torsdag 28. februar 2008
Blogg finito!
onsdag 27. februar 2008
Skattestreik!
mandag 25. februar 2008
Aaaaaargh!
BØ!!
Jeg har i lengre tid irritert med over de vulgær-nasjonalistiske og rasistiske grupperingene Vigrid og Norgespatriotene. Grunnene er selvfølgelig mange:
1) Dårlig smak
2) Latterlige meninger
3) Dobbeltmoral
4) Ekle og umoralske handlinger (Barneporno-saken mot lederen i NP, mishandling av trær, spredning av kvalmende flyere, vold mot innvandrere og andre)
5) De misbruker, korrumperer og fordummer det anti-sosialistiske drivet og engasjementet som finnes hos mange.
6) De forbindes i tide og utide med fascisme. En politisk filosofi som de ikke skjønner, aldri har satt seg inn i, og ikke vil klare å leve opp til om de skulle prøve.
For å nevne noen. I tillegg misliker jeg det nazistiske og rasistiske synet på nasjonalisme. For rasister er nasjonalisme enkelt ettersom de nasjonale flaggene og symbolene også er symboler for rasen, og dermed har det ingenting å si hva symbolene egentlig står for. Dette er falsk nasjonalisme. Ekte nasjonalisme er nasjonalisme er en situasjon der symbolene har en identitet, og symboliserer verdier som brukerne av effektene er enige om. Jeg som fascist har fks et ambivalent forhold til det norske flagget, grunnen er at jeg ikke vet om jeg egentlig liker de verdiene som det knyttes til.
I tillegg skal det sies at disse gruppene vekker mobber-instinktet i meg, hvilket jeg nå muligens burde jobbe hardere for å kontrollere, og dermed la være å skrive dette innlegget. Som en fan av Platon så mener jeg egentlig at deltagelse i politikken, og synsing om ditt og datt ikke bør være åpent for alle. Jeg mener at i et optimalt samfunn vil det eksistere et hierarki der alle kommer opp så langt deres evner strekker til, og at dette systemet er såpass rettferdig at ingen vil sette spørsmålstegn ved sin plassering. Lederne for staten i et slikt system - men også i dagens system må jeg ærlig innrømme - sitter der fordi de er smarte, arbeidsomme og dyktige, med unntak av muligens Kristin Halvorsen (blærg) som jeg hater intenst. Uansett har ikke den vulgære og frekke Øyvind Heian (og heller ikke jeg for den saks skyld) noen rett til å henge opp plakater der jeg anklager både den ene og den andre for voldtekt, medvirkning til mord osv osv. Jeg har heller ingen rett til å drasse inn diverse artister og ta de til inntekt for mine egne synspunkter kun fordi de har spilt en nasjonalromantisk låt på fele for fire år siden i en grand-prix finale. (Og forøvrig så er det nesten bare homser som engasjerer seg i grand prix blandt dem under 70.)
Faen heller Heian - hvor teit er det mulig å bli? Er det langt over streken at jeg mobber deg og hevder at du ikke burde ha ytringsfrihet, eller er det kun muslimer og negere man kan si den slags om? Og viser jeg muligens med dette innlegget forakt for svakhet, slik nynorsk wikipedia hevder at fascisme handler om? Det får så være.
Æsj Æsj Æsj. (#¤%=+!!!)
Jo, og en ting til: En siste grunn til at jeg forakter og hater Vigrid og Norgespatriotene kan være at jeg er noe skuffet. En tid tilbake så jeg for meg at anti-innvandring (og spesielt anti-islam) kunne bli en politisk mobiliserende kraft som kunne starte en intellektuell og folkelig politisk engasjering som ville ende opp med en total forkastning av de kvasi-sosialistiske ideene til partiet som SV, Rødt og andre samtidig som det ville blomstre opp en interesse for de kule elementene innen den "høyreekstreme" grenen av politikken. Altså at folk ville begynne å intressere seg for Sorel, Gentile, korporatisme, syndikalisme, Platon, Mosley, Pareto, Nietzche osv osv - Jeg så med andre ord for meg at det skulle forekomme en intelektuelle renessanse på mine premisser (Ja, det er muligens teit). Istedenfor dette har vi altså fått kloakkorganisasjonen NP i tillegg til kloakkorganisasjonen Vigrid, organisasjoner som indirekte jobber for å latterliggjøre mine idealer Jeg innser nå at dette er slik det må være, og at anti-innvandring ikke kan være samlende faktor for noe som helst bortsett fra de dummeste og svakeste elementene i samfunnet. Dette er da også en av flere årsaker til at jeg har gått delvis bort fra mindre tidligere svært innvandringsfientlige synspunkter. Jeg kan forsøke å korte ned mine tanker og følelser omkring dette temaet til en kort setning:
Hva skal vi men den ariske rase når NorgesPatriotene?
Svar på tiltale
Tankespinnet rundt dette er i noen grad innspirert av Ayn Rand (som jeg har blandede følelser for. Ayn Rand som filosof og tenker er ekstremt overfladisk, og har en del logiske brister - nesten som sosialismen og kollektivismen som hun latterliggjør, men på tross av dette beskriver hun mange aspekter ved sosialistisk praksis og "tenkning" på en god måte), kombinert med den observasjon at INGEN av de rene sosialistiske revolusjonene som verden har sett har tilført statsvitenskapelige nyvinninger som har vart over tid. Altså: Det borgerlige opprøret mot kongen og føydalstyret i Frankrike i 1789 (som på ingen måter var sosialistiske. Borgerskapet var rasende, og styrtet kongen for å gjøre det enklere for seg selv og sine forretninger) førte til etableringen av parlamentarisme, og menneskerettigheter. Ting som ble skrevet inn i blandt annet den amerikanske grunnloven noe senere. Den fascistiske revolusjon gav oss korporatisme, som i noe utvannet form har blitt introdusert over nesten hele verden i perioden rundt og etter andre verdenskrig, og militærkuppet i Chile 1973 førte til utviklingen av New Public Management - et system for effektivisering og oppsyn med staten - som så har blitt spredd over hele verden utover 1980 og 1990-tallet.
Hvilke spor etter Lenin, Stalin og Mao ser vi så i dagens samfunn? Null og nix. Noe av grunnen er at dette ikke var reele revolusjoner, da de i alt for stor grad stresser lojalitet til staten og lederen. Slik jeg ser det er ikke sosialisme reelt, da det i alt for liten grad innebærer tenkning. Sosialisme som politisk fenomen handler om å utale positivt ladede ord i rett rekkefølge, og så følge de opp med en økning i offentlig sektor for at befolkningen skal assossiere det ene med det andre. Det ligger ingen reel tenkning bak - sosialisme er til syvende og sist kun basert på flokkmentalitet, innstinkt og følerier. På denne bakgrunnen anser jeg det som en selvfølge at Kristin Halvorsen, Torstein Dahle og andre ledende norske sosialister på ingen måte hadde følt seg hjemme i rekkene til lederne for den franske revolusjon i 1789. Dette var nemlig ekte revolusjonære. Sinna og ambisiøse individualister med store planer, på alle måter det omvendte av den svaklige "vi må ta vare på de svakeste i samfunnet og løfte i flokk" guggen som norsk sosialisme representerer. Tvert imot tror jeg at Dahle og Halvorsen hadde backet opp solkongen, da de for det første ville ha lyst til å være på den sikre siden ettersom kongen gjorde krav på å være indirekte valgt av gud, og for det andre ville de synes at individualismen, aggressjonen og ambisjonene til det borgerlige parlamentet ble for mye. Man må ikke glemme at dette var folk som var villige til å drepe for å holde på makten, lederen for komiteen for samfunn og sikkerhet, Maximilien Robespierre beordret over 1500 politisk motiverte henrettelser i tidsrommet 1793-1794.
Så istedenfor å gå med bøyde hoder inn i fremtiden, og akkseptere dumhet, stagnasjon, fattigdom, sløvsinn, depresjonen og sosialisme bør vi løfte hodet og se fremover.
NED MED SOSIALISMEN!
søndag 24. februar 2008
Philippe Lamour
Så fascismen er fortsatt kongen på haugen. Ikke kun fordi det fungerer, men også fordi den har vært en inspirasjonskilde som har lånt av sin intellektuelle tyngde til andre retninger, slik som fks maoisme og sosialdemokrati.
De borgerlige idealer
På midten av 1800-tallet begynte det å bre seg en mistanke om at dette ikke kom til å skje, istedenfor at det ble flere selvstendig næringsdrivende borgere ble enmannsforetakene satt under press fra de voksende konsernene, og på toppen av disse satt det borgere som plutselig ble mye rikere enn resten av borgerskapet. Dette likte borgerskapet veldig dårlig, for det brøt med den likhetstanken som småskala-kapitalismen hadde ført med seg. Som resultat av at drømmen om kapitalisme uten arbeiderklasse brast ble det umulig å forsvare et system der kun eiendomsinnehavere hadde stemmerett, og derfor fikk først alle menn stemmerett, og deretter alle damer på begynnelsen av det forrige århundret.
Den nye situasjonen førte ikke til at de forhatte storkonsernene (som både arbeiderklassen og det tradisjonelle borgerskapet mislikte) forsvant, og istedenfor fikk man like digre paraplyfagforeninger som LO og NHO - hvilket både er og var en uting. Drømmen om småskalakapitalisme var derimot ikke fullstendig knust, men de som ønsket dette begynte å se etter ikke-parlamentariske løsninger for å innføre det, og noen av disse ble fascister. Fascismen virket forlokkende på disse da den både ønsket å avskaffe de store paraply-fagforeningene til fordel for enkeltstående nisjefagforeninger/syndikater som passet bedre inn i det korporative system, og i tillegg ble drømmen om småskalakapitalisme introdusert inn i fascismen, da det på alle måter passet godt sammen med korporatisme, og andre deler av den fascistiske ideologi.
Etter andre verdenskrig var fascismen tilgriset av den vulgær-nasjonalistiske nazismen og Mussolinis samarbeid med denne, så mesteparten av småborgerskapet mistet troen på fascismen som løsning, men ideen om småskalakapitalisme lever videre blandt annet gjennom stor skepsis til internasjonale kjeder som McDonalds og Walmart på venstresiden. Venstresiden kan dog ikke hevde at de vil innføre småskalakapitalisme da de i teorien skal være for å avskaffe kapitalismen fullstendig til fordel for den massive og totale staten som styrer over samtlige produksjonsmidler. Hvorvidt Mussolini eller Salazar (Franco regner jeg ikke som en ordentlig fascist da han aldri innførte korporatisme) gjorde noe for å utbre og styrke småskalakapitalisme vet jeg ikke, men det hadde vært intressant å finne ut.
PS: Grunnen til at det er et bilde av Habermas sin bok "Borgerlig offentlighet" forrerst er fordi informasjonen om borgerskapets syn på småskalakapitalisme er hentet derfra, og fordi jeg vil at det skal være med et bilde per artikel.
lørdag 23. februar 2008
The festival state
Over alt hvor det finnes ambisjoner, kamp mot undertrykkelse, viljestyrke og selvstendighet finnes det dermed også en form for anti-sosialisme. Denne anti-sosialismen trenger ikke å være fascistisk - mer primitive former for opprør kan være høyrepopulisme av typen Frp, nynazisme, anarkisme, politisk islam, og mye annet - men det er gjennom fascismen at den anti-sosialistiske kraften foredles til sin ypperste form, og det er nettopp på grunn av fascismens politisk og revolusjonære sprengkraft i kampen mot sosialisme og føydalisme at det har blitt et ord som gir samme assosiasjoner som satanisme. (og satanisme kan forøvrig også sees på som en mer primitiv form for opprør)
I middelalderen var sosialismen representert gjennom de religiøse retningene som forkastet det jordiske liv til fordel for en ny og bedre tilværelse etter døden, og samtidig som de spredte ideen om denne tilværelsen forkynte de underkastelse og lojalitet til paven, føydalherren og kongen. Denne sosialismen ble forkastet av borgerskapet på slutten av 1600-tallet og fremover, og denne revolusjonære bevegelsen var på alle måter anti-sosialistisk, da flytende begreper som "godhet" "gudfryktighet" "lojalitet" og lignende ble oppløst til fordel for konkrete begreper som profitt, merverdi og handel. Innebygget i den borgerlige opprørskheten lå (og ligger) det også en god del aggressjon, da borgerlig kapitalisme anser konkurransen mellom inndividene som positiv. Dette verdenssynet er forkastelig fra både en religiøs, nasjonalistisk og sosialistisk synsvinkel, og derfor forsøker de hver for seg, eller i samarbeid å avskaffe det.
Hva har så dette å gjøre med festivaler? Jo. Fascismen er elsker liv, og annerkjenner samtidig konkurranse. Disse to tingene henger sammen, og de henger igjen sammen med at fascismen elsker festivaler. Under Mussolini ble det i Italia feiret over en lav sko på partiet og statens regning. Fascistpartiet støttet de tradisjonelle festivalene som var før fascismen, og etablerte samtidig nye festivaler til ære for viktige fascister og historiske hendelser. Befolkningen er fornøyde fordi det blie mye god mat og drikke, partiet blir fornøyde fordi folk blir fornøyde med dem, næringslivet digget det fordi det kommer folk utenfra byen der festivalen ble holdt for å være med, og kanskje droppet det også innom et par turister som la igjen litt penger.
Hele tanken på offentlig fest og feiring av denne typen er til de grader anti-sosialistisk, da sosialismens mål er at alle skal "Yte etter evne og mota etter behov" hvilket i praksis betyr at alle skal leve på eksistensminimum og fylle ut massevis av skjemaer, stå i køer osv osv for at staten skal bedømme hvor mye de er verdt, og hvor mye de kan yte. Festivaler handler derimot om liv og overskudd - det er gratis vin til alle, og ingen trenger å fylle ut noe skjema eller bevise noe spesielt behov. Derfor blir det igjen en sammenheng mellom utbredelsen av festivaler, og forfølgelse av fest-bremser som vil ødelegge det gode liv. De radikale muslimene som vil sprenge seg selv i luften for å oppnå et liv i paradis, samt sosialistene som ivrer etter å støtte opp om disse handlingene gjennom å kalle det "anti-imperialisme", "motstandskamp" og andre absurditeter bør derfor kastes ut av landet etter en fascistisk revolusjon.
I alt for lang tid nå har arbeiderpartiet, SV, KrF og andre søppelpartier lyktes i å bremse avføydaliseringen av Norge gjennom å slå ring rundt elementer som kongefamilien, statskirken, bondesubsidier (hvorfor i helvete skal vi støtte småbønders rett til å ta opp plass som ulv, bjørn, skog og elg kan bruke bedre når de ikke en gang klarer å gå i overskudd?) og annet dilldall. Sett fra et radikal-fascistisk ståsted kan disse partiene sitt maktmonopol muligens ikke knekkes gjennom valg alene. Væpna revolusjon kan bli en nødvendighet for å sikre fremskrittet.
Sjekk også ut denne linken:
http://www.soc.cornell.edu/faculty/berezin/FestivalDisctatorship-new21.pdf
torsdag 21. februar 2008
Politikk & struktur
Dette er helt klart en viktig del av politikken, men det er minst like viktig å spørre seg selv hvem som skal bestemme hva. Syndikalismen, korporatismen og mange andre elementer som senere ble en del av den fascistiske bevegelse var og er retninger som presenterer store og helhetlige planer for akkurat denne delen av politikken. Innen syd-europeisk tenkning er ikke en doktrine eller politisk retning uten en omfattende og logisk plan for dette - men i nordeuropeiske land var dette også på 1920 og 1930 tallet fraværende. En svært viktig forskjell på den tyske nasjonalsosialismen og den italienske fascismen var at mens sistnevnte presenterte et helhetlig beslutningsmessig system som var annerledes enn det parlamentariske hadde nasjonalsosialismen kun slagord av typen "mer til ditt" "mer til datt" "arbeid til alle" osv osv. Fordi tyskerne (den gangen, og fortsatt i dag) aldri tenkte struktur var de også villige til å akseptere fører-prinsippet, et statsvitenskapelig prinsipp som er såpass dumt at en italiener aldri hadde stemt på NSDAP dersom det var et italiensk parti – Hitler hadde blitt ansett som en vits i det politiske liv. At korporatisme ble utsatt, utsatt igjen, og utsatt ennå litt til slik at Mussolini i praksis var eneveldig fram til midten av 1930-tallet er også en del av historien - men dette er ikke en del av ideologien.
Den politiske tradisjonen for å ignorere struktur er også gjeldene i Nord-Europa i dag. Fordi ingen bryr seg, og ingen har kunnskaper innen noen av områdets felter er det blant annet mulig for historie-revisjonisten Bernt Hagtvedt å lyve om NS sitt forhold til sentraliserte lønnsforhandlinger (som de var for) og det er mulig for amerikanske sosialister å lyve om korporatisme, og si at det er noe som hører sammen med liberalisme (Søk ”war corporatism” på youtube, et grelt eksempel på propaganda som bare er virkningsfullt hos en befolkning som ikke skjønner struktur. Det blir som å lyve om romfart for en befolkning som ikke vet at jorden er rund, man kan si hva som helst og bli trodd) Disse tingene er faktisk ekstremt viktige, fordi de utgjør grunnmuren i politikken. Det området av strukturdebatten som jeg er opptatt av er korporatisme – da dette er relevant for utviklingen av sosialdemokrati og fascisme, men andre strukturelle debatter kan være ting som hvor stort selvstyre kommunene skal ha, hvordan lokaldemokrati skal organiseres, hvor mange seter det skal være på stortinget osv osv.
Det jeg forsøker å si med dette innlegget er at den Sydeuropeiske politiske kulturen, og politiske tradisjonen er fullstendig overlegen den nordeuropeiske og amerikanske (i teori, men muligens ikke i praksis) og at dette gjelder både på høyre og venstresiden av den politiske skalaen. De italienske fascistene er også i dag veldig mye mer ressurssterke enn de amerikanske og nordeuropeiske nynazistene, som med sine sørstatsflagg og usammenhengende og sinnsforvirrede holdninger ikke en gang er i stand til å oppnå noe i et politisk system fullstendig blottet for inteligens – slik som det norske. De som studerer fascismen blir godt kjent med både høyre og venstretenkning i middelhavslandene (ettersom fascismen inneholder elementer fra begge) og derfor blir de rustet til å debattere på et mye høyere intellektuelt nivå enn det som anses for passende i den anti-intellektuelle norske tradisjonen. Nå kan det godt hende at man vil oppnå det samme dersom man fks studerer russisk kommunisme før Stalin, og at evnen til politisk tenkning ikke kun er et middelhavsfenomen, men tvert imot noe som oppstår og forsvinner igjen på forskjellige steder i forskjellige perioder - men i Norge i dag er det i hvert fall totalt fraværende, og en medvirkende årsak (eller er det et symptom?) tror jeg er at alt som noen ikke liker blir kaldt ”fascisme”, og at dette overforbruket av et ord gjør tenkning vanskelig.
De siste tre dagene har jeg fulgt med på Si-D spaltene i aftenposten (en side der ungdom mellom 16 og 18 år skriver) og denne spalten er ganske dekkende for situasjonen. Først kommer en ”commieboy” som skriver et dikt der han forveksler nazismen med fascismen og gir fascismen skylda for jødeutryddelsene samtidig som han hevder at USA er en fascistisk stat. Dagen etterpå kommer et lite protest-skriv der motdebattanten hevder at Sovjetunionen var fascistisk fordi de ikke likte USA. Altså har fascismen på to dager blitt dyttet rundt på tre forskjellige land som aldri har vært fascistiske: USA, Tyskland, Sovjetunionen. En slik ensretting og enfoldiggjøring der alle til slutt er ”fascister” er en av mange prosesser som umuliggjør strukturtenkning. I en slik fordummingsprosess ender befolkningen opp med to valg: Kristin Halvorsens ”mer til alle” retorikk (I et samfunn der evnen til å tenke struktur er fjernet blir statslederen en allmektig og urørlig gud som kan helle ting ut av godteposen.) eller Siv Jensen og Frp sine vilkårlige spark og slag mot upopulære grupper, og minst like vilkårlige omfavnelse av andre grupper.
tirsdag 12. februar 2008
Revolusjonen vs parlamentarisme
Vi fascister må huske på at ondsinnede politikere i SV og Krf og de andre parlamentariske partiene vil være svært raske til å forsøke å slenge seg på den fascistiske bølgen dersom fascisme blir populært. Jeg har ingen problemer med å se for meg Kristin Halvorsen eller Dagfinn Høybråten argumentere for fascisme, da de vil selvfølgelig gjøre hva som helst for å tilpasse seg skiftende stemmninger i befolkningen. Men samtidig må det fascistiske partiet passe seg for dem da de gjennom sine aktiviteter vil ønske å vanne ut og uskadeliggjøre fascismen. Politikernes evne til rask forandring tydeliggjør også behovet for en regjering som oppdrar folket, framfor at folket oppdrar regjeringen. Hva om det fks var kommunisme som var pop framfor fascisme? Hadde de svingt seg med da også?
Fordi fascismen er revolusjonær og anti-parlamentarisk er det viktig at ikke fascistpartiets politikere blir korrumpert av det parlamentariske system. Uten et parti kan det ikke gjennomføres noen revolusjon, og uten en revolusjon kan det ikke etableres en ettpartistat med fagforeningsstøtte i form av korporatisme eller (nasjonal)syndikalisme. Partiets aktiviteter i stortinget og i andre kriminelle og halvkriminelle arenaer er viktig av taktiske årsaker, men samtidig er dette et tveegget sverd.
Så det fascistiske partiet kan godt være en del av parlamentarismen, kanskje til og med ha sin egen korrupsjons og smørekasse, og plassere de sleipeste og dyktigste av sine medlemmer på tinget - men så fort revolusjonen er gjennomført, eller partiet har nok stemmer til å kaste demokratiet på historiens søppeldynge bør også de av medlemmene som har blitt korrumpert gjennom deltagelse i parlamentarismen rykkes ned i stillinger der de ikke har politisk makt, slik at de på den måten ikke bidrar til å spre parlamentarismens korrumperte ukultur inn i fascismen og det fascistiske partiet.
lørdag 9. februar 2008
Litt av hvert.
Fascistisk tankegods og ideologi er totalt fraværende hos nynazistene (I ennå større grad enn hos tradisjonell tysk nasjonalsosialisme, og ikke minst det norske NS som forsøkte å være en hybrid mellom nasjonalsosialismen og fascismen) men til gjengjeld har de tatt opp i seg enkelte elementer fra amerikanske sørstats-rasisme, som er en annen form for rasisme, og på mange måter er ett annet tankesett enn nazismen. Ett unntak fra regelen er et intervju der en fra miljøet sier noe om yrkesstyre framfor parlamentarisme (korporatisme), og at børsen bør oppløses slik at man ikke kan tjene penger på penger, men kun på å bytte varer mot dem. (Venstreradikal fascisme)
Som fascist ser jeg på nynazistene som politiske motstandere, på lik linje med kommunister og hasjrøykende såkaldt "antiautoritære" anarkister. Selv dersom det hadde forekommet en reel interesse for fascistisk ideologi og tankegods innenfor de nynazistiske miljøene ville jeg like fullt ha sett på dem som politiske motstandere da den fascistiske doktrinen må holdes ren, og til syvende og sist ikke passer sammen med nazismen. Korporatisme passer ikke sammen med førerprinsippet, rasisme passer ikke sammen med nasjonalisme da lojalitet mot rasen er noe annet enn lojalitet mot nasjonen osv osv. En greie med både nynazistene og motstanderne deres Blitzerne er at begge grupperinger er veldig praktisk annlagt. Vi fascister er derimot ikke praktisk anlagt i det hele tatt på det nåværende tidspunkt. Det er for få av oss til at det blir mulig å etablere lokale grupperinger, og derfor skjer fascistisk politisk aktvisme i stor grad på forum, facebook-grupper og lignende, der ting debateres og debateres...... og debateres litte grann til - noe som blandt annet var grunnen til at det amerikanske fascist"partiet" (egentlig kun en nettside) la ned nå nylig. Lederne mente at internett ikke hadde gitt de positive effektene som de ville oppnå, men mer ble en skravleklubb.
Fordelen med den nåværende situasjonen er at det forekommer en form for rekrutering til selve ideologien (om ikke til lokale eller nasjonale fascistpartier, som ikke finnes) og at en del fascister blir veldig godt ideologisk skolerte, og at det også finnes mange akademikere blandt fascistene - noe som er totalt fraværende hos en del andre suspekte (sett fra allmuens perspektiv) grupperinger som fks Blitz og nynazistene - eller "den nasjonale bevegelse", "Radikale nasjonalister" eller hva det nå er de føler for å kalle seg.
torsdag 7. februar 2008
Sqadrismo!
Innebygget i den fascistiske doktrine finnes det derimot ideer om desentralisering og lokal syndikalisme side om side med motstand mot skatt, parlamentarisme osv osv. Denne opprørske og stats-fientlige holdningen førte både til opprettelsen av fristaten Fiume, og gjorde svartskjortene mer effektive under revolusjonen, da de lokale gruppene viste stor grad av autonomi, og var i stand til å både planlegge og gjennomføre aksjoner uten grønt lys fra partiapparatet.
I nyere tid bør denne organisasjonsformen videreutvikles, da det i veldig mange land ikke vil finnes noe sentralt parti å melde seg inn i, eller mota ordre fra. Gjennom å tenke selv, handle selv, og utvikle sin egen organisasjon vil man også vise at man tar kampen mot sosialismen alvorlig, da selvstendig handling og tenkning på mange måter er det motsatte av sosialisme. Ideer om lokalt selvstyre og regionalisme finnes også blandt mange fascistiske intelektuelle, foruten D`Annuncio kan jeg nevne Hubert Lagardelle og Phillipe Lamour.
Klikk her for wikipedia artikel
lørdag 2. februar 2008
Fascismen blomstrer!
Jeg trykker til slutt to sitater, skrevet av "Spenglers Apprentice", et psydonym som nylig har registrert seg på det internasjonale fascistforumet, og som skriver mye bra:
Om de intelektuelles rolle under fascismen:
I think it's inevitable that we should have intellectuals in our ranks, for our movement is an intellectual movement. Mosley called for a "Revolution by Reason" because of this. We examine the society about us and know what must be done, this is the nature of the whole movement.
Slik jeg ser det er Mosleys "revolution by reason" det totalt omvendte av SV, og spesielt SU som faktisk hevder at de er revolusjonære. SU sin revolusjon vil være en revolusjon av ufornuft, som ikke baserer seg på faktisk observasjon av omgivelsene, men på eldgamle tekster som allerede var utdatert da de ble skrevet.
Om festivaler og kulturelle tiltak under fascismen:
One thing that is central to the Fascist state is indeed the pageantry. Pageantry is not just an aesthetic appeal, either. It fulfils a very strong, spiritual need of the people to see the living monument that is their nation. Since Fascism is itself a profoundly monumentalist movement, it makes sense that it would reflect that monumentalism in action. Not only is Fascism monumentalist, but it is also very life-embracing, very uplifting. This means that pride should be celebrated, life should be celebrated, the love of the nation should be celebrated. Great festivals and gatherings and parades and pageants are the means by which the life-loving and proud Nationalism of the Fascist society finds its highest physical embodiment.
Dette vil igjen være det omvendte av SV sin anti-liv og anti-tenke doktrine. Istedenfor forfall og slaveri, perfeksjonert av Pol Pots "tilbake til år null" politikk på slutten av 1970-tallet, (og fortsatt argumentert for av så alt for mange) vil framgang og utvikling være fascismens høyeste mål.