New Public Management

Var Pinochet en fascist? Nei, det fantes ikke noe fascistisk parti, ikke noe korporatisme, ingen nasjonal ungdomsorganisasjon, ingen spredning av fascistisk ideologi, eller noe annet som tilsier at regimet hans skulle være fascistisk, og viktigst av alt: ingen fascistisk økonomisk politikk. Pinochet bør heller sees på som en autoritær nyliberalist og konservativ. Chile var under hans ledelse et foregangsland innen new public management sammen med Reagon i USA, og Thatcher i England, disse tre var også allierte på mange områder – Thatcher prater den dag i dag pent om Pinochet, selv om han er død, upopulær, og har blitt avslørt som en korrupt person med over 3000 påviste drap på samvittigheten (det reele tallet ligger nok på omkring 20 000, alle sammen politiske)

Grunnen til at jeg dveler ved Pinochet og New Public Management (NPM) er fordi jeg lurer på om ikke dette er for det tjueførste århundret hva korporatisme var for det tjuende. Først innførte fascistene korporatisme, deretter gjorde sosialdemokratene det på 1950-tallet, og så gjorde hele verden det. NPM har også enkelte korporative trekk, blandt annet forbrukermedvirkning i en del tjenester, slik som f.eks foreldreutvalg med reel makt (stemmer, ikke rådgivende organ) i skoler, og lignende utviklinger i helsevesenet. En litt far-fetched tanke er at NPM er en form for radikaliserte og lokal korporatisme lik den som ble påbegynt under SALO-republikken.

Slik jeg ser det bør en fascistisk stat fortsette i NPM fotsporet som «nyliberalerne» ledet ann av Thatcher, Reagon og Pinochet tråkket opp på 1970 og 1980 - tallet. Et korporativt system etter den gode gamle modellen bør også etableres – og disse tingene tror jeg kan fylle hverandre ut på en god måte. Nå hvor jeg har reklamert litt for NPM burde jeg også si hva det er: (en mer utfyllende beskrivelse finnes på wikipedia, engelsk versjon)

1. Fritt valg av offentlige tjenester, pengene følger brukeren.

2. Markeds-dynamikk og konkurranse innføres i det offentlige.

3. Brukerstyre, hvilket betyr at brukerne av tjenestene får innflytelse over beslutninger i form av foreldreutvalg, pasientutvalg osv osv.

4. Staten kjøper tjenester av private firmaer, framfor å ha egne bedrifter som tar seg av det. Ting som må gjøres legges ut på anbud.

Alt dette er effektivt, fint og flott – men folk som jobber innen de mest inneffektive og late delene av staten liker det ikke, ettersom det gjør at det vil bli stilt krav til dem på lik linje som i næringslivet.

I den forrvirringen og kynismen som preger vår tid, og som blir brukt politisk av fordummende og korrumperende politiske bevegelser som feilinformerer og forenkler kan det være nyttig å gå tilbake til kildene på en del områder - om ikke annet enn for å minne seg selv på fascismens budskap og filosofi. Historieforfalskere som Bernt Hagtvedt, folk som kaller seg fascister uten å være det, og folk som kaller alt de ikke liker for fascisme får dermed større problemer med å knekke motstanden mot markedsliberalismen og kvasi-sosialismen.

Derfor overbringer jeg nå to taler fra den store fascistlederen, åndshøvdingen og politikeren Oswald Mosley:

-----------------------------------------------------------------

Comrades in Struggle (Speech of June 1938– Sir Oswald Mosley

Brother blackshirts, my comrades in struggle:

Our fight is for the soul, and in that battle we go forward together till victory be won. Our struggle is hard, because we are fighting for something great, and great things are not lightly or easily gained. We are fighting for nothing less than a revolution in the spirit of our people. We must be worthy of our mission, for blackshirts are those who are summoned to lead the people to a new and a higher civilization.

The Blackshirt is a revolutionary dedicated to the service of our country. We must always possess the character of the true revolutionary. It is not the character that you observe in the little men of the old parties, blown hither and thither by every gust of convenience opinion, elated by a little success, downcast by a little failure, gossiping and chattering about the prospects of the next five minutes, jostling for place, but not so forward in service. Without loyalty, endurance, or staying power, such a character is the hallmark of financial democratic politics. It is the opposite of national socialism.

In the true revolutionary, the first quality is the power to endure. Constancy, loyalty to cause and comrades, manhood and stability of nature. These are the qualities of the true Britain and the true revolutionary. In our movement that great character of the British has been reborn. And for that reason we carry within us the destiny of Britain. We care not whether we win tomorrow morning or at the end of a lifetime of labour and of struggle. For to us the little calculations of the little men mean nothing. All we care is that win we will because Britain demands it and no power on earth can hold down the will within us.

Struggles we have had and will have. Blows we have taken and will again. Victories we have had and will have again, yes greater victories than even Britons have ever known. Through good and ill we march on, till victory be won, for this is the character of the true revolutionary. In the great moments of supreme struggle and decision it is easy to hold that character, even in supreme sacrifice. It is not so easy in the hard daily task. It is then even more that in the great fights we have together that I would like to be the companion of every one of you. I would like to be with every action team that carries the message of our new faith to new streets. I would like to be with every man or woman during the hard but vital job of giving leadership to the people in the block of houses for which they are responsible.

For these are the jobs that come, by the dedication of thousands to that mission of leading the people in their own homes and streets, revolution is won. In that task I cannot in body be with everyone of you every day. But in spirit I am with you always. Because this work of the dedicated Blackshirt will win the Britain to which my whole spirit is given. Together in Britain we have lit a flame that the atheists shall not extinguish. Guard that sacred flame my brother Blackshirts until it illumines Britain and lights again the path of mankind.

-----------------------------------------------------------------

Christ, Nietzsche, Caesar – Oswald Mosley

Our opponents allege that Fascism has no historic background or philosophy, and it is my task this afternoon to suggest that Fascism has roots deep in history and has been sustained by some of the finest flights of the speculative mind. I am, of course, aware that not much philosophy attaches to our activities in the columns of the daily press. However, I trust you will believe that those great mirrors of the public mind do not always give a very accurate reflection, and while you only read of the more stirring moments of our progress, yet there are other moments, which have some depth in thought and constructive conception.

I believe that Fascist philosophy can be expressed in intelligible terms, and while it makes an entirely novel contribution to the thought of this age, it can yet be shown to derive both its origin and its historic support from the established thought of the past.

In the first instance, I suggest that most philosophies of action are derived from a synthesis of cultural conflicts in a previous period. Where, in an age of culture, of thought, of abstract speculation, you find two great cultures in sharp antithesis, you usually find, in the following age of action, some synthesis in practice between those two sharp antitheses which leads to a practical creed of action.

I would suggest to you that in the last century, the major intellectual struggle arose from the tremendous impact of Nietszchian thought on the Christian civilisation of two thousand years. That impact was only very slowly realised. Its full implications are only today working themselves out. But turn where you will in modern thought, you find the results of that struggle for mastery of the mind and the spirit of man. I am not myself stating the case against Christianity, because I am going to show you how I believe the Nietszchian and the Christian doctrines are capable of synthesis.

On the one hand you find in Fascism, taken from Christianity, taken directly from the Christian conception, the immense vision of service, of self-abnegation, of self-sacrifice in the cause of others, in the cause of the world, in the cause of your country; not the elimination of the individual, so much as the fusion of the individual in something far greater than himself; and you have that basic doctrine of Fascism, service, self-surrender to what the Fascist must conceive to be the greatest cause and the greatest impulse in the world. On the other hand you find taken from Nietszchian thought the virility, the challenge to all existing things which impede the march of mankind, the absolute abnegation of the doctrine of surrender; the firm ability to grapple with and to overcome all obstructions. You have, in fact, the creation of a doctrine of men of vigour and of self-help which is the other outstanding characteristic of Fascism.

At the moment of a great world crisis, a crisis which in the end will inevitably deepen, a movement emerges from a historic background which makes its emergence inevitable, carrying certain traditional attributes derived from a very glorious past, but facing the facts of today, armed with the instruments which only this age has ever conferred upon mankind. By this new and wonderful coincidence of instrument and of event the problems of the age can be overcome, and the future can be assured in a progressive stability. Possibly this is the last great wave of the immortal, the eternally recurring Caesarian movement; but with the aid of science, and with the inspiration of the modern mind, this wave shall carry humanity to the further shore.

-----------------------------------------------------------------

Disse talene er hentet fra en samling der man også kan finne taler fra Metaxas, Evola, Mussolini, Gentile og andre personer som kan være relevante for fascismen:

Klikk her

Plastic Fantastic, wonderbare oppblåsbara kultur-stat....

Jeg hater kongefamilien. Kongefamilien er visstnok en del av norsk kultur. Jeg hater også sosialdemokratiet og deres form for likhetstenkning - også hater jeg venstreeliten, som innimellom også kalles "kultureliten".Kongefamilien, sosialdemokratene og venstreeliten inngår i et felles prosjekt som jeg velger å kalle "plast-Norge".

Når kongefamilien reiser rundt i landet og ser på kulturelitens utstillinger og skuespill er dette en del av plastnorge. Når Erik Solheim reiser rundt i Siri Lanka for å gjøre seg upopulær hos lokalbefolkningen og gi Norge "som merkevare" ekstra fame er dette en del av plast-Norge. Når Stoltenberg kaller et prosjekt som allerede er teknisk utdatert, og miljømessig suspekt fordi det innebærer å gravlegge oxygen og dermed hente det ut av økosystemet (All Co2 er også potensiell oxygen, og har vært oxygen en gang, før det ble brent eller omgjort til Co2 av et levende vesen, derfor må man finne måter å omgjøre Co2`en til oxygen igjen, framfor å gravlegge den) for en "månelanding" er dette en del av plast-Norge.
Samtlige politikere, og det parlamentariske system er en del av plast-Norge.

Plast-Norge er både fælt, depresivt og provoserende - og ikke minst fordummende. Heldigvis finnes det måter å unngå det på, og dermed rense hodet for unødvendig gugge. Plast-Norge ønsker å kommunisere med befolkningen og lure oss til å tro at det ikke er sykelig gjennom tv og radio, da spesielt de statlige mediene Nrk, Nrk 2, Nrk 3, P1, P2, P3 og P4. Heldigvis har det dukket opp andre medier som gjør at det er mulig å unngå plast-Norge og plast-nasjonalismen for de som måtte ønske det. Man kan laste ned alle de filmene og musikken man vil høre på gjennom nett, og dermed unngå radio og tv - også kan man kjøpe en DvD spiller.

Sett fra en fascistisk synsvinkel blir produksjonen av kunstig "kultur" av denne typen et ideologisk problem når den kunstige kulturen etter hvert blir selve det nasjonale. I gamle dager var fascismen knyttet opp mot noe som fascistene selv definerte som "nasjonalisme" men som var noe helt annet enn den sosialdemokratiske plastikk-kulturen, en kultur som i stor grad er knyttet opp til subsidier. Dersom subsidiene kuttes forsvinner kulturen.

Er der derfor logisk å kutte alle subsidier til alle kulturelle formål? Tja.... Blir ikke dette fryktelig høyrevridd?.... Tja.... For høyrevridd til å kunne kalles fascisme?....Njaaa... Men seriøst: Er du villig til å la dine skattepenger gå til en utstilling av lett vindskjeve krukker dyppet i sære farger, som deretter blir besøkt av kongefamilien mens NRK filmer? Nei. Disse prosjektene er helhetlig sett svært kostbare, og det samme er subsidiene som går med til å holde folk boende på de små bygdene der folk roper "hurra" når kongefamilien kjører forbi. Og på toppen av det hele sitter ledelsen i senterpartiet, SV og arbeiderpartiet og prater om "nasjonal solidaritet" eller noe annet fælt. Og samtidig som plast-nasjonalismen brer om seg (gjennom stadig flere statlige tv og radiokanaler) øker antallet trygdede og psykisk ustabile personer.

Essensen i denne lett sinnsforvirrede tankestrømmen er at Norge bør bli litt hardere i kantene. Aller først bør parlamentarismen avskaffes til fordel for en teknokratisk og korporativ ettpartistat, og deretter bør "høyrevridde" reformer igangsettes. Hva skal vi med offentlig kultur? La oss kutte alle subsidier! Hvorfor holder vi folk boende på landet gjennom subsidier når vi har så mange flotte byer i dette landet? Kutt alle subsidier! Hvorfor har vi så mange rare skatteregler når vi kan kutte i det kostbare offentlige byråkratiet gjennom å innføre lavere og flatere skatt? Lavere og flatere skatt! Hvorfor skal vi bruke penger på fredsarbeid når alle hater det, og både Oslo-avtalen mellom Palestina og Israel, samt Solheims herjinger i Siri Lanka har slått feil? Bort med det! Hva skal vi med lokaldemokrati når de egentlig ikke bestemmer alikevell? La oss fjerne det også, så sparer vi litt ekstra! Og hva faen skal vi med verneplikt når Saddam Husseins 2 millioner vernepliktige soldater var totalt unyttige i en kampsituasjon mot moderne våpen? La oss kutte det også! Og hva i all verden skal vi med kongefamilien? Vi kutter den også, også statskirken selvfølgelig.... Oj, der sparte vi plutselig 20 milliarder ekstra - Tjoho!

Etter hvert som fornuften tar overhånd vil statsbudsjettet omtrent bli halvert fra det det er nå, og fravøret av statlig intervensjon og forbruk vil få postive sosiale så vell som økonomiske konsekvenser på en del områder. Men diktatoreren vil samtidig legge på et par ekstra utgifter som er i hans interesse:

1) Etableringen av en paramilitær milits som hindrer tilhengerne av kvasi-sosialismen, plast-nasjonalismen og den tradisjonelle orden i å gjennvinne makta gjennom vold og terror.
2) Etableringen av en ungdomsorganisasjon som foruten å organisere diverse sosiale aktiviteter også læres opp i sunne ideologiske og politiske holdninger.
3) Selv om det er mulig å kutte drastisk i de statlige mediene bør man i det minste beholde en statlig tv-kanal, og en statlig radiokanal. Det trenger ikke å være noe dyrt og fansy med glorete underholdninsshow, bare litt nyheter og politiske programmer og sånt - så tar de private seg av underholdningen.

Nummer 3 vil i norske forhold bety en reduksjon i driftskostnader i forhold til dagens nivå, mens bare nummer 1 og 2 vil være nye utgifter. Framfor alle de kuttene som det er mulig å gjøre så fort økonomien taes ut av såkaldt "folkelig" og "demokratisk" kontroll er det nærmest ingenting.
Og hva har så alt dette med kultur å gjøre?

Svaret er logikk. Øøøøh? Hæ? Forklar nærmere?

Okay:
Når staten slankes av en person som ikke lenger er avhengig av akutt støtte fra en befolkning som er lært opp til å tenke uansvarlig og bli lurt av populister som f.eks Kristin Halvorsen vil det forekomme en revolusjonær forandring som i svært stor grad er kulturelt betinget. Hierarkiene blir enklere, ansvarsforhold blir enklere osv osv. Folk som er vant til å tenke i stats-sosialistiske baner ("Faen heller, vi må tenke på fellesskapet, alle må ha det bra lissom. Hva skal vi gjøre uten kultur?") vil ikke klare å se for seg en slik utvikling, da offentlig sektor er den eneste progressive kraften sett fra deres synsvinkel.

Det eneste som jeg er litt usikker på er hvordan en plan som denne skal fungere sammen med korporatisme. Korporatisme innebærer at statens planer kan bli forkastet av korporasjonene, og en befolkning som er lært opp til å elske staten vil bruke den innflytelsen som de får gjennom korporatisme til å hindre statens tilbaketrekning. I Italia førte korporatisme til mer byråkrati og større subsidier, ikke mindre. Etter at militærjuntaen kuppet den stats-sosialistiske presidenten i Chile ble det aldri utviklet noe korporativt system. Istedenfor ble landets økonomiske og politiske reformer i stor grad overlatt til en gruppe høyreradikale økonomer kaldt "chicago-guttene". Grunnen til at korporatisme etter tradisjonell fascistisk modell ble forkastet av Pinochet kan ha noe å gjøre med den italienske erfaringen.

like fullt tror jeg at det er mulig å kombinere disse to tingene. Korporatisme bør ikke brukes til å oppnå "folkelig kontroll" over næringslivets beslutninger da dette kun hindrer økonomisk vekst, men det kan brukes til å f.eks gjennomføre miljøvernstiltak innen industri og produksjon. Fordi slike tiltak er økonomisk belastende for næringslivet bør det taes igjen gjennom lave skatter og få reguleringer på andre områder. Venstresiden ønsker ikke å forstå dette, noe som delvis kommer av at de ikke ønsker å ta konkrete valg. Mer av alt, og alt til alle er deres filosofi. Derfor er de både for og imot nasjonalisme (de vil ha økonomisk nasjonalisme gjennom anti-globalisering, men ikke kulturell nasjonalisme) De er både for og imot staten (staten skal på sikt avskaffes, men først må den bli sinnsykt stor) De er både for og imot ytringsfrihet, Både for og imot prestestyret i Iran. Både for og imot islam, både for og imot Sovjet-unionen den gangen det eksisterte osv osv. Dersom venstresiden forsvinner vil rasjonell tenkning og rasjonell handling bli enklere.

Avanti Fascismo!

Hva er totalitarisme?

Ordet "totalitær" kommer fra det italienske "totalitario" som er en videreutvikling av det italienske ordet for helhetlig (totalimente eller noe). Fascistene brukte dette for å beskrive deres målsetning for fascismen, Mussolini selv pratet innimellom om "estado totalitario" og "estado organico" (Den helhetlige staten, den organiske staten.)

Som filosofi har totalitarisme noen likheter med sosialdemokratiets helhetstenkning, bortsett fra at sosialdemokratenes slagord om "fra vugge til grav" og lignende ofte er mer skremmende. Fascistene ville ikke begrense sin totalitarisme til kun velferdsstjenester slik sosialdemokratene vil, de ville også lære dem opp, trene dem opp, etablere sunne fritidssyssler osv osv - totalitarisme kan sies å være en mer aktiv doktrine enn den sosialdemokratiske "folkhemmet/ Fra vugge til grav" filosofien. Der det sosialdemokratiske mennesket først og fremst er en bruker av staten, er det fascistiske mennesket en aktiv deltager, og en integrert del av staten.

Selv er jeg en stor fan av totalitarisme.

Partier og ideologiers underbygning og overbygning.

De fleste partier har et par enkle budskap, og et sett med bakenforliggende ideer som er mer kompliserte, og som mange av dem som støtter partiet eller bevegelsen ikke gidder å sette seg inn i. Det finnes også enkelte partier som ikke har en slik overbygning og underbygning, eller som bare har en av delene – slike partier og bevegelser er ofte mer marginale.


Hvis man tar for seg kommunismen, så er det ytre budskapet et sett med enkle slagord. Kommunistene lover at alle skal få det bedre, og at fienden er den slemme kapitalismen som ifølge dem hindrer dette i å skje. Staten er derimot den snille parten – spesielt dersom et kommunistisk parti sitter med makten. Stat – snill, kapitalist – slem, og staten vil kunne sørge for at alle blir lykkelige dersom den blir stor nok, derfor er mye kommunistisk propaganda rettet inn mot ansatte i offentlig sektor, for på den måten å få de over på kommunistenes side. Et godt eksempel på dette er det nye partiet rødt, som like etter oppstart utalte at de ønsker å være et talerør og et interesseorgan for offentlig sektor.

Dette er den overbygningen til kommunistiske partier. Dersom man melder seg inn i et kommunistisk parti vil dette være det første man lærer – men dersom man er intressert kan man finne et intelektuelt miljø innenfor det kommunistiske partiet, og sette seg dypere inn i doktrinen. Her vil man blandt annet kunne lære at kommunistenes navn på det forenklede budskapet publikum får servert kalles ”masselinjen” og så kan man sette seg inn i skribleriene til Mao Tse Tung, Lenin og Stalin. Hvem av disse det fokuseres mest på vil være forskjellig avhengig av hvilket kommunistisk parti man melder seg inn i – men i de ytre slagordene og kommunikasjonen med potensielle velgere er det høyst sannsynlig at absolutt alle kommunistiske ledere vil være fraværende, det kommunistiske partiet vil ønske å framstå som historieløst – som noe nytt og spenstig som dalte ned fra himmelen i forrigårs.

Dersom man går forbi det kommunistiske partiet på stand, og melder seg inn i et nyliberalt og høyrepopulistisk parti (som det har dukket opp nesten identiske utgaver av over hele Europa de siste tiårene) vil det første man lærer være et sett med gode argumenter mot innvandring, og at de er for lavere skatt og billigere sprit fordi inndividet skal få velge selv, og at vi må få bedre eldrehjem, skoler, eller en annen sosial sak som er viktig for det høyrepopulistiske partiet i akkurat den valgkampen. Dersom man så innvolverer seg dypere i partiet vil man etter hvert lære om liberalistiske økonomer som f.eks Milton Friedman, Hayek, og et par andre. Man vil også etter hvert forstå at noe av den ytre staffasjen er i direkte konflikt med det mer dyptliggende budskapet, som er liberalisme og libertarianisme – fri flyt av varer, tjenester, mennesker og kapital. Carl I Hagen personlig er nok på sikt for å kutte ut både eldrehjems-maset, anti-innvandring og mye annet til fordel for en mer helhetlig liberalisering og høyredreining, altså det omvendte av ting som nasjonalfølelse, fremmedfrykt og de tingene som det spilles på for å få stemmer til høyredreiningen. Frps ungdomsorganisasjon Fpu er på mange måter Frp uten maske på, da det fokuserer mer på det ideologiske, og mindre på det populistiske og strategiske.

Det italienske fascistpartiet hadde i likhet med kommunistene, og høyrepopulistene en dobbelt maske. Partiet fant etter hvert fram til en måte å promotere seg selv på som innebar en kamuflasje av de mer venstreradikale sidene av partiet. Partiets ytre linje var dermed flagg, fedreland, familiverdier, og anti-kommunisme. Fascistpartiet var for alle disse tingene, men når de framhev disse spesielt, samtidig som de lot være å nevne andre ting var det for å opprettholde den nødvendige støtten og tiltroen fra de konservative. Partiets faktiske program (som var svært venstreradikalt) og praktiske politikk (som var nesten like venstreradikalt) og partiets ideologiske røtter (venstreradikale intelektuelle) og Mussolini selv (gammel marxist-leninist) var ting som man kunne innvolvere seg i, og sette seg inn i etter hvert som man ble kjent med partiet. Hadde jeg vært fascist i 1920 hadde jeg helt klart vært fan av denne ordningen, en ordning som ikke fører til like stor indre spenning som selvmotsigelsene til Rødt og Frp.

Like fullt så lever vi altså ikke lenger i 1920. Hvordan bør et fascistisk parti promotere seg selv i det 21 århundret? Dette kan man ikke legge en komplisert plan for, da utviklingen av politisk stilart skjer spontant, og er erfaringsmessig betinget. En fare dersom man finner det hensiktsmessig å ikke følge den gamle oppskriften fra 1920 og 1930-tallet er at partiet tiltrekker seg SV-ere og andre rosa-sosialister, men dersom man følger oppskriften fra 1920 og 1930-årene kan man tiltrekke seg nynazister, og hva er egentlig verst? Et fascistisk parti har ikke lyst på noen av gruppene, og må derfor finne en måte å promotere seg selv på som ikke appelerer til anti-tenkende og anti-intelektuelle individer fra disse gruppene.

Revolusjonen trenger hverken SV eller Vigrid.

En radikal omlegging av skattepolitikken?

Fredsprisvinneren, presidentkandidaten og filmmakeren Al Gore har nylig kommet med et radikalt forslag: Fjern skatten på lønnsinntekt, og skattlegg C02 utslipp istedenfor. Dette vil innebære at de fleste vanlige arbeidere vil klare å finne måter å unngå å betale skatt i det hele tatt, mens eierne av produksjonsmidlene vil, ettersom nesten alle produksjon innebærer utslipp. Dersom man i tillegg begynner å skattlegge andre drivhusgasser slik som f.eks metan - som er en kraftigere drivhusgass enn C02 - vil gårdseiere som holder kuer og okser bli kraftig skattlagt. At Al Gore har kommet med et slikt forslag, og at Jens Stoltenberg er enig, er ganske kraftig politisk kost. Dette vil føre til en omlegging av skattepolitikken som innebærer at det vil være kapitaleiere, produsentene og arbeidsgiverne som driver staten, istedenfor arbeiderne, og dette vil føre til samfunnsmessige forandringer. Hittill har det vært slik at de rikeste iblandt oss er flinke til å flytte pengene, og dermed unngå skatt i det hele tatt, så når inkompetende politikere som f.eks Kristin Halvorsen kommer for å "ta de rike" klarer de i virkeligheten ikke å ta andre enn middelklasse-sparerne med penger på høyrentekonto, og alle under dem.

Omleggingen fra en stat basert på inntektsskatt, til en stat basert på drivhusgass-skatt vil også innebære en forandring i måten å tenke på, og dette er noe som spesielt venstresiden vil slite med å tilpasse seg. Hittill har det vært slik at staten er et symbol på det nasjonale felleskap, og statens størrelse og økonomiske og sosiale omfang sier noe om hvor solidarisk og sosialistisk nasjonen er - jo større stat og jo mere skatt, jo mere sosialisme. Befolkningens skatt blir dermed ett offer som må gjøres for å bevise sin solidaritet, på samme måte som hvis man ofrer et dyr til en eller annen gud. Jo større ofringer jo mer religiøs er man, og religionen sees naturligvis på som positiv i seg selv uavhengig av faktisk resultat av ofringen. Fravær av skatt på inntekt vil bryte dette mønsteret, og dermed vil det etterlate yppersteprestene på venstresiden i et intelektuelt vakuum.

Jeg tror at dersom Jens Stoltenberg mener alvor, og igangsetter reformene som Al Gore har streket opp vil det sannsynligvis møte sterk motstand fra næringslivet, og fra de etablerte elitene, eliter som Jens Stoltenberg selv er en del av. Men samtidig er det enkelte fordeler med det sett fra arbeiderpartiet sin side. C02-skatt vil gi AP en god ideologisk begrunnelse for å bevege seg lenger mot høyre (mindre skatt = nyliberalisme sett fra et vulgær-sosialistisk synspunkt) og dermed bryte samarbeidet med nazi-flørterne og de useriøse aktørene i senterpartiet og SV til fordel for et samarbeid med de mer seriøse og solide partiene høyre og venstre. Frp mener at drivhuseffekten er tull, og vil dermed forbli ute av det gode selskap.

Dette vil kunne bety at arbeiderpartiet kan ta tilbake tittelen "for folk flest" fra Frp. Selv vil jeg helt klart foretrekke ett sterkt og høyrevridd AP med miljøprofil, framfor et sterkt Frp i sin nåværende utgave.

Leser noen bloggen min? Hva synes dere om min blogg?

For dersom ingen leser bloggen min, så er det jo ikke noen vits å skrive noe. Selv er jeg ikke så talmodig til å lese andre sin blogger, hvis jeg først gidder å lese noe, så blir det bare skumlesning. Så hvor bra er denne bloggen på en skala fra 1 til 11,67 der 1 er dårligst, og 11,67 er best? Legg gjerne igjen en kommentar under dette innlegget

Det finnes forresten ett par andre bloggere som skriver om fascisme, men jeg fant bare en norsk. Er ikke helt enig i det som står der, men det er kanskje verdt en titt:

Klikk her

Mysteriet SALO

Hva drev de med i SALO republikken? Jeg har hørt mye rart om SALO fra forskjellige kilder, jeg kan ramse opp det jeg kan her:

1) SALO var mer sosialt radikalt enn fascismen før krigen, men mange av de sosialistiske og radikale prosjektene ble kun papirtigere fordi tyskerne mente det ville komme i veien for rustningsindustrien.

2) Grunnen til at SALO var sosialt radikalt var fordi den delen av fascistpartiet som var lojale mot Mussolini, og ble med på etableringen av SALO ikke lenger var hindret av kongen, paven og de andre tradisjonelle autoritetene som Mussolini tidligere hadde måttet holde seg inne med.

3) Det ble bestemt at arbeidernes stemmer skulle telle 50% og aksjonærenes stemmer 50% ved valg av ny leder til en bedrift - istedenfor at det er helt og holdent opp til aksjonærene, slik det er under liberalismen og sosialdemokratiet.

4) Det korporative system ble videreutviklet under SALO.

5) Mussolini erklærte jødene som fiender av republikken etter press fra Hitler. Tyskerne bortføre litt over 8000 av dem mener historikerne - de fleste døde i tyske konsentrasjonsleirer.

6) Etter at Italia tapte krigen, og partisanerne rykket inn i Nord-Italia drepte de mange høytstående fascister, og tok husene deres. Disse tyveriene ble ikke oppdaget før opp til tjue-tredve år etterpå, og da ble eiendommene overført til de avdødes familier.

7) Både det ganske ytterliggående fascistiske partiet Fiamme, og Liga Nord (et parti som vil løsrive Nord-Italia fra Sør-Italia og etablere det som egen nasjon) er innspirert av SALO. En del radikale fascister mener at SALO var fascisme slik det bør være.

Fant ikke noen gode linker om SALO bortsett fra wikipedia sine. Hadde vært kult å lære ennå mere. Spesielt med tanke på at enkelte neo-fascistiske partier slik som f.eks Fiamme trekker fram SALO som fascisme slik det skal være. Dette kan ha noe å gjøre med bortføringen av jødene. Egentlig står det ikke særlig bra til med fascismen i Italia heller, og det har forekommet en uheldig sammenblanding med nynazistiske, rasistiske og antisemitistiske grupperinger, sist ved Allessandra Mussolinis tåpelige og rasistiske prosjekt "Azione Sociale". På tross av dette ER fascisme noe annet enn nazisme, og fascisme trenger IKKE å være rasistisk, og var heller ikke rasistisk før mot slutten av 1930-årene.

Wikipedia om SALO:

http://en.wikipedia.org/wiki/Dino_Grandi

http://en.wikipedia.org/wiki/Italian_Social_Republic

Hurra for wikipedia!

Wikipedia er om ikke annet et godt utgangspunkt for videre studier og fordypning. Man finner navn og dokumenter som man kan søke videre på andre steder, samt henvisninger til andre linker, bøker man kan lese om temaet osv osv. Er kvasi-venstre og den fordummende SV-linja redde for wikipedia? Gjett om:-)

Stadig mer teori i skolen.

Leste en kronikk i dagbladet i dag (04.12.07) om utviklingen i skolen, og at stadig flere praktiske fag blir dyttet ut til fordel for mer teori. Dette er en utvikling som både den (onde) rødgrønne, og den borgerlige siden av politikken ser ut til å være enige om å fortsette. Bort med heimkunnskap, forming og sløyd, inn med ennå mer matte, og ennå mer norsk. Samtidig beholdes kristendomsfagene - bibeler er også i 2007 er fast innventar i de fleste klasserom. Altså opprettholdes den mest destruktive siden ved "det tradisjonelle" nemlig kristendommen, mens de oppbyggelige og praktiske aktivitetene kastes på dynga en etter en. De som kjenner noen som gikk på skolen på 1950 og 1960 tallet kan - hvis de spør - få høre historier om fysisk fostring, og skolefrokost med brød dyppet i tran. Sistnevnte høres kanskje ikke så fristende ut - men det var i det minst godt ment, og folk spiste mer vond mat i gamledager - så om det ikke på et eller annet tidspunkt hadde forekommet en politisk dreining i en annen retning så hadde kanskje skolefrokosten i dag bestått av pasta bolognese, eller noe annet godt.

Men skolefrokosten er long gone, og nå er samtlige praktiske fag på vei ut. Er det dette som kalles framskritt? Jepp, og dersom framskrittet skal avvikles må de borgerlige og kvasisosialistiske partiene ut fra maktens korridorer

Fant ett kult innlegg om anarko-nasjonalisme på wikipedia.
(Klikk her)

Jeg presenterer her et utdrag om den mystiske gruppen "Black Ram":
-------------------------------------------------------------------------------
Black Ram
Alternative Socialism is an evident precursor to a similar concept of völkisch anarchism which surfaced briefly in the British anarchist movement in 1982 when the Black Ram Group (formerly Derby Anarchist Group) published the first and only edition of its journal Black Ram. This publication made connections between anarchism, neo-paganism and völkisch nationalist ideas (Landauer in particular), with further exploration of these themes promised. However the group disbanded in the following year without further elaboration.

The Black Ram Group remained within the mainstream anarchist consensus of anti-racism and anti-sexism. Its positive evaluation of nationalism derived not from any roots in far right political organisations, but from the theoretical consideration that:

"the pseudo-'nationalism' of the 'nation-State' - which anarchists unequivocally oppose...must be distinguished from the nationalism of the people (Volk) which in its more consistent expressions is a legitimate rejection of both foreign domination and internal authoritarianism, i.e. the State." - Black Ram[6]

The term 'anarcho-nationalist' is introduced in Black Ram 1:12 to describe the outlook of American Odinists with whom the paper's editors were in sympathy and, since then, it has been reused as a general term covering nationalist anarchisms. The term national anarchism was also used in the title of an article projected for publication in the second edition, 'Towards an Anarchist Nationalism: provisional manifesto of the National Anarchist Pagan Resurgence',[7] but no further editions appeared and so it was never formally defined. Other material in the first issue leaves no doubt of the direction that was intended. Wotan, 'Fylfots for Freedom', Black Ram 1:7-8 sets out a programme aiming to subvert fascism by reclaiming symbols and concepts for libertarian ends. The group's emblem was a circled A in the centre of a swastika ('anarcho-swastika').

This use of the swastika was not just about taking back a symbol: it stood for the reclaiming of ideas too. The point, for Black Ram, was that the Nazis stole völkisch language and principles from early 20th-century populists and counterculturalists in the first place; Nazis have no right to them. Alternative Socialism had considered these same ideas important because they signpost the continuation of older currents of socialism concerned with ethnicity, land and culture, which Marxist economic determinism sidelined. As a result, socialists withdrew from activism across a wide range of fronts, and what remained of the old pre-Marxist, utopian socialisms — finding no other outlet — was forced into opposition to the Marxist-monopolised Left. One of the things which they turned into was fascism. But it didn't have to happen that way, and if we don't want it to happen again — the Alternative Socialist and Black Ram analyses concur — then socialists of a more libertarian persuasion have to get back into the broad völkisch, ethno-cultural arena.[8] It is not a case of anarchists aping Nazis; if these concerns now strike us as Nazi, it is because the Nazis misappropriated them from leftists.
-----------------------------------------------------------------

Anarko-fascisme høres jo ganske kult ut, og det passer godt inn i Sorels tanker om uavhengige fagforeninger, streiker, voldelige aksjoner osv osv. Både Michels og Sorel forklarer hvorfor og hvordan venstrevridde politikere forfaller, og dermed forklarer de også Fenomener som Kristin Halvorsen. Muligens kan man si at Mussolini også forfalt litt etter hvert. Grev Cianos (Italias utenriksminister 1937 - 1943) dagbøker gir ihvertfall ikke noe videre godt inntrykk av den aldrende statslederen. Mussolini pratet jo også om å pensjonere seg (faktisk, dette er ikke tull) men så kom andre verdenskrig i verden, og som Mussolini sa "man bytter ikke statsleder midt i en krig".

Slik jeg ser det bør anarko-fascisme mer være en måte å tenke på, enn en måte å drive staten på, ettersom staten ikke kan avskaffes (bare verdlig barnslige sosialister og anarkister tror at dette er mulig) Dette kan så være en motvekt mot en utvikling mot stadig mer konformitet og tradisjonalisme - slik som f.eks skjedde i Spania under Franco. Fascismen må ikke miste sin opprørske glød.

Frykten for det overnasjonale

Verden er full av folk som er redde resten av verden. Alt fra nazi-sekter som Norgespatriotene og Vigrid, til organisasjoner backet opp av staten og dens intelektuelle - slik som f.eks ATTAC er motstandere av de farlige andre, der ute. Fiendebildene varierer fra kapitalistene i EU, til islam, til jøder, til det onde FN (Det onde FN som fiendebilde er mer populært i USA enn i Norge, selv om jeg tror Frp forsøker å innføre det her også.) Noen slike fiendebilder, slik som f.eks at islam er farlig, er sanne, eller delvis sanne - andre er langt ute på jordet.


Frykten for overnasjonalitet bunner svært ofte i en frykt for penger og handel hvis den blir spredd av smådumme sosialister - eller det kan være en frykt for konkurranse fra andre land dersom den blir spredd av finanseliten. Sistnevnte var tilfellet i Italia da stadig mer proteksjonistiske tiltak ble gjennomført utover 1930-årene, en politikk jeg ikke selv er en veldig stor fan av (Mange tror at dette har noe å gjøre med korporatisme, men mange tror også at det omvendte har å gjøre med korporatisme. Korporatisme er i virkeligheten kun en måte å ta beslutninger på, og ikke selve beslutningen.)

I Norge blir frykten for overnasjonalitet spredd gjennom:

1) Senterpartiet og bonderomantikerne.
2) Venstresidens organer som har skiftet taktikk, og gått fra internasjonalisme til økonomisk, om ikke kulturell nasjonalisme.
3) Nasjonalistiske og nynazistiske grupperinger (NNSB, Vigrid, Norgespatriotene)

Sett fra ett elitistisk synspunkt er nasjonalisme meningsløst, ettersom det er taperne innen kapitalismen, lav-status yrker som er redde for økt press på arbeidsmarkedet, og utdaterte yrker (som f.eks veldig små gårder) som lener seg mot nasjonalismen når de forsøker å etablere en virkelighetsforståelse som er fordelaktig for dem selv. Det samme kan gjelde for militære, og militær-industrielle interesser. Nasjonalisme føles rett og slett feil ut sett fra en elitistisk, fascistisk og progressiv synsvinkel - og dette er den delen av fascismen som i hvert fall jeg liker best. Innen kommunismen finner man også en nasjonalistisk retning som ble startet av Stalin med "sosialisme i ett land" doktrinen, og som har blitt videreført inn i det 21. århundret av anti-globaliseringsbevegelsen og nei-til-EU venstre - men det går fint ann å ta det omvendte standpunktet også, å være internasjonalt orientert kommunist Lenin-style.

Min holdning er internasjonalisme, og det finnes en tradisjon for dette i venstrefløyen av fascistpartiet.

Fascismen som portal inn til de store intelektuelle dybder

Dersom jeg f.eks hadde vært en fanatisk tilhenger av SV-linja, eller av fyll-hor-og-billig-bensin linja til høyrepopulistene så ville jeg aldri ha blitt kjent med store tenkere som Sorel, Mussolini, Mosley, Thompson, Gentile, Pareto, Nietczhe, osv osv. I dag fant jeg fram til nok en åndshøvding innen fascistisk tenkning, en person hvis navn har dukket opp i et par forskjellige forelesninger da jeg tok grunnkurs i statsvitenskap (dette viser hvor sentral han er) men som jeg ikke forbandt med fascisme.

La meg presentere (Trommevirvel)

ROBERT MICHELS!

(Stående applaus)

Robert Michels er mest kjent som mannen bak utrykket "Obligarkiets jernlov" - hvilket er alt man lærer om han på grunnkurs statsvitenskap. Denne loven går kort fortalt ut på at selv organisasjoner som anstrenger seg for å være demokratiske (Michels tok utgangspunkt i sitt eget parti på det tidspunktet, de tyske sosialdemokratene) vil utvikle seg i retning av en liten styrende elite - et obligarki - og en masse som følger eliten. Grunnen til dette ligger i den tekniske nødvendigheten av ledelse, de meninge partimedlemmenes begrensninger, både intelektuelle og tidsmessige (forskjell på heltids og deltidspolitikere) og en rekke andre årsaker som jeg snart skal lære mer om. Har såvidt åpnet boka.

På tross av dette forsvarer Michels partiet som politisk innstitusjon, og argumenterer spesielt for nødvendigheten av at arbeiderklassen må være godt organisert. Michels var syndikalist, og tilhørte dermed venstrefløyen og opposisjonen innen det sosialdemokratene. Senere flyttet han til Italia - der han skiftet navn fra Robert til Roberto - og ble en aktiv fascist.

Dette med etableringingen av eliter er nok noe Michels har helt rett i. Men elitestyre kan i likhet med alt annet gjøres på en stilfull og god måte (til arbeiderklassens beste) eller en mindre stilfull, og dårligere måte. Ledelsen i arbeiderpartiet og SV er eksempler på dumme og disorganiserte eliter. De er sjefene, men de er ikke sjefer på en slik måte som sjefer bør være sjefer, og de nyter liten tillitt hos befolkningen. Et problem som elitestyre medfører i det en elite presser ut de andre, og etablerer en ettpartistat eller et annet form for maktmonopol, er at de samme folkene blir sittende på toppen år etter år etter år. Kina er kanskje det beste eksempelet her. Da Mao endelig døde var landet styrt av ett par hundre eldgamle menn som for lengst burde ha pensjonert seg, folk som kollapset over pultene sine og knappt nok var oppdaterte nok til å betjene en skrivemaskin. Mussolini var obs på dette problemet, og passet på å rullere ministere og andre (han pleide å flytte folk fra stilling til stilling til de fant noe de gjorde ekstra bra, regjeringsbygget bestod av kontornomader på evig flyttefot) og med jevne mellomrom trekke inn helt nye folk. Dersom man i tillegg passer på å ha jevnlige valg til korporasjoner og verv innen partiet så burde det gå bra. Det viktigste er egentlig at man tillater seg å tenke, og analysere virkeligheten. Dette er noe som både SV-linja og høyrepopulistene ser ut til å ha et anstrengt forhold til. Går mest i tomme slagord av typen "hush Bush".

Nå skal jeg lese ferdig boka.

Homodebatten.

En tid tilbake var jeg innvolvert i en debatt omkring homofili i forumet på det amerikanske Fascistpartiet. Mange mente at homofili var en uting, og at det måtte være mulig å motvirke det på et slags vis. Ikke nødvendigvis ved å eliminere de homofile, men ved å innføre sunnere kjønnsroller og den slags. Den samme debatten foregår i Norge - selv om progressive krefter forsøker å late som om den er avsluttet ("Å herregud da, vi lever i 2007".)

"NO PUBLIC SEXISM."
Den daværende lederen for det amerikanske fascistpartiet - Seth Tyrson - mente at det ikke var noe problem, men at et fascistisk parti burde være imot "public sexism" hvilket innebærer at det må være en slags sensurkomitee som sørger for at plakater, tv-serier, radioprogrammer osv osv med eksplisitt seksuelt innhold blir fjernet. Dette ville også innebære at homoparader og slikt ville være no-no dersom Fascistpartiet styrte USA, (Såvidt jeg vet har de ennå ikke stillt til valg, så det er et stykke fram) men at de hadde hatt en åpent homofil mann i ledelsen, og at Tyrson ikke så noe problem med det.

For norske forhold vil en slik politikk innebære at kvinnegruppa Ottar ikke lenger vil trenge å reise rundt for å tagge ned H & M plakater, en statlig innstans ville sørge for at de aldri ble hengt opp. De prostituerte ville bli fjernet fra Carl Johan (åpenlys prostitusjon faller helt klart innunder kategorien "public sexism", men innendørs prostitusjon uten veldig offentlig annonsering av varene som selges blir en annen debatt) og dersom diverse psykologer har rett ville det minskede kropps-fokuset som ville være en av følgene av en slik politikk føre til at færre utvikler spiseforrstyrrelser.

Selv har jeg ikke så sterke meninger om dette temaet, men jeg er helt klart villig til å akseptere tiltak mot "public sexism" dersom det gjør mange andre happy (Jeg tror ikke de sexy H & M damene ville være et stort savn, er sexy damer over alt utendørs - og attpåtil i 3D :-). Dessuten ville dette være i tråd med fascismens ideal om å kombinere konservativ og sosialt radikal politikk. Det er absolutt ingen motsetning mot å være konservativ på et slikt område, og radikale på ett annet - et standpunkt radikalfeministene også er enige i.

LITT FLERE TANKER OM HOMSER
Helt til sist kan det være verdt å nevne at noe av det første den liberal-konservativ-fascistiske samlingsregjeringen til Mussolini (1922-26) gjorde var å forby homofili. Homofili kunne i Italia under fascistpartiets ledelse medføre opp til to års fengsel dersom man ble tatt for det. Lignende lover bli i perioden innført i mange andre land i Europa, noe av grunnen var at fenomenet begynte å bli kjent, og at man før det ikke hadde lover mot noe politikerne ikke visste fantes. Dermed bar situasjonen preg av moralsk panikk - en panikk som nok eksisterte over hele det politiske spekteret.

BUF-lederen Oswald Mosley skrev i sin selvbiografi fra 1968 at han i perioden som fascistleder var en brennende motstander av homofili, men at han på sine eldre dager (Mosley var på slutten av 70-årene når boka kom ut tror jeg) hadde fått ett litt mer liberalt syn på saken.

Hva gjelder den norske homofili-debatten er situasjonen litt spesiell fordi vi har stats-kirken. Staten har bestemt seg for å være imot alle former for diskriminering, og derfor må dette også gjelde for stats-kirken, selv om denne innstitusjonen baserer seg på en bok der det står veldig klart fastslått at homofili er en uting. Dersom statskirken blir oppløst (hvilket den bør bli) vil dette være opp til hver enkelt meninghet, uten at deres tolkning og praksis av bibelen blir noe som helst problem for stat og regjering.


ENNÅ LITT FLERE TANKER OM HOMSER:
AKP mente på 1970-tallet at homofili var ett småborgerlig avvikerfenomen som ville avskaffe seg selv i det klasseløse samfunn. På samme måte vil det være en del folk som mener at homofili vil forsvinne av seg selv etter hvert som det utvikles en fascistisk stat med sunne verdier, det er selvfølgelig mulig - men det kan også hende at homofili er mest arvelig betinget (Folk som ikke kan biologi tror at det ikke er mulig, men folk som kan litt mer biologi vet at det er mulig). Noe stort problem er det i hvert fall ikke. Dersom alle homsene bruker kondom så sparer staten en del utgifter på HIV og AIDS - også tillater jeg meg selv å ikke mene noenting som helst om hvorvidt homser skal få adoptere eller ikke adoptere unger. Den krangelen kan noen andre ta - eller vent litt: Jeg har faktisk en mening om temaet, litt useriøs vil kanskje mange hevde: Er det mulig å lage en lov som gjør at bare lesbiske damer kan adoptere unger? Damer er jevnt over mye smartere og snillere enn oss gutter, og når de i tillegg ikke er så i risikosonen for å få kjønnssykdommer, samt det har blitt påvist at de har færre partere og er mindre utro enn homsemenn, så er det tre gode argumenter for at lesber bør få adoptere, men det blir vell kanskje forskjellsbehandling... Akk ja, politikk er komplisert. Dersom jeg blir diktator tror jeg at adopsjon skal være en lesbe-greie, så får heller homsene være barnevakt for andre sine unger.

AJAJAJ. DETTE BEGYNNER Å BLI EN LANG ARTIKKEL
Når jeg søkte etter et bilde til denne artikelen fant jeg denne kule videoen. Enjoy:
(Klikk her)

Respekt til Magnus Marsdal!

I et tidligere innlegg her på bloggen har jeg utalt meg kritisk om en av hans bøker "Tredje venstre" Skal innrømme at jeg ikke har lest boka, og undertittelen "For en radikal inndividualisme" gjør at jeg nok aldri kommer til å gjøre det heller. Høres mest ut som en måte å tekkes høyreliberalismen på, sell-out i kjent kvasisosialistisk klassekampenstil.

Den boka jeg derimot har lest er "Frp-koden" som er hans nyeste (Ok, jeg er ikke helt ferdig ennå, har lest litt over to tredjedeler, men jeg tror jeg har skjønt hovedpoengene) Marsdal kommer med gode analyser og skarp kritikk mot det jeg kaller SV-linja på side etter side, kapitell etter kapitell. Han forklarer på så grundig vis hvorfor Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg og de andre er udugelige politikere som man ikke kan stole på, og han kommer også inn på hvorfor Frp ikke er ett fullgodt alternativ for folk flest. En del av tankene og observasjonene han har i boka har jeg hatt selv også, men konklusjonene han trekker er trolig litt annerledes.

Det hele er svært vakkert. Alle politisk intresserte mennesker bør lese Frp-koden.

Futurisme!

Futurisme var en opprørsk og eksperimenterende kunstform som dukker opp på begynnelsen av det tjuende århundret. Futurismen favnet bredt, og var tilstede som stilart både i bilder, skuespill, bøker og film.

Futurisme eksisterer ikke lenger, bortsett fra i sin noe perverterte og spissborgerlige form "samtidskunst" og "moderne" kunst av den typen du finner på høstutstillingen.

Futurismen var med sine mange manifester og rabiate kunstnere en svært politisk kunstform, som var tett knyttet opp mot fascismen.

Futurismen beriket fascismen på den måten at den fikk sitt eget kunstneriske utrykk, og at dette kunstneriske utrykket var noe annet enn nasjonalromantiske oljemalerier, og annen mer tradisjonalistisk kunst, som blandt annet nazistene baserte seg på.

Selv er jeg en stor fan av futurisme. Forhåpentligvis vil futurismen få en oppblomstring sammen med en ny fascistisk revolusjon.

Link til futuristenes skriblerier:
http://www.unknown.nu/futurism/

Futuristiske bilder:
Klikk her

Er skolen for teoripreget?

Leste en god kronikk i dagbladet i dag (den 22.11.07), der det lanseres en helhetlig kritikk mot "kunnskapsskolen" og de premissene som legges for hva som skal være en god skole. Skolevesenet er i dag laget slik at det utdanner folk til å gå på universiteter, og det bør stilles spørsmålstegn ved om dette er logisk. Gjennom å kun satse på akademisk kunnskap gjør "kunnskapsskolen" en stor del av elevmassen til såkaldte "svake elever" og disse trenger "spesiell oppfølging" for at skolen skal kunne være et "innkluderende felleskap". Et stykke uti teksten kommer forfatteren (Espen Schaaning) med et gullkorn som er såpass fint at jeg gjengir det her i sin helhet:

"Naturligvis har man som eksplisitt målsetning at alle skal komme ut mest mulig likt, og at det derfor kreves særlig innsats for å heve de "svake" opp til et akseptabelt nivå. "Opplæringen skal tilpasses den enkelte Større likhet i resultat skapes gjennom ulikhet i den innsats som rettes mot den enkelte elev" Men resultatet blir at den "likhet" man søker å oppnå i kunnskaper og ferdigheter kun kan skje ved at man innstifter, opprettholder og sementerer nye forskjeller ved hjelp av lærerplanverket. Mer enn det: En skole med likhet i resultat ville i virkeligheten være en skandale for både skolen selv og samfunnet omkring, skolen ville dermed miste sin viktigste funksjon som fordelingsinstans for samfunnets behov"

Dette stykket tekst eksemplifiserer på en god måte rødgrønn og borgerlig dobbeltmoral. Ifølge tradisjonell, borgerlig og sosialdemokratisk tenkning er:

1) Alle like
2) De som utmerker seg positivt må få mindre oppfølging for på den måten å fordummes ned til det det sosialdemokratiske partiet anser for å være det vanlige nivået
3) De som utmerker seg negativt må få mer oppfølging for å smartes opp til det det sosialdemokratiske partiet anser for å være det vanlige nivået.
4) Alle mennesker skal måles utifra akademiske ferdigheter.
5) Mål nr 1 (Alle er like) kan aldri nås fordi det bryter med det rødgrønne og borgerlige ideal om at staten og samfunnet skal styres av en akademisk elite som definerer seg selv som sosialister.

Det borgerlige og rødgrønne synet på utdanning, og mange andre aspekter ved livet fører til en destruktiv politikk, og det produserer tapere. Norges største utfordring i fremtiden er å knekke de rødgrønne og borgerlige partiene, og ta fra dem deres maktmonopol.

Både NS og det italienske fascistpartiet var for sentraliserte lønnsforhandlinger!

Både NS og det italienske fascistpartiet var for sentraliserte lønnsforhandlinger!

Dette faktum kan trekkes ut av partiprogrammene til PNF (Partido Nacionale Fascisti) Nasjonal Samling, Quislings taler, Mussolinis taler, et dusin bøker slik som f.eks "Solkors og solidaritet", gamle avisartikler, tidsvitner som har vært med på korporative lønnsforhandlinger i Italia under Mussolini (vet ikke helt om det ble noe av under Quislings marionettstyre i Norge) osv osv. Jeg kunne sikkert ha funnet fram til ett par hundre sikre nettkilder å linke til dersom jeg hadde tatt med tid - men jeg skal nøye meg med å legge fram en, nemlig Quislings tale om planen om å etablere et yrkesting og et kulturting (Disse planene ble aldri gjennomført fordi Hitler ikke tillot det, men de var der.) I denne talen går ikke Quisling så mye i detalj at han nevner lønnsforhandlinger spesifikt, men alle som vet litt om korporatisme vet at det sentraliserte lønnsforhandlinger er en del av det - både i sin sosialdemokratiske og fascistiske form.

http://virksommeord.uib.no/taler?id=2262

Ifølge diverse historieforfalskere på venstreside er tydeligvis det omvendte tilfellet. Det som er voldsomt provoserende i debatten som har etterfulgt dette forsøket på historieforfalskning rundt hva fascisme er og ikke er, er at Frp har spillt med, og at ingen historikere eller andre fagpersoner har påvist den konkrete løgnen. I debatten som fulgte i dagsnytt 18 den 14.11 (klikk her for å se) Samarbeidet Frp inndirekte med historieforfalskerne fra LO gjennom å ikke å påvise den åpenbare løgnen, men istedenfor komme med ett latterlig "motargument" som gikk ut på å kaste anklagen tilbake mot venstresiden og si at "Dere er lite ikke fascister asså, som ikke er enige med våre premisser for personlig frihet lissom". Dette er typisk Frp. Gode saker der de mest ondsinnede og "venstrevridde" kreftene i norsk politikk kan knuses fullstendig gjennom god argumentasjon blir kastet bort, og istedenfor kommer de med dritt og usakligheter. Et erkegodt eksempel er da Carl I Hagen skulle foreta et angrep på islam og koranen under et sektmøte (sært valg av tidspunkt) og istedenfor å ta sitater direkte fra koranen valgte han å finne på ting på egenhånd, og legge ord i munnen på "profeten" som ikke kommer fra hverken koranen, eller noen av tilleggsbøkene. Dersom Carl I Hagen hadde forbredt seg litt bedre kunne han f.eks ha åpnet koranen, også kunne han ha funnet fram til sure 9,5:

"Fight and kill the disbelievers wherever you find them, take them captive, harass them, lie in wait and ambush them using every stratagem of war."

Eller en av de hundrevis av andre oppfordringene i koranen til å drepe, voldta, torturere og massakrere. (klikk her for eksempler) Egentlig hadde han kun ha trengt å ta med seg en koran, åpnet på en tilfeldig side, og funnet et sitat som passet til det han ønsket å formidle. Så hvorfor knuses ikke venstresiden fullstendig av en politiker som vet hvor ekle og avskyelige de er, og hvor ofte og hvor mye de lyver? En politiker som ikke er redd for å påvise dette på en nøyaktig måte? Me dont know. Det kan ha noe med politisk stabilitet å gjøre. Venstresiden er viktig for å opprettholde klasseforskjellene i Norge fordi de gir et inntrykk av at vekst i offentlig sektor er den eneste formen for "klassekamp" som har livets rett, og det eneste som er verdt å kjempe for. Selv om venstresiden er en skjør og livsudugelig plante må deres motstandere på den borgerlige fløyen stelle pent med dem, og ikke være for flinke. Dersom venstresiden tilltates å kollapse (husk at disse partiene får millioner på millioner av statlig støtte i året, det er bred enighet om at de må eksistere) vil det tenkes nye tanker som er utenfor velferdsstaten og offentlig sektor, og det kan man ikke ha noe av. Fascisme er i så måte en farlig ideologi fordi den konsentrerer seg om hvem som styrer hva, og går inn for yrkesstyre gjennom korporasjoner og et korporativt råd, eller det Quisling kaldte "næringsråd" og "yrkesting". Selv om ideologien i seg selv kanskje ikke er feilfri er fokuset farlig sett fra et synspunkt der det gjelder å bevare status quo.

Dersom man går fordi Quisling og hans hybridparti og studerer den originale fascismen blir det ennå farligere for status quo når man trekker inn forfattere som f.eks Sorel og andre fascistiske intelektuelle som er totalt blottet for denne kultur-tradisjon svadaen som Quisling og hans NS gulpet opp i tide og utide. Selv om Frp og landets historikere nekter å si høyt at Hagtvedt og de andre revisjonistene i LO og venstresiden lyver (Noe de er svært ivrige med når det kommer til holocaust-fornektere, hvorfor ikke overføre noe av denne iveren til også andre forsøk på historieforfalskning?) vet mange nordmenn selv bedre, ettersom vi er et relativt høyt utdannet folk. Hagtvedt vil dermed ikke få lov til å omskrive historien etter sitt eget hode uten motstand, selv med Frp på laget.

Et kult bilde som jeg fant på nett:

No politics, bare kule farger og kult motiv:-)

SATS skviser deg!

På aker brygge i Oslo ligger det to treningssentere like ved hverandre, ett heter SATS, og det andre husker jeg ikke navnet på. På begge disse koster det 250 kr dersom man vil trene der uten å bli medlem. Alternativet er å forplikte seg til et dyrt og langvarig medlemskap, eller å få en prøvetime - hvilket innebærer at man må lyve om å forplikte seg til å bli medlem.

Mussolini sa en gang:
"Staten bør bare innvolveres dersom det private marked feiler"

Vell.... Når forekommer en feil i markedet? Dette kan gjøres gjennom kompliserte utregninger, eller gjennom innstinkt - og noe forteller meg at 250 kr per time er sviiiiinedyrt. Dersom de andre treningssenterne i Oslo er like dyre bør staten raskt etablere ett nytt og bedre tilbud for på den måten å presse prisene ned. Dette kan i tillegg være lønnsomt på sikt fordi man dermed får flere folk i form, og færre folk på sykehus.

Til vanlig trener jeg på Nautilus i Tromsø (En halvstatlig bedrift tror jeg) og her koster det kun 250 kr i måneden. Slå den SATS!

Anti-rasjonalitet innen fascistisk tenkning.

I denne bloggen, og på nettsiden fascisme.net har jeg valgt å kun representere de logiske og rasjonelle sidene ved fascismen. Dette for å ikke bygge opp om klassiske stereotyper, men for å utforske fascistisk ideologi og tankegods på en best mulig måte.

Når dette er sagt, så bør det også nevnes at fascismen ikke kun er rasjonell. Det finnes også en anti-rasjonell tradisjon innen fascismen, en tradisjon som kan spores tilbake til Sorels tanker om at en hver bevegelse trenger en myte som den tror på, og som motiverer til handling. Hvorvidt denne myten er sann eller usann er mindre viktig - så lenge tilhengerne lar seg innspirere av den. For Marxister er denne myten verdensrevolusjonen, for syndikalistene - som Sorel var en representant for - var myten generalstreiken, der borgerskapet ville bli kastet gjennom en langvarig streik som alle fagforeningene, og alle nisjene av samfunnet var med på.

Hverken Perons Argentina eller Mussolinis Italia ble etablert gjennom generalstreik (selv om det var streiker i forkant av Perons valgseier, og han hadde sterk økonomisk og moralsk støtte fra fagforeningene) og uansett kunne ikke myten om selve streiken motivere til handling etter at en slik generalstreik hadde vært gjennomført. Det både Peron og Mussolini raskt falt tilbake på var myten om nasjonen. Ikke myten om rasens overlegenhet som var nazistenes drivkraft - men myten om et nasjonalt felleskap på tvers av klasseforskjeller og andre skillelinjer. Sovjetunionen gikk også i denne retningen utover 1930-årene, da det ble klart at det ikke kom til å bli noe klasseløst eller statsløst samfunn under kommunistpartiets ledelse.

Nye tider krever nye myter, og i dag er hverken generalstreiken eller nasjonen holdbare. Fraværet av en god myte gjør at forandring fra status-quo er vanskelig. Muligens gjør dette fraværet at Norge i all uoverskuelig framtid vil være en kvasi-solidarisk og kvasi-sosialistisk stat med skumle poplister som f.eks Kristin Halvorsen ved roret.

En nybegynnerfeil hos mange forståsegpåere av fascisme er at de forkaster de rasjonelle sidene ved fascismen så fort det finner ut at det finnes en irrasjonell intelektuell tradisjon innen den samme ismen. Fascister selv ser på det irrasjonelle som rasjonelt, altså at mytene som blir etablert og vedlikeholdt tjener en rasjonell sak - som kan være f.eks økonomisk vekst, trygge gater eller kamp mot kommunisme. Folk flest lar seg ikke lokke av tung statsvitenskapelig argumentasjon, og myten, eller det anti-rasjonelle blir dermed noe tilsvarende masse-linjen i kommunistisk ideologi, en forenklet utgave av helheten - men samtidig noe større, og noe mere.

To sitater:

Sitat til foresvar for etableringen av fascistmilitsen, 1919 - anonym forfatter:

Fascismens mystisisme er beviset for dens triumf. Rasjonell tenkning kommuiserer ikke, men det gjør følelser. Rasjonell tenkning overbeviser, men den tiltrekker ikke. Blod er sterkere enn syllogismer. Vitenskaper påstår at den kan bortforklare mirakler, men i massenes øyne forblir mirakelet: det forfører og får folk til å konvertere (Sitat i Griffin, s.55).

Mussolini 1922:

Vi har skapt vår myte. Myten er en tro, en lidenskap. Den trenger ikke å være en realitet. Den er en realitet in den forstand at den er et stimulus, den er håp, er tro, er mot. Vår myte er nasjonen, vår myte er nasjonens storhet! Og alt annet underlegges denne myten, denne storhet, som vi ønsker å realisere fullt ut (sitat i Griffin, s. 44).

Et par tanker om nasjonalisme

Innen marxistisk filosofi kategoriseres nasjonalisme som elitens forsøk på å bevare det bestående, og dermed sin egen maktbase. I en slik forståelse blir nasjonalisme nært beslektet med konservativisme, og begge disse retningene blir forfektet av den økonomiske og politiske eliten.

Slik var det i gamledager. I nyere tid har økonomien blitt mer globalisert, og eliten har blitt mer venstrevridd, altså holder ikke det tradisjonelle marxistiske synet på nasjonalisme mål. Like fullt er det fortsatt eliten som definerer de normative verdiene for hvordan nasjonalstaten skal se ut, og hva slags kultur den skal bygge på. Når eliten byttes ut vil verdiene skiftes, og dermed skiftes også nasjonalismens kulturelle og verdimessige base karakter. Arbeiderklassen er sjelden nasjonalistisk på elitens premisser, men kan bli det dersom eliten byttes ut med en annen elite som de føler styrer på deres premisser og innehar deres verdier. Eksempler på dette kan være nasjonalisme og patriotisme i Sovjet-unionen, og i fascistpartiets Italia. Gjennom disse revolusjonene ble nasjonalstaten, og den nasjonale kulturen redefinert av folket, det ble deres nasjon, og deres kultur. Kulturen skiftet innhold og ble radikal framfor proteksjonistisk.

Ting som nasjonalt samhold og kollektiv patriotisme kan ikke være basert på utdaterte museumseffekter av typen budnad, bonderomantikk og stavkirke. I det eliten byttes ut gjennom valg eller revolusjon blir den nasjonale kulturen videreutviklet, og skapt på ny. Det blir folkets framfor elitens kultur. På samme måte som at Tsaren og hans verdier ikke lenger definerte Russland etter oktoberrevolusjonen vil ikke Norge lenger være definert av Kristin Halvorsen, Magnus Marsdal og Jens Stoltenberg etter en eventull revolusjon i Norge. Norsk nasjonalisme i nyere tid er i stor grad basert på illusjoner om vår ”vellykkede” rolle som fredsmegler i andre land, og vår like ”vellykkede” uhjelp – samt ideen om at vi er bedre, lykkeligere og smartere enn våre mer primitive og kapitalistiske naboer i EU. Ikke bare er vi bedre, men våre husdyr er også bedre. Norske husdyr har det fint, og er naturlige mens EU sine husdyr er genmanipulerte og fæle, og lever triste liv i overfylte fabrikkhaller.

I virkeligheten er det slik at alle kyrne, grisene, kyllingene og de andre gårdsdyrene i Europas jordbruk har det akkurat like nitrist, og norske melkekyr er med sine overdimensjonerte jur er minst like grotekse som kjøttoksen Belgisk blå, dessuten er begge typene resultat av mutasjoner som det har blitt avlet videre på, og ikke genteknologi slik det av og til hevdes om Belgisk blå – men nok om det.

Alt dette, og mange av de andre verdiene og påstandene som forfektes av Halvorsen, Marsdal og co er selvfølgelig løgn og bedrag. Den fascistiske revolusjon vil ikke kun bytte ut eliten, og avskaffe statskirken, den vil også bygge en helt ny, mer ekte og sunnere kultur basert på de fascistiske idealer. Ut med kvasi-likhet og kvasi-snillhet, inn med autoritet, hierarki, korporatisme og teknokrati!

Vladimir Ilyich Ulyanov (Lenin)

Lenin er russisk for ”jernmannen”, og dette var Ulyanov`s dekknavn den gangen det russiske kommunistpartiet var ulovlig under tsar-veldet. Lenin og hans parti ønsket å sette Marx sine teorier om klassekamp, revolusjon og kommunisme ut i livet – og i arbeidet fram mot virkeliggjøringen av det kommunistiske samfunn utviklet Lenin en serie egne teorier og teser som i dag er kjent som Marxist-Leninisme, eller M-L.

I korte trekk går Lenins teori ut på at det må etableres et revolusjonært kader-parti som styrter alle de andre partiene gjennom væpna revolusjon, og deretter etablerer en kommunistisk ettpartistat. Denne ettpartistaten engasjerer befolkningen i sin politikk gjennom dannelsen av sovjeter – som er en form for lokaldemokratisk forsamling der verv går på omgang, og valgte representanter når som helst kan bli kaldt tilbake av de som har valgt dem. Altså finnes det ingen fastlåste valgsykluser i Sovjet-systemet. Lenin ønsker også å nasjonalisere all industrien, og bytte ut det føydale leilendings-systemet som russisk jordbruk på det daværende tidspunkt i stor grad baserte seg på med statlige jordbrukskollektiver. Dette viste seg å ikke fungere veldig bra, og i 1921 startet Lenin NEP-kampanjen (New economic policy) som tok sikte på å de-nasjonalisere deler av industrien, og gjenninnføre det frie marked i jordbrukspolitikken.

Lenin var helt klart en innspirasjonskilde for fascismen, Mussolini selv startet sin politiske karriere som marxist, og han gikk aldri helt bort fra Lenin. Både ideen om kader-partiet og dets organisering, samt etableringen av en revolusjonær ettpartistat som innvolverer befolkningen i sine planer har fascismen fra Lenin. Fascismen skiller seg fra Marxist-Leninismen ved at dens plan for å oppnå dette er korporatismen, og ikke Sovjet-systemet. Fascistene ønsket aldri å nasjonalisere industri og jordbruk grunnet de dårlige resultatene av denne politikken i Sovjet-unionen. Sannsynligvis hadde Sovjet-unionen også gått raskt bort fra denne ideen dersom kommunistpartiet hadde valgt en annen person enn Stalin til å lede partiet etter Lenins død. Også innen kommunistpartiet var det stor skepsis til at revolusjonen skulle hvile så tungt på offentlig sektor, og offentlig byråkrati – hvilket blandt annet Leon Trotsky var en sterk kritiker av. Etter at Stalin tok over og avskaffet NEP hevdet Trotsky at Sovjet-unionen hadde blitt ett ”byråkratenes diktatur” framfor proletariatets diktatur, slik som var den egentlige målsetningen.

Egentlig kan vi si at både Sovjet-unionen og det fascistiske Italia feilet. Italia under Mussolini etablerte ikke det korporative system før uti 1930-årene, og da de gikk inn på tysk side under andre verdenskrig ble store deler av makten ført tilbake til Mussolini grunnet unntakstilstands reguleringer.

Så hvor går veien videre? Finnet det grobunn for en revolusjonær bevegelse i Norge og i Europa, eller ikke? Vi i Arbeidernes Fascistiske Parti mener at det parlamentariske system, og det borgerlige maktmonopolet under partier som Høyre, SV, AP og Rødt ikke sikrer det norske folks interesser på en god måte. Deres funksjon er å bevare framfor å forandre, hvilket vi ikke minst har sett nå under de siste årene med såkaldt rødgrønn regjering.

Forandring er kun mulig gjennom etableringen av et revolusjonært kaderparti, og dette partiet bør hente sin innspirasjon fra Italiensk fascisme framfor Russisk kommunisme ettersom fascismen lyktes bedre i å bedre levevilkårene for sin befolkning enn det russisk kommunisme gjorde. Utfordringen i første rekke er derfor å finne ut hva fascisme er, og deretter etablere ett fascistisk parti. I dette arbeidet må vi ikke la oss lure av borgerlig propaganda. De borgerlige interessene i samfunnet frykter fascismen på grunn av dens anti-kapitalisme og anti-borgerlige ideologi, samt dens revolusjonære sprengkraft. I lang, lang tid har de spredd løgner om fascismen gjennom sine medier, løgner som i stor grad har blitt slukt rått av en alt for naiv befolkning.

Ned med liberalismen og kvasi-sosialismen!

Avanti Fascismo!

Filosofane

Har gravd litt rundt på nett, og funnet tre videolinker til filosofer som kan være aktuelle for fascister, men som er på siden av de offisielle fascistiske filosofene Gentile og Sorel.

Først ut er Friedrich Nietzche

Klikk her

Så kommer Aldous Huxley. Huxley forklarer et par av mekanismene som ligger bak sentralisering, fascistisk og sosialistisk tenkning, samt filosoferinger omkring politisk stabilitet, effektivisering og teknologi. En del av disse tankene fant fast form i boka "brave new world". Huxley bodde i Italia i 1920-årene, og var derfor i en periode innspirert av italiensk fascisme, men han var senere ikke tilhenger av noen spesiel politisk ideologi.

Klikk her

Fant ikke noen bra dokumentar på Niccolo Machiavelli, så leste utrag fra boka hans "prinsen" får holde. Machiavelli er opptatt av hvordan man skal manipulere sine omgivelser for å holde på makt. Alle politikere leser den, ikke minst de kvasi-trivelige på venstresiden - så det er viktig at vanlige folk også setter seg inn i knepene, slik at de bedre skjønner hva de holder på med.

Klikk her

Nietzche kan være aktuell for å bygge opp motstand mot religiøs mystikk og sløvhet forfektet av sosialister og kristenkonservative, Huxleys filosoferinger over teknologi og samfunnsmessig utvikling er stadig aktuelle, og Machiavelli forklarer hvordan man skal holde på makt, og hvorfor makt er riktig. Oswald Mosley hevdet en gang at fascismen er sentesen av alle store tenkere og filosofer. Sammenlignet med fascisme er andre ideologier slik som f.eks nazisme, anarkisme og kommunisme svært, svært primitive. Fascisme er en ideologi som både er intelektuelt sofistikert og praktisk anvendelig. Mye tyder på at Fascismen vil få en renesanse i løpet av det tjueførste århundre.

Det populistiske rosa-venstre.

Magnus Marsdal, Kristin Halvorsen, Thorstein Dahle og de andre elite-politikerne innen det populistike kvasi-venstre har en plan. Gjennom å angripe verdensbanken, globalisering, og å flørte med konservative elementer slik som fks statskirken og islam ønsker de å legge forholdene til rette for gradvis å utvikle Norge i autoritær og nasjonalistisk retning. Denne planen har mange navn. Den kalles ting som "tredje venstre" "antiglobalisering" "nye venstre" "den tredje vei" (et utrykk som fascistene brukte om seg selv, men som deretter har blitt brukt av sosialdemokratene, Blairs nye mer sosial-liberale sosialdemokrati, konservative ikke-liberalere, og et par andre) og mye annet, men selv om barnet har mange navn er planen like fullt klar, den går ut på å revitalisere deler av fascismen i en slappere og mer politisk korrekt utgave.

Det venstreeliten vil kan gjerne kalles fascisme, men det er en særdeles uærlig, snikete og lite vital form for fascisme. Både korporatisme, nasjonalisme, stats-lojalitet og elitisme er deler av denne planlagte fascismen som Marsdal, Halvorsen, Dahle og resten av venstre-eliten ønsker å utvikle – men samtidig er den en fornærmelse mot den fascismen som de har hentet sine planer fra. Hvis "den tredje vei" "tredje venstre" og "antiglobalisering" blir satt ut i livet vil dette bli en fascisme uten sjel, uten energi, uten visjoner og uten framdrift. Det vil bli en slags rosa-fascisme. En fascisme bygget opp rundt retorikk basert på luft, kjærlighet, religiøs sløvhet, knapper og glansbilder. En fascisme som ikke vil forandre noe, kun bevare.

Denne formen for fascisme må angripes og motarbeides. Og hvem er det som passer bedre til å gjennomføre et slikt angrep en genuine fascister? De ekte fascistene som ikke er redde for også å omfavne også de hardere sidene ved fascismen, både stilmessig, retorisk, politisk, praktisk og intellektuelt. Den fascistiske staten bør opprettes ikke gjennom sniking, løgn og rosa-sosialistisk bedrag, men gjennom en klar plan og en klar ideologisk retningslinje som er åpent fascistisk. En fascisme som er elitistisk uten å kamuflere seg som demokratisk, som er korporativ uten å kalle det noe annet enn korporatisme, og gjerne en fascisme som er internasjonal, som ikke bruker nasjonalisme og ”antiglobalisering” som et billig triks for å oppnå folkelig støtte. Verden utvikler seg i dag såpass raskt at alternativet blir vanskelig. SV kan gjerne støtte seg opp til SP sin bonderomantikk, deres kamp for høye tollmurer og utestengning av matvarer fra Afrika og våre skumle (sett fra rødbrun synsvinkel) naboland i EU – men på sikt holder det ikke mål. Uansett hvor mye den rødbrune regjeringen ønsker det vil ikke Norge kunne forbli et museum.

Fascismen bør være aggressivt fremtidsrettet, og den bær være stolt av seg selv og sitt opphav. Fascismen bør dyrke sine tidligere ledere og intelektuelle - folk som Peron og Mussolini, Gentile og Mosley - og lære av deres feil. En fascisme som ikke gjør dette, en fascisme som lister seg langsomt inn bak fargerrike bannere, en fascisme som skammer seg over seg selv - det vil være verre enn verst.

Ned med rosa-venstre!

Statslederen i militæruniform?

Folk flest er ikke ansatt i hæren, like fullt har både kommunistiske, fascistiske og sosialistiske statsledere både i nåtid og fortid hatt en tendens til å sprade rundt i uniform, dette på tross av at jobben som president eller statsminister alltid er en heltidsstilling, og ikke en strøjobb ved siden av en annen karriere - fks i hæren.

Selv er jeg motstander av at statsledere skal bruke uniform på jobb. Statsledere bør etter min mening bruke dress. Dette er et mer nøytralt plagg, man unngår å favorisere ett yrke over ett annet (eller blir det en favorisering av kontorjobber, og intelektuelle yrker?). Derfor er jeg også motstander av at en statsleder fks skal gå på jobb i fks våtdrakt eller røykdykkerutstyr.

Statsledere i militærkostyme i tilfeldig rekkefølge: Chavez, Mussolini, Stalin, Peron, Hitler og Castro.

Burde vi stanse oljeutvinningen?

I dagens utgave av klassekampen mener en Dokk Holm at vi burde stanse norsk oljeutvinning for på den måten å presse oljeprisene opp, og dermed legge press på utviklingen av alternative energikilder.

Dette er en god ide. Gjennom vår oljeutvinning skapes det ubalanse, ikke kun i atmosfæren, men også i Norges økonomiske og mentale tilstand. Oljeutvinning fører til at sammenhengen mellom arbeid og produksjon på den ene siden, og konsum og velstand på den andre løses opp, og denne oppløsningen fører til at vår økonomiske og politiske situasjon blir forvirrende og uklar, samt at det hoper seg opp massevis av penger som vi ikke kan bruke pga renta. Danmark og Sverige er omtrent like rike som Norge, men de har flinkere politikere – kan dette ha noe å gjøre med vår oljeutvinning?

Den onde Kristin Halvorsen, te-selskaps miljøvernminister Helen Bjørnøy og resten av den kvasi-rødgrønne og brune regjeringen vil selvfølgelig aldri tørre å diskutere noe så radikalt som å stanse oljeutvinningene, uansett hvor mye problemer global oppvarmning fører med seg. I likhet med Hitler og hans nasjonalsosialistiske regime er de i virkeligheten i lomma på investorer og næringslivet. Sosialisme og miljøvern kan aldri bli noe annet enn prat og symbolbruk hos partier som SV og AP.

Lenin om sex, også litt om politikk og sånt.

Er marxister hippier? Er marxister for fri sex? Lenin var ikke for fri sex, selv om han var for likestilling. Lenin kritiserte deler av venstresiden for deres spissborgerlige og ”frihetlige” syn på seksualliv. Slike hippi-tendenser er umarxistiske hevdet han.

Lenin er dessverre død, og etter at han forsvant har det vært smått med store tenkere på den kommunistiske grenen av venstresiden. Til syvende og sist har ikke venstresiden mot nok til å verken forsvare proletariatets diktatur, eller noe annet av den marxistiske ideologi. Istedenfor sklir de raskt ut i ultraliberale, kapitalistiske og ”frihetlige” tendenser.

Et utrag fra Lenins syn på saken:
Ungdommens endrede innstilling til seksuallivets problem er delvis prinsipiell og basert på en teori. En del sier at deres innstilling er revolusjonær og kommunistisk, og tror selv at det er slik. Det gjør intet inntrykk på meg som er gammel. Visselig er jeg langt i fra noen dyster asket, men ungdommens nye seksualliv – i blant også de eldres – synes jeg virker rent borgerlig, nærmest som en utbygging av det gamle borgerlige bordellet.

En reel venstreside må tørre å være anti-populistisk innen dette, og mange andre områder. Selvfølgelig kan man prate de ”frihetlige” og liberale anti-tenkerne og kvasi-opprørerne etter munnen, og dermed innkassere et par billige stemmer, men på sikt kommer man ingen vei. Forøvrig går det også ann å jage etter den rasistiske grenen av anti-tenkning, og gå inn for ting som nasjonalisme, raselovgivning og lignende i bytte mot et par stemmer. Begge deler er like anti-kommunistisk og u-marxistisk, men venstresiden har så langt valgt å kun prate de "frihetlige" anti-tenkerne etter munnen. SV har lykkes i å få sin partileder inn i regjering, men feiler i alt annet. I et Norge der SV-linja har overtaket vil venstresiden aldri kunne bli noe mer enn et par skjeggete og hasj-sløve menn i sære klær, kvasi-frihetlig SV-retorikk, maktarroganse og 1970-talls nostalgi. De få på venstresiden som forsøker å tenke, som forsøker å finne løsninger, og som er oppriktig intressert i politikk må motarbeide slike tendenser, og dermed motarbeide SV.

Både Marxist-leninismen og fascismen er gode alternativer til SV-linja slik jeg ser det, men samtidig mener jeg at de russiske kommunistene var alt for lite skeptiske til den stadig økende offentlige sektoren som deres politikk førte til. Er det slik at frivillig handel er uforenlig med marxisme? Nei, egentlig ikke. Deler av denne politikken ble reversert under NEP-kampanjen, blant annet fordi Lenin innså at den ikke fungerte. NEP-kampanjen ble avsluttet da Lenin døde og Stalin tok over.

Jeg mener at det Norge trenger nå er et fascistisk kaderparti. Et parti som er strenge med hvem som godtas som medlemmer, og som lærer de grundig opp i ideologien. Gjennom en slik partiorganisering får man muligheten til å kaste ut både nynazister som skulle ønske å innfiltrere partiet og "frihetlige" kontrarevolusjonære strømninger av typen fri sex og fri narko, og andre former for kamuflert høyreliberalisme.

Fordi et parti ikke kan holde flere mottridende meninger om samme tema samtidig kan ikke et slikt parti godkjenne både marxist-leninistiske og fascistiske medlemmer, men bør være positivt innstilt til, og la være å motarbeide et marxist-leninistisk kommunistparti dersom det skulle bli opprettet.

Grunnen til at italiensk fascisme var sterkt anti-kommunistisk hadde først å gjøre med at de italienske kommunistene ville gjøre om Italia til en sovjetstat som tok ordre fra Moskva, og etter marsjen mot Roma ble det gryende uvennskapet mellom fascistpartiets Italia og Sovjet (Sovjet likte selfølgelig ikke at fascistpartiet hadde angrepet deres støttepartier i Italia) forsterket gjennom at Stalin anklaget fascistene for å stå bak et slags innfiltrasjonsprosjekt der de ifølge Stalin hadde samarbeidet med Trotsky, frafallene kommunister og russiske jøder for å ødelegge Sovjetunionen. En ganske grov anklage som ikke hadde rot i virkeligheten - men alt dette begynner å bli lenge siden. I dag bør fascismens hovedskyts rettes mot SV-linja og kvasi-sosialismen.

Mer om Lenins syn på seksualmoral og kommunisme:
http://spoknippet.blogspot.com/search/label/Lenin

Hippier?

Har lenge hatt et ambivalnet forhold til hippier. På den ene siden er det jo fint med fred og kjærlighet og sånt, også dette med å gjøre opprør mot autoriteter osv osv. Men på den andre siden er de så vanvittig dumme og overfladiske at det er helt flaut. Hippi som filosofi går i korthet ut på at man alltid skal tenke på seg selv først, at man trenger rusmidler for å oppnå høyere selvbevisthet dvs finne seg selv, og at stil og innpakning alltid er viktigere enn innhold. Sistnevnte har også fascister til tider blitt beskyldt for, men fascisme har tross alt mye og dypt innhold sammenlignet med fks hippi-kulturen.

Noe av det som kjennetegner hippier er at de støttet alt som de ikke selv er utsatt for. Dette er fks sovjetunionen, Hamas, Hizbolla, antisemitisme, nynazisme osv osv. Hippiekulturens budskap om å alltid sette deg selv i sentrum, over alle andre, og kombinert med overfladisk opprør av typen "hush Bush" gjør at den lett slår rot på venstresiden, og dermed svekker den. Det at vi i dag ikke lenger har noe ordentlig venstreside i hverken Europa eller USA kan ha noe å gjøre med hippiene.

I det minste må et fascistisk parti unngå å ta opp i seg hippie-elementer. Man trenger ikke å ta dop for å finne seg selv, man trenger ikke å gå i stygge klær, man trenger ikke å være en overfladisk konsument osv osv. Kort sagt trenger man ikke å være en zombie, det er ikke bra å være en zombie. Den fascistiske revolusjon må være en revolusjon som er anti-kapitalistisk anti-spissborgerlig, anti-hippie og anti-zombie.

Bilder av amerikanske hippier i fritt forfall:
http://www.zombietime.com/hall_of_shame/