Anti-rasjonalitet innen fascistisk tenkning.

I denne bloggen, og på nettsiden fascisme.net har jeg valgt å kun representere de logiske og rasjonelle sidene ved fascismen. Dette for å ikke bygge opp om klassiske stereotyper, men for å utforske fascistisk ideologi og tankegods på en best mulig måte.

Når dette er sagt, så bør det også nevnes at fascismen ikke kun er rasjonell. Det finnes også en anti-rasjonell tradisjon innen fascismen, en tradisjon som kan spores tilbake til Sorels tanker om at en hver bevegelse trenger en myte som den tror på, og som motiverer til handling. Hvorvidt denne myten er sann eller usann er mindre viktig - så lenge tilhengerne lar seg innspirere av den. For Marxister er denne myten verdensrevolusjonen, for syndikalistene - som Sorel var en representant for - var myten generalstreiken, der borgerskapet ville bli kastet gjennom en langvarig streik som alle fagforeningene, og alle nisjene av samfunnet var med på.

Hverken Perons Argentina eller Mussolinis Italia ble etablert gjennom generalstreik (selv om det var streiker i forkant av Perons valgseier, og han hadde sterk økonomisk og moralsk støtte fra fagforeningene) og uansett kunne ikke myten om selve streiken motivere til handling etter at en slik generalstreik hadde vært gjennomført. Det både Peron og Mussolini raskt falt tilbake på var myten om nasjonen. Ikke myten om rasens overlegenhet som var nazistenes drivkraft - men myten om et nasjonalt felleskap på tvers av klasseforskjeller og andre skillelinjer. Sovjetunionen gikk også i denne retningen utover 1930-årene, da det ble klart at det ikke kom til å bli noe klasseløst eller statsløst samfunn under kommunistpartiets ledelse.

Nye tider krever nye myter, og i dag er hverken generalstreiken eller nasjonen holdbare. Fraværet av en god myte gjør at forandring fra status-quo er vanskelig. Muligens gjør dette fraværet at Norge i all uoverskuelig framtid vil være en kvasi-solidarisk og kvasi-sosialistisk stat med skumle poplister som f.eks Kristin Halvorsen ved roret.

En nybegynnerfeil hos mange forståsegpåere av fascisme er at de forkaster de rasjonelle sidene ved fascismen så fort det finner ut at det finnes en irrasjonell intelektuell tradisjon innen den samme ismen. Fascister selv ser på det irrasjonelle som rasjonelt, altså at mytene som blir etablert og vedlikeholdt tjener en rasjonell sak - som kan være f.eks økonomisk vekst, trygge gater eller kamp mot kommunisme. Folk flest lar seg ikke lokke av tung statsvitenskapelig argumentasjon, og myten, eller det anti-rasjonelle blir dermed noe tilsvarende masse-linjen i kommunistisk ideologi, en forenklet utgave av helheten - men samtidig noe større, og noe mere.

To sitater:

Sitat til foresvar for etableringen av fascistmilitsen, 1919 - anonym forfatter:

Fascismens mystisisme er beviset for dens triumf. Rasjonell tenkning kommuiserer ikke, men det gjør følelser. Rasjonell tenkning overbeviser, men den tiltrekker ikke. Blod er sterkere enn syllogismer. Vitenskaper påstår at den kan bortforklare mirakler, men i massenes øyne forblir mirakelet: det forfører og får folk til å konvertere (Sitat i Griffin, s.55).

Mussolini 1922:

Vi har skapt vår myte. Myten er en tro, en lidenskap. Den trenger ikke å være en realitet. Den er en realitet in den forstand at den er et stimulus, den er håp, er tro, er mot. Vår myte er nasjonen, vår myte er nasjonens storhet! Og alt annet underlegges denne myten, denne storhet, som vi ønsker å realisere fullt ut (sitat i Griffin, s. 44).