å være internasjonalt orientert kommunist Lenin-style.

Min holdning er internasjonalisme, og det finnes en tradisjon for dette i venstrefløyen av fascistpartiet.

Fascismen som portal inn til de store intelektuelle dybder

2007-11-29T11:48:00.000-08:00

Dersom jeg f.eks hadde vært en fanatisk tilhenger av SV-linja, eller av fyll-hor-og-billig-bensin linja til høyrepopulistene så ville jeg aldri ha blitt kjent med store tenkere som Sorel, Mussolini, Mosley, Thompson, Gentile, Pareto, Nietczhe, osv osv. I dag fant jeg fram til nok en åndshøvding innen fascistisk tenkning, en person hvis navn har dukket opp i et par forskjellige forelesninger da jeg tok grunnkurs i statsvitenskap (dette viser hvor sentral han er) men som jeg ikke forbandt med fascisme.

La meg presentere (Trommevirvel)

ROBERT MICHELS!

(Stående applaus)

Robert Michels er mest kjent som mannen bak utrykket "Obligarkiets jernlov" - hvilket er alt man lærer om han på grunnkurs statsvitenskap. Denne loven går kort fortalt ut på at selv organisasjoner som anstrenger seg for å være demokratiske (Michels tok utgangspunkt i sitt eget parti på det tidspunktet, de tyske sosialdemokratene) vil utvikle seg i retning av en liten styrende elite - et obligarki - og en masse som følger eliten. Grunnen til dette ligger i den tekniske nødvendigheten av ledelse, de meninge partimedlemmenes begrensninger, både intelektuelle og tidsmessige (forskjell på heltids og deltidspolitikere) og en rekke andre årsaker som jeg snart skal lære mer om. Har såvidt åpnet boka.

På tross av dette forsvarer Michels partiet som politisk innstitusjon, og argumenterer spesielt for nødvendigheten av at arbeiderklassen må være godt organisert. Michels var syndikalist, og tilhørte dermed venstrefløyen og opposisjonen innen det sosialdemokratene. Senere flyttet han til Italia - der han skiftet navn fra Robert til Roberto - og ble en aktiv fascist.

Dette med etableringingen av eliter er nok noe Michels har helt rett i. Men elitestyre kan i likhet med alt annet gjøres på en stilfull og god måte (til arbeiderklassens beste) eller en mindre stilfull, og dårligere måte. Ledelsen i arbeiderpartiet og SV er eksempler på dumme og disorganiserte eliter. De er sjefene, men de er ikke sjefer på en slik måte som sjefer bør være sjefer, og de nyter liten tillitt hos befolkningen. Et problem som elitestyre medfører i det en elite presser ut de andre, og etablerer en ettpartistat eller et annet form for maktmonopol, er at de samme folkene blir sittende på toppen år etter år etter år. Kina er kanskje det beste eksempelet her. Da Mao endelig døde var landet styrt av ett par hundre eldgamle menn som for lengst burde ha pensjonert seg, folk som kollapset over pultene sine og knappt nok var oppdaterte nok til å betjene en skrivemaskin. Mussolini var obs på dette problemet, og passet på å rullere ministere og andre (han pleide å flytte folk fra stilling til stilling til de fant noe de gjorde ekstra bra, regjeringsbygget bestod av kontornomader på evig flyttefot) og med jevne mellomrom trekke inn helt nye folk. Dersom man i tillegg passer på å ha jevnlige valg til korporasjoner og verv innen partiet så burde det gå bra. Det viktigste er egentlig at man tillater seg å tenke, og analysere virkeligheten. Dette er noe som både SV-linja og høyrepopulistene ser ut til å ha et anstrengt forhold til. Går mest i tomme slagord av typen "hush Bush".

Nå skal jeg lese ferdig boka.

Homodebatten.

2007-11-27T07:05:00.000-08:00

En tid tilbake var jeg innvolvert i en debatt omkring homofili i forumet på det amerikanske Fascistpartiet. Mange mente at homofili var en uting, og at det måtte være mulig å motvirke det på et slags vis. Ikke nødvendigvis ved å eliminere de homofile, men ved å innføre sunnere kjønnsroller og den slags. Den samme debatten foregår i Norge - selv om progressive krefter forsøker å late som om den er avsluttet ("Å herregud da, vi lever i 2007".)

"NO PUBLIC SEXISM."
Den daværende lederen for det amerikanske fascistpartiet - Seth Tyrson - mente at det ikke var noe problem, men at et fascistisk parti burde være imot "public sexism" hvilket innebærer at det må være en slags sensurkomitee som sørger for at plakater, tv-serier, radioprogrammer osv osv med eksplisitt seksuelt innhold blir fjernet. Dette ville også innebære at homoparader og slikt ville være no-no dersom Fascistpartiet styrte USA, (Såvidt jeg vet har de ennå ikke stillt til valg, så det er et stykke fram) men at de hadde hatt en åpent homofil mann i ledelsen, og at Tyrson ikke så noe problem med det.

For norske forhold vil en slik politikk innebære at kvinnegruppa Ottar ikke lenger vil trenge å reise rundt for å tagge ned H & M plakater, en statlig innstans ville sørge for at de aldri ble hengt opp. De prostituerte ville bli fjernet fra Carl Johan (åpenlys prostitusjon faller helt klart innunder kategorien "public sexism", men innendørs prostitusjon uten veldig offentlig annonsering av varene som selges blir en annen debatt) og dersom diverse psykologer har rett ville det minskede kropps-fokuset som ville være en av følgene av en slik politikk føre til at færre utvikler spiseforrstyrrelser.

Selv har jeg ikke så sterke meninger om dette temaet, men jeg er helt klart villig til å akseptere tiltak mot "public sexism" dersom det gjør mange andre happy (Jeg tror ikke de sexy H & M damene ville være et stort savn, er sexy damer over alt utendørs - og attpåtil i 3D :-). Dessuten ville dette være i tråd med fascismens ideal om å kombinere konservativ og sosialt radikal politikk. Det er absolutt ingen motsetning mot å være konservativ på et slikt område, og radikale på ett annet - et standpunkt radikalfeministene også er enige i.

LITT FLERE TANKER OM HOMSER
Helt til sist kan det være verdt å nevne at noe av det første den liberal-konservativ-fascistiske samlingsregjeringen til Mussolini (1922-26) gjorde var å forby homofili. Homofili kunne i Italia under fascistpartiets ledelse medføre opp til to års fengsel dersom man ble tatt for det. Lignende lover bli i perioden innført i mange andre land i Europa, noe av grunnen var at fenomenet begynte å bli kjent, og at man før det ikke hadde lover mot noe politikerne ikke visste fantes. Dermed bar situasjonen preg av moralsk panikk - en panikk som nok eksisterte over hele det politiske spekteret.

BUF-lederen Oswald Mosley skrev i sin selvbiografi fra 1968 at han i perioden som fascistleder var en brennende motstander av homofili, men at han på sine eldre dager (Mosley var på slutten av 70-årene når boka kom ut tror jeg) hadde fått ett litt mer liberalt syn på saken.

Hva gjelder den norske homofili-debatten er situasjonen litt spesiell fordi vi har stats-kirken. Staten har bestemt seg for å være imot alle former for diskriminering, og derfor må dette også gjelde for stats-kirken, selv om denne innstitusjonen baserer seg på en bok der det står veldig klart fastslått at homofili er en uting. Dersom statskirken blir oppløst (hvilket den bør bli) vil dette være opp til hver enkelt meninghet, uten at deres tolkning og praksis av bibelen blir noe som helst problem for stat og regjering.

ENNÅ LITT FLERE TANKER OM HOMSER:
AKP mente på 1970-tallet at homofili var ett småborgerlig avvikerfenomen som ville avskaffe seg selv i det klasseløse samfunn. På samme måte vil det være en del folk som mener at homofili vil forsvinne av seg selv etter hvert som det utvikles en fascistisk stat med sunne verdier, det er selvfølgelig mulig - men det kan også hende at homofili er mest arvelig betinget (Folk som ikke kan biologi tror at det ikke er mulig, men folk som kan litt mer biologi vet at det er mulig). Noe stort problem er det i hvert fall ikke. Dersom alle homsene bruker kondom så sparer staten en del utgifter på HIV og AIDS - også tillater jeg meg selv å ikke mene noenting som helst om hvorvidt homser skal få adoptere eller ikke adoptere unger. Den krangelen kan noen andre ta - eller vent litt: Jeg har faktisk en mening om temaet, litt useriøs vil kanskje mange hevde: Er det mulig å lage en lov som gjør at bare lesbiske damer kan adoptere unger? Damer er jevnt over mye smartere og snillere enn oss gutter, og når de i tillegg ikke er så i risikosonen for å få kjønnssykdommer, samt det har blitt påvist at de har færre partere og er mindre utro enn homsemenn, så er det tre gode argumenter for at lesber bør få adoptere, men det blir vell kanskje forskjellsbehandling... Akk ja, politikk er komplisert. Dersom jeg blir diktator tror jeg at adopsjon skal være en lesbe-greie, så får heller homsene være barnevakt for andre sine unger.

AJAJAJ. DETTE BEGYNNER Å BLI EN LANG ARTIKKEL
Når jeg søkte etter et bilde til denne artikelen fant jeg denne kule videoen. Enjoy:
(Klikk her)

Respekt til Magnus Marsdal!

2007-11-26T11:43:00.000-08:00

I et tidligere innlegg her på bloggen har jeg utalt meg kritisk om en av hans bøker "Tredje venstre" Skal innrømme at jeg ikke har lest boka, og undertittelen "For en radikal inndividualisme" gjør at jeg nok aldri kommer til å gjøre det heller. Høres mest ut som en måte å tekkes høyreliberalismen på, sell-out i kjent kvasisosialistisk klassekampenstil.

Den boka jeg derimot har lest er "Frp-koden" som er hans nyeste (Ok, jeg er ikke helt ferdig ennå, har lest litt over to tredjedeler, men jeg tror jeg har skjønt hovedpoengene) Marsdal kommer med gode analyser og skarp kritikk mot det jeg kaller SV-linja på side etter side, kapitell etter kapitell. Han forklarer på så grundig vis hvorfor Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg og de andre er udugelige politikere som man ikke kan stole på, og han kommer også inn på hvorfor Frp ikke er ett fullgodt alternativ for folk flest. En del av tankene og observasjonene han har i boka har jeg hatt selv også, men konklusjonene han trekker er trolig litt annerledes.

Det hele er svært vakkert. Alle politisk intresserte mennesker bør lese Frp-koden.

Futurisme!

2007-11-25T03:48:00.000-08:00

Futurisme var en opprørsk og eksperimenterende kunstform som dukker opp på begynnelsen av det tjuende århundret. Futurismen favnet bredt, og var tilstede som stilart både i bilder, skuespill, bøker og film.

Futurisme eksisterer ikke lenger, bortsett fra i sin noe perverterte og spissborgerlige form "samtidskunst" og "moderne" kunst av den typen du finner på høstutstillingen.

Futurismen var med sine mange manifester og rabiate kunstnere en svært politisk kunstform, som var tett knyttet opp mot fascismen.

Futurismen beriket fascismen på den måten at den fikk sitt eget kunstneriske utrykk, og at dette kunstneriske utrykket var noe annet enn nasjonalromantiske oljemalerier, og annen mer tradisjonalistisk kunst, som blandt annet nazistene baserte seg på.

Selv er jeg en stor fan av futurisme. Forhåpentligvis vil futurismen få en oppblomstring sammen med en ny fascistisk revolusjon.

Link til futuristenes skriblerier:
http://www.unknown.nu/futurism/

Futuristiske bilder:
Klikk her

Er skolen for teoripreget?

2007-11-22T11:05:00.000-08:00

Leste en god kronikk i dagbladet i dag (den 22.11.07), der det lanseres en helhetlig kritikk mot "kunnskapsskolen" og de premissene som legges for hva som skal være en god skole. Skolevesenet er i dag laget slik at det utdanner folk til å gå på universiteter, og det bør stilles spørsmålstegn ved om dette er logisk. Gjennom å kun satse på akademisk kunnskap gjør "kunnskapsskolen" en stor del av elevmassen til såkaldte "svake elever" og disse trenger "spesiell oppfølging" for at skolen skal kunne være et "innkluderende felleskap". Et stykke uti teksten kommer forfatteren (Espen Schaaning) med et gullkorn som er såpass fint at jeg gjengir det her i sin helhet:

"Naturligvis har man som eksplisitt målsetning at alle skal komme ut mest mulig likt, og at det derfor kreves særlig innsats for å heve de "svake" opp til et akseptabelt nivå. "Opplæringen skal tilpasses den enkelte Større likhet i resultat skapes gjennom ulikhet i den innsats som rettes mot den enkelte elev" Men resultatet blir at den "likhet" man søker å oppnå i kunnskaper og ferdigheter kun kan skje ved at man innstifter, opprettholder og sementerer nye forskjeller ved hjelp av lærerplanverket. Mer enn det: En skole med likhet i resultat ville i virkeligheten være en skandale for både skolen selv og samfunnet omkring, skolen ville dermed miste sin viktigste funksjon som fordelingsinstans for samfunnets behov"

Dette stykket tekst eksemplifiserer på en god måte rødgrønn og borgerlig dobbeltmoral. Ifølge tradisjonell, borgerlig og sosialdemokratisk tenkning er:

1) Alle like
2) De som utmerker seg positivt må få mindre oppfølging for på den måten å fordummes ned til det det sosialdemokratiske partiet anser for å være det vanlige nivået
3) De som utmerker seg negativt må få mer oppfølging for å smartes opp til det det sosialdemokratiske partiet anser for å være det vanlige nivået.
4) Alle mennesker skal måles utifra akademiske ferdigheter.
5) Mål nr 1 (Alle er like) kan aldri nås fordi det bryter med det rødgrønne og borgerlige ideal om at staten og samfunnet skal styres av en akademisk elite som definerer seg selv som sosialister.

Det borgerlige og rødgrønne synet på utdanning, og mange andre aspekter ved livet fører til en destruktiv politikk, og det produserer tapere. Norges største utfordring i fremtiden er å knekke de rødgrønne og borgerlige partiene, og ta fra dem deres maktmonopol.

Både NS og det italienske fascistpartiet var for sentraliserte lønnsforhandlinger!

2007-11-21T11:17:00.000-08:00

Både NS og det italienske fascistpartiet var for sentraliserte lønnsforhandlinger!

Dette faktum kan trekkes ut av partiprogrammene til PNF (Partido Nacionale Fascisti) Nasjonal Samling, Quislings taler, Mussolinis taler, et dusin bøker slik som f.eks "Solkors og solidaritet", gamle avisartikler, tidsvitner som har vært med på korporative lønnsforhandlinger i Italia under Mussolini (vet ikke helt om det ble noe av under Quislings marionettstyre i Norge) osv osv. Jeg kunne sikkert ha funnet fram til ett par hundre sikre nettkilder å linke til dersom jeg hadde tatt med tid - men jeg skal nøye meg med å legge fram en, nemlig Quislings tale om planen om å etablere et yrkesting og et kulturting (Disse planene ble aldri gjennomført fordi Hitler ikke tillot det, men de var der.) I denne talen går ikke Quisling så mye i detalj at han nevner lønnsforhandlinger spesifikt, men alle som vet litt om korporatisme vet at det sentraliserte lønnsforhandlinger er en del av det - både i sin sosialdemokratiske og fascistiske form.

http://virksommeord.uib.no/taler?id=2262

Ifølge diverse historieforfalskere på venstreside er tydeligvis det omvendte tilfellet. Det som er voldsomt provoserende i debatten som har etterfulgt dette forsøket på historieforfalskning rundt hva fascisme er og ikke er, er at Frp har spillt med, og at ingen historikere eller andre fagpersoner har påvist den konkrete løgnen. I debatten som fulgte i dagsnytt 18 den 14.11 (klikk her for å se) Samarbeidet Frp inndirekte med historieforfalskerne fra LO gjennom å ikke å påvise den åpenbare løgnen, men istedenfor komme med ett latterlig "motargument" som gikk ut på å kaste anklagen tilbake mot venstresiden og si at "Dere er lite ikke fascister asså, som ikke er enige med våre premisser for personlig frihet lissom". Dette er typisk Frp. Gode saker der de mest ondsinnede og "venstrevridde" kreftene i norsk politikk kan knuses fullstendig gjennom god argumentasjon blir kastet bort, og istedenfor kommer de med dritt og usakligheter. Et erkegodt eksempel er da Carl I Hagen skulle foreta et angrep på islam og koranen under et sektmøte (sært valg av tidspunkt) og istedenfor å ta sitater direkte fra koranen valgte han å finne på ting på egenhånd, og legge ord i munnen på "profeten" som ikke kommer fra hverken koranen, eller noen av tilleggsbøkene. Dersom Carl I Hagen hadde forbredt seg litt bedre kunne han f.eks ha åpnet koranen, også kunne han ha funnet fram til sure 9,5:

"Fight and kill the disbelievers wherever you find them, take them captive, harass them, lie in wait and ambush them using every stratagem of war."

Eller en av de hundrevis av andre oppfordringene i koranen til å drepe, voldta, torturere og massakrere. (klikk her for eksempler) Egentlig hadde han kun ha trengt å ta med seg en koran, åpnet på en tilfeldig side, og funnet et sitat som passet til det han ønsket å formidle. Så hvorfor knuses ikke venstresiden fullstendig av en politiker som vet hvor ekle og avskyelige de er, og hvor ofte og hvor mye de lyver? En politiker som ikke er redd for å påvise dette på en nøyaktig måte? Me dont know. Det kan ha noe med politisk stabilitet å gjøre. Venstresiden er viktig for å opprettholde klasseforskjellene i Norge fordi de gir et inntrykk av at vekst i offentlig sektor er den eneste formen for "klassekamp" som har livets rett, og det eneste som er verdt å kjempe for. Selv om venstresiden er en skjør og livsudugelig plante må deres motstandere på den borgerlige fløyen stelle pent med dem, og ikke være for flinke. Dersom venstresiden tilltates å kollapse (husk at disse partiene får millioner på millioner av statlig støtte i året, det er bred enighet om at de må eksistere) vil det tenkes nye tanker som er utenfor velferdsstaten og offentlig sektor, og det kan man ikke ha noe av. Fascisme er i så måte en farlig ideologi fordi den konsentrerer seg om hvem som styrer hva, og går inn for yrkesstyre gjennom korporasjoner og et korporativt råd, eller det Quisling kaldte "næringsråd" og "yrkesting". Selv om ideologien i seg selv kanskje ikke er feilfri er fokuset farlig sett fra et synspunkt der det gjelder å bevare status quo.

Dersom man går fordi Quisling og hans hybridparti og studerer den originale fascismen blir det ennå farligere for status quo når man trekker inn forfattere som f.eks Sorel og andre fascistiske intelektuelle som er totalt blottet for denne kultur-tradisjon svadaen som Quisling og hans NS gulpet opp i tide og utide. Selv om Frp og landets historikere nekter å si høyt at Hagtvedt og de andre revisjonistene i LO og venstresiden lyver (Noe de er svært ivrige med når det kommer til holocaust-fornektere, hvorfor ikke overføre noe av denne iveren til også andre forsøk på historieforfalskning?) vet mange nordmenn selv bedre, ettersom vi er et relativt høyt utdannet folk. Hagtvedt vil dermed ikke få lov til å omskrive historien etter sitt eget hode uten motstand, selv med Frp på laget.

2007-11-21T11:03:00.000-08:00

Et kult bilde som jeg fant på nett:

No politics, bare kule farger og kult motiv:-)

SATS skviser deg!

2007-11-19T12:32:00.000-08:00

På aker brygge i Oslo ligger det to treningssentere like ved hverandre, ett heter SATS, og det andre husker jeg ikke navnet på. På begge disse koster det 250 kr dersom man vil trene der uten å bli medlem. Alternativet er å forplikte seg til et dyrt og langvarig medlemskap, eller å få en prøvetime - hvilket innebærer at man må lyve om å forplikte seg til å bli medlem.

Mussolini sa en gang:
"Staten bør bare innvolveres dersom det private marked feiler"

Vell.... Når forekommer en feil i markedet? Dette kan gjøres gjennom kompliserte utregninger, eller gjennom innstinkt - og noe forteller meg at 250 kr per time er sviiiiinedyrt. Dersom de andre treningssenterne i Oslo er like dyre bør staten raskt etablere ett nytt og bedre tilbud for på den måten å presse prisene ned. Dette kan i tillegg være lønnsomt på sikt fordi man dermed får flere folk i form, og færre folk på sykehus.

Til vanlig trener jeg på Nautilus i Tromsø (En halvstatlig bedrift tror jeg) og her koster det kun 250 kr i måneden. Slå den SATS!

Anti-rasjonalitet innen fascistisk tenkning.

2007-11-19T12:08:00.000-08:00

I denne bloggen, og på nettsiden fascisme.net har jeg valgt å kun representere de logiske og rasjonelle sidene ved fascismen. Dette for å ikke bygge opp om klassiske stereotyper, men for å utforske fascistisk ideologi og tankegods på en best mulig måte.

Når dette er sagt, så bør det også nevnes at fascismen ikke kun er rasjonell. Det finnes også en anti-rasjonell tradisjon innen fascismen, en tradisjon som kan spores tilbake til Sorels tanker om at en hver bevegelse trenger en myte som den tror på, og som motiverer til handling. Hvorvidt denne myten er sann eller usann er mindre viktig - så lenge tilhengerne lar seg innspirere av den. For Marxister er denne myten verdensrevolusjonen, for syndikalistene - som Sorel var en representant for - var myten generalstreiken, der borgerskapet ville bli kastet gjennom en langvarig streik som alle fagforeningene, og alle nisjene av samfunnet var med på.

Hverken Perons Argentina eller Mussolinis Italia ble etablert gjennom generalstreik (selv om det var streiker i forkant av Perons valgseier, og han hadde sterk økonomisk og moralsk støtte fra fagforeningene) og uansett kunne ikke myten om selve streiken motivere til handling etter at en slik generalstreik hadde vært gjennomført. Det både Peron og Mussolini raskt falt tilbake på var myten om nasjonen. Ikke myten om rasens overlegenhet som var nazistenes drivkraft - men myten om et nasjonalt felleskap på tvers av klasseforskjeller og andre skillelinjer. Sovjetunionen gikk også i denne retningen utover 1930-årene, da det ble klart at det ikke kom til å bli noe klasseløst eller statsløst samfunn under kommunistpartiets ledelse.

Nye tider krever nye myter, og i dag er hverken generalstreiken eller nasjonen holdbare. Fraværet av en god myte gjør at forandring fra status-quo er vanskelig. Muligens gjør dette fraværet at Norge i all uoverskuelig framtid vil være en kvasi-solidarisk og kvasi-sosialistisk stat med skumle poplister som f.eks Kristin Halvorsen ved roret.

En nybegynnerfeil hos mange forståsegpåere av fascisme er at de forkaster de rasjonelle sidene ved fascismen så fort det finner ut at det finnes en irrasjonell intelektuell tradisjon innen den samme ismen. Fascister selv ser på det irrasjonelle som rasjonelt, altså at mytene som blir etablert og vedlikeholdt tjener en rasjonell sak - som kan være f.eks økonomisk vekst, trygge gater eller kamp mot kommunisme. Folk flest lar seg ikke lokke av tung statsvitenskapelig argumentasjon, og myten, eller det anti-rasjonelle blir dermed noe tilsvarende masse-linjen i kommunistisk ideologi, en forenklet utgave av helheten - men samtidig noe større, og noe mere.

To sitater:

Sitat til foresvar for etableringen av fascistmilitsen, 1919 - anonym forfatter:

Fascismens mystisisme er beviset for dens triumf. Rasjonell tenkning kommuiserer ikke, men det gjør følelser. Rasjonell tenkning overbeviser, men den tiltrekker ikke. Blod er sterkere enn syllogismer. Vitenskaper påstår at den kan bortforklare mirakler, men i massenes øyne forblir mirakelet: det forfører og får folk til å konvertere (Sitat i Griffin, s.55).

Mussolini 1922:

Vi har skapt vår myte. Myten er en tro, en lidenskap. Den trenger ikke å være en realitet. Den er en realitet in den forstand at den er et stimulus, den er håp, er tro, er mot. Vår myte er nasjonen, vår myte er nasjonens storhet! Og alt annet underlegges denne myten, denne storhet, som vi ønsker å realisere fullt ut (sitat i Griffin, s. 44).

Et par tanker om nasjonalisme

2007-11-12T11:15:00.000-08:00

Innen marxistisk filosofi kategoriseres nasjonalisme som elitens forsøk på å bevare det bestående, og dermed sin egen maktbase. I en slik forståelse blir nasjonalisme nært beslektet med konservativisme, og begge disse retningene blir forfektet av den økonomiske og politiske eliten.

Slik var det i gamledager. I nyere tid har økonomien blitt mer globalisert, og eliten har blitt mer venstrevridd, altså holder ikke det tradisjonelle marxistiske synet på nasjonalisme mål. Like fullt er det fortsatt eliten som definerer de normative verdiene for hvordan nasjonalstaten skal se ut, og hva slags kultur den skal bygge på. Når eliten byttes ut vil verdiene skiftes, og dermed skiftes også nasjonalismens kulturelle og verdimessige base karakter. Arbeiderklassen er sjelden nasjonalistisk på elitens premisser, men kan bli det dersom eliten byttes ut med en annen elite som de føler styrer på deres premisser og innehar deres verdier. Eksempler på dette kan være nasjonalisme og patriotisme i Sovjet-unionen, og i fascistpartiets Italia. Gjennom disse revolusjonene ble nasjonalstaten, og den nasjonale kulturen redefinert av folket, det ble deres nasjon, og deres kultur. Kulturen skiftet innhold og ble radikal framfor proteksjonistisk.

Ting som nasjonalt samhold og kollektiv patriotisme kan ikke være basert på utdaterte museumseffekter av typen budnad, bonderomantikk og stavkirke. I det eliten byttes ut gjennom valg eller revolusjon blir den nasjonale kulturen videreutviklet, og skapt på ny. Det blir folkets framfor elitens kultur. På samme måte som at Tsaren og hans verdier ikke lenger definerte Russland etter oktoberrevolusjonen vil ikke Norge lenger være definert av Kristin Halvorsen, Magnus Marsdal og Jens Stoltenberg etter en eventull revolusjon i Norge. Norsk nasjonalisme i nyere tid er i stor grad basert på illusjoner om vår ”vellykkede” rolle som fredsmegler i andre land, og vår like ”vellykkede” uhjelp – samt ideen om at vi er bedre, lykkeligere og smartere enn våre mer primitive og kapitalistiske naboer i EU. Ikke bare er vi bedre, men våre husdyr er også bedre. Norske husdyr har det fint, og er naturlige mens EU sine husdyr er genmanipulerte og fæle, og lever triste liv i overfylte fabrikkhaller.

I virkeligheten er det slik at alle kyrne, grisene, kyllingene og de andre gårdsdyrene i Europas jordbruk har det akkurat like nitrist, og norske melkekyr er med sine overdimensjonerte jur er minst like grotekse som kjøttoksen Belgisk blå, dessuten er begge typene resultat av mutasjoner som det har blitt avlet videre på, og ikke genteknologi slik det av og til hevdes om Belgisk blå – men nok om det.

Alt dette, og mange av de andre verdiene og påstandene som forfektes av Halvorsen, Marsdal og co er selvfølgelig løgn og bedrag. Den fascistiske revolusjon vil ikke kun bytte ut eliten, og avskaffe statskirken, den vil også bygge en helt ny, mer ekte og sunnere kultur basert på de fascistiske idealer. Ut med kvasi-likhet og kvasi-snillhet, inn med autoritet, hierarki, korporatisme og teknokrati!

Vladimir Ilyich Ulyanov (Lenin)

2007-11-11T13:44:00.000-08:00

Lenin er russisk for ”jernmannen”, og dette var Ulyanov`s dekknavn den gangen det russiske kommunistpartiet var ulovlig under tsar-veldet. Lenin og hans parti ønsket å sette Marx sine teorier om klassekamp, revolusjon og kommunisme ut i livet – og i arbeidet fram mot virkeliggjøringen av det kommunistiske samfunn utviklet Lenin en serie egne teorier og teser som i dag er kjent som Marxist-Leninisme, eller M-L.

I korte trekk går Lenins teori ut på at det må etableres et revolusjonært kader-parti som styrter alle de andre partiene gjennom væpna revolusjon, og deretter etablerer en kommunistisk ettpartistat. Denne ettpartistaten engasjerer befolkningen i sin politikk gjennom dannelsen av sovjeter – som er en form for lokaldemokratisk forsamling der verv går på omgang, og valgte representanter når som helst kan bli kaldt tilbake av de som har valgt dem. Altså finnes det ingen fastlåste valgsykluser i Sovjet-systemet. Lenin ønsker også å nasjonalisere all industrien, og bytte ut det føydale leilendings-systemet som russisk jordbruk på det daværende tidspunkt i stor grad baserte seg på med statlige jordbrukskollektiver. Dette viste seg å ikke fungere veldig bra, og i 1921 startet Lenin NEP-kampanjen (New economic policy) som tok sikte på å de-nasjonalisere deler av industrien, og gjenninnføre det frie marked i jordbrukspolitikken.

Lenin var helt klart en innspirasjonskilde for fascismen, Mussolini selv startet sin politiske karriere som marxist, og han gikk aldri helt bort fra Lenin. Både ideen om kader-partiet og dets organisering, samt etableringen av en revolusjonær ettpartistat som innvolverer befolkningen i sine planer har fascismen fra Lenin. Fascismen skiller seg fra Marxist-Leninismen ved at dens plan for å oppnå dette er korporatismen, og ikke Sovjet-systemet. Fascistene ønsket aldri å nasjonalisere industri og jordbruk grunnet de dårlige resultatene av denne politikken i Sovjet-unionen. Sannsynligvis hadde Sovjet-unionen også gått raskt bort fra denne ideen dersom kommunistpartiet hadde valgt en annen person enn Stalin til å lede partiet etter Lenins død. Også innen kommunistpartiet var det stor skepsis til at revolusjonen skulle hvile så tungt på offentlig sektor, og offentlig byråkrati – hvilket blandt annet Leon Trotsky var en sterk kritiker av. Etter at Stalin tok over og avskaffet NEP hevdet Trotsky at Sovjet-unionen hadde blitt ett ”byråkratenes diktatur” framfor proletariatets diktatur, slik som var den egentlige målsetningen.

Egentlig kan vi si at både Sovjet-unionen og det fascistiske Italia feilet. Italia under Mussolini etablerte ikke det korporative system før uti 1930-årene, og da de gikk inn på tysk side under andre verdenskrig ble store deler av makten ført tilbake til Mussolini grunnet unntakstilstands reguleringer.

Så hvor går veien videre? Finnet det grobunn for en revolusjonær bevegelse i Norge og i Europa, eller ikke? Vi i Arbeidernes Fascistiske Parti mener at det parlamentariske system, og det borgerlige maktmonopolet under partier som Høyre, SV, AP og Rødt ikke sikrer det norske folks interesser på en god måte. Deres funksjon er å bevare framfor å forandre, hvilket vi ikke minst har sett nå under de siste årene med såkaldt rødgrønn regjering.

Forandring er kun mulig gjennom etableringen av et revolusjonært kaderparti, og dette partiet bør hente sin innspirasjon fra Italiensk fascisme framfor Russisk kommunisme ettersom fascismen lyktes bedre i å bedre levevilkårene for sin befolkning enn det russisk kommunisme gjorde. Utfordringen i første rekke er derfor å finne ut hva fascisme er, og deretter etablere ett fascistisk parti. I dette arbeidet må vi ikke la oss lure av borgerlig propaganda. De borgerlige interessene i samfunnet frykter fascismen på grunn av dens anti-kapitalisme og anti-borgerlige ideologi, samt dens revolusjonære sprengkraft. I lang, lang tid har de spredd løgner om fascismen gjennom sine medier, løgner som i stor grad har blitt slukt rått av en alt for naiv befolkning.

Ned med liberalismen og kvasi-sosialismen!

Avanti Fascismo!

Filosofane

2007-11-10T06:29:00.000-08:00

Har gravd litt rundt på nett, og funnet tre videolinker til filosofer som kan være aktuelle for fascister, men som er på siden av de offisielle fascistiske filosofene Gentile og Sorel.

Først ut er Friedrich Nietzche

Klikk her

Så kommer Aldous Huxley. Huxley forklarer et par av mekanismene som ligger bak sentralisering, fascistisk og sosialistisk tenkning, samt filosoferinger omkring politisk stabilitet, effektivisering og teknologi. En del av disse tankene fant fast form i boka "brave new world". Huxley bodde i Italia i 1920-årene, og var derfor i en periode innspirert av italiensk fascisme, men han var senere ikke tilhenger av noen spesiel politisk ideologi.

Klikk her

Fant ikke noen bra dokumentar på Niccolo Machiavelli, så leste utrag fra boka hans "prinsen" får holde. Machiavelli er opptatt av hvordan man skal manipulere sine omgivelser for å holde på makt. Alle politikere leser den, ikke minst de kvasi-trivelige på venstresiden - så det er viktig at vanlige folk også setter seg inn i knepene, slik at de bedre skjønner hva de holder på med.

Klikk her

Nietzche kan være aktuell for å bygge opp motstand mot religiøs mystikk og sløvhet forfektet av sosialister og kristenkonservative, Huxleys filosoferinger over teknologi og samfunnsmessig utvikling er stadig aktuelle, og Machiavelli forklarer hvordan man skal holde på makt, og hvorfor makt er riktig. Oswald Mosley hevdet en gang at fascismen er sentesen av alle store tenkere og filosofer. Sammenlignet med fascisme er andre ideologier slik som f.eks nazisme, anarkisme og kommunisme svært, svært primitive. Fascisme er en ideologi som både er intelektuelt sofistikert og praktisk anvendelig. Mye tyder på at Fascismen vil få en renesanse i løpet av det tjueførste århundre.

Det populistiske rosa-venstre.

2007-10-08T03:19:00.000-07:00

Magnus Marsdal, Kristin Halvorsen, Thorstein Dahle og de andre elite-politikerne innen det populistike kvasi-venstre har en plan. Gjennom å angripe verdensbanken, globalisering, og å flørte med konservative elementer slik som fks statskirken og islam ønsker de å legge forholdene til rette for gradvis å utvikle Norge i autoritær og nasjonalistisk retning. Denne planen har mange navn. Den kalles ting som "tredje venstre" "antiglobalisering" "nye venstre" "den tredje vei" (et utrykk som fascistene brukte om seg selv, men som deretter har blitt brukt av sosialdemokratene, Blairs nye mer sosial-liberale sosialdemokrati, konservative ikke-liberalere, og et par andre) og mye annet, men selv om barnet har mange navn er planen like fullt klar, den går ut på å revitalisere deler av fascismen i en slappere og mer politisk korrekt utgave.

Det venstreeliten vil kan gjerne kalles fascisme, men det er en særdeles uærlig, snikete og lite vital form for fascisme. Både korporatisme, nasjonalisme, stats-lojalitet og elitisme er deler av denne planlagte fascismen som Marsdal, Halvorsen, Dahle og resten av venstre-eliten ønsker å utvikle – men samtidig er den en fornærmelse mot den fascismen som de har hentet sine planer fra. Hvis "den tredje vei" "tredje venstre" og "antiglobalisering" blir satt ut i livet vil dette bli en fascisme uten sjel, uten energi, uten visjoner og uten framdrift. Det vil bli en slags rosa-fascisme. En fascisme bygget opp rundt retorikk basert på luft, kjærlighet, religiøs sløvhet, knapper og glansbilder. En fascisme som ikke vil forandre noe, kun bevare.

Denne formen for fascisme må angripes og motarbeides. Og hvem er det som passer bedre til å gjennomføre et slikt angrep en genuine fascister? De ekte fascistene som ikke er redde for også å omfavne også de hardere sidene ved fascismen, både stilmessig, retorisk, politisk, praktisk og intellektuelt. Den fascistiske staten bør opprettes ikke gjennom sniking, løgn og rosa-sosialistisk bedrag, men gjennom en klar plan og en klar ideologisk retningslinje som er åpent fascistisk. En fascisme som er elitistisk uten å kamuflere seg som demokratisk, som er korporativ uten å kalle det noe annet enn korporatisme, og gjerne en fascisme som er internasjonal, som ikke bruker nasjonalisme og ”antiglobalisering” som et billig triks for å oppnå folkelig støtte. Verden utvikler seg i dag såpass raskt at alternativet blir vanskelig. SV kan gjerne støtte seg opp til SP sin bonderomantikk, deres kamp for høye tollmurer og utestengning av matvarer fra Afrika og våre skumle (sett fra rødbrun synsvinkel) naboland i EU – men på sikt holder det ikke mål. Uansett hvor mye den rødbrune regjeringen ønsker det vil ikke Norge kunne forbli et museum.

Fascismen bør være aggressivt fremtidsrettet, og den bær være stolt av seg selv og sitt opphav. Fascismen bør dyrke sine tidligere ledere og intelektuelle - folk som Peron og Mussolini, Gentile og Mosley - og lære av deres feil. En fascisme som ikke gjør dette, en fascisme som lister seg langsomt inn bak fargerrike bannere, en fascisme som skammer seg over seg selv - det vil være verre enn verst.

Ned med rosa-venstre!

Statslederen i militæruniform?

2007-10-03T10:41:00.000-07:00

Folk flest er ikke ansatt i hæren, like fullt har både kommunistiske, fascistiske og sosialistiske statsledere både i nåtid og fortid hatt en tendens til å sprade rundt i uniform, dette på tross av at jobben som president eller statsminister alltid er en heltidsstilling, og ikke en strøjobb ved siden av en annen karriere - fks i hæren.

Selv er jeg motstander av at statsledere skal bruke uniform på jobb. Statsledere bør etter min mening bruke dress. Dette er et mer nøytralt plagg, man unngår å favorisere ett yrke over ett annet (eller blir det en favorisering av kontorjobber, og intelektuelle yrker?). Derfor er jeg også motstander av at en statsleder fks skal gå på jobb i fks våtdrakt eller røykdykkerutstyr.

Statsledere i militærkostyme i tilfeldig rekkefølge: Chavez, Mussolini, Stalin, Peron, Hitler og Castro.

Burde vi stanse oljeutvinningen?

2007-09-26T03:56:00.000-07:00

I dagens utgave av klassekampen mener en Dokk Holm at vi burde stanse norsk oljeutvinning for på den måten å presse oljeprisene opp, og dermed legge press på utviklingen av alternative energikilder.

Dette er en god ide. Gjennom vår oljeutvinning skapes det ubalanse, ikke kun i atmosfæren, men også i Norges økonomiske og mentale tilstand. Oljeutvinning fører til at sammenhengen mellom arbeid og produksjon på den ene siden, og konsum og velstand på den andre løses opp, og denne oppløsningen fører til at vår økonomiske og politiske situasjon blir forvirrende og uklar, samt at det hoper seg opp massevis av penger som vi ikke kan bruke pga renta. Danmark og Sverige er omtrent like rike som Norge, men de har flinkere politikere – kan dette ha noe å gjøre med vår oljeutvinning?

Den onde Kristin Halvorsen, te-selskaps miljøvernminister Helen Bjørnøy og resten av den kvasi-rødgrønne og brune regjeringen vil selvfølgelig aldri tørre å diskutere noe så radikalt som å stanse oljeutvinningene, uansett hvor mye problemer global oppvarmning fører med seg. I likhet med Hitler og hans nasjonalsosialistiske regime er de i virkeligheten i lomma på investorer og næringslivet. Sosialisme og miljøvern kan aldri bli noe annet enn prat og symbolbruk hos partier som SV og AP.

Lenin om sex, også litt om politikk og sånt.

2007-09-24T12:52:00.000-07:00

Er marxister hippier? Er marxister for fri sex? Lenin var ikke for fri sex, selv om han var for likestilling. Lenin kritiserte deler av venstresiden for deres spissborgerlige og ”frihetlige” syn på seksualliv. Slike hippi-tendenser er umarxistiske hevdet han.

Lenin er dessverre død, og etter at han forsvant har det vært smått med store tenkere på den kommunistiske grenen av venstresiden. Til syvende og sist har ikke venstresiden mot nok til å verken forsvare proletariatets diktatur, eller noe annet av den marxistiske ideologi. Istedenfor sklir de raskt ut i ultraliberale, kapitalistiske og ”frihetlige” tendenser.

Et utrag fra Lenins syn på saken:
Ungdommens endrede innstilling til seksuallivets problem er delvis prinsipiell og basert på en teori. En del sier at deres innstilling er revolusjonær og kommunistisk, og tror selv at det er slik. Det gjør intet inntrykk på meg som er gammel. Visselig er jeg langt i fra noen dyster asket, men ungdommens nye seksualliv – i blant også de eldres – synes jeg virker rent borgerlig, nærmest som en utbygging av det gamle borgerlige bordellet.

En reel venstreside må tørre å være anti-populistisk innen dette, og mange andre områder. Selvfølgelig kan man prate de ”frihetlige” og liberale anti-tenkerne og kvasi-opprørerne etter munnen, og dermed innkassere et par billige stemmer, men på sikt kommer man ingen vei. Forøvrig går det også ann å jage etter den rasistiske grenen av anti-tenkning, og gå inn for ting som nasjonalisme, raselovgivning og lignende i bytte mot et par stemmer. Begge deler er like anti-kommunistisk og u-marxistisk, men venstresiden har så langt valgt å kun prate de "frihetlige" anti-tenkerne etter munnen. SV har lykkes i å få sin partileder inn i regjering, men feiler i alt annet. I et Norge der SV-linja har overtaket vil venstresiden aldri kunne bli noe mer enn et par skjeggete og hasj-sløve menn i sære klær, kvasi-frihetlig SV-retorikk, maktarroganse og 1970-talls nostalgi. De få på venstresiden som forsøker å tenke, som forsøker å finne løsninger, og som er oppriktig intressert i politikk må motarbeide slike tendenser, og dermed motarbeide SV.

Både Marxist-leninismen og fascismen er gode alternativer til SV-linja slik jeg ser det, men samtidig mener jeg at de russiske kommunistene var alt for lite skeptiske til den stadig økende offentlige sektoren som deres politikk førte til. Er det slik at frivillig handel er uforenlig med marxisme? Nei, egentlig ikke. Deler av denne politikken ble reversert under NEP-kampanjen, blant annet fordi Lenin innså at den ikke fungerte. NEP-kampanjen ble avsluttet da Lenin døde og Stalin tok over.

Jeg mener at det Norge trenger nå er et fascistisk kaderparti. Et parti som er strenge med hvem som godtas som medlemmer, og som lærer de grundig opp i ideologien. Gjennom en slik partiorganisering får man muligheten til å kaste ut både nynazister som skulle ønske å innfiltrere partiet og "frihetlige" kontrarevolusjonære strømninger av typen fri sex og fri narko, og andre former for kamuflert høyreliberalisme.

Fordi et parti ikke kan holde flere mottridende meninger om samme tema samtidig kan ikke et slikt parti godkjenne både marxist-leninistiske og fascistiske medlemmer, men bør være positivt innstilt til, og la være å motarbeide et marxist-leninistisk kommunistparti dersom det skulle bli opprettet.

Grunnen til at italiensk fascisme var sterkt anti-kommunistisk hadde først å gjøre med at de italienske kommunistene ville gjøre om Italia til en sovjetstat som tok ordre fra Moskva, og etter marsjen mot Roma ble det gryende uvennskapet mellom fascistpartiets Italia og Sovjet (Sovjet likte selfølgelig ikke at fascistpartiet hadde angrepet deres støttepartier i Italia) forsterket gjennom at Stalin anklaget fascistene for å stå bak et slags innfiltrasjonsprosjekt der de ifølge Stalin hadde samarbeidet med Trotsky, frafallene kommunister og russiske jøder for å ødelegge Sovjetunionen. En ganske grov anklage som ikke hadde rot i virkeligheten - men alt dette begynner å bli lenge siden. I dag bør fascismens hovedskyts rettes mot SV-linja og kvasi-sosialismen.

Mer om Lenins syn på seksualmoral og kommunisme:
http://spoknippet.blogspot.com/search/label/Lenin

Hippier?

2007-09-23T02:32:00.000-07:00

Har lenge hatt et ambivalnet forhold til hippier. På den ene siden er det jo fint med fred og kjærlighet og sånt, også dette med å gjøre opprør mot autoriteter osv osv. Men på den andre siden er de så vanvittig dumme og overfladiske at det er helt flaut. Hippi som filosofi går i korthet ut på at man alltid skal tenke på seg selv først, at man trenger rusmidler for å oppnå høyere selvbevisthet dvs finne seg selv, og at stil og innpakning alltid er viktigere enn innhold. Sistnevnte har også fascister til tider blitt beskyldt for, men fascisme har tross alt mye og dypt innhold sammenlignet med fks hippi-kulturen.

Noe av det som kjennetegner hippier er at de støttet alt som de ikke selv er utsatt for. Dette er fks sovjetunionen, Hamas, Hizbolla, antisemitisme, nynazisme osv osv. Hippiekulturens budskap om å alltid sette deg selv i sentrum, over alle andre, og kombinert med overfladisk opprør av typen "hush Bush" gjør at den lett slår rot på venstresiden, og dermed svekker den. Det at vi i dag ikke lenger har noe ordentlig venstreside i hverken Europa eller USA kan ha noe å gjøre med hippiene.

I det minste må et fascistisk parti unngå å ta opp i seg hippie-elementer. Man trenger ikke å ta dop for å finne seg selv, man trenger ikke å gå i stygge klær, man trenger ikke å være en overfladisk konsument osv osv. Kort sagt trenger man ikke å være en zombie, det er ikke bra å være en zombie. Den fascistiske revolusjon må være en revolusjon som er anti-kapitalistisk anti-spissborgerlig, anti-hippie og anti-zombie.

Bilder av amerikanske hippier i fritt forfall:
http://www.zombietime.com/hall_of_shame/

Demokrati... Valg.... Huff... Kan vi prate om noe triveligere?

2007-09-21T09:54:00.000-07:00

Finnes det bedre alternativer enn demokrati der ute? Eller vil vi for all fremtid være støkk med folk som Kristin Halvorsen og Siv Jensen? Det faktum at Kristin Halvorsen nå sitter i regjering, i en av landets mektigste stilling avslører demokratiets svakheter.
Valg er forferdelige greier. Manipulative politikere som alle tilsynelatende mener det samme, mye skriking, hyling og generell idioti. Alle er for bedre skoler, mer eldrehjelp, opprustning av psykiatrien osv osv – men de rekker ikke å prate om det i mer enn fem sekunder hver før de blir avbrutt av en annen PR-kåt politiker. Så hva er egentlig vitsen med å ha mer enn ett parti?

I en korporativ ettpartistat vil politikken bli utformet i samarbeid mellom partiet, ekspertene, og fagforeningene og arbeidsgiverforeningene innen hver gren av samfunnet. Totalt fritt for valgflesk vil dette være et system der gode argumenter og fornuftig tenkning vinner fram.
Men vil avskaffelsen av demokratiet være mulig under de nåværende tilstander, med fortsatt økonomisk vekst og en ikke alt for misfornøyd befolkning? Selvfølgelig finnes det mange som lengter etter noe bedre, folk som innerst inne synes at demokrati er tomt og trist. Som en følge av den rødgrønne regjeringen og Kristin Halvorsen har troen på demokratiet blitt noe svekket.

I et politisk seminar jeg var på i går ble det fortalt at mange LO medlemmer også er Frp sympatisører, og at de samtidig ofte er militante og sosialt radikale. Dette er folk som ikke finner seg i lureriene til Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg (til sosialdemokratenes store forskrekkelse), og som vil ha noe bedre. Dessverre er ikke Frp et godt alternativ. Frp er politisk ustabile populister på like linje med SV, og det finnes ingen muligheter for at Frp skal uvikle seg i fascistisk retning. Like fullt viser situasjonen at det muligens er grobunn for et fascistisk parti i Norge.

Muligens må det en krise til. Fascismen ble etablert i Italia under en situasjon med store streiker og sosial uro, det semi-fascistiske ”New deal” styret i USA ble etablert under lignende forhold ti år senere.

Det fascistiske menneske

2007-09-14T08:58:00.000-07:00

På hvilken måte er det fascistiske mennesket forskjellig fra det kvasi-sosialistiske og kapitalistiske mennesket? Det kvasi-sosialistiske og kapitalistiske mennesket tror i likhet med fks det føydale, eller det før-siviliserte mennesket på en del grunnleggende sannheter. Dette kan være ting som fks, at høyt forbruk er mer høyverdig enn lavt forbruk, at staten passer på de svakeste i samfunnet, at jorden er flat, at politikere som regel er snille, at teoretiske yrker er mer verdifulle og høyverdige enn praktiske osv osv.

Et godt eksempel på sistnevte er en observasjon jeg gjorde under en debatt i Tromsø en tid tilbake. Ekslederen for ATTAC, Magnus Marsdal (en forferdelig utdatert, kjedelig og uoriginal type) var på turne for å promotere syte-boka si om hvorfor venstresiden mister velgere til Frp. Et sted ut i debatten pratet han med en av de fremmøte, og denne fortalte at han var ambulansekjører ved siden av å studere Juss. (akkurat da omhandlet debatten mobilitet i arbeiderklassen, og ambulanseføreren snakket om at hans foreldre er ufaglærte arbeidere, eller noe sånt noe) En person som meg vil helt klart hevde at ambulansekjøring er både mer krevende, og mer verdifullt enn juss-studier. Å åpne en bok og lære seg det som står der er noe de aller, aller fleste kan klare. Magnus Marsdal derimot - proklamerte det nærmest som en seier for arbeiderklassen generelt, og norsk venstreside spesielt at vedkommende ambulansesjåfør studerte juss! Hva faen? Ambulansekjøring krever høye reflekser, man må takle stress, være våken på jobb osv osv. Å studere juss krever…..? Tja, et par timers lesing i uka, pluss at det kan være en fordel å henge på forelesninger. Personer med enorme psykiske og fysiske problemer vil som regel være i stand til å studere juss, men vil ikke være egnede ambulansesjåfører.

Denne grenseløse respekten for bøker og kunnskap er en del av den kapitalistiske og kvasi-sosialistiske tankemåten som definerer vår tid. Fascister tror ikke på noe av dette. Teoretiske yrker er ikke mer høyverdige enn praktiske, høyt forbruk er ikke et mål i seg selv, staten passer ikke på de svakeste i samfunnet, og politikere er ikke, og trenger ikke å være snille.

De som bidrar til å spre disse mytene må motarbeides. SVs lave oppslutning ved valget er et skritt i riktig retning, etableringen av et fascistisk parti vil være et annet. Gjennom å riste av seg falsk kunnskap av denne typen vil det bli enklere å tenke klarere, og klar tenkning er en forutsetning for en hver revolusjonær utvikling.

Jeg er imot ytringsfriheten!

2007-09-14T08:49:00.000-07:00

Innen nynazistiske og rasistiske bevegelser plapres det ofte over ytringsfriheten, eller en påstått mangel på denne. Nynazistene og rasistene framstiller seg selv som offere for det de mener er anti-demokratiske og totalitære, ja til og med ”fascistiske” tendenser hos anti-rasistene og andre som motarbeider deres fordummende budskap. Dette har å gjøre med at den moderne nynazismen, og den moderne rasismen ikke har noe spesielt politisk system eller samfunnsordning som de ønsker å bytte ut demokratiet med, deres eneste mål er aksept for rasisme, og på sikt rasistiske reformer for på den måten å ”redde den ariske rase”.

Vi fascister tenker annerledes. Fordi fascismen er et politisk og økonomisk system, og fordi dette systemet innebærer en begrensning av ytringsfriheten kan vi ikke gjemme oss bak denne dersom vi blir motarbeidet gjennom anti-fascistisk propaganda, voldelige aksjoner, eller statlig sponsing til anti-fascistiske (i ordets rette forstand) bevegelser.

Dersom framveksten av en fascistisk bevegelse ikke blir aktivt og målrettet motarbeidet fra statlig hold - eller at staten velger å slå ned på anti-fascistisk vold på lik linje med andre voldshandlinger - betyr dette at demokratiet holder på sine prinsipper om ytringsfrihet, hvilket tjener vår sak. Men dersom det motsatte skjer er dette også greit. Fascister bør ikke under noen omstendigheter forfalle til nynazistenes patetiske syting og følerier over ytringsfriheten dersom vi blir motarbeidet.

Når kommunister slo til mot fascistenes hovedkvarter, og forsøkte å drepe Mussolini og andre ledende fascister før, under og etter revolusjonen skjedde dette uten at fascistene noensinne sytet over at kommunistene angrep ytringsfriheten, og de framstilte aldri seg selv som offere for en anti-demokratisk sammensvergelse. Dette har å gjøre med at demokratiet ikke strekker seg så langt. I en reel kampsitasjon mellom reaksjonære og føydale (kommunistiske) og revolusjonære (fascistiske) krefter gjelder ikke ytingsfriheten, eller demokratisk-parlamentariske spilleregler.

Når dette er sagt, er det alltid viktig å huske på at vold fra fascistisk side alltid må være godt koordinert, godt organisert, og tjene en klar målsetning og en klar plan. Dette innebærer at volden kun vil bli et politisk virkemiddel i en situasjon der et fascistisk parti er stort nok, og har nok støtte i befolkningen til på kort tid å gjennomføre revolusjonen, og innføre den korporative ettpartistaten gjennom en kort (kortest mulig!) periode med revolusjonær vold. Dannelsen av fascistiske kamporganisasjoner bør først skje når partiet har flertallet, eller nesten har flertallet av befolkningen på sin side. I et tilfelle der det fascistiske partiet har over halvparten av setene i parlamentet (slik som i Argentina 1947) vil demokratiet kunne bli avviklet på fredelig vis til fordel for den revolusjonære ettpartistaten, men i en slik situasjon må man være forbredt på at kontrarevolusjonære grupperinger kan forsøke å kuppe folkeviljen gjennom voldelige tiltak, og derfor er eksistensen av fascistiske kamporganisasjoner nødvendig.

Benito Mussolini:

Var heller ingen forkjemper for ytringsfriheten. Hvorfor i all verden skal man unnskylde seg med jødiske konspirasjoner, anti-terrorisme, skumle naboland eller andre barnsligheter for å innskrenke ytringsfriheten? Kan man ikke bare si kort og greit at man ikke liker den, og at man har nok makt til å avskaffe den?

Litt mer om propaganda.

2007-09-08T08:41:00.000-07:00

En annen film, som også har til hensikt å trekke en kobling mellom homofili og fascisme er filmen "Il Conformista" eller "fascisten" på norsk. Denne filmen trekker ikke tingene så langt som "Salo" og det finnes ingen scener med grov vold eller porno i filmen. Derfor ble den heller ikke forbudt.

Sett fra et propaganda-synspunkt er dette på mange måter en god film. Handlingen går ut på at en noe forrvirra person med homofile tibøyligheter melder seg inn i fascistpartiet. Like etterpå blir han sendt ut for å drepe sin tidligere filosofiprofessor og venn, og i løpet av filmen møter vi både slemme fascister og snille kommunister. I tillegg er det en del ganske kule scener.

Propaganda kan som kjent være bra eller dårlig. Filmen "Salo" er et eksempel på svært dårlig propaganda, "Il Conformista" er litt bedre, men den har en stor svakhet - historien er totalt urealistisk, og i tillegg er poenget platt. En riktig god propagandafilm er den norske "oljeberget" som tar for seg hverdagen til Jens Stoltenberg slik den så ut rett før valgseieren i 2005.

Fascisme er gøy!

2007-09-08T04:14:00.000-07:00

En kul youtube video som har innspirert noen av plakatene jeg har laget:

http://www.youtube.com/watch?v=mhtzFMrpSvI

Det visuelle inntrykket i filmen er godt, og kombinert med et godt lydbilde blir dette en svært gjennomført film med høy kunstneriske standard. Dens store svakhet er at den ikke sier noe om hva fascisme egentlig er. Det er jo ikke slik at fascisme kun er for å avskaffe demokrati, og på den måten lette folk for den byrden det er å tenke på politikk. Denne videoen hadde nok ikke blitt godkjent for propagandabruk dersom den var laget for et reelt fascistisk parti i Australia - men den er kul alikevell.

Og forresten så er "propaganda" et fint ord. Moderne partier bruker andre ord slik som fks "informasjonskampanjer" "valgkampanje" "reklame" osv, men jeg synes at et fascistisk parti bør bruke "propaganda" om aktivteter som har med PR og informasjon å gjøre. I Italia under Mussolini hadde de i en periode et eget propaganda-ministerium, men under Salo-republikken skiftet dette navn til det mer svada-aktige "ministerium for offentlig opplysning og folkekultur"

Propaganda til massene!!!

Big business eller small is beautiful?

2007-09-08T03:25:00.000-07:00

Etter at Chiles kommunistiske statslederen Salvador Allende ble kuppet av militæret i 1973 sa den nye statslederen Augusto Pinochet at han ønsket å gjøre Chile om til et land av entrepenører. Dette skjedde ikke. Under Pinochets ledelse ble Chile et land drevet av store amerikanske kjeder, slik som Walmart, McDonalds osv.

Noe av problemet med moderne kapitalisme er at det i alt for stor grad er dominert av store kjeder. I gamle dager eide hver kjøpmann - eller entrepenør – sin egen lille butikk, og hadde et par ansatte som ofte var hentet blandt familie og/eller venner. Dette gav en nærhet til foretningen og arbeidet som moderne kapitalisme mangler, og fraværet av denne retningen gir grobunn for ekstreme politiske retninger slik som fks kommunisme.

Fascister har tradisjonelt sett vært skeptiske til stor-kapital av den typen, på samme måte som at de er skeptiske til store paraply-fagforeninger slik som fks LO. Hvordan kan man så skape grobunn for en mer individorientert kapitalisme? En kapitalisme som ikke baserer seg utelukkende på gigantiske kjeder slik som Rimi og Spar?

I dont know, men problemstillingen er interessant. Rent økonomisk sett er det ingenting i veien med store kjeder og liberal økonomistyring. Chile hadde under Pinochet en økonomisk vekst på rundt 10% i året, situasjonen var omtrent den samme som i Kina fra 1980 og framover. Venstresiden hevder ofte at "jojo, men det er jo bare de rike som blir rikere" men dette er ikke helt riktig. Alle blir rikere, men dersom en som er rik fra før av blir 10% rikere, og en fattiglus også blir 10% rikere, så er det jo klart at han som er rik fra før får flere dollars eller Yen enn den som er fattig.

Pinochet er fortsatt populær i Chile i dag, på tross av en del stygge avsløringer av korrupsjon og grov vold og drap på opposisjonelle etter innføringen av demokrati på begynnelsen av 1990-tallet.

men noen fascist var han ikke.

Yes! Pasolini er død!

2007-09-06T08:54:00.000-07:00

Pier Paulo Pasolini ble drept like etter å ha fullført det anti-fascistiske propagandamakkverket ”Salo – Sodomas siste dager”. Drapet ble aldri oppklart, men det har høyst sannsynlig noe å gjøre med denne filmen. Filmens tema er homofili, sadisme og fascisme - Og dens budskap er at fascisme leder til homofili og sadisme, eller omvendt – samt en særegen trang til å spise avføring. Dette dypt konservative budskapet blir prentet inn i seeren av filmen gjennom scene på scene med spekulativ seksualisert vold. Handlingen går ut på at en gruppe høytstående fascister tar en gruppe unge kvinner og menn som gisler i palasset sitt på slutten av andre verdenskrig, og bruker dem som redskaper for å leve ut sine seksuelle og sadistiske fantasier.

Etter å ha sett filmen må jeg si at jeg egentlig er ganske fornøyd med at fyren ble drept, men dette kunne selvfølgelig ha vært unngått dersom politiet hadde tatt affære og arrestert han - og dermed opprettholdt respekten for lov og orden. Er det slik at vi alle må finne oss i alle slags hatefulle og fordummende angrep fra venstresiden? Nei, deres politiske motstandere, og de etniske og seksuelle minoritetene som de til en hver tid måtte hate må selvfølgelig finne seg i en del, men det bør være visse grenser - selv for pietistiske og seksuelt frustrerte kommunister.

Filmen ble totalforbudt i hele Europa etter at den ble ferdig i 1975, men nå er den ute på DVD, og har allerede blitt vist på kino i forbindelse med en filmfestival. Dette mener jeg bør legge til rette for en debatt for grensene for hva det bør være lov å gi ut. Hvor skal grensen gå? Uavhengig av politisk budskap i filmer kan det argumenteres for at det skal være visse begrensninger for hva det er lov å vise på film. Dersom fks en høyrevridd filmmaker hadde fornedret seg selv til å lage en lignende film med kommunister i hovedrollene hadde problemstillingen vært den samme.

Og forøvrig synes jeg at politikk og sex ikke bør blandes - men kommunister går jo som kjent fort tomme for argumenter, så kommunikasjon mellom kommunister og ikke-kommunister vil fort degenerere til påstander av typen "Du er lite ikke homo ass!" og "Du spiser bæsj!"

Så uansett om det var sinna homser eller sinna fascister (eller begge deler) som drepte Pasolini er det bare å si: Job well done! Se filmen selv og se om du ikke er enig.

Stat vs Rase

2007-09-06T08:50:00.000-07:00

I filmen ”this is England” følger vi en liten gjeng skinheads hvorav en del av dem blir rasister og nasjonalister litt uti filmen. På slutten av filmen får lederen for den lille gruppen nynazister et problem: På den ene siden liker han ”Milkey”, en av de fargede personene i filmen, men på den andre siden hater han innvandrere, og har et grunnleggende rasistisk menneskesyn. Like fullt kjøper de pot sammen på slutten av filmen, og Milkey røyker Pot sammen med den lille gruppen av BNP (British nationalist party) sympatisører, og alt er fint og flott – og alle har det bra og blir høye og lykkelige – dette på tross av at enkelte av de andre medlemmene i gruppen i begynnelsen er skeptiske til Milkey på grunn av hudfargen hans. I et anfall av sinnsforvirring snur lederen for gjengen seg deretter tilbake til sin rasisme, og banker opp Milkey i et uprovosert raserianfall.

I tillegg til de psykologiske problemene til lederen for gruppen viser denne scenen et grunnleggende politisk og filosofisk problem: Å være autoritær har i etterkrigstiden blitt linket tett opp til rasisme og nazisme, og på grunn av den manglende eksistensen av fascistiske alternativer i partifloraen blir dermed autoritære personer veldig fort knyttet opp til nazibevegelser, eller autoritære kommunistiske bevegelser slik som fks AKP, men autoritær kommunisme er en politisk retning som ikke lenger eksisterer. I et pluralistisk samfunn som vårt vil halv-nazistiske bevegelser av den typen vi finner i ”this is England” veldig ofte bli preget av en slags dobbeltmoral. På den ene siden er de av ideologiske grunner forpliktet til å hate alle ikke-hvite individer, men på andre siden kjenner de folk de liker med ”feil” hudfarge i sine nærmeste omgivelser. Dermed blir det fort en slags ”Jaja, vi liker ikke negere, men han og hun og han mannen nedi gata er nå greie de da”.

Fascister har ikke et slikt problem. Derfor vil sannsynligvis fascisme fortsette å eksistere, og høyst sannsynlig få et oppsving etter hvert som nynazisme blir en umulighet på grunn av stadig mer pluralisme og ”raseblanding”. Poenget er at det er greit å være autoritær, og at dette ikke trenger å være knyttet opp mot rase. At hvert enkelt individ skal finne ut av alt på egen hånd, og foreta et nyansert valg av parti ved hvert valg er en utopi, en utopi som ikke tar hensyn til den menneskelig psyke og tankegang. I virkeligheten består ikke menneskeheten av individuelle individer som tar rasjonelle valg på bakgrunn av rasjonell tenkning og argumentasjon. Folk flest vil som regel støtte de partiene og de synspunktene som ens foreldre støtter, eller som venner og venners venner blir med i – eller så blir man lurt av det partiet med de feteste plakatene og de sleipeste lederne og mediarådgiverne – slik som fks SV eller AP.

Dette var en knusktørr og overpolitisk analyse av en svært bra film med god story og fantastiske skuespillere – løp og se.

Nettverksstyring - Fra government til governance

2007-09-06T08:42:00.000-07:00

Dette er tittelen på en liten, men teoretisk blytung bok som kom ut nylig. Folk som er interessert i moderne korporatismeteori, og har lyst til å trimme de små grå bør lese denne. I etterkrigstiden har korporatisme fortsatt å prege politikken og beslutningsprosessene i Europa og resten av verden – men navnet som beskriver fenomenet har skiftet med tidene. Under sosialdemokratiet på 1950-tallet og framover forbli ”korporatisme” et helt brukbart og politisk korrekt ord, men deretter ble ting klønet til, og vi fikk ord som ”neo-korporatisme” og ”lobbyisme” og deretter ”nettverksstyring”, som er siste ord på stammen (OK, lobbyisme beskriver noe annet enn korporatisme, men blir ofte brukt på feil steder, altså istedenfor korporatisme).

For å ro seg bort fra korporatismens ”mørke fortid” har ekspertene gradvis omdefinert og innsnevret ordet. Først til kun å definere stat-arbeidsgiver-arbeidstaker treenigheten, og deretter kun om de årlige lønnsforhandlingene mellom LO og NHO – hvilket blir for smalt.
I en periode førte denne voldtekten av språket til at det ikke fantes noe ord i det hele tatt som beskrev viktige politiske prosesser. Men nå har vi altså fått ”nettverksstyring” og denne boka tar opp fordelene ved nettverksstyring, og forklarer fallgruver som beslutningssystemer basert på nettverk må unngå for at de skal fungere. I motsetning til under fascismen eksisterer det ikke fastsatte korporasjoner i noen moderne parlamentariske land (bortsett fra muligens det årlige NHO-LO-STAT møtet), og dette gjør nettverksstyring noe svevende og ukonkret ettersom styringsnettverk dannes og forsvinner igjen hele tiden.

Like fullt bør fascister forsøke å sette seg inn i litteratur som dette. Teoriene og erfaringene som boka gir vil i aller høyeste grad være nyttige også i en fascistisk setting, og de graver dypere ned i stoffet, og bidrar med mer praktisk kunnskap enn det mer populær-statsvitenskapelig, fascistisk og utopisk litteratur som fks ”the comming corporate state” fra mellomkrigstiden gjør.

Oj, det var mye tung tenkning på kort tid. Nå må jeg sette på en fordummende film eller noe for å lade opp hjernecellene. Head hurts. Ugh!

Stil og kultur i politisk sammenheng.

2007-09-01T08:45:00.000-07:00

Enhver politisk bevegelse som setter sitt preg på verden utvikler en egen kultur, klesstil, skikker osv. Mellom 1980 og midten av 1990 tallet hadde fks nynazister en helt distinkt stil, med barberte hoder, bukseseler, white-power music osv. Til sammenligning har norske hobby-sosialister sine palestinaskjerf, sine hasjpiper, og sin dobbeltmoral. Etter hvert som fascismen vokser som politisk fenomen bør også fascister utvikle en særegen stil. Dette er noe som selvfølgelig må skje av seg selv, et partiorgan kan ikke sette seg ned å bestemme hva slags musikk tilhengerne skal høre på, eller hva slags klær de skal gå i (eller kan det det?).

En fordel som fascister har, som fks anarkister hiphopere og pønkere mangler er at vi aldri vil kunne bli misbrukt av grupperinger som rød ungdom og SU (eller kan vi det?). Når den etablerte venstresiden forsøker å knytte til seg grupperinger gjennom diverse sleipe og manipulative tiltak mister disse sin genuinitet og egenverdi.

Hva gjelder musikk liker jeg selv:
Arcade Fire
The Knife
Sigurd Ros

Og en del annet. Hadde den siste CDen til Gåte for inntil et år siden, mye bra der. U2 er også bra – men jeg har hørt litt for mye på det, og gått lei.

Hvorfor behandler vi ikke dyra bedre?

2007-09-01T08:13:00.000-07:00

Fant denne videoen på nett:

http://video.google.com/videoplay?docid=-1282796533661048967&q=jews+new+world+order

Ganske deprimerende greier....... Men så lenge billig mat selger bedre enn dyr mat vil vi fortsette å mishandle dyra. Dette er noe et fascistisk parti bør ta tak i. Ingen andre gjør det.

Offentlig sektor, middelklasse-venstre, Frp og revolusjonen.

2007-09-01T04:00:00.000-07:00

Mange på venstresiden ser på offentlig sektor som et mål i seg selv. Det som skjer utenfor staten og politikernes kontroll er mindreverdig i forhold til det som skjer i statens regi hevder de. Jeg kan sitere hva en arbeiderparti representant sa som avsluttende innlegg i en debatt jeg var på før sommerferien:

”Vil vi ha et godt og trygt tilbud til de eldre, eller vil vi ha en privat løsning?”

Tanken bak er at det offentlige er best, fordi det er offentlig. Offentlig sektor sees ikke her på som et middel til å oppnå noe, fks god eldreomsorg – men som et mål i seg selv. Jo større offentlig sektor, jo varmere samfunn. Mange på venstresiden ser på arbeiderklassen som en tafatt gruppe mennesker som trenger den store og varme offentlige sektoren for å kunne leve verdige liv. Dette er en devaluering av arbeiderklassen, og på sikt utgjør er en slik tankegang en trussel mot arbeiderklassens verdighet og kultur. Den store og varme offentlige sektoren må naturligvis styres av øvre middelklassepolitikere som Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. De skjønner arbeiderklassens interesser bedre enn de gjør selv – og når arbeiderklassen stemmer på Frp ser de på det som det endelige beviset på at DE vet best.

I Norge i dag sees arbeiderklassen på som så mindreverdig at folk rømmer bort fra den. Ikke nødvendigvis fordi det er så uendelig mye mer spennende, givende eller lønnsomt å jobbe som revisor, byråkrat i offentlig sektor eller andre middelklasseyrker, men fordi arbeiderklassen sees på som verdiløs. Fordi Norge ikke klarer å opprettholde sin egen arbeiderklasse må vi hente inn fremmedarbeidere. Folk fra andre land må komme for å hjelpe til med alt fra vaskejobber til kundeekspedering.

Dette er et resultat av at arbeiderklassen - den produktive delen av norsk arbeidsliv – er under stadig kraftigere angrep fra middelklasse-venstre. Gjennom et helhetlig angrep på middelklasse-venstre kan borgerskapet og staten svekkes, og dermed muliggjøre en mer revolusjonær venstreside. Hvis de fordummende og halvkriminelle elementene blir pushet ut fra stortinget gjennom en overlegen valgseier til fks en Frp-høyre koalisjon vil fraværet av populistisk og fordummende bakgrunnsstøy gjøre det enklere for de store masser å tenke klart. Først da vil revolusjonær handling, tenkning og holdningsendring bli mulig.

Avanti Fascismo!

Internasjonalistiske strømninger i britisk fascisme.

2007-08-30T12:00:00.000-07:00

Oswald Mosley var lederen for "British union of fascists" (BUF) i England i mellomkrigstiden. Han fortsatte å forsvare ideologien også i etterkrigstiden, da han startet den pan-europeiske organisasjonen Union Movement som ville omorganisere Europa til en felles union etter amerikansk modell.

Mosley skrev i sin selvbiografi fra 1968 at det eneste han var kritisk til i fascismen var nasjonalismen, da han følte seg mer som en europeer enn en brite. I Etterkrigstiden har fascister - i likhet med resten av venstresiden - alltid vært skeptiske til overnasjonale organer som fks EU og NATO.

Muligens burde vi følge i Mosleys fotspor, og bli mer internasjonalistiske.

Mussolini og Ghandi.

2007-08-30T03:30:00.000-07:00

Mussolini hadde et møte med Ghandi i desember 1931. Ingen referater finnes fra møtet, men Mussolini sa følgende om Ghandi etterpå:

”Ghandi er unik på den måten at han klarer å bruke godhet og ikke-vold som et våpen.”

Situasjonen i India var naturligvis svært annerledes enn i Italia, og det finnes ingen ideologiske koblinger mellom Ghandis og Mussolinis bevegelser, bortsett fra at begge to hadde et anstrengt forhold til England. Ghandi kunne nå langt med ikke-vold, ettersom han hadde flertallet av indias befolkning i Ryggen, de italienske fascistene var til sammenligning en elitebevegelse som anså vold som et av flere verktøy som kunne brukes i kampen mot kommunismen. Bildet ovenfor viser Ghandi sammen med medlemmer fra de to fascistiske ungdomsorganisasjonene Balilla og Avanguaride

Fascisme og vold.

2007-08-30T03:13:00.000-07:00

Revolusjon innebærer vold, fascister er revolusjonære. Punktum. Men når er revolusjonær vold et fruktbart politisk virkemiddel? Og hvem skal stå for volden? Fascisters synpunkter på vold skiller seg her fra kommunistenes og nasjonalsosialistenes. Kommunister ser for seg at revolusjonen skal være et slags folke-opprør der de glade amatører trekker ut i gatene for å kaste stein på politibiler og tagge ned stortinget,। Dette synspunktet på vold setter sitt preg på venstresidens politiske taktikk. Istedenfor å lade opp til et knusende slag der demokratiet og kapitalismen avskaffes bærer kommunistisk og sosialistisk vold preg av en litt-her-og-litt-der taktikk, der antiglobaliseringsentusiaster har små trefninger med politi og opprørspoliti foran verdensbankens sammenkomster, og med litt steinkasting mot Israels og USA sine ambassader nå og da. Nynazister følger en lignende taktikk, innimellom blir de arrestert for vold mot asylsøkere, eller ulovlig oppbevaring av våpen – uten at dette ser ut til å bremse innvandringen til Norge noe særlig, hvilket er deres overordnede mål.

Mussolinis synspunkt på vold var at dette var en oppgave for profesjonelle, ikke for amatører। Kommunistisk vold i etterkrigstidens Italia var preget av manglende organisering, koordinering og generell planløshet. Spontan vold utøvet av amatører – i mange tilfeller uten mål og mening. Fascistene hadde på sin side en godt organisert og erfaren milits som gjennomførte store og koordinerte opperasjoner som innebar opp til 10 000 mann, over store arealer - men dette var kun toppen av isfjellet. I tillegg hadde fascistpartiet skribenter, kunstnere, intellektuelle og vanlige arbeidsfolk i sine rekker, personer som ikke var medlemmer av fascistmilitsen, og som hadde liten eller ingen erfaring med vold. En slik profesjonalisering av volden er i tråd med fascismens teknokratiske idealer, som blant annet er innbakt i den korporative tankegang og system.

Dette innebærer blant annet at vold ikke brukes som et virkemiddel dersom man ikke er sikker på at det er nødvendig, eller oppnår store gevinster med den som man ikke kan oppnå på annet vis. Hadde Mussolini og de andre lederne av fascistpartiet igangsatt voldelige aksjoner dersom de var et lite knøtteparti som ikke kunne få reel politisk makt? Hadde de igangsatt voldelige aksjoner dersom Italia ikke var på randen av sammenbrudd og påfølgende kommunistisk diktatur, et diktatur som garantert ville medføre mer vold enn det fascistiske? Nei, de hadde ikke det. Bruk av politisk vold i Norge i dag er fullstendig malplassert, og de som utøver volden tjener ikke noe på det. På samme måte som at maoister i Nepal ikke oppfører seg likt som kommunister i Norge, bør ikke norske fascister å kopiere revolusjonære taktikker fra mellomkrigstidens Italia.

Starwars og fascisme

2007-08-29T14:01:00.000-07:00

Dette innlegget er et forsøk på å fusjonere to ting jeg liker: Starwars og Fascisme.

Spørsmålet er som følger: Er Starwars sagaen helt eller delvis inspirert at italiensk fascisme, og livshistorien til Mussolini? Jeg tenker her på de nye filmene, de som omhandler Anakin Skywalker før han gikk over til Sithene, og den mørke siden.

Episode 1:

Starwars: Det blir krig mellom handelsføderasjonen og republikken. Handelsføderasjonens hær av roboter angriper den demokratiske republikken som en protest mot høye skatter og avgifter. Handelsføderasjonens bakmenn er Sither, og de har en slem plan. Anakin blir frigjort fra sin tilværelse som slave, og blir jedilærling.

Den virkelige verden: (forrige århundreskifte) Europa er ustabilt, små kriger her og der. Mussolini vokser opp i trange kår, og blir omreisende sosialister/anarkist.

Episode 2:

Starwars: Anakin har blitt voksen, og sloss mot slemme Sither. På slutten av filmen bryter klon-krigen ut. Denne gangen er det alvor. Handelsføderasjonens robothær mot republikkens gigantiske arme av klin like kloner i fansy hvite uniformer, i en kamp om galaksens fremtid.

Den virkelige verden: Første verdenskrig bryter ut. Mussolini melder seg til aktiv krigstjeneste for på den måte å bedre kunne ”gjøre den store imperialistiske krigen om til en borgerkrig” slik Lenin sa.

Episode 3:

Starwars: Anakin er fortsatt Jedi, og kjemper hardt mot sithene. Samtidig har han lange filosofiske samtaler med kansler Palpatine, lederen for republikken, og blir til slutt forledet til den mørke siden. Kansleren viser seg å være en Sith-mester, og han har i all hemmelighet fått kontroll over hæren av kloner. Til slutt angriper og dreper klonene mesteparten av jediene (deres tidligere allierte) Sithene griper makta, krigen mot handelsføderasjonen avsluttes ved at han beordrer sin nye elev Anakin (nå Darth Vader) til å drepe handelsføderasjonens ledere. Etter en kamp på liv og død mellom Anakin og hans tidligere Jedi-mester Obi Wan Kenobi blir Anakin såpass hardt skadet at han resten av livet må gå ikledd sort pustemaske og en sort overlevelsesdrakt med tastatur på brystet.

Den virkelige verden: Mussolini forlater sosialistenes rekker, og bruker den revolusjonære fascistmilitsen som han har bygget opp i løpet av krigen til å knuse kommunistene. Den fascistiske revolusjon blir gjennomført, men Mussolini lykkes aldri i å avskaffe kongedømmet, delvis på grunn av manglende ildkraft. Dersom fascistene hadde vært sterke nok til å knuse hæren ville de ha sluppet å kompromisse med de liberale og konservative. I en sammenligning med Starwars blir dette som når Anakin foreslår til prinsesse Amadali at de kan knuse keiseren sammen, og at hun kan herske ved hans side (På tross av sin sterke tilknytning til kraften er ikke Anakin sterk nok til å kunne drepe keiseren alene). Hun nekter, men Anakin gir ikke opp, og gjentar senere forslaget til sin sønn Luke Skywalker. Anakin lyktes som kjent aldri i å kaste keiseren, og ta tittelen som Sith-mester og galaksens øverste leder, han forble keiserens høyre hånd fram til sin død.

Sithenes farge er sort, Fascistenes farge er også sort. I tillegg tror jeg nok at Mussolini ville like Starwars for sin Nietzsche-aktige filosofi, og dens futuristiske stil. Keiserdømmet har dessuten en utpreget fascistisk utrykksform i sine uniformer og stilart.

Fascisme og Islam.

2007-08-29T12:06:00.001-07:00

Noen tanker omkring fascisme og Islam:

Mussolini selv var gjennom hele sitt voksne liv positivt innstilt til Islam. Mens han var sosialist hadde han en muslimsk kjærste ved navn Margherita Sarfatti. hun var anarkist, men gikk senere over til fascismen, og var en av de få kvinnelige intelektuelle i fascistenes rekker - men hun fortsatte å være muslim, også da hun gikk tilbake til sosialismen etter fascistene tapte krigen og regjeringsmakten i Italia.

I 1936 erklærte Mussolini seg selv beskytter av islam i en i Libya. Dette innebær blandt annet at paven og den katolske kirke ikke fikk lov til å drive misjonsvirksomhet i landet.

I Etterkrigstiden har fascismens begeistring for islam ikke egentlig avtatt. Det amerikanske fascistpartiet ble grunnlagt i 2001 som en protest mot regjeringens beslutning om å angripe Irak, og den ildsinte (nå avdøde?) forfatteren Oriana Fallaci hevder i sin bok "fornuftens styrke" at sosialistene og fascistene samarbeider, og hinter langt i retning av at fascistene er medskyldige i Italias spinnville og overdrevent liberale innvandringspoltikk fra 1970-tallet og utover.

En ting som ikke passer inn Fallacis konspiratoriske teori om at alle slags radikale politiske busemenn samarbeider med hverandre for å spre islam er motstanden islamifiseringen av Europa har møtt fra "ytre høyre" etter at det virkelig gikk opp for folk at denne religionen er farlig, altså litt før 11 sept 2001, og i svært stor grad etter.

Jeg husker at jeg selv ble intressert i fascismen fordi den var sosialt radikal, og samtidig anti-innvandring, og det føltes det naturlig å kombinere anti-innvandring og anti-islam med fascisme. Etter hvert som jeg har satt meg dypere inn i fascismens tankemåter og ideologi har jeg sett at det ikke er så enkelt. I Italia fantes det en internasjonalistisk opposisjon til main-stream fascismens stadig mer markante nasjonalisme. Disse ville ha en mer internasjonal fascisme, en fascisme som gikk ut på internasjonal solidaritet med tanke på å skape en slags fascistisk verdensrevolusjon med Italia og Roma som midtpunkt. Denne internasjonale strømningen bidra blandt annet til at fascistpartiet støttet det britiske BUF, og de Brazilianske integralistene med store pengesummer, samt at støttet de spanske falanquistene fullt ut under borgerkrigen. De hadde fire ganger så store styrker inni Spania enn Tyskland og Portugal til sammen, og sett i sammenheng med at Italia har under halvparten av Tysklands befolkning, var fattigere, og allerede hadde tropper i Libya er det lett å skjønne hvilket enormt løft dette var for den italienske hær, og det italienske folk. Under borgerkrigen hentet spaniolene inn leiesoldater fra Marocco (Disse var fryktet for sin brutalitet av sosialistene) og etter borgerkrigen hevdet Franco at islam og den katolske kirke var like gode, noe paven protesterte på.

På tross av at mange fascister av den gamle garde i etterkrigstiden fortsatte å være pro-islam (Mussolini, Franco og Sarfatti var på ingen måte enestående islam-elskende avvikere, men en del av en større strømning innen fascistiske rekker) tvinger nåtidens utvikling oss til å ta av oss de naive og nasjonalromantiske "å-så-eksotisk" holdningene til islam. Vi må se bort fra drømmebildet av den stolte og anti-kommunistiske beduinen som rir rakrygget inn i solnedgang, med fullt magasin i Kalisjnakoven, og hodet fullt av eldgammel visdom fra koranen. Dette bildet er feil! Muslimske menn verden over tyr til feige former for krigføring som går ut over sivile, de har sex med småbarn, og de kutter bort viktige deler av kvinners vaginaer, alt sammen innspirert av koranen. Fascismen kan ikke være pro islam, da den ønsker å kombinere konservativ og sosialistisk tenkning. Islam kræsjer muligens ikke med sosialistisk tenkning, men den kolliderer kraftig med konservativ. Ting som familieverdier, kvinners verdi som omsorgspersoner, adskillelsen av kirke og stat, og det aller meste annet som er konservativt i vesten bryter med islamsk kultur og tradisjon.

En annen ting er at fascismen ønsker styrke. Fascismen annerkjenner styrke, og den ønsker å foredle og videreutvikle styrke. Her kommer den i konflikt med både kristendommen og islam, men aller mest med islam. Islam er en svekling, islam ligger i krig med seg selv, islam liker ikke å tenke, islam saboterer sine egne gener gjennom en kultur med utbredt innavl, islam sender guttunger ut for å kaste stein på tanks mens de voksne sitter hjemme og drikker te, islam sprenger seg selv i luften framfor å møte fienden, islam er en feinging. Den anti-kommunistiske og staute beduinen i solnedgang er langt, langt unna. Nå møter vi det ekte islam - og det finnes ingen gode grunner til å like det.

"Fascisten" Putin

2007-08-29T11:24:00.000-07:00

På bildet til venstre ser vi Europas nye fascistleder. I hvert fall er det det ukas utgave av middelklasse-sosialisme avisa ny tid (24 - 30 August 2007) vil ha oss til å tro. Litt ute på side 33 står det:

"De slapp løs det antivestlige hysteriet og fikk dermed en ytre fiende. De sluttet å motarbeide de russiske fascistene, og fikk dermed en indre fiende."

Jaha, så da vet vi det. Men er ikke det å være antivestlig i tråd med de idealene som venstresiden kaller "antiglobalisering"? Burde ikke venstresiden gratulere Russland med syn nyfunnede antivestlighet? Kanskje dersom de var et land i Afrika eller SørøstAsia, og kanskje dersom Putin ikke (ifølge ny tid) fikk inndirekte støtte av nynazister, jeg mener (kremt) "fascister". Nåja, nok om det. Artiklen fortsetter, og litt lenger nede på samme side står følgende:

"En slik eksplosjon av fascismens ideologi, og fascistiske manifestasjoner har det aldri tidligere vært i Russland."

Ojojoj, tenker så fascisten i gata. Betyr dette at vi snart får se radikalkorporative reformer i Russland? Økt makt til fagforeningene? Velferdsreformer, utjevning og en mindre høyrevridd og liberal næringspolitikk? Konservatisme og sosialisme i skjønn forening? Svartskjorter i gatene? Etableringen av en radikal etpartistat, og Mussolinis "fascismens doktrine" i alle Russlands bokhandlere? Nei, det betyr ikke det. Ny tid lyver. Rett og slett løgn og bedrag.

Ny tid skriver at "fascistene" banker fagforeningsfolk, homser, etniske minioriteter, og journalister. Det kommer etter hvert fram at "fascistenes" drivkraft først og fremst er rasisme, og at den økende rasismen i Russland er et resultat av at Putin undertrykker alle "ikke-fascistiske" organisasjoner. Ikke på et eneste sted i artikelen plasserer Ny Tid riktig bjelle på kua: Nynazisme.

Dersom det er slik at nazisme og fascisme er det samme, hvordan kan det ha seg at lokale nazister henrettet Mussolinis venn, og østerrikets statsleder Engelbert Dollfuss da han forsøkte å gjøre østerike til en fascistisk stat i 1934? Hvordan kan det ha seg at jøder ikke ble forfulgt i Italia før under den tysk kontrollerte Salo-republikken på slutten av andre verdenskrig? Hvordan kan det ha seg at Mussolini skrev i fascismens doktrine at nasjonalfølelse handlet 95% om følelser, og ikke rase, mens Hitler hele tiden hevdet at rase har alt å si? Historien henger rett og slett ikke på greip dersom man blander ideologiene, og kaller dem ved samme navn. Stalin gjorde dette da han hevdet at det fantes en jødisk-fascistisk-trotskyistisk sammensvergelse mot sovjetunionen før krigen, men dette var heller ikke sant - like lite sant som det er at fascisme og nazisme er det samme.

Situasjonen i Russland er helt klart bekymringsfull, men dette har ikke med fascisme å gjøre. Fascismen var en genuin folkelig bevegelse som vokste fram i Italia etter første verdenskrig, og som fikk sine egne utrykksformer i kunst, litteratur, kultur, filosofi og politikk. Russisk nynazisme, og Putins stadig strammere grep om makten kan på ingen måte sammenlignes fascismen. Det finnes ingen nye tanker bak russisk rasisme og nynazisme. Det finnes ingen reel politisk vilje, ingen motstand mot det bestående, ingen nye kulturelle strømninger. Russisk rasisme er - som Ny tid også påpeker i nevnte artikel - et resultat av at alle andre politiske bevegelser blir slått ned på av myndighetene. De russiske nynazistene er for dumme, for svake, for voldelige og for lite kontruktive til at de kunne ha vokst seg store uten denne inndirekte sponsingen. Putin vil heller ikke tilate noen reel nasjonalsosialisk innflytelse over russisk politikk. De store massene av rasistiske skinheads som nå herjer i Russland er en indirekte konsekvens av Putins mediepolitikk, et fenomen som høyst sannsynlig er forbigående. Er dette fascisme? Nei, helt klart ikke.