Statens natur

Staten er vakker på sine egne premisser. På lik linje med at bjørner har pels og at mennesker går på to bein har staten et par særtrekk som jeg tror at ikke kan forandres eller avlæres:

1) Staten er et hierarki
2) Staten er konformitet
3) Staten er sentralisering.
4) Staten er disiplinering

Altså hierarki, konformitet, sentralisering og disiplin. Jo mere stat, jo mer av disse tingene. Enkelte kommunister tror at staten er noe annet, og derfor kan de finne på å preke frihet og lå håret gro samtidig som de ønsker statlig eierskap over produksjonsmidlene.

Som fascist ser jeg helt klart verdien i den disiplinen og integrerringen inn i staten som ble gjort av blandt andre Mao og Stalin, men samtidig ødelegger staten muligheten for utvikling og velstand dersom den blir for stor. På samme måte som at en løve ikke er flink til å gå på to bein er ikke en stat flink til å finne på nye ting, eller produsere varer og tjenester av høy kvalitet dersom den har monopol. Derfor må Mao, Lenin og Stalins form for statsforherligelse forkastes, om ikke på moralsk grunnlag så på økonomisk grunnlag.

Mussolini pratet av og til om den helhetlige staten (estado totalitario) som tok seg av hele mennesket framfor å være en nattvekterstat som kun tok seg av lov og orden. Korporatisme er en del av denne helhetligheten da staten gjennom korporatisme finner måter å organisere nasjonens næringsliv på i samarbeid med fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og konsumentrepresentasjon.

Fordi den sosialdemokratiske staten også har et mål om helhetlighet framfor nattvekterstat har denne også korporatisme, selv om dette korporative samarbeidet foregår i en enkelt korporasjon (LO-NHO-STAT med årlige møter) framfor en per næringsretning (I Italia hadde de 22 korporasjoner)

Staten & kommunismen

Det kommunister hittil har gjort når de har fått makt er å øke statens omfang så langt som overhodet mulig samtidig som de er for intelektuelt late til å sette seg inn i statens personlighet og natur. Dermed skjønner de ikke hva de driver med, er ute av stand til å forutse konsekvensene av egne handlinger, og klarer ikke å sette pris på det de oppnår.

I kommunistiske og rosa-sosialistiske kretser i dag er det fortsatt tabu å hevde at det er noe som en annen aktør en staten kan gjøre bedre, uansett område. Faktisk må man ganske langt utpå høyresiden (litt til høyre for venstre tror jeg) før dette blir akseptable holdninger.

Selv mener jeg fks at familien er en institusjon som i stor grad bør holdes utenfor statens rekkevidde, og at religion er det samme. Derfor mener jeg at statskirken bør oppløses og at staten ikke bør sponse kirker. Dette er også normalt i de fleste andre land enn Norge.