Det populistiske rosa-venstre.

Magnus Marsdal, Kristin Halvorsen, Thorstein Dahle og de andre elite-politikerne innen det populistike kvasi-venstre har en plan. Gjennom å angripe verdensbanken, globalisering, og å flørte med konservative elementer slik som fks statskirken og islam ønsker de å legge forholdene til rette for gradvis å utvikle Norge i autoritær og nasjonalistisk retning. Denne planen har mange navn. Den kalles ting som "tredje venstre" "antiglobalisering" "nye venstre" "den tredje vei" (et utrykk som fascistene brukte om seg selv, men som deretter har blitt brukt av sosialdemokratene, Blairs nye mer sosial-liberale sosialdemokrati, konservative ikke-liberalere, og et par andre) og mye annet, men selv om barnet har mange navn er planen like fullt klar, den går ut på å revitalisere deler av fascismen i en slappere og mer politisk korrekt utgave.

Det venstreeliten vil kan gjerne kalles fascisme, men det er en særdeles uærlig, snikete og lite vital form for fascisme. Både korporatisme, nasjonalisme, stats-lojalitet og elitisme er deler av denne planlagte fascismen som Marsdal, Halvorsen, Dahle og resten av venstre-eliten ønsker å utvikle – men samtidig er den en fornærmelse mot den fascismen som de har hentet sine planer fra. Hvis "den tredje vei" "tredje venstre" og "antiglobalisering" blir satt ut i livet vil dette bli en fascisme uten sjel, uten energi, uten visjoner og uten framdrift. Det vil bli en slags rosa-fascisme. En fascisme bygget opp rundt retorikk basert på luft, kjærlighet, religiøs sløvhet, knapper og glansbilder. En fascisme som ikke vil forandre noe, kun bevare.

Denne formen for fascisme må angripes og motarbeides. Og hvem er det som passer bedre til å gjennomføre et slikt angrep en genuine fascister? De ekte fascistene som ikke er redde for også å omfavne også de hardere sidene ved fascismen, både stilmessig, retorisk, politisk, praktisk og intellektuelt. Den fascistiske staten bør opprettes ikke gjennom sniking, løgn og rosa-sosialistisk bedrag, men gjennom en klar plan og en klar ideologisk retningslinje som er åpent fascistisk. En fascisme som er elitistisk uten å kamuflere seg som demokratisk, som er korporativ uten å kalle det noe annet enn korporatisme, og gjerne en fascisme som er internasjonal, som ikke bruker nasjonalisme og ”antiglobalisering” som et billig triks for å oppnå folkelig støtte. Verden utvikler seg i dag såpass raskt at alternativet blir vanskelig. SV kan gjerne støtte seg opp til SP sin bonderomantikk, deres kamp for høye tollmurer og utestengning av matvarer fra Afrika og våre skumle (sett fra rødbrun synsvinkel) naboland i EU – men på sikt holder det ikke mål. Uansett hvor mye den rødbrune regjeringen ønsker det vil ikke Norge kunne forbli et museum.

Fascismen bør være aggressivt fremtidsrettet, og den bær være stolt av seg selv og sitt opphav. Fascismen bør dyrke sine tidligere ledere og intelektuelle - folk som Peron og Mussolini, Gentile og Mosley - og lære av deres feil. En fascisme som ikke gjør dette, en fascisme som lister seg langsomt inn bak fargerrike bannere, en fascisme som skammer seg over seg selv - det vil være verre enn verst.

Ned med rosa-venstre!