Philippe Lamour

I Boka "avante-garde fascism" blir man blant andre kjent med den franske intellektuelle fascisten Philippe Lamour. Lamour var en fransk jurist som også var opptatt av politikk, og da spesielt Lenins Sovjet-kommunisme og Mussolini sin fascisme. Lamour var en fan av begge retninger, men framhev at Mussolini var Lenin overlegen da hans politikk gjorde det mulig å bruke det beste fra alle samfunnsklassene produktivt, framfor å framheve en enkelt gruppe på bekostning av de andre. Dette har ikke kun å gjøre med borgerskapets, overklassens, storbønder eller whatnot sine klasseinteresser, men også med å gjøre at arbeiderklassen faktisk er i mindretall dersom man i dette begrepet kun legger det bybaserte proletariatet, slik Lenin og kommunister flest gjør. Her tenkte blant annet maoistene annerledes, da disse ønsket å forene småbøndene, industriproletariatet og deler av det lavere borgerskapet med hverandre i en slags autoritær nasjonalisme med Mao på toppen. Disse klassene skulle så gjennom partiets ledelse aktiveres (blant annet gjennom mystiske sær-kinesiske aktiviter som fks kritikk-selvkritikk) og på den måten fjerne overklassen gjennom kontinuerlig revolusjon, for så å ta skrittet over i kommunismen. Maoismen låner en del av sitt intellektuelle tankegods fra fascismen, men er samtidig fascismen underlegen fordi den hopper bukk over den fascistiske økonomistyringen, og dermed går i den samme plan-økonomiske og statsstyrte sentraliseringsfellen som alle andre kommunistiske land har gått i.

Så fascismen er fortsatt kongen på haugen. Ikke kun fordi det fungerer, men også fordi den har vært en inspirasjonskilde som har lånt av sin intellektuelle tyngde til andre retninger, slik som fks maoisme og sosialdemokrati.