torsdag 21. februar 2008

Politikk & struktur

Fascismen er en politisk retning med geografisk forankring. Dens forløpere er anarkosyndikalismen og senere nasjonal-syndikalisme, og disse politiske retningene var populære i middelhavslandene, men nesten fullstendig fraværende i Nord-Europa. sydeuropeisk sosialisme og radikalisme kjennetegnes ved en dyp skepsis til nasjonalisme og offentlig sektor, altså tar den på viktige saker det totalt omvendte standpunktet av nordeuropeisk sosialisme. De som dermed i størst grad aksepterer offentlig sektor i Sør europeiske land blir dermed de konservative.I Norge - som intellektuelt sett er et ganske primitivt land - eksisterer det ingen reel tenkning omkring samfunnsorganisering, sentralisering vs desentralisering osv osv. Derfor er heller ikke strukturdebatter mulig, og fordi strukturdebatter ikke kan eksistere i vårt politiske klima kretser alle politiske debatter omkring hvem som skal få hva. "Mer til sykehus", "Nei,nei mer til politi", "Jeg ville nå satse på psykiatri først", ”men hva med meg da?” osv osv.

Dette er helt klart en viktig del av politikken, men det er minst like viktig å spørre seg selv hvem som skal bestemme hva. Syndikalismen, korporatismen og mange andre elementer som senere ble en del av den fascistiske bevegelse var og er retninger som presenterer store og helhetlige planer for akkurat denne delen av politikken. Innen syd-europeisk tenkning er ikke en doktrine eller politisk retning uten en omfattende og logisk plan for dette - men i nordeuropeiske land var dette også på 1920 og 1930 tallet fraværende. En svært viktig forskjell på den tyske nasjonalsosialismen og den italienske fascismen var at mens sistnevnte presenterte et helhetlig beslutningsmessig system som var annerledes enn det parlamentariske hadde nasjonalsosialismen kun slagord av typen "mer til ditt" "mer til datt" "arbeid til alle" osv osv. Fordi tyskerne (den gangen, og fortsatt i dag) aldri tenkte struktur var de også villige til å akseptere fører-prinsippet, et statsvitenskapelig prinsipp som er såpass dumt at en italiener aldri hadde stemt på NSDAP dersom det var et italiensk parti – Hitler hadde blitt ansett som en vits i det politiske liv. At korporatisme ble utsatt, utsatt igjen, og utsatt ennå litt til slik at Mussolini i praksis var eneveldig fram til midten av 1930-tallet er også en del av historien - men dette er ikke en del av ideologien.

Den politiske tradisjonen for å ignorere struktur er også gjeldene i Nord-Europa i dag. Fordi ingen bryr seg, og ingen har kunnskaper innen noen av områdets felter er det blant annet mulig for historie-revisjonisten Bernt Hagtvedt å lyve om NS sitt forhold til sentraliserte lønnsforhandlinger (som de var for) og det er mulig for amerikanske sosialister å lyve om korporatisme, og si at det er noe som hører sammen med liberalisme (Søk ”war corporatism” på youtube, et grelt eksempel på propaganda som bare er virkningsfullt hos en befolkning som ikke skjønner struktur. Det blir som å lyve om romfart for en befolkning som ikke vet at jorden er rund, man kan si hva som helst og bli trodd) Disse tingene er faktisk ekstremt viktige, fordi de utgjør grunnmuren i politikken. Det området av strukturdebatten som jeg er opptatt av er korporatisme – da dette er relevant for utviklingen av sosialdemokrati og fascisme, men andre strukturelle debatter kan være ting som hvor stort selvstyre kommunene skal ha, hvordan lokaldemokrati skal organiseres, hvor mange seter det skal være på stortinget osv osv.

Det jeg forsøker å si med dette innlegget er at den Sydeuropeiske politiske kulturen, og politiske tradisjonen er fullstendig overlegen den nordeuropeiske og amerikanske (i teori, men muligens ikke i praksis) og at dette gjelder både på høyre og venstresiden av den politiske skalaen. De italienske fascistene er også i dag veldig mye mer ressurssterke enn de amerikanske og nordeuropeiske nynazistene, som med sine sørstatsflagg og usammenhengende og sinnsforvirrede holdninger ikke en gang er i stand til å oppnå noe i et politisk system fullstendig blottet for inteligens – slik som det norske. De som studerer fascismen blir godt kjent med både høyre og venstretenkning i middelhavslandene (ettersom fascismen inneholder elementer fra begge) og derfor blir de rustet til å debattere på et mye høyere intellektuelt nivå enn det som anses for passende i den anti-intellektuelle norske tradisjonen. Nå kan det godt hende at man vil oppnå det samme dersom man fks studerer russisk kommunisme før Stalin, og at evnen til politisk tenkning ikke kun er et middelhavsfenomen, men tvert imot noe som oppstår og forsvinner igjen på forskjellige steder i forskjellige perioder - men i Norge i dag er det i hvert fall totalt fraværende, og en medvirkende årsak (eller er det et symptom?) tror jeg er at alt som noen ikke liker blir kaldt ”fascisme”, og at dette overforbruket av et ord gjør tenkning vanskelig.

De siste tre dagene har jeg fulgt med på Si-D spaltene i aftenposten (en side der ungdom mellom 16 og 18 år skriver) og denne spalten er ganske dekkende for situasjonen. Først kommer en ”commieboy” som skriver et dikt der han forveksler nazismen med fascismen og gir fascismen skylda for jødeutryddelsene samtidig som han hevder at USA er en fascistisk stat. Dagen etterpå kommer et lite protest-skriv der motdebattanten hevder at Sovjetunionen var fascistisk fordi de ikke likte USA. Altså har fascismen på to dager blitt dyttet rundt på tre forskjellige land som aldri har vært fascistiske: USA, Tyskland, Sovjetunionen. En slik ensretting og enfoldiggjøring der alle til slutt er ”fascister” er en av mange prosesser som umuliggjør strukturtenkning. I en slik fordummingsprosess ender befolkningen opp med to valg: Kristin Halvorsens ”mer til alle” retorikk (I et samfunn der evnen til å tenke struktur er fjernet blir statslederen en allmektig og urørlig gud som kan helle ting ut av godteposen.) eller Siv Jensen og Frp sine vilkårlige spark og slag mot upopulære grupper, og minst like vilkårlige omfavnelse av andre grupper.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Takk for en interessant blogg

Anonym sa...

Ja, sannsynligvis sa det er