Fascisme og Islam.

Noen tanker omkring fascisme og Islam:

Mussolini selv var gjennom hele sitt voksne liv positivt innstilt til Islam. Mens han var sosialist hadde han en muslimsk kjærste ved navn Margherita Sarfatti. hun var anarkist, men gikk senere over til fascismen, og var en av de få kvinnelige intelektuelle i fascistenes rekker - men hun fortsatte å være muslim, også da hun gikk tilbake til sosialismen etter fascistene tapte krigen og regjeringsmakten i Italia.

I 1936 erklærte Mussolini seg selv beskytter av islam i en i Libya. Dette innebær blandt annet at paven og den katolske kirke ikke fikk lov til å drive misjonsvirksomhet i landet.

I Etterkrigstiden har fascismens begeistring for islam ikke egentlig avtatt. Det amerikanske fascistpartiet ble grunnlagt i 2001 som en protest mot regjeringens beslutning om å angripe Irak, og den ildsinte (nå avdøde?) forfatteren Oriana Fallaci hevder i sin bok "fornuftens styrke" at sosialistene og fascistene samarbeider, og hinter langt i retning av at fascistene er medskyldige i Italias spinnville og overdrevent liberale innvandringspoltikk fra 1970-tallet og utover.

En ting som ikke passer inn Fallacis konspiratoriske teori om at alle slags radikale politiske busemenn samarbeider med hverandre for å spre islam er motstanden islamifiseringen av Europa har møtt fra "ytre høyre" etter at det virkelig gikk opp for folk at denne religionen er farlig, altså litt før 11 sept 2001, og i svært stor grad etter.

Jeg husker at jeg selv ble intressert i fascismen fordi den var sosialt radikal, og samtidig anti-innvandring, og det føltes det naturlig å kombinere anti-innvandring og anti-islam med fascisme. Etter hvert som jeg har satt meg dypere inn i fascismens tankemåter og ideologi har jeg sett at det ikke er så enkelt. I Italia fantes det en internasjonalistisk opposisjon til main-stream fascismens stadig mer markante nasjonalisme. Disse ville ha en mer internasjonal fascisme, en fascisme som gikk ut på internasjonal solidaritet med tanke på å skape en slags fascistisk verdensrevolusjon med Italia og Roma som midtpunkt. Denne internasjonale strømningen bidra blandt annet til at fascistpartiet støttet det britiske BUF, og de Brazilianske integralistene med store pengesummer, samt at støttet de spanske falanquistene fullt ut under borgerkrigen. De hadde fire ganger så store styrker inni Spania enn Tyskland og Portugal til sammen, og sett i sammenheng med at Italia har under halvparten av Tysklands befolkning, var fattigere, og allerede hadde tropper i Libya er det lett å skjønne hvilket enormt løft dette var for den italienske hær, og det italienske folk. Under borgerkrigen hentet spaniolene inn leiesoldater fra Marocco (Disse var fryktet for sin brutalitet av sosialistene) og etter borgerkrigen hevdet Franco at islam og den katolske kirke var like gode, noe paven protesterte på.

På tross av at mange fascister av den gamle garde i etterkrigstiden fortsatte å være pro-islam (Mussolini, Franco og Sarfatti var på ingen måte enestående islam-elskende avvikere, men en del av en større strømning innen fascistiske rekker) tvinger nåtidens utvikling oss til å ta av oss de naive og nasjonalromantiske "å-så-eksotisk" holdningene til islam. Vi må se bort fra drømmebildet av den stolte og anti-kommunistiske beduinen som rir rakrygget inn i solnedgang, med fullt magasin i Kalisjnakoven, og hodet fullt av eldgammel visdom fra koranen. Dette bildet er feil! Muslimske menn verden over tyr til feige former for krigføring som går ut over sivile, de har sex med småbarn, og de kutter bort viktige deler av kvinners vaginaer, alt sammen innspirert av koranen. Fascismen kan ikke være pro islam, da den ønsker å kombinere konservativ og sosialistisk tenkning. Islam kræsjer muligens ikke med sosialistisk tenkning, men den kolliderer kraftig med konservativ. Ting som familieverdier, kvinners verdi som omsorgspersoner, adskillelsen av kirke og stat, og det aller meste annet som er konservativt i vesten bryter med islamsk kultur og tradisjon.

En annen ting er at fascismen ønsker styrke. Fascismen annerkjenner styrke, og den ønsker å foredle og videreutvikle styrke. Her kommer den i konflikt med både kristendommen og islam, men aller mest med islam. Islam er en svekling, islam ligger i krig med seg selv, islam liker ikke å tenke, islam saboterer sine egne gener gjennom en kultur med utbredt innavl, islam sender guttunger ut for å kaste stein på tanks mens de voksne sitter hjemme og drikker te, islam sprenger seg selv i luften framfor å møte fienden, islam er en feinging. Den anti-kommunistiske og staute beduinen i solnedgang er langt, langt unna. Nå møter vi det ekte islam - og det finnes ingen gode grunner til å like det.