Untergang

Så filmen "Untergang" om igjen i går. Så sterke filmer kan av og til være fint å se flere ganger, og nå har jeg altså først sett den på kino, og deretter på DvD. Jeg skal ikke her anmelde filmen, men komme med et par tanker rundt kulturen i bunkersen, og vanlige tolkninger omkring nazismens vesen. I Filmen er det mange sterke kvinneskikkelser. Vi har Hitlers kvinnelige sekretær som jobber der på heltid, og det samme med hennes veninne hvis arbeidsoppgaver ikke kommer særlig klart fram i filmen. Hitler ser ut til å ha et rimelig likestillt forhold til sin kjæreste Eva Braun, som på ingen måte blir hindret i utagerende festing og dansing på bordene av sin ektemann/kjæreste. Dersom Hitler fks hadde vært en sterkt konservativ kristen eller muslimsk mannsjåvinist så hadde han ha trampet sinna inn i rommet og revet henne ned fra bordet. Ganske langt uti filmen kommer en skadet offiser og en kvinnelig pilot inn i bildet, de har fløyet til Berlin, blitt beskutt, og kræsjlandet for å møte Hitler. På slutttekstene etter at filmen er ferdig kommer det fram at den kvinnelige piloten senere ble innehaver av diverse rekorder i seglflygning og seiling.

Okay..... Så hvordan kan dette kobles sammen med den stereotypiske ideen om at nazistene var iherdige motstandere av likestilling? Nazistene så helt klart verdien av dette med morskap, husmorens viktige funksjon for familien og samfunnet og alt det der - men dette er på ingen måte ett angrep på likestilling, det er heller en hyllest til en vanskelig oppgave som er naturlig for kvinner å ta på seg ettersom det er de som føder og ammer barna. Samtidig hindret de ikke kvinnelige talenter i å blomstre.

Og Ja: Nazistene drepte jøder, de drev aggresssiv angrepskrig og gjorde mye annet stygt - men for de som hyllet Hitler var han ikke en konservativ mulla, men en modernist, visjonær og revolusjonær. Problemet med nazismen var ikke at de var kvinneundertrykkende - hvilket de ikke var - men at de misbrukte den folkelige energien, idealismen og motstanden mot forfall, anti-tenkning, undertrykking og kommunisme som fantes hos det tyske folk til å lage krig og faenskap. Ledelsen i NSDAP burde ha sett seg fornøyd da de fikk tilbake sine gamle landområder som ble tatt fra dem etter første verdenskrig, men istedenfor ville de ha mer. Hitler hadde ved valgseieren i 1933 mye goodwill hos de andre statslederne i Europa - det var han og ikke alle de andre som skapte andre verdenskrig.

Jo, og en ting til: En veldig intressant scene i filmen er der hvor Hitler forsøker å gi seg selv sparken. Han sier til de som står i rommet (generaler alle sammen tror jeg) noe slikt som (tatt ut fra hukommelsen) at: "Under slike omstendigheter kan jeg ikke lede, jeg er ikke lenger føreren, gå og gjør som dere vil." Hitler tusler deprimert og lutrygget ut av rommet, hvorpå uniformsmenneskene blir stående igjen å krange. En av dem sier noe sånt noe som "Jaja, da stikker vi da, ikke noe mer her å gjøre." mens en annen sier at "Neinei, vi har lovet troskap til føreren!" og etter litt krangling kommer de fram til at føreren fortsatt er føreren (idiotisk nok), dette på tross av at han altså ikke vil føre dem mer. Hitler selv ser ut til å ha glemt denne episoden litt senere, for da er han i gang igjen med store planer for gjennerobring av oljefelter, generaler som skal komme Berlin til unsetning i en "knipetangsmanøver" og mye annet spennende. Faktum er at dersom scenen hvor Hitler sa opp seg selv var historisk korrekt så hadde det vært nok for en av generalene å følge etter Hitler bort til kontordøren hans, banke på, gå inn, si at han nok hadde rett, og at de skulle ta seg av overgivelsen og fredsavtaler og alt det der. Hitler hadde sagt at det var greit, og så kunne ett par tusen liv ha vært spart. Når dagene gikk uten at dette skjedde var det naturlig at Hitler å forsøkte å ta seg sammen, og fortsette i jobben som rikskansler og fører.

Til sammenligning ble Mussolini oppsagt allerede i 1943, da Sicilia ble angrepet av de allierte. Ledelsen i PNF hadde nok ikke helt skjønt hvor store konsekvensene av krigen kunne bli, og mange av soldatene var umotiverte, og generalene og landets øverste forsamling (det store rådet, Il grand consiglio) stilte seg tvilende til om alliansen med Hitler i det hele tatt var det riktig å gjøre. I tillegg hadde Mussolini en mer selvstendig og til tider opprørsk folkebevegelse å holde styr på enn det Hitler hadde, og slik bør det også være. Det tyske "førerprinsippet" var noe skrap.