Politikk & struktur

Fascismen er en politisk retning med geografisk forankring. Dens forløpere er anarkosyndikalismen og senere nasjonal-syndikalisme, og disse politiske retningene var populære i middelhavslandene, men nesten fullstendig fraværende i Nord-Europa. sydeuropeisk sosialisme og radikalisme kjennetegnes ved en dyp skepsis til nasjonalisme og offentlig sektor, altså tar den på viktige saker det totalt omvendte standpunktet av nordeuropeisk sosialisme. De som dermed i størst grad aksepterer offentlig sektor i Sør europeiske land blir dermed de konservative.I Norge - som intellektuelt sett er et ganske primitivt land - eksisterer det ingen reel tenkning omkring samfunnsorganisering, sentralisering vs desentralisering osv osv. Derfor er heller ikke strukturdebatter mulig, og fordi strukturdebatter ikke kan eksistere i vårt politiske klima kretser alle politiske debatter omkring hvem som skal få hva. "Mer til sykehus", "Nei,nei mer til politi", "Jeg ville nå satse på psykiatri først", ”men hva med meg da?” osv osv.

Dette er helt klart en viktig del av politikken, men det er minst like viktig å spørre seg selv hvem som skal bestemme hva. Syndikalismen, korporatismen og mange andre elementer som senere ble en del av den fascistiske bevegelse var og er retninger som presenterer store og helhetlige planer for akkurat denne delen av politikken. Innen syd-europeisk tenkning er ikke en doktrine eller politisk retning uten en omfattende og logisk plan for dette - men i nordeuropeiske land var dette også på 1920 og 1930 tallet fraværende. En svært viktig forskjell på den tyske nasjonalsosialismen og den italienske fascismen var at mens sistnevnte presenterte et helhetlig beslutningsmessig system som var annerledes enn det parlamentariske hadde nasjonalsosialismen kun slagord av typen "mer til ditt" "mer til datt" "arbeid til alle" osv osv. Fordi tyskerne (den gangen, og fortsatt i dag) aldri tenkte struktur var de også villige til å akseptere fører-prinsippet, et statsvitenskapelig prinsipp som er såpass dumt at en italiener aldri hadde stemt på NSDAP dersom det var et italiensk parti – Hitler hadde blitt ansett som en vits i det politiske liv. At korporatisme ble utsatt, utsatt igjen, og utsatt ennå litt til slik at Mussolini i praksis var eneveldig fram til midten av 1930-tallet er også en del av historien - men dette er ikke en del av ideologien.

Den politiske tradisjonen for å ignorere struktur er også gjeldene i Nord-Europa i dag. Fordi ingen bryr seg, og ingen har kunnskaper innen noen av områdets felter er det blant annet mulig for historie-revisjonisten Bernt Hagtvedt å lyve om NS sitt forhold til sentraliserte lønnsforhandlinger (som de var for) og det er mulig for amerikanske sosialister å lyve om korporatisme, og si at det er noe som hører sammen med liberalisme (Søk ”war corporatism” på youtube, et grelt eksempel på propaganda som bare er virkningsfullt hos en befolkning som ikke skjønner struktur. Det blir som å lyve om romfart for en befolkning som ikke vet at jorden er rund, man kan si hva som helst og bli trodd) Disse tingene er faktisk ekstremt viktige, fordi de utgjør grunnmuren i politikken. Det området av strukturdebatten som jeg er opptatt av er korporatisme – da dette er relevant for utviklingen av sosialdemokrati og fascisme, men andre strukturelle debatter kan være ting som hvor stort selvstyre kommunene skal ha, hvordan lokaldemokrati skal organiseres, hvor mange seter det skal være på stortinget osv osv.

Det jeg forsøker å si med dette innlegget er at den Sydeuropeiske politiske kulturen, og politiske tradisjonen er fullstendig overlegen den nordeuropeiske og amerikanske (i teori, men muligens ikke i praksis) og at dette gjelder både på høyre og venstresiden av den politiske skalaen. De italienske fascistene er også i dag veldig mye mer ressurssterke enn de amerikanske og nordeuropeiske nynazistene, som med sine sørstatsflagg og usammenhengende og sinnsforvirrede holdninger ikke en gang er i stand til å oppnå noe i et politisk system fullstendig blottet for inteligens – slik som det norske. De som studerer fascismen blir godt kjent med både høyre og venstretenkning i middelhavslandene (ettersom fascismen inneholder elementer fra begge) og derfor blir de rustet til å debattere på et mye høyere intellektuelt nivå enn det som anses for passende i den anti-intellektuelle norske tradisjonen. Nå kan det godt hende at man vil oppnå det samme dersom man fks studerer russisk kommunisme før Stalin, og at evnen til politisk tenkning ikke kun er et middelhavsfenomen, men tvert imot noe som oppstår og forsvinner igjen på forskjellige steder i forskjellige perioder - men i Norge i dag er det i hvert fall totalt fraværende, og en medvirkende årsak (eller er det et symptom?) tror jeg er at alt som noen ikke liker blir kaldt ”fascisme”, og at dette overforbruket av et ord gjør tenkning vanskelig.

De siste tre dagene har jeg fulgt med på Si-D spaltene i aftenposten (en side der ungdom mellom 16 og 18 år skriver) og denne spalten er ganske dekkende for situasjonen. Først kommer en ”commieboy” som skriver et dikt der han forveksler nazismen med fascismen og gir fascismen skylda for jødeutryddelsene samtidig som han hevder at USA er en fascistisk stat. Dagen etterpå kommer et lite protest-skriv der motdebattanten hevder at Sovjetunionen var fascistisk fordi de ikke likte USA. Altså har fascismen på to dager blitt dyttet rundt på tre forskjellige land som aldri har vært fascistiske: USA, Tyskland, Sovjetunionen. En slik ensretting og enfoldiggjøring der alle til slutt er ”fascister” er en av mange prosesser som umuliggjør strukturtenkning. I en slik fordummingsprosess ender befolkningen opp med to valg: Kristin Halvorsens ”mer til alle” retorikk (I et samfunn der evnen til å tenke struktur er fjernet blir statslederen en allmektig og urørlig gud som kan helle ting ut av godteposen.) eller Siv Jensen og Frp sine vilkårlige spark og slag mot upopulære grupper, og minst like vilkårlige omfavnelse av andre grupper.

Revolusjonen vs parlamentarisme

Vi fascister må huske på at ondsinnede politikere i SV og Krf og de andre parlamentariske partiene vil være svært raske til å forsøke å slenge seg på den fascistiske bølgen dersom fascisme blir populært. Jeg har ingen problemer med å se for meg Kristin Halvorsen eller Dagfinn Høybråten argumentere for fascisme, da de vil selvfølgelig gjøre hva som helst for å tilpasse seg skiftende stemmninger i befolkningen. Men samtidig må det fascistiske partiet passe seg for dem da de gjennom sine aktiviteter vil ønske å vanne ut og uskadeliggjøre fascismen. Politikernes evne til rask forandring tydeliggjør også behovet for en regjering som oppdrar folket, framfor at folket oppdrar regjeringen. Hva om det fks var kommunisme som var pop framfor fascisme? Hadde de svingt seg med da også?

Fordi fascismen er revolusjonær og anti-parlamentarisk er det viktig at ikke fascistpartiets politikere blir korrumpert av det parlamentariske system. Uten et parti kan det ikke gjennomføres noen revolusjon, og uten en revolusjon kan det ikke etableres en ettpartistat med fagforeningsstøtte i form av korporatisme eller (nasjonal)syndikalisme. Partiets aktiviteter i stortinget og i andre kriminelle og halvkriminelle arenaer er viktig av taktiske årsaker, men samtidig er dette et tveegget sverd.

Så det fascistiske partiet kan godt være en del av parlamentarismen, kanskje til og med ha sin egen korrupsjons og smørekasse, og plassere de sleipeste og dyktigste av sine medlemmer på tinget - men så fort revolusjonen er gjennomført, eller partiet har nok stemmer til å kaste demokratiet på historiens søppeldynge bør også de av medlemmene som har blitt korrumpert gjennom deltagelse i parlamentarismen rykkes ned i stillinger der de ikke har politisk makt, slik at de på den måten ikke bidrar til å spre parlamentarismens korrumperte ukultur inn i fascismen og det fascistiske partiet.

Litt av hvert.

Holder nå på å lese boka "En bok om nynazister" av Katrine Fangen, og har så langt lært mye nytt, fks om skin-head kulturen som er mye mer enn en klesstil knyttet opp til nynazisme, slik jeg hittil har trodd. Boka tar for seg miljøet slik det så ut på midten av 1990-tallet, og er dermed utdatert i forhold til grupperinger som har blitt viktige senere slik som fks Vigrid og Norgespatriotene. Ved siden å forklare en del aspekter ved både nynazistisk kultur, gruppementalitet, skinhead-kultur i og utenfor de nynazistiske miljøene osv osv kommer Fangen også inn på de rent politiske aspektene, forskjeller og likheter med klassisk nasjonalsosialisme og den nye nazismen.

Fascistisk tankegods og ideologi er totalt fraværende hos nynazistene (I ennå større grad enn hos tradisjonell tysk nasjonalsosialisme, og ikke minst det norske NS som forsøkte å være en hybrid mellom nasjonalsosialismen og fascismen) men til gjengjeld har de tatt opp i seg enkelte elementer fra amerikanske sørstats-rasisme, som er en annen form for rasisme, og på mange måter er ett annet tankesett enn nazismen. Ett unntak fra regelen er et intervju der en fra miljøet sier noe om yrkesstyre framfor parlamentarisme (korporatisme), og at børsen bør oppløses slik at man ikke kan tjene penger på penger, men kun på å bytte varer mot dem. (Venstreradikal fascisme)

Som fascist ser jeg på nynazistene som politiske motstandere, på lik linje med kommunister og hasjrøykende såkaldt "antiautoritære" anarkister. Selv dersom det hadde forekommet en reel interesse for fascistisk ideologi og tankegods innenfor de nynazistiske miljøene ville jeg like fullt ha sett på dem som politiske motstandere da den fascistiske doktrinen må holdes ren, og til syvende og sist ikke passer sammen med nazismen. Korporatisme passer ikke sammen med førerprinsippet, rasisme passer ikke sammen med nasjonalisme da lojalitet mot rasen er noe annet enn lojalitet mot nasjonen osv osv. En greie med både nynazistene og motstanderne deres Blitzerne er at begge grupperinger er veldig praktisk annlagt. Vi fascister er derimot ikke praktisk anlagt i det hele tatt på det nåværende tidspunkt. Det er for få av oss til at det blir mulig å etablere lokale grupperinger, og derfor skjer fascistisk politisk aktvisme i stor grad på forum, facebook-grupper og lignende, der ting debateres og debateres...... og debateres litte grann til - noe som blandt annet var grunnen til at det amerikanske fascist"partiet" (egentlig kun en nettside) la ned nå nylig. Lederne mente at internett ikke hadde gitt de positive effektene som de ville oppnå, men mer ble en skravleklubb.

(http://www.americanfascistparty.com/)

Fordelen med den nåværende situasjonen er at det forekommer en form for rekrutering til selve ideologien (om ikke til lokale eller nasjonale fascistpartier, som ikke finnes) og at en del fascister blir veldig godt ideologisk skolerte, og at det også finnes mange akademikere blandt fascistene - noe som er totalt fraværende hos en del andre suspekte (sett fra allmuens perspektiv) grupperinger som fks Blitz og nynazistene - eller "den nasjonale bevegelse", "Radikale nasjonalister" eller hva det nå er de føler for å kalle seg.

Sqadrismo!

Fordi fascismen er anti-sosialistisk har den også enkelte anti-autoritære trekk, i motsetning til mer sosialistiske bevegelser slik som fks SV og NSDAP - begge partier som har "sosialisme" i navnet, og som derfor i praktisk politikk støtter opp om sentralisering og lydighet.

Innebygget i den fascistiske doktrine finnes det derimot ideer om desentralisering og lokal syndikalisme side om side med motstand mot skatt, parlamentarisme osv osv. Denne opprørske og stats-fientlige holdningen førte både til opprettelsen av fristaten Fiume, og gjorde svartskjortene mer effektive under revolusjonen, da de lokale gruppene viste stor grad av autonomi, og var i stand til å både planlegge og gjennomføre aksjoner uten grønt lys fra partiapparatet.

I nyere tid bør denne organisasjonsformen videreutvikles, da det i veldig mange land ikke vil finnes noe sentralt parti å melde seg inn i, eller mota ordre fra. Gjennom å tenke selv, handle selv, og utvikle sin egen organisasjon vil man også vise at man tar kampen mot sosialismen alvorlig, da selvstendig handling og tenkning på mange måter er det motsatte av sosialisme. Ideer om lokalt selvstyre og regionalisme finnes også blandt mange fascistiske intelektuelle, foruten D`Annuncio kan jeg nevne Hubert Lagardelle og Phillipe Lamour.

Klikk her for wikipedia artikel

Fascismen blomstrer!

Et nytt fascistisk parti er under planlegging i England, vi har klart å etablere et godt og aktivt internalsjonalt fascistisk forum som holder et til tider høyt intelektuelt nivå, og det er flere og flere nordmenn som er intressert i mitt prosjekt fascisme.net. Mitt prosjekt nå er å overbevise de nordmennene som snuser på fascisme om at et fascistisk parti ikke kan være en militant gren av SV, med "Gode offentlige tjenester og mye stat for faen" som eneste kampsak. Den fascistiske revolusjon er slik jeg ser det nettopp en reaksjon på SV, og på det fordummende, undertrykkende, anti-tenkning og anti-liv budskapet som dette partiet representerer. Det fascistiske partiet kan ikke strø rundt seg med budskap som "avskaffelse av fattigdom" "likhet for alle" og "et varmere samfunn". Kvakksalveri av denne typen er SV sitt domene. Det er ønsker uten plan, og ord uten konkret mening, satt sammen og utalt for å skaffe og holde på makt. Dette ble tatt opp allerede av Sorel på begynnelsen av forrige århundre, men på tross av hans og mange andre sine anstrengelser er altså undertrykkende partier og bevegelser som SV fortsatt en del av hverdagen. I beste fall er slike bevegelser bakgrunnsstøy, i verste fall får de lov til å ødelegge, slik Chavez nå gjør i Venezuela.


Jeg trykker til slutt to sitater, skrevet av "Spenglers Apprentice", et psydonym som nylig har registrert seg på det internasjonale fascistforumet, og som skriver mye bra:

Om de intelektuelles rolle under fascismen:
I think it's inevitable that we should have intellectuals in our ranks, for our movement is an intellectual movement. Mosley called for a "Revolution by Reason" because of this. We examine the society about us and know what must be done, this is the nature of the whole movement.

Slik jeg ser det er Mosleys "revolution by reason" det totalt omvendte av SV, og spesielt SU som faktisk hevder at de er revolusjonære. SU sin revolusjon vil være en revolusjon av ufornuft, som ikke baserer seg på faktisk observasjon av omgivelsene, men på eldgamle tekster som allerede var utdatert da de ble skrevet.

Om festivaler og kulturelle tiltak under fascismen:
One thing that is central to the Fascist state is indeed the pageantry. Pageantry is not just an aesthetic appeal, either. It fulfils a very strong, spiritual need of the people to see the living monument that is their nation. Since Fascism is itself a profoundly monumentalist movement, it makes sense that it would reflect that monumentalism in action. Not only is Fascism monumentalist, but it is also very life-embracing, very uplifting. This means that pride should be celebrated, life should be celebrated, the love of the nation should be celebrated. Great festivals and gatherings and parades and pageants are the means by which the life-loving and proud Nationalism of the Fascist society finds its highest physical embodiment.

Dette vil igjen være det omvendte av SV sin anti-liv og anti-tenke doktrine. Istedenfor forfall og slaveri, perfeksjonert av Pol Pots "tilbake til år null" politikk på slutten av 1970-tallet, (og fortsatt argumentert for av så alt for mange) vil framgang og utvikling være fascismens høyeste mål.

Har en fiks ide om at jeg skal ha et bilde per artikel, men fant ingenting relevant for denne artiklen. Legger derfor til dette bildet av Pål Steigan (lederen for det nå avdøde AKP) sitt møte med Mao i 1970.

Revolusjon for faen!

Fortsatt er Norges og verdens politiske liv dominert av såkaldte "sosialister" som argumenterer for konservative og gammeldagse ting, hovedsaklig statlig dominans over individene, statlig eierskap og kontroll over produksjonsmidlene, statlig sentralisering og statlig føydalisme. På tross av at føydalisme har vært på vikende front som organiseringsform i mange hundre år, så blir det altså fortsatt argumentert for, og mange har stor tro på det. Den gangen føydalisme var på høyden ble det argumentert for med "Fordi Gud vil det, og Gud har valgt kongen" mens det nå blir argumentert for med "Fordi arbeiderklassen, og de svakeste i samfunnet tjener på det".

Istedenfor å gå tilbake til føydalstyret ser jeg for meg at vi heller bør utvikle oss fremmover. Korporatisme har vært med oss siden 1920-tallet, og bør snarest gjennetableres i sin mest fullendte form, med korporasjoner og et korporativt råd. Fra 1970-tallet og utover har nye organisasjonsformer kommet til, med navn som "New Public Management" og "Governance", dette er organisasjonsformer som muliggjør brukermedvirkning og arbeidermedvirkning i beslutningsformene innen den enkelte bedrift, samt en effektivisering og større muligheter for folkelig innblikk og kontroll med staten. Istedenfor å henge igjen i de gamle greiene bør vi bevege oss videre, det bør skje en revolusjon av nye tanker og ideer, samt vilje og evne til å utføre dem. Rabiate fascister som meg selv er her er en forløper og en avantgarde for det som kommer bak oss. Tiden for anti-tenkning, sosialisme og føydalisme over.

And now over to something completly different.....

Poster herved linken til denne marxist-leninistiske versjonen av eventyret "prinsessen som ingen kunne målbinde". Hvorfor? Fordi den var sær, og underholdende. Jeg tolker den som et opprør mot de mest humørløse, elitistiske, intelektuelle, og samtidig de desidert dummeste delene av norsk venstreside, skrevet av Sigurd Lydersen som jeg av og til krangler litt med på politiskforum.

Klikk her