Jeg er imot ytringsfriheten!

Innen nynazistiske og rasistiske bevegelser plapres det ofte over ytringsfriheten, eller en påstått mangel på denne. Nynazistene og rasistene framstiller seg selv som offere for det de mener er anti-demokratiske og totalitære, ja til og med ”fascistiske” tendenser hos anti-rasistene og andre som motarbeider deres fordummende budskap. Dette har å gjøre med at den moderne nynazismen, og den moderne rasismen ikke har noe spesielt politisk system eller samfunnsordning som de ønsker å bytte ut demokratiet med, deres eneste mål er aksept for rasisme, og på sikt rasistiske reformer for på den måten å ”redde den ariske rase”.

Vi fascister tenker annerledes. Fordi fascismen er et politisk og økonomisk system, og fordi dette systemet innebærer en begrensning av ytringsfriheten kan vi ikke gjemme oss bak denne dersom vi blir motarbeidet gjennom anti-fascistisk propaganda, voldelige aksjoner, eller statlig sponsing til anti-fascistiske (i ordets rette forstand) bevegelser.

Dersom framveksten av en fascistisk bevegelse ikke blir aktivt og målrettet motarbeidet fra statlig hold - eller at staten velger å slå ned på anti-fascistisk vold på lik linje med andre voldshandlinger - betyr dette at demokratiet holder på sine prinsipper om ytringsfrihet, hvilket tjener vår sak. Men dersom det motsatte skjer er dette også greit. Fascister bør ikke under noen omstendigheter forfalle til nynazistenes patetiske syting og følerier over ytringsfriheten dersom vi blir motarbeidet.

Når kommunister slo til mot fascistenes hovedkvarter, og forsøkte å drepe Mussolini og andre ledende fascister før, under og etter revolusjonen skjedde dette uten at fascistene noensinne sytet over at kommunistene angrep ytringsfriheten, og de framstilte aldri seg selv som offere for en anti-demokratisk sammensvergelse. Dette har å gjøre med at demokratiet ikke strekker seg så langt. I en reel kampsitasjon mellom reaksjonære og føydale (kommunistiske) og revolusjonære (fascistiske) krefter gjelder ikke ytingsfriheten, eller demokratisk-parlamentariske spilleregler.

Når dette er sagt, er det alltid viktig å huske på at vold fra fascistisk side alltid må være godt koordinert, godt organisert, og tjene en klar målsetning og en klar plan. Dette innebærer at volden kun vil bli et politisk virkemiddel i en situasjon der et fascistisk parti er stort nok, og har nok støtte i befolkningen til på kort tid å gjennomføre revolusjonen, og innføre den korporative ettpartistaten gjennom en kort (kortest mulig!) periode med revolusjonær vold. Dannelsen av fascistiske kamporganisasjoner bør først skje når partiet har flertallet, eller nesten har flertallet av befolkningen på sin side. I et tilfelle der det fascistiske partiet har over halvparten av setene i parlamentet (slik som i Argentina 1947) vil demokratiet kunne bli avviklet på fredelig vis til fordel for den revolusjonære ettpartistaten, men i en slik situasjon må man være forbredt på at kontrarevolusjonære grupperinger kan forsøke å kuppe folkeviljen gjennom voldelige tiltak, og derfor er eksistensen av fascistiske kamporganisasjoner nødvendig.

Benito Mussolini:

Var heller ingen forkjemper for ytringsfriheten. Hvorfor i all verden skal man unnskylde seg med jødiske konspirasjoner, anti-terrorisme, skumle naboland eller andre barnsligheter for å innskrenke ytringsfriheten? Kan man ikke bare si kort og greit at man ikke liker den, og at man har nok makt til å avskaffe den?