Internasjonalistiske strømninger i britisk fascisme.

Oswald Mosley var lederen for "British union of fascists" (BUF) i England i mellomkrigstiden. Han fortsatte å forsvare ideologien også i etterkrigstiden, da han startet den pan-europeiske organisasjonen Union Movement som ville omorganisere Europa til en felles union etter amerikansk modell.

Mosley skrev i sin selvbiografi fra 1968 at det eneste han var kritisk til i fascismen var nasjonalismen, da han følte seg mer som en europeer enn en brite. I Etterkrigstiden har fascister - i likhet med resten av venstresiden - alltid vært skeptiske til overnasjonale organer som fks EU og NATO.

Muligens burde vi følge i Mosleys fotspor, og bli mer internasjonalistiske.

Mussolini og Ghandi.

Mussolini hadde et møte med Ghandi i desember 1931. Ingen referater finnes fra møtet, men Mussolini sa følgende om Ghandi etterpå:

”Ghandi er unik på den måten at han klarer å bruke godhet og ikke-vold som et våpen.”

Situasjonen i India var naturligvis svært annerledes enn i Italia, og det finnes ingen ideologiske koblinger mellom Ghandis og Mussolinis bevegelser, bortsett fra at begge to hadde et anstrengt forhold til England. Ghandi kunne nå langt med ikke-vold, ettersom han hadde flertallet av indias befolkning i Ryggen, de italienske fascistene var til sammenligning en elitebevegelse som anså vold som et av flere verktøy som kunne brukes i kampen mot kommunismen. Bildet ovenfor viser Ghandi sammen med medlemmer fra de to fascistiske ungdomsorganisasjonene Balilla og Avanguaride

Fascisme og vold.

Revolusjon innebærer vold, fascister er revolusjonære. Punktum. Men når er revolusjonær vold et fruktbart politisk virkemiddel? Og hvem skal stå for volden? Fascisters synpunkter på vold skiller seg her fra kommunistenes og nasjonalsosialistenes. Kommunister ser for seg at revolusjonen skal være et slags folke-opprør der de glade amatører trekker ut i gatene for å kaste stein på politibiler og tagge ned stortinget,। Dette synspunktet på vold setter sitt preg på venstresidens politiske taktikk. Istedenfor å lade opp til et knusende slag der demokratiet og kapitalismen avskaffes bærer kommunistisk og sosialistisk vold preg av en litt-her-og-litt-der taktikk, der antiglobaliseringsentusiaster har små trefninger med politi og opprørspoliti foran verdensbankens sammenkomster, og med litt steinkasting mot Israels og USA sine ambassader nå og da. Nynazister følger en lignende taktikk, innimellom blir de arrestert for vold mot asylsøkere, eller ulovlig oppbevaring av våpen – uten at dette ser ut til å bremse innvandringen til Norge noe særlig, hvilket er deres overordnede mål.

Mussolinis synspunkt på vold var at dette var en oppgave for profesjonelle, ikke for amatører। Kommunistisk vold i etterkrigstidens Italia var preget av manglende organisering, koordinering og generell planløshet. Spontan vold utøvet av amatører – i mange tilfeller uten mål og mening. Fascistene hadde på sin side en godt organisert og erfaren milits som gjennomførte store og koordinerte opperasjoner som innebar opp til 10 000 mann, over store arealer - men dette var kun toppen av isfjellet. I tillegg hadde fascistpartiet skribenter, kunstnere, intellektuelle og vanlige arbeidsfolk i sine rekker, personer som ikke var medlemmer av fascistmilitsen, og som hadde liten eller ingen erfaring med vold. En slik profesjonalisering av volden er i tråd med fascismens teknokratiske idealer, som blant annet er innbakt i den korporative tankegang og system.

Dette innebærer blant annet at vold ikke brukes som et virkemiddel dersom man ikke er sikker på at det er nødvendig, eller oppnår store gevinster med den som man ikke kan oppnå på annet vis. Hadde Mussolini og de andre lederne av fascistpartiet igangsatt voldelige aksjoner dersom de var et lite knøtteparti som ikke kunne få reel politisk makt? Hadde de igangsatt voldelige aksjoner dersom Italia ikke var på randen av sammenbrudd og påfølgende kommunistisk diktatur, et diktatur som garantert ville medføre mer vold enn det fascistiske? Nei, de hadde ikke det. Bruk av politisk vold i Norge i dag er fullstendig malplassert, og de som utøver volden tjener ikke noe på det. På samme måte som at maoister i Nepal ikke oppfører seg likt som kommunister i Norge, bør ikke norske fascister å kopiere revolusjonære taktikker fra mellomkrigstidens Italia.

Starwars og fascisme

Dette innlegget er et forsøk på å fusjonere to ting jeg liker: Starwars og Fascisme.

Spørsmålet er som følger: Er Starwars sagaen helt eller delvis inspirert at italiensk fascisme, og livshistorien til Mussolini? Jeg tenker her på de nye filmene, de som omhandler Anakin Skywalker før han gikk over til Sithene, og den mørke siden.

Episode 1:

Starwars: Det blir krig mellom handelsføderasjonen og republikken. Handelsføderasjonens hær av roboter angriper den demokratiske republikken som en protest mot høye skatter og avgifter. Handelsføderasjonens bakmenn er Sither, og de har en slem plan. Anakin blir frigjort fra sin tilværelse som slave, og blir jedilærling.

Den virkelige verden: (forrige århundreskifte) Europa er ustabilt, små kriger her og der. Mussolini vokser opp i trange kår, og blir omreisende sosialister/anarkist.


Episode 2:

Starwars: Anakin har blitt voksen, og sloss mot slemme Sither. På slutten av filmen bryter klon-krigen ut. Denne gangen er det alvor. Handelsføderasjonens robothær mot republikkens gigantiske arme av klin like kloner i fansy hvite uniformer, i en kamp om galaksens fremtid.

Den virkelige verden: Første verdenskrig bryter ut. Mussolini melder seg til aktiv krigstjeneste for på den måte å bedre kunne ”gjøre den store imperialistiske krigen om til en borgerkrig” slik Lenin sa.


Episode 3:

Starwars: Anakin er fortsatt Jedi, og kjemper hardt mot sithene. Samtidig har han lange filosofiske samtaler med kansler Palpatine, lederen for republikken, og blir til slutt forledet til den mørke siden. Kansleren viser seg å være en Sith-mester, og han har i all hemmelighet fått kontroll over hæren av kloner. Til slutt angriper og dreper klonene mesteparten av jediene (deres tidligere allierte) Sithene griper makta, krigen mot handelsføderasjonen avsluttes ved at han beordrer sin nye elev Anakin (nå Darth Vader) til å drepe handelsføderasjonens ledere. Etter en kamp på liv og død mellom Anakin og hans tidligere Jedi-mester Obi Wan Kenobi blir Anakin såpass hardt skadet at han resten av livet må gå ikledd sort pustemaske og en sort overlevelsesdrakt med tastatur på brystet.

Den virkelige verden: Mussolini forlater sosialistenes rekker, og bruker den revolusjonære fascistmilitsen som han har bygget opp i løpet av krigen til å knuse kommunistene. Den fascistiske revolusjon blir gjennomført, men Mussolini lykkes aldri i å avskaffe kongedømmet, delvis på grunn av manglende ildkraft. Dersom fascistene hadde vært sterke nok til å knuse hæren ville de ha sluppet å kompromisse med de liberale og konservative. I en sammenligning med Starwars blir dette som når Anakin foreslår til prinsesse Amadali at de kan knuse keiseren sammen, og at hun kan herske ved hans side (På tross av sin sterke tilknytning til kraften er ikke Anakin sterk nok til å kunne drepe keiseren alene). Hun nekter, men Anakin gir ikke opp, og gjentar senere forslaget til sin sønn Luke Skywalker. Anakin lyktes som kjent aldri i å kaste keiseren, og ta tittelen som Sith-mester og galaksens øverste leder, han forble keiserens høyre hånd fram til sin død.


Sithenes farge er sort, Fascistenes farge er også sort. I tillegg tror jeg nok at Mussolini ville like Starwars for sin Nietzsche-aktige filosofi, og dens futuristiske stil. Keiserdømmet har dessuten en utpreget fascistisk utrykksform i sine uniformer og stilart.

Fascisme og Islam.

Noen tanker omkring fascisme og Islam:

Mussolini selv var gjennom hele sitt voksne liv positivt innstilt til Islam. Mens han var sosialist hadde han en muslimsk kjærste ved navn Margherita Sarfatti. hun var anarkist, men gikk senere over til fascismen, og var en av de få kvinnelige intelektuelle i fascistenes rekker - men hun fortsatte å være muslim, også da hun gikk tilbake til sosialismen etter fascistene tapte krigen og regjeringsmakten i Italia.

I 1936 erklærte Mussolini seg selv beskytter av islam i en i Libya. Dette innebær blandt annet at paven og den katolske kirke ikke fikk lov til å drive misjonsvirksomhet i landet.

I Etterkrigstiden har fascismens begeistring for islam ikke egentlig avtatt. Det amerikanske fascistpartiet ble grunnlagt i 2001 som en protest mot regjeringens beslutning om å angripe Irak, og den ildsinte (nå avdøde?) forfatteren Oriana Fallaci hevder i sin bok "fornuftens styrke" at sosialistene og fascistene samarbeider, og hinter langt i retning av at fascistene er medskyldige i Italias spinnville og overdrevent liberale innvandringspoltikk fra 1970-tallet og utover.

En ting som ikke passer inn Fallacis konspiratoriske teori om at alle slags radikale politiske busemenn samarbeider med hverandre for å spre islam er motstanden islamifiseringen av Europa har møtt fra "ytre høyre" etter at det virkelig gikk opp for folk at denne religionen er farlig, altså litt før 11 sept 2001, og i svært stor grad etter.

Jeg husker at jeg selv ble intressert i fascismen fordi den var sosialt radikal, og samtidig anti-innvandring, og det føltes det naturlig å kombinere anti-innvandring og anti-islam med fascisme. Etter hvert som jeg har satt meg dypere inn i fascismens tankemåter og ideologi har jeg sett at det ikke er så enkelt. I Italia fantes det en internasjonalistisk opposisjon til main-stream fascismens stadig mer markante nasjonalisme. Disse ville ha en mer internasjonal fascisme, en fascisme som gikk ut på internasjonal solidaritet med tanke på å skape en slags fascistisk verdensrevolusjon med Italia og Roma som midtpunkt. Denne internasjonale strømningen bidra blandt annet til at fascistpartiet støttet det britiske BUF, og de Brazilianske integralistene med store pengesummer, samt at støttet de spanske falanquistene fullt ut under borgerkrigen. De hadde fire ganger så store styrker inni Spania enn Tyskland og Portugal til sammen, og sett i sammenheng med at Italia har under halvparten av Tysklands befolkning, var fattigere, og allerede hadde tropper i Libya er det lett å skjønne hvilket enormt løft dette var for den italienske hær, og det italienske folk. Under borgerkrigen hentet spaniolene inn leiesoldater fra Marocco (Disse var fryktet for sin brutalitet av sosialistene) og etter borgerkrigen hevdet Franco at islam og den katolske kirke var like gode, noe paven protesterte på.

På tross av at mange fascister av den gamle garde i etterkrigstiden fortsatte å være pro-islam (Mussolini, Franco og Sarfatti var på ingen måte enestående islam-elskende avvikere, men en del av en større strømning innen fascistiske rekker) tvinger nåtidens utvikling oss til å ta av oss de naive og nasjonalromantiske "å-så-eksotisk" holdningene til islam. Vi må se bort fra drømmebildet av den stolte og anti-kommunistiske beduinen som rir rakrygget inn i solnedgang, med fullt magasin i Kalisjnakoven, og hodet fullt av eldgammel visdom fra koranen. Dette bildet er feil! Muslimske menn verden over tyr til feige former for krigføring som går ut over sivile, de har sex med småbarn, og de kutter bort viktige deler av kvinners vaginaer, alt sammen innspirert av koranen. Fascismen kan ikke være pro islam, da den ønsker å kombinere konservativ og sosialistisk tenkning. Islam kræsjer muligens ikke med sosialistisk tenkning, men den kolliderer kraftig med konservativ. Ting som familieverdier, kvinners verdi som omsorgspersoner, adskillelsen av kirke og stat, og det aller meste annet som er konservativt i vesten bryter med islamsk kultur og tradisjon.

En annen ting er at fascismen ønsker styrke. Fascismen annerkjenner styrke, og den ønsker å foredle og videreutvikle styrke. Her kommer den i konflikt med både kristendommen og islam, men aller mest med islam. Islam er en svekling, islam ligger i krig med seg selv, islam liker ikke å tenke, islam saboterer sine egne gener gjennom en kultur med utbredt innavl, islam sender guttunger ut for å kaste stein på tanks mens de voksne sitter hjemme og drikker te, islam sprenger seg selv i luften framfor å møte fienden, islam er en feinging. Den anti-kommunistiske og staute beduinen i solnedgang er langt, langt unna. Nå møter vi det ekte islam - og det finnes ingen gode grunner til å like det.

"Fascisten" Putin

På bildet til venstre ser vi Europas nye fascistleder. I hvert fall er det det ukas utgave av middelklasse-sosialisme avisa ny tid (24 - 30 August 2007) vil ha oss til å tro. Litt ute på side 33 står det:

"De slapp løs det antivestlige hysteriet og fikk dermed en ytre fiende. De sluttet å motarbeide de russiske fascistene, og fikk dermed en indre fiende."

Jaha, så da vet vi det. Men er ikke det å være antivestlig i tråd med de idealene som venstresiden kaller "antiglobalisering"? Burde ikke venstresiden gratulere Russland med syn nyfunnede antivestlighet? Kanskje dersom de var et land i Afrika eller SørøstAsia, og kanskje dersom Putin ikke (ifølge ny tid) fikk inndirekte støtte av nynazister, jeg mener (kremt) "fascister". Nåja, nok om det. Artiklen fortsetter, og litt lenger nede på samme side står følgende:

"En slik eksplosjon av fascismens ideologi, og fascistiske manifestasjoner har det aldri tidligere vært i Russland."

Ojojoj, tenker så fascisten i gata. Betyr dette at vi snart får se radikalkorporative reformer i Russland? Økt makt til fagforeningene? Velferdsreformer, utjevning og en mindre høyrevridd og liberal næringspolitikk? Konservatisme og sosialisme i skjønn forening? Svartskjorter i gatene? Etableringen av en radikal etpartistat, og Mussolinis "fascismens doktrine" i alle Russlands bokhandlere? Nei, det betyr ikke det. Ny tid lyver. Rett og slett løgn og bedrag.

Ny tid skriver at "fascistene" banker fagforeningsfolk, homser, etniske minioriteter, og journalister. Det kommer etter hvert fram at "fascistenes" drivkraft først og fremst er rasisme, og at den økende rasismen i Russland er et resultat av at Putin undertrykker alle "ikke-fascistiske" organisasjoner. Ikke på et eneste sted i artikelen plasserer Ny Tid riktig bjelle på kua: Nynazisme.

Dersom det er slik at nazisme og fascisme er det samme, hvordan kan det ha seg at lokale nazister henrettet Mussolinis venn, og østerrikets statsleder Engelbert Dollfuss da han forsøkte å gjøre østerike til en fascistisk stat i 1934? Hvordan kan det ha seg at jøder ikke ble forfulgt i Italia før under den tysk kontrollerte Salo-republikken på slutten av andre verdenskrig? Hvordan kan det ha seg at Mussolini skrev i fascismens doktrine at nasjonalfølelse handlet 95% om følelser, og ikke rase, mens Hitler hele tiden hevdet at rase har alt å si? Historien henger rett og slett ikke på greip dersom man blander ideologiene, og kaller dem ved samme navn. Stalin gjorde dette da han hevdet at det fantes en jødisk-fascistisk-trotskyistisk sammensvergelse mot sovjetunionen før krigen, men dette var heller ikke sant - like lite sant som det er at fascisme og nazisme er det samme.

Situasjonen i Russland er helt klart bekymringsfull, men dette har ikke med fascisme å gjøre. Fascismen var en genuin folkelig bevegelse som vokste fram i Italia etter første verdenskrig, og som fikk sine egne utrykksformer i kunst, litteratur, kultur, filosofi og politikk. Russisk nynazisme, og Putins stadig strammere grep om makten kan på ingen måte sammenlignes fascismen. Det finnes ingen nye tanker bak russisk rasisme og nynazisme. Det finnes ingen reel politisk vilje, ingen motstand mot det bestående, ingen nye kulturelle strømninger. Russisk rasisme er - som Ny tid også påpeker i nevnte artikel - et resultat av at alle andre politiske bevegelser blir slått ned på av myndighetene. De russiske nynazistene er for dumme, for svake, for voldelige og for lite kontruktive til at de kunne ha vokst seg store uten denne inndirekte sponsingen. Putin vil heller ikke tilate noen reel nasjonalsosialisk innflytelse over russisk politikk. De store massene av rasistiske skinheads som nå herjer i Russland er en indirekte konsekvens av Putins mediepolitikk, et fenomen som høyst sannsynlig er forbigående. Er dette fascisme? Nei, helt klart ikke.