De tyske nasjonalsosialistene kombinerte radikalt sosialistisk, og ofte økonomisk uansvarlig utjevningspolitikk med militær opprustning og nasjonalisme. Nå hvor venstresiden igjen er på krigsstien med ledere som fks Kristin Halvorsen (Æsj, æsj æsj) og den militante og venstrepopulistiske statslederen Hugo Chavez kan det være fornuftig å se litt tilbake på venstresidens tidligere fiaskoer. Kanskje det er mulig å lære av historien? Teksten under er et utdrag fra månedens nummer av "illustrert vitenskap historie" sin artikel om Hitler.
I 1938 var kassen tom
Den militære opprustningen og de sosiale godene kostet staten milliarder, noe skatteinntektene ikke kunne dekke. Byråkratene i finansdepartementet begynte å fuske med tallene i håp om at fremtidige inntekter ville tette hullene. I 1935 forbød Hitler like godt å offentliggjøre statsbudsjettet. Bunnlinjen ville raskt avsløre at regimet var på randen av statsbankerott - og dermed undergrave tillitten til nazistene. Tre år senere kunne ikke engang sminkede regnskaper skjule katastrofen lenger. "I løpet av september måned er kassen tom" medelte Hitlers finansminister Scwerin von Krosigk i 1938. Løsningen ble å plyndre tyske jøder. Nærmest samtidig som nazistene raserte jødisk eiendom under "krystallnatten" den 9nde november 1938 arbeidet statens embetsmenn med å konfiskere jødenes akjser, oppsparte midler og livsforsikringer. Miliardene strømmet direkte inn i statskassen, men statens kapitalbehov var fremdeles ikke dekket. Nye inntektskilder måtte til. Hitler hadde bestemt at ingen skulle ha økonomiske fordeler av opprustningen og krigen som fulgte. De enorme fortjenestene som våpenprodusentene fikk på statens innkjøp ble derfor hentet tilbake igjen gjennom høye inntektsskatter. Enkelte virksomheter betalte 98% av overskuddet i skatt. Igjen lot det seg gjøre å skaffe milliardbeløp uten at den alminnelige tysker - ca 95% av befolkningen - led under byrden, snarere tvert imot. "Økningen av inntektsskattene gjør et godt inntrykk på arbeiderne" het det i årsberetningen til etteretningstjenesten SD fra 1938. Boligutleierne slapp heller ikke unna. Inflasjonen i 1930-32 hadde skånt fast eiendom fra verditap, nå bestemte nazistene at det var på tide at gevinsten deres kom samfunnet til gode. Og befolkningen bifalt ekstrabeskatningen av utleierne, som ble sett på som blodsugere.
Europa betalte
Da de nasjonale pengekildene var tomme begynte krigen. Den var ganske enkelt en økonomisk nødvendighet for den tyske staten som i 1939 hadde en samlet gjeld på 38 milliarder riksmark, noe som tilsvarer circa 3000 milliarder kroner i dag.
Som det kommer fram senere i teksten plyndret tyskland alle de landene de okkuperte, og fraktet så tyvegodset hjem til Tyskland der det ble fordelt blandt trengende tyskere. I tilllegg fikk familiene til soldatene støtte, og fra 1943 og utover kom jødemassakrene til som en ekstra inntektskilde. Helt til slutten av krigen hadde den jevne tysker det bedre enn den jevne Engelskmann, og dette var nesten utelukkende på grunn av plyndringer. Dersom Hitler ikke hadde gått til krig hadde han måttet betale gjelden sin, og dermed hadde Tysklands kortvarige og kunstige økonomiske boom fra 1933 til 1939 blitt avsluttet raskt og brutalt.
Situasjonen i Sovjetunionen var lignende. Her hadde de først plyndret overklassen og kulakene, deretter fikk de et økonomisk krakk som gjorde at Lenin innførte et par forsiktige markedsliberale reformer kaldt "New Economic Policy" og deretter ble statssosialismen gjenninført av Stalin, hvis industrialisering av landet i stor grad var basert på slavearbeid.
Hva kan vi så lære av dette? Lærdommen må bli at radikal statsbasert sosialisme av den typen som Lenin, Hitler, Chavez og Kristin Halvorsen står for ikke kan fungere i lengden. Dumme og uopplyste sosialister kan altid lures med på det ettersom likhet for dem er viktigere enn frihet, og fordi de er for intelektuelt late til å se forbi de fine ordene og svulstige løftene. Fascismen representerer noe annet enn dette, da dens hovedfunksjon er å aktivere befolkningen for staten, og ikke at staten skal bli aktivert for befolkningen - altså snur den opp ned på de tradisjonelle statssosialistiske dogmene. Samtidig er ikke fascister tilhengere av førerprinsippet, korporatisme og teknokrati er en måte å innvolvere befolkningen i politikken på en mer konstruktiv og ikke-populistisk måte enn parlamentarismen.
En tanke helt til slutt:
Mussolini var mer venstrevridd enn det Franco var i Spania, og Salazar var i Portugal. De konservative falanquistene (en høyrevridd og veldig katolsk orientert form for fascisme) hadde et avventende forhold til Hitler, og holdt seg nøytrale gjennom andre verdenskrig. Kan det hende at det er en sammenheng mellom aggressiv utenrikspolitikk og sosialisme? I motsetning til venstresiden mener jeg selv at overnasjonalitet og handelsavtaler og slikt kan være positivt. Hierarki og ettpartistat er jo nettopp en måte å unngå sosialistisk fordumming og destruktiv politikk på, men samtidig er jeg svært skeptisk til den sterke koblingen som ble mellom kirke og stat i Spania.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar