Litt mer om NPM

New Public Management entusiaster:
Margareth Thatcher og Tony Blair

Når vi først er inne på temaet new public management kan det være verdt å nevne at labour-mannen Tony Blair aldri reverserte tiltakene som Margareth Thatcher startet på 1980-tallet, og at England har vært NPM territorium siden den gang. Hvorfor det? Fordi det er fornuftig. I begynnelsen var den britiske venstresiden skeptisk til reformene, men når har de omfavnet NPM og akseptert det som deres egen unge. Korporatisme har en lignende histore. Da fascismen ble erklært som en høyreideologi etter litt tvil i løpet av 1920-tallet (Dette har vi fascister selv aldri blitt enige om, og til slutt ble det erklært at fascismen er "hverken til høyre eller venstre" resten av venstresiden mener derimot at vi er på høyresiden, mens jeg selv mener at fascisme er en venstreideologi) ble korporatisme høyresidens doktrine. Så forsvant fascismen, men korporatismen ble gjenskapt i en litt annen form, og deretter introdusert som en del av den sosialdemokratiske pakken.

I Årene fram til 1970 levde vi i sosialdemokatisk idyll under Keyns sine økonomiske prinsipper, og såkaldt samfunns-korporativ administrasjon (i motsetning til den fascistiske korporatismen som fikk navnet stats-korporatisme, for å vise skillet mellom sosialdemokratenes og fascistenes korporatisme) men så kom stag-flasjonskrisen, og ettersom Keynianismen for det første mente at en slik økonomisk situasjon ikke kunne forekomme, og for det andre ikke hadde noe svar på hva man kunne gjøre med det, ble doktrinen alvorlig svekket.

Så kom høyrebølgen. Først gjennom militærkuppet i Chile 1973 der økonomene fra universitetet i Chicago fikk et laboratorium for sine nye og fansy teorier (som viste seg å fungere utmerket med 10% økning i BNP per år) og deretter gjennom jappe-tiden i 1980-årene da Reagon og Thatcher spredde reformene til USA og England. NPM er den viktigste delen av denne høyrebølgen, og da disse prosjektene ble videreført av labour og Tony Blair utalte Thatcher at Blair og det nye labour var hennes viktigste seier.

Fra 1990 og framover har sosialdemokratiske partier og regjeringer også i utkantsstrøk slik som f.eks Norge akkseptert NPM, og dette er en kjempeseier for høyresiden. Deretter har vi fått globaliseringen, og den fornyede styrken til overnasjonale organisasjoner som EU og verdensbanken, med mer frihandel som følge. Alt dette er selvfølgelig vakkert - men fraværet av fascisme og korporatisme på tradisjonelt vis er selvfølgelig et savn. Folk som er lenger ute på høyresiden enn meg selv argumenterer mot korporatisme på den måten at det ville ødelegge det frie marked - men motargumentet er at det frie marked egentlig ikke er så veldig fritt, ettersom det er styrt av et par store konserner, og derfor ikke er så pluralistisk og mangfoldig som det liberaliserter liker å gi inntrykk av. I tillegg tror jeg korporatisme kan gjøre underverker for å legge om idustrien i mer miljøvennlig retning, også tjener fagforeningene og arbeiderbevegelsen på det ettersom fagforeningene dermed blir løsrevet fra LO-paraplyen og kan representere seg selv direkte i korporasjonene.

For mer infor om korporatisme, klikk her

Så det var en kort gjennomgang av økonomisk historie i det 20-ende århundret. For å gjøre den komplett kunne jeg ha lagt til at korporatisme spredde seg fra Italia til resten av verden etter børskrakket i 1929 som førte til New Deal i USA. (Mussolini håpet at dette var første skritt på veien til et fascistisk USA, og dermed en ny og mektig alliert, på samme måte som han hadde håpet at liberaliseringen av industrien i Sovjet-unionen under Lenin var første skritt på veien mot en fascistisk Sovjet-union, begge deler slo feil. ) Så korporatisme spredde seg også før utviklingen av sosialdemokratiene fra 1945 og framover. Mussolini gikk ut i fra at parlamentarisk demokrati på sikt ville bli spist opp av korporatisme dersom de to systemene skulle eksistere side om side, og at den demokratisk-korporative staten raskt ville utvikle seg mot en fascistisk ettpartistat. Nordens økonomiske og politiske historie fra 1945 og framover svekker denne tesen, men dette kan ha å gjøre med en del spesielle faktorer, som f.eks at mange arbeiderpartiets topper hadde vært aktive anti-fascister under krigen, og at sjefen selv (Einar Gerhardsen) hadde sittet i tysk fangeleir under krigen, og fordi tysk nazisme var assosiert med fascismen (selv om det er noe annet) førte denne uviljen til at en naturlig utvikling mot fascisme ble stoppet opp, eller treget ned. Som en liten fun-fact helt på slutten kan det nevnet at Antonio Salazar, og hans halv-fascistiske styre i Portugal mente at de nordiske sosialdemokratiene ville skli over i fascisme så sent som i 1969.

"And now over to something completly different"

Jeg har nemlig fått skryt for min blogger og debattvirksomhet, hvilket ikke skjer så ofte. Link til både skrytingen og tiltakene som førte til skrytet finnes under:

Klikk her