I filmen ”this is England” følger vi en liten gjeng skinheads hvorav en del av dem blir rasister og nasjonalister litt uti filmen. På slutten av filmen får lederen for den lille gruppen nynazister et problem: På den ene siden liker han ”Milkey”, en av de fargede personene i filmen, men på den andre siden hater han innvandrere, og har et grunnleggende rasistisk menneskesyn. Like fullt kjøper de pot sammen på slutten av filmen, og Milkey røyker Pot sammen med den lille gruppen av BNP (British nationalist party) sympatisører, og alt er fint og flott – og alle har det bra og blir høye og lykkelige – dette på tross av at enkelte av de andre medlemmene i gruppen i begynnelsen er skeptiske til Milkey på grunn av hudfargen hans. I et anfall av sinnsforvirring snur lederen for gjengen seg deretter tilbake til sin rasisme, og banker opp Milkey i et uprovosert raserianfall.
I tillegg til de psykologiske problemene til lederen for gruppen viser denne scenen et grunnleggende politisk og filosofisk problem: Å være autoritær har i etterkrigstiden blitt linket tett opp til rasisme og nazisme, og på grunn av den manglende eksistensen av fascistiske alternativer i partifloraen blir dermed autoritære personer veldig fort knyttet opp til nazibevegelser, eller autoritære kommunistiske bevegelser slik som fks AKP, men autoritær kommunisme er en politisk retning som ikke lenger eksisterer. I et pluralistisk samfunn som vårt vil halv-nazistiske bevegelser av den typen vi finner i ”this is England” veldig ofte bli preget av en slags dobbeltmoral. På den ene siden er de av ideologiske grunner forpliktet til å hate alle ikke-hvite individer, men på andre siden kjenner de folk de liker med ”feil” hudfarge i sine nærmeste omgivelser. Dermed blir det fort en slags ”Jaja, vi liker ikke negere, men han og hun og han mannen nedi gata er nå greie de da”.
Fascister har ikke et slikt problem. Derfor vil sannsynligvis fascisme fortsette å eksistere, og høyst sannsynlig få et oppsving etter hvert som nynazisme blir en umulighet på grunn av stadig mer pluralisme og ”raseblanding”. Poenget er at det er greit å være autoritær, og at dette ikke trenger å være knyttet opp mot rase. At hvert enkelt individ skal finne ut av alt på egen hånd, og foreta et nyansert valg av parti ved hvert valg er en utopi, en utopi som ikke tar hensyn til den menneskelig psyke og tankegang. I virkeligheten består ikke menneskeheten av individuelle individer som tar rasjonelle valg på bakgrunn av rasjonell tenkning og argumentasjon. Folk flest vil som regel støtte de partiene og de synspunktene som ens foreldre støtter, eller som venner og venners venner blir med i – eller så blir man lurt av det partiet med de feteste plakatene og de sleipeste lederne og mediarådgiverne – slik som fks SV eller AP.
Dette var en knusktørr og overpolitisk analyse av en svært bra film med god story og fantastiske skuespillere – løp og se.
I tillegg til de psykologiske problemene til lederen for gruppen viser denne scenen et grunnleggende politisk og filosofisk problem: Å være autoritær har i etterkrigstiden blitt linket tett opp til rasisme og nazisme, og på grunn av den manglende eksistensen av fascistiske alternativer i partifloraen blir dermed autoritære personer veldig fort knyttet opp til nazibevegelser, eller autoritære kommunistiske bevegelser slik som fks AKP, men autoritær kommunisme er en politisk retning som ikke lenger eksisterer. I et pluralistisk samfunn som vårt vil halv-nazistiske bevegelser av den typen vi finner i ”this is England” veldig ofte bli preget av en slags dobbeltmoral. På den ene siden er de av ideologiske grunner forpliktet til å hate alle ikke-hvite individer, men på andre siden kjenner de folk de liker med ”feil” hudfarge i sine nærmeste omgivelser. Dermed blir det fort en slags ”Jaja, vi liker ikke negere, men han og hun og han mannen nedi gata er nå greie de da”.
Fascister har ikke et slikt problem. Derfor vil sannsynligvis fascisme fortsette å eksistere, og høyst sannsynlig få et oppsving etter hvert som nynazisme blir en umulighet på grunn av stadig mer pluralisme og ”raseblanding”. Poenget er at det er greit å være autoritær, og at dette ikke trenger å være knyttet opp mot rase. At hvert enkelt individ skal finne ut av alt på egen hånd, og foreta et nyansert valg av parti ved hvert valg er en utopi, en utopi som ikke tar hensyn til den menneskelig psyke og tankegang. I virkeligheten består ikke menneskeheten av individuelle individer som tar rasjonelle valg på bakgrunn av rasjonell tenkning og argumentasjon. Folk flest vil som regel støtte de partiene og de synspunktene som ens foreldre støtter, eller som venner og venners venner blir med i – eller så blir man lurt av det partiet med de feteste plakatene og de sleipeste lederne og mediarådgiverne – slik som fks SV eller AP.
Dette var en knusktørr og overpolitisk analyse av en svært bra film med god story og fantastiske skuespillere – løp og se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar