Frykten for det overnasjonale

Verden er full av folk som er redde resten av verden. Alt fra nazi-sekter som Norgespatriotene og Vigrid, til organisasjoner backet opp av staten og dens intelektuelle - slik som f.eks ATTAC er motstandere av de farlige andre, der ute. Fiendebildene varierer fra kapitalistene i EU, til islam, til jøder, til det onde FN (Det onde FN som fiendebilde er mer populært i USA enn i Norge, selv om jeg tror Frp forsøker å innføre det her også.) Noen slike fiendebilder, slik som f.eks at islam er farlig, er sanne, eller delvis sanne - andre er langt ute på jordet.


Frykten for overnasjonalitet bunner svært ofte i en frykt for penger og handel hvis den blir spredd av smådumme sosialister - eller det kan være en frykt for konkurranse fra andre land dersom den blir spredd av finanseliten. Sistnevnte var tilfellet i Italia da stadig mer proteksjonistiske tiltak ble gjennomført utover 1930-årene, en politikk jeg ikke selv er en veldig stor fan av (Mange tror at dette har noe å gjøre med korporatisme, men mange tror også at det omvendte har å gjøre med korporatisme. Korporatisme er i virkeligheten kun en måte å ta beslutninger på, og ikke selve beslutningen.)

I Norge blir frykten for overnasjonalitet spredd gjennom:

1) Senterpartiet og bonderomantikerne.
2) Venstresidens organer som har skiftet taktikk, og gått fra internasjonalisme til økonomisk, om ikke kulturell nasjonalisme.
3) Nasjonalistiske og nynazistiske grupperinger (NNSB, Vigrid, Norgespatriotene)

Sett fra ett elitistisk synspunkt er nasjonalisme meningsløst, ettersom det er taperne innen kapitalismen, lav-status yrker som er redde for økt press på arbeidsmarkedet, og utdaterte yrker (som f.eks veldig små gårder) som lener seg mot nasjonalismen når de forsøker å etablere en virkelighetsforståelse som er fordelaktig for dem selv. Det samme kan gjelde for militære, og militær-industrielle interesser. Nasjonalisme føles rett og slett feil ut sett fra en elitistisk, fascistisk og progressiv synsvinkel - og dette er den delen av fascismen som i hvert fall jeg liker best. Innen kommunismen finner man også en nasjonalistisk retning som ble startet av Stalin med "sosialisme i ett land" doktrinen, og som har blitt videreført inn i det 21. århundret av anti-globaliseringsbevegelsen og nei-til-EU venstre - men det går fint ann å ta det omvendte standpunktet også, å være internasjonalt orientert kommunist Lenin-style.

Min holdning er internasjonalisme, og det finnes en tradisjon for dette i venstrefløyen av fascistpartiet.