New Public Management

Var Pinochet en fascist? Nei, det fantes ikke noe fascistisk parti, ikke noe korporatisme, ingen nasjonal ungdomsorganisasjon, ingen spredning av fascistisk ideologi, eller noe annet som tilsier at regimet hans skulle være fascistisk, og viktigst av alt: ingen fascistisk økonomisk politikk. Pinochet bør heller sees på som en autoritær nyliberalist og konservativ. Chile var under hans ledelse et foregangsland innen new public management sammen med Reagon i USA, og Thatcher i England, disse tre var også allierte på mange områder – Thatcher prater den dag i dag pent om Pinochet, selv om han er død, upopulær, og har blitt avslørt som en korrupt person med over 3000 påviste drap på samvittigheten (det reele tallet ligger nok på omkring 20 000, alle sammen politiske)

Grunnen til at jeg dveler ved Pinochet og New Public Management (NPM) er fordi jeg lurer på om ikke dette er for det tjueførste århundret hva korporatisme var for det tjuende. Først innførte fascistene korporatisme, deretter gjorde sosialdemokratene det på 1950-tallet, og så gjorde hele verden det. NPM har også enkelte korporative trekk, blandt annet forbrukermedvirkning i en del tjenester, slik som f.eks foreldreutvalg med reel makt (stemmer, ikke rådgivende organ) i skoler, og lignende utviklinger i helsevesenet. En litt far-fetched tanke er at NPM er en form for radikaliserte og lokal korporatisme lik den som ble påbegynt under SALO-republikken.

Slik jeg ser det bør en fascistisk stat fortsette i NPM fotsporet som «nyliberalerne» ledet ann av Thatcher, Reagon og Pinochet tråkket opp på 1970 og 1980 - tallet. Et korporativt system etter den gode gamle modellen bør også etableres – og disse tingene tror jeg kan fylle hverandre ut på en god måte. Nå hvor jeg har reklamert litt for NPM burde jeg også si hva det er: (en mer utfyllende beskrivelse finnes på wikipedia, engelsk versjon)

1. Fritt valg av offentlige tjenester, pengene følger brukeren.

2. Markeds-dynamikk og konkurranse innføres i det offentlige.

3. Brukerstyre, hvilket betyr at brukerne av tjenestene får innflytelse over beslutninger i form av foreldreutvalg, pasientutvalg osv osv.

4. Staten kjøper tjenester av private firmaer, framfor å ha egne bedrifter som tar seg av det. Ting som må gjøres legges ut på anbud.

Alt dette er effektivt, fint og flott – men folk som jobber innen de mest inneffektive og late delene av staten liker det ikke, ettersom det gjør at det vil bli stilt krav til dem på lik linje som i næringslivet.