De fleste partier har et par enkle budskap, og et sett med bakenforliggende ideer som er mer kompliserte, og som mange av dem som støtter partiet eller bevegelsen ikke gidder å sette seg inn i. Det finnes også enkelte partier som ikke har en slik overbygning og underbygning, eller som bare har en av delene – slike partier og bevegelser er ofte mer marginale.Hvis man tar for seg kommunismen, så er det ytre budskapet et sett med enkle slagord. Kommunistene lover at alle skal få det bedre, og at fienden er den slemme kapitalismen som ifølge dem hindrer dette i å skje. Staten er derimot den snille parten – spesielt dersom et kommunistisk parti sitter med makten. Stat – snill, kapitalist – slem, og staten vil kunne sørge for at alle blir lykkelige dersom den blir stor nok, derfor er mye kommunistisk propaganda rettet inn mot ansatte i offentlig sektor, for på den måten å få de over på kommunistenes side. Et godt eksempel på dette er det nye partiet rødt, som like etter oppstart utalte at de ønsker å være et talerør og et interesseorgan for offentlig sektor.
Dette er den overbygningen til kommunistiske partier. Dersom man melder seg inn i et kommunistisk parti vil dette være det første man lærer – men dersom man er intressert kan man finne et intelektuelt miljø innenfor det kommunistiske partiet, og sette seg dypere inn i doktrinen. Her vil man blandt annet kunne lære at kommunistenes navn på det forenklede budskapet publikum får servert kalles ”masselinjen” og så kan man sette seg inn i skribleriene til Mao Tse Tung, Lenin og Stalin. Hvem av disse det fokuseres mest på vil være forskjellig avhengig av hvilket kommunistisk parti man melder seg inn i – men i de ytre slagordene og kommunikasjonen med potensielle velgere er det høyst sannsynlig at absolutt alle kommunistiske ledere vil være fraværende, det kommunistiske partiet vil ønske å framstå som historieløst – som noe nytt og spenstig som dalte ned fra himmelen i forrigårs.
Dersom man går forbi det kommunistiske partiet på stand, og melder seg inn i et nyliberalt og høyrepopulistisk parti (som det har dukket opp nesten identiske utgaver av over hele Europa de siste tiårene) vil det første man lærer være et sett med gode argumenter mot innvandring, og at de er for lavere skatt og billigere sprit fordi inndividet skal få velge selv, og at vi må få bedre eldrehjem, skoler, eller en annen sosial sak som er viktig for det høyrepopulistiske partiet i akkurat den valgkampen. Dersom man så innvolverer seg dypere i partiet vil man etter hvert lære om liberalistiske økonomer som f.eks Milton Friedman, Hayek, og et par andre. Man vil også etter hvert forstå at noe av den ytre staffasjen er i direkte konflikt med det mer dyptliggende budskapet, som er liberalisme og libertarianisme – fri flyt av varer, tjenester, mennesker og kapital. Carl I Hagen personlig er nok på sikt for å kutte ut både eldrehjems-maset, anti-innvandring og mye annet til fordel for en mer helhetlig liberalisering og høyredreining, altså det omvendte av ting som nasjonalfølelse, fremmedfrykt og de tingene som det spilles på for å få stemmer til høyredreiningen. Frps ungdomsorganisasjon Fpu er på mange måter Frp uten maske på, da det fokuserer mer på det ideologiske, og mindre på det populistiske og strategiske.
Det italienske fascistpartiet hadde i likhet med kommunistene, og høyrepopulistene en dobbelt maske. Partiet fant etter hvert fram til en måte å promotere seg selv på som innebar en kamuflasje av de mer venstreradikale sidene av partiet. Partiets ytre linje var dermed flagg, fedreland, familiverdier, og anti-kommunisme. Fascistpartiet var for alle disse tingene, men når de framhev disse spesielt, samtidig som de lot være å nevne andre ting var det for å opprettholde den nødvendige støtten og tiltroen fra de konservative. Partiets faktiske program (som var svært venstreradikalt) og praktiske politikk (som var nesten like venstreradikalt) og partiets ideologiske røtter (venstreradikale intelektuelle) og Mussolini selv (gammel marxist-leninist) var ting som man kunne innvolvere seg i, og sette seg inn i etter hvert som man ble kjent med partiet. Hadde jeg vært fascist i 1920 hadde jeg helt klart vært fan av denne ordningen, en ordning som ikke fører til like stor indre spenning som selvmotsigelsene til Rødt og Frp.
Like fullt så lever vi altså ikke lenger i 1920. Hvordan bør et fascistisk parti promotere seg selv i det 21 århundret? Dette kan man ikke legge en komplisert plan for, da utviklingen av politisk stilart skjer spontant, og er erfaringsmessig betinget. En fare dersom man finner det hensiktsmessig å ikke følge den gamle oppskriften fra 1920 og 1930-tallet er at partiet tiltrekker seg SV-ere og andre rosa-sosialister, men dersom man følger oppskriften fra 1920 og 1930-årene kan man tiltrekke seg nynazister, og hva er egentlig verst? Et fascistisk parti har ikke lyst på noen av gruppene, og må derfor finne en måte å promotere seg selv på som ikke appelerer til anti-tenkende og anti-intelektuelle individer fra disse gruppene.
Revolusjonen trenger hverken SV eller Vigrid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar