Demokrati... Valg.... Huff... Kan vi prate om noe triveligere?

Finnes det bedre alternativer enn demokrati der ute? Eller vil vi for all fremtid være støkk med folk som Kristin Halvorsen og Siv Jensen? Det faktum at Kristin Halvorsen nå sitter i regjering, i en av landets mektigste stilling avslører demokratiets svakheter.
Valg er forferdelige greier. Manipulative politikere som alle tilsynelatende mener det samme, mye skriking, hyling og generell idioti. Alle er for bedre skoler, mer eldrehjelp, opprustning av psykiatrien osv osv – men de rekker ikke å prate om det i mer enn fem sekunder hver før de blir avbrutt av en annen PR-kåt politiker. Så hva er egentlig vitsen med å ha mer enn ett parti?

I en korporativ ettpartistat vil politikken bli utformet i samarbeid mellom partiet, ekspertene, og fagforeningene og arbeidsgiverforeningene innen hver gren av samfunnet. Totalt fritt for valgflesk vil dette være et system der gode argumenter og fornuftig tenkning vinner fram.
Men vil avskaffelsen av demokratiet være mulig under de nåværende tilstander, med fortsatt økonomisk vekst og en ikke alt for misfornøyd befolkning? Selvfølgelig finnes det mange som lengter etter noe bedre, folk som innerst inne synes at demokrati er tomt og trist. Som en følge av den rødgrønne regjeringen og Kristin Halvorsen har troen på demokratiet blitt noe svekket.

I et politisk seminar jeg var på i går ble det fortalt at mange LO medlemmer også er Frp sympatisører, og at de samtidig ofte er militante og sosialt radikale. Dette er folk som ikke finner seg i lureriene til Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg (til sosialdemokratenes store forskrekkelse), og som vil ha noe bedre. Dessverre er ikke Frp et godt alternativ. Frp er politisk ustabile populister på like linje med SV, og det finnes ingen muligheter for at Frp skal uvikle seg i fascistisk retning. Like fullt viser situasjonen at det muligens er grobunn for et fascistisk parti i Norge.

Muligens må det en krise til. Fascismen ble etablert i Italia under en situasjon med store streiker og sosial uro, det semi-fascistiske ”New deal” styret i USA ble etablert under lignende forhold ti år senere.