Fascismen som portal inn til de store intelektuelle dybder

Dersom jeg f.eks hadde vært en fanatisk tilhenger av SV-linja, eller av fyll-hor-og-billig-bensin linja til høyrepopulistene så ville jeg aldri ha blitt kjent med store tenkere som Sorel, Mussolini, Mosley, Thompson, Gentile, Pareto, Nietczhe, osv osv. I dag fant jeg fram til nok en åndshøvding innen fascistisk tenkning, en person hvis navn har dukket opp i et par forskjellige forelesninger da jeg tok grunnkurs i statsvitenskap (dette viser hvor sentral han er) men som jeg ikke forbandt med fascisme.

La meg presentere (Trommevirvel)

ROBERT MICHELS!

(Stående applaus)

Robert Michels er mest kjent som mannen bak utrykket "Obligarkiets jernlov" - hvilket er alt man lærer om han på grunnkurs statsvitenskap. Denne loven går kort fortalt ut på at selv organisasjoner som anstrenger seg for å være demokratiske (Michels tok utgangspunkt i sitt eget parti på det tidspunktet, de tyske sosialdemokratene) vil utvikle seg i retning av en liten styrende elite - et obligarki - og en masse som følger eliten. Grunnen til dette ligger i den tekniske nødvendigheten av ledelse, de meninge partimedlemmenes begrensninger, både intelektuelle og tidsmessige (forskjell på heltids og deltidspolitikere) og en rekke andre årsaker som jeg snart skal lære mer om. Har såvidt åpnet boka.

På tross av dette forsvarer Michels partiet som politisk innstitusjon, og argumenterer spesielt for nødvendigheten av at arbeiderklassen må være godt organisert. Michels var syndikalist, og tilhørte dermed venstrefløyen og opposisjonen innen det sosialdemokratene. Senere flyttet han til Italia - der han skiftet navn fra Robert til Roberto - og ble en aktiv fascist.

Dette med etableringingen av eliter er nok noe Michels har helt rett i. Men elitestyre kan i likhet med alt annet gjøres på en stilfull og god måte (til arbeiderklassens beste) eller en mindre stilfull, og dårligere måte. Ledelsen i arbeiderpartiet og SV er eksempler på dumme og disorganiserte eliter. De er sjefene, men de er ikke sjefer på en slik måte som sjefer bør være sjefer, og de nyter liten tillitt hos befolkningen. Et problem som elitestyre medfører i det en elite presser ut de andre, og etablerer en ettpartistat eller et annet form for maktmonopol, er at de samme folkene blir sittende på toppen år etter år etter år. Kina er kanskje det beste eksempelet her. Da Mao endelig døde var landet styrt av ett par hundre eldgamle menn som for lengst burde ha pensjonert seg, folk som kollapset over pultene sine og knappt nok var oppdaterte nok til å betjene en skrivemaskin. Mussolini var obs på dette problemet, og passet på å rullere ministere og andre (han pleide å flytte folk fra stilling til stilling til de fant noe de gjorde ekstra bra, regjeringsbygget bestod av kontornomader på evig flyttefot) og med jevne mellomrom trekke inn helt nye folk. Dersom man i tillegg passer på å ha jevnlige valg til korporasjoner og verv innen partiet så burde det gå bra. Det viktigste er egentlig at man tillater seg å tenke, og analysere virkeligheten. Dette er noe som både SV-linja og høyrepopulistene ser ut til å ha et anstrengt forhold til. Går mest i tomme slagord av typen "hush Bush".

Nå skal jeg lese ferdig boka.