Blogg finito!

Dette blir innlegg nr 81 i denne bloggen - og det blir det siste. Jeg skal nemlig begynne å redigere min egen nettavis, AVE! som skal være et internasjonalt fascistisk nyhetsbrev som skal komme ut som word eller PDF-attachment en gang i måneden til de som setter seg på mailinglisten. For å ikke bli helt datanerd har jeg derfor besluttet å avslutte mine skriblerier på denne bloggen, og heller kun fikse og ordne bilder, artikkelrekkefølge, innledning og slikt til avisen. (Alle som vil kan komme med bidrag til nasjonal-syndikalist@hotmail.com) I løpet av denne det tre-kvart året som jeg har skriblet på denne bloggen har jeg vært innom en rekke spennende temaer som alle har vært av interesse for fascismen. Jeg har forsøkt å tenke nøye gjennom ting før jeg har skrevet, men jeg har sikkert tastet ned en og annen absurditet, eller grov skrivefeil alikevell.

Den forhenværende partilederen til American Fascist Party - Seth Tyrson - skrev en gang at fascister hverken utgjorde det ytterliggående høyre eller det ytterliggående venstre, og at det å være en fascist derfor krevde tenkning og forståelse. (Seth Tyrson mente også at ingen ordentlige fascister kunne stemme på republikanerne, og måtte velge demokratene istedenfor - men dette var det ikke alle som var enige i)

Både libertarianere, anarkister, kommunister, vulgær-rasistiske såkaldte "nynazister" eller "nasjonalister" og mange andre grupper presenterer enkle og endimensjonale, nærmest innstinktive løsninger på verdens problemer. Kommunister skriker "Stat!Stat!Stat!Stat" på forskjellige, mer eller mindre sofistikerte måter, mens de veiver med sine røde flagg, anarkister skriker "fuck alle autoriteter lissom!" libertarianere skriker om og om igjen at: "Det frie marked tar seg av det" mens rasistene kun er redde for alle som ikke ligner på dem selv. Sett i et slikt perspektiv virker det logisk at fascismen skal være en ideologisk kompis med sosialdemokratene og sosialliberalerne "løsningene finnes i sentrum" osv osv - men dette føles heller ikke riktig. For er egentlig sentrum sentrum, eller er "moderatorna" - som de heter i Sverige - egentlig moderate? Og er fascister særlig moderate?

Sistnevnte er ikke opp til meg å bedømme, men Jens Stoltenberg, som er det største symbolet på moderasjon i Norge er fullstendig ekstrem når det gjelder kompromiss og politisk akrobatikk - Eksempler kan være hvordan han gav lederen for magazinet skylden for problemer med muslimske land samtidig som han hevdet å være en beskytter av ytringsfriheten, hvordan han klarte å sno seg inn i regjeringsposisjon en tid tilbake gjennom å gå bort i fra en avtale han tidligere hadde gått med på anngående gasskraftverk, eller hvordan han løy om å skulle redde nordnorske fiskere gjennom å opprettholde subsier før sist valgseier. Stoltenbergs sist stunt var forøvrig å love å jobbe mot at vi i Norge skal betale mesteparten av vår skatt gjennom klimaavgifter slik Al Gore anbefalte da han var på besøk. Kommer dette til å skje? Nei.

Kristin Halvorsen forsøker nå å lære seg knepene - men lærlingen har ennå til gode å gjøre slik triksing like bra som sin læremester. Når SV sin oppslutning nå synker så lavt at de muligens kommer under sperregrensen ved neste valg fordi Fru Halvorsen ikke er flink nok til å manipulere befolkningen fører dette til at en ny runde som statsminister for Jens Stoltenberg blir alvorlig kompromitert - og derfor er det svært lite sannsynlig at Halvorsen noensinne vil få høre "You have done well my apprentice" fra Stoltenberg, eller bli oppgradert fra lærling til mester. (Innen Sith tradisjonen skal dette egentlig skje gjennom at eleven dreper mesteren, men unntak kan sikkert gjøres for ekstra flinke elever, muligens har ikke Halvorsen en gang prestert nok til å få sin egen lyssabel. Hun har ikke klart å gi videreførelsen av status-quo en hinne av venstreradikal glassur, slik som egentlig var meningen)

Å avslutte bloggen nå virker som en god ide, for jeg har en følelse av at jeg begynner å skjære ut i veldig mye vås og tøv - og dette var egentlig ment som en høykvalitets blogg. Men aller først skal jeg si litt mer om det temaet som jeg var innepå før jeg skeiet over i Sith og Starwars. Altså: Fascismen er verken høyreekstrem (verken i økonomisk eller rasistisk forstand) og ei heller venstreekstrem i verken anarkistisk anti-stat og anti-autoritets ekstremisme, eller venstreekstrem i sin kommunistiske total stat, total underkastelse og total sentraliseringsform. Fascismen befinner seg heller ikke i det politisk-akrobatiske sentrum, ettersom det finnes et sett med svært fastlåste mål og ambisjoner som skal forfølges. Fascisme er egentlig en ganske firkantet doktrine, og den er på ingen måte sammenlignbar med den berømte løken uten kjerne - slik venstresiden av og til forsøker å late som. Derfor er det også logisk at fascismen som doktrine sparker i alle retninger.

Det finnes ingen naturlig kobling fascismen vulgær-nasjonalistiske kloakkorganisasjoner som Vigrid og NP, det finnes heller ingen kobling mellom fascismen og det tradisjonelle akrobatiske sentrum, ei heller en kobling mellom fascisme og kommunisme. Fascismens nærmeste ideologiske slektninger er anarko-syndikalismen på venstresiden, og konservativismen på høyresiden, men de konservative og fascister kan kun samarbeide dersom de konservative ikke glir for langt ut til høyre slike republikanerne har gjort i USA, og fascister og den syndikalistisk innspirerte delen av anarkismen kan kun samarbeide dersom anarko-syndikalistene (en nesten ikke-eksisterende politisk doktrine i nord-Europa og USA) aksepterer fascismens tese om at et minimum av stat alltid vil være nødvendig, og at lokaldemokratisk eksperimentering i form av selvstyrende byer og lokalkorporatisme (Fristaten Fiume, Salo) kun er en mulighet etter en lengre periode der den nasjonale korporatismen blir etablert.

Jaja. Og slik er det. Kampen for en folkelig og politisk oppvåkning i Norge fortsetter, men denne bloggen avsluttes - skjønt helt avsluttes den ikke, for det som er skrevet her vil bli stående til nettet bryter sammen, eller blogger.com stenger den (hvilket jeg tror vil innebære at det må gå et år eller to uten noen klikk)

Absolutt helt til slutt vil jeg oppsummere noen av stikkordene for hva det står skrevet om i denne bloggen, slik at de som kun tittet innom kan vite hva de kan lære mer om gjennom å ta en titt på de resterende 80 innleggene som kommer bak dette:

Korporatisme, Mussolini, Kristin Halvorsen, Den rødgrønne regjeringen, anti-parlamentarisme, New Public Management, Putin, Vold, Starwars, islam, Robert Michels, skattestreik, Kloakkorganisasjonene Vigrid og NP, Sqadrismo, Struktur, Fascisme & Festivaler, Revolusjon, Den franske revolusjon, borgerlighet, Pinochet, Oswald Mosley, Chiang Kai Check og Kuomintang, totalitarisme, kongefamilien, skatt, stil og kultur i politisk sammenheng, nasjonalbolsjevikene, dyremishandling, SALO, frykten for det overnasjonale, FRP koden, Futurisme, homofili, utdanning, Historieforfalskern Bernt Hagtvedt, det fascistiske mennesket.

Her er nettsiden til avisen som jeg nå skal lage:

http://ave-newsletter.blogspot.com/

Skattestreik!

Staten er sosialismens hovedvåpen. Gjennom staten kan sosialistene opparbeide seg stort nok kunnskapsmonopol til å indoktrinere og lyve til befolkningen, og deretter kan de bruke den kontrollen de har oppnådd over befolkningen gjennom kunnskapsmonopolet til å få flere stemmer og nok makt i parlamentene til å utvide staten ennå mer. For at denne planen skal fungere må befolkningen inndoktrineres så godt at de ikke mister troen på veksten i offentlig sektor selv når den fører til forfall og elendighet i praksis.

Mens dette synker inn skal jeg ta et annet eksempel, på en annen type statsmakt som også er svært statsavhengig, og som er omtrent like dyrt i drift, nemlig det "opplyste" eneveldet. Ludvig den 16 brukte store summer på klær og luksus til seg selv, og på diverse byggeprosjekter, og et par kriger. Hvor skulle han hente pengene fra? Når statskassen var tom ble det lagt planer om å plyndre borgerskapet, men disse gjorde motstand og dette var en av de viktigste grunnene til at det ble revolusjon i Frankrike.

Så over til Italia i 1920-årene. I Italia hadde byene og lokalsamfunnene stort selvstyre på 1920-tallet. I de stedene hvor sosialistene vant lokalvalg forsøkte de så naturligvis å øke statens omfang gjennom å plyndre de lokale butikkeierne og andre med penger. Som respons på dette igangsatte fascistmilitsen skattestreiker, der de slo ringt rundt disse individene og beskyttet dem mot de lokale myndighetene når disse kom for å plyndre.

For hva er sosialismen og føydalismen uten staten, og uten muligheten til å kunne snylte på de produktive delene av befolkningen? Absolutt INGENTING. Dersom ikke folk med penger er villige til å gi disse fra seg til sosialistiske og føydale krefter kan ikke disse pengene etterpå bli brukt som et våpen mot dem. De fjonge og høyt utdannede såkaldte "intellektuelle" middelklassemenneskene som sitter på universiteter og høyskoler der de prater høyt om de fattiges behov for mer stat, mer sentralisering, og mer makt til dem selv vill være fullstendig hjelpesløse i en situasjon der det ikke kommer en jevn og økende strøm av klingende mynt inn i statskassen. Det forræderiet mot sivilisasjonen og inteligent liv som sosialismen representerer kan dermed ikke bli gjennomført i praksis dersom svindelens første offere ikke gjør aktivt motstand mot plyndringen av dem selv.

I Italia på 1920-tallet måtte pengene beskyttet fysisk, men i dag er det mulig å flytte dem ut av Kristin Halvorsen og den rødgrønne regjeringens klør på andre måter. Hvilken bank pengene står i, hva slags bankkonto, hvilket land, når de taes ut, hvor mye av gangen og hva de brukes til har veldig mye å si. Muligens burde det i større utstrekning enn i dag holdes kurs og opplæring i hvordan man skal snyte på skatten, slik at man unngår å styrke sosialismen og ufornuften. En slik aktivitet vil være revolusjonær på alle måter. Like revolusjonær som borgerskapets opprør mot solkongen i 1789, like revolusjonær som den fascistiske revolusjon i 1922.

Aaaaaargh!

BØ!!

Jeg har i lengre tid irritert med over de vulgær-nasjonalistiske og rasistiske grupperingene Vigrid og Norgespatriotene. Grunnene er selvfølgelig mange:

1) Dårlig smak
2) Latterlige meninger
3) Dobbeltmoral
4) Ekle og umoralske handlinger (Barneporno-saken mot lederen i NP, mishandling av trær, spredning av kvalmende flyere, vold mot innvandrere og andre)
5) De misbruker, korrumperer og fordummer det anti-sosialistiske drivet og engasjementet som finnes hos mange.
6) De forbindes i tide og utide med fascisme. En politisk filosofi som de ikke skjønner, aldri har satt seg inn i, og ikke vil klare å leve opp til om de skulle prøve.

For å nevne noen. I tillegg misliker jeg det nazistiske og rasistiske synet på nasjonalisme. For rasister er nasjonalisme enkelt ettersom de nasjonale flaggene og symbolene også er symboler for rasen, og dermed har det ingenting å si hva symbolene egentlig står for. Dette er falsk nasjonalisme. Ekte nasjonalisme er nasjonalisme er en situasjon der symbolene har en identitet, og symboliserer verdier som brukerne av effektene er enige om. Jeg som fascist har fks et ambivalent forhold til det norske flagget, grunnen er at jeg ikke vet om jeg egentlig liker de verdiene som det knyttes til.

I tillegg skal det sies at disse gruppene vekker mobber-instinktet i meg, hvilket jeg nå muligens burde jobbe hardere for å kontrollere, og dermed la være å skrive dette innlegget. Som en fan av Platon så mener jeg egentlig at deltagelse i politikken, og synsing om ditt og datt ikke bør være åpent for alle. Jeg mener at i et optimalt samfunn vil det eksistere et hierarki der alle kommer opp så langt deres evner strekker til, og at dette systemet er såpass rettferdig at ingen vil sette spørsmålstegn ved sin plassering. Lederne for staten i et slikt system - men også i dagens system må jeg ærlig innrømme - sitter der fordi de er smarte, arbeidsomme og dyktige, med unntak av muligens Kristin Halvorsen (blærg) som jeg hater intenst. Uansett har ikke den vulgære og frekke Øyvind Heian (og heller ikke jeg for den saks skyld) noen rett til å henge opp plakater der jeg anklager både den ene og den andre for voldtekt, medvirkning til mord osv osv. Jeg har heller ingen rett til å drasse inn diverse artister og ta de til inntekt for mine egne synspunkter kun fordi de har spilt en nasjonalromantisk låt på fele for fire år siden i en grand-prix finale. (Og forøvrig så er det nesten bare homser som engasjerer seg i grand prix blandt dem under 70.)

Faen heller Heian - hvor teit er det mulig å bli? Er det langt over streken at jeg mobber deg og hevder at du ikke burde ha ytringsfrihet, eller er det kun muslimer og negere man kan si den slags om? Og viser jeg muligens med dette innlegget forakt for svakhet, slik nynorsk wikipedia hevder at fascisme handler om? Det får så være.

Æsj Æsj Æsj. (#¤%=+!!!)

Jo, og en ting til: En siste grunn til at jeg forakter og hater Vigrid og Norgespatriotene kan være at jeg er noe skuffet. En tid tilbake så jeg for meg at anti-innvandring (og spesielt anti-islam) kunne bli en politisk mobiliserende kraft som kunne starte en intellektuell og folkelig politisk engasjering som ville ende opp med en total forkastning av de kvasi-sosialistiske ideene til partiet som SV, Rødt og andre samtidig som det ville blomstre opp en interesse for de kule elementene innen den "høyreekstreme" grenen av politikken. Altså at folk ville begynne å intressere seg for Sorel, Gentile, korporatisme, syndikalisme, Platon, Mosley, Pareto, Nietzche osv osv - Jeg så med andre ord for meg at det skulle forekomme en intelektuelle renessanse på mine premisser (Ja, det er muligens teit). Istedenfor dette har vi altså fått kloakkorganisasjonen NP i tillegg til kloakkorganisasjonen Vigrid, organisasjoner som indirekte jobber for å latterliggjøre mine idealer Jeg innser nå at dette er slik det må være, og at anti-innvandring ikke kan være samlende faktor for noe som helst bortsett fra de dummeste og svakeste elementene i samfunnet. Dette er da også en av flere årsaker til at jeg har gått delvis bort fra mindre tidligere svært innvandringsfientlige synspunkter. Jeg kan forsøke å korte ned mine tanker og følelser omkring dette temaet til en kort setning:

Hva skal vi men den ariske rase når NorgesPatriotene?

Svar på tiltale

Sigurd Lydersen hevder i svar til mitt innlegg "fascisme og festivaler" (som jeg også postet på politiskforum) at jeg er en historierevisjonist på lik linje med Bernt Hagtved (som løy om NS, korporatisme og lønnsforhandlinger høsten 2007, og lyktes i å føre norges befolkning bak lyset ved hjelp av Frp, som ikke avslørte selve løgnen selv om den rammet dem selv.) Tore Tvedt og andre tvilsomme elementer i det norske samfunn. Altså at påstanden om at alle former for opprør innebærer anti-sosialistiske elementer er historisk ukorrekt.

Tankespinnet rundt dette er i noen grad innspirert av Ayn Rand (som jeg har blandede følelser for. Ayn Rand som filosof og tenker er ekstremt overfladisk, og har en del logiske brister - nesten som sosialismen og kollektivismen som hun latterliggjør, men på tross av dette beskriver hun mange aspekter ved sosialistisk praksis og "tenkning" på en god måte), kombinert med den observasjon at INGEN av de rene sosialistiske revolusjonene som verden har sett har tilført statsvitenskapelige nyvinninger som har vart over tid. Altså: Det borgerlige opprøret mot kongen og føydalstyret i Frankrike i 1789 (som på ingen måter var sosialistiske. Borgerskapet var rasende, og styrtet kongen for å gjøre det enklere for seg selv og sine forretninger) førte til etableringen av parlamentarisme, og menneskerettigheter. Ting som ble skrevet inn i blandt annet den amerikanske grunnloven noe senere. Den fascistiske revolusjon gav oss korporatisme, som i noe utvannet form har blitt introdusert over nesten hele verden i perioden rundt og etter andre verdenskrig, og militærkuppet i Chile 1973 førte til utviklingen av New Public Management - et system for effektivisering og oppsyn med staten - som så har blitt spredd over hele verden utover 1980 og 1990-tallet.


Hvilke spor etter Lenin, Stalin og Mao ser vi så i dagens samfunn? Null og nix. Noe av grunnen er at dette ikke var reele revolusjoner, da de i alt for stor grad stresser lojalitet til staten og lederen. Slik jeg ser det er ikke sosialisme reelt, da det i alt for liten grad innebærer tenkning. Sosialisme som politisk fenomen handler om å utale positivt ladede ord i rett rekkefølge, og så følge de opp med en økning i offentlig sektor for at befolkningen skal assossiere det ene med det andre. Det ligger ingen reel tenkning bak - sosialisme er til syvende og sist kun basert på flokkmentalitet, innstinkt og følerier. På denne bakgrunnen anser jeg det som en selvfølge at Kristin Halvorsen, Torstein Dahle og andre ledende norske sosialister på ingen måte hadde følt seg hjemme i rekkene til lederne for den franske revolusjon i 1789. Dette var nemlig ekte revolusjonære. Sinna og ambisiøse individualister med store planer, på alle måter det omvendte av den svaklige "vi må ta vare på de svakeste i samfunnet og løfte i flokk" guggen som norsk sosialisme representerer. Tvert imot tror jeg at Dahle og Halvorsen hadde backet opp solkongen, da de for det første ville ha lyst til å være på den sikre siden ettersom kongen gjorde krav på å være indirekte valgt av gud, og for det andre ville de synes at individualismen, aggressjonen og ambisjonene til det borgerlige parlamentet ble for mye. Man må ikke glemme at dette var folk som var villige til å drepe for å holde på makten, lederen for komiteen for samfunn og sikkerhet, Maximilien Robespierre beordret over 1500 politisk motiverte henrettelser i tidsrommet 1793-1794.

Så istedenfor å gå med bøyde hoder inn i fremtiden, og akkseptere dumhet, stagnasjon, fattigdom, sløvsinn, depresjonen og sosialisme bør vi løfte hodet og se fremover.

NED MED SOSIALISMEN!

Philippe Lamour

I Boka "avante-garde fascism" blir man blant andre kjent med den franske intellektuelle fascisten Philippe Lamour. Lamour var en fransk jurist som også var opptatt av politikk, og da spesielt Lenins Sovjet-kommunisme og Mussolini sin fascisme. Lamour var en fan av begge retninger, men framhev at Mussolini var Lenin overlegen da hans politikk gjorde det mulig å bruke det beste fra alle samfunnsklassene produktivt, framfor å framheve en enkelt gruppe på bekostning av de andre. Dette har ikke kun å gjøre med borgerskapets, overklassens, storbønder eller whatnot sine klasseinteresser, men også med å gjøre at arbeiderklassen faktisk er i mindretall dersom man i dette begrepet kun legger det bybaserte proletariatet, slik Lenin og kommunister flest gjør. Her tenkte blant annet maoistene annerledes, da disse ønsket å forene småbøndene, industriproletariatet og deler av det lavere borgerskapet med hverandre i en slags autoritær nasjonalisme med Mao på toppen. Disse klassene skulle så gjennom partiets ledelse aktiveres (blant annet gjennom mystiske sær-kinesiske aktiviter som fks kritikk-selvkritikk) og på den måten fjerne overklassen gjennom kontinuerlig revolusjon, for så å ta skrittet over i kommunismen. Maoismen låner en del av sitt intellektuelle tankegods fra fascismen, men er samtidig fascismen underlegen fordi den hopper bukk over den fascistiske økonomistyringen, og dermed går i den samme plan-økonomiske og statsstyrte sentraliseringsfellen som alle andre kommunistiske land har gått i.

Så fascismen er fortsatt kongen på haugen. Ikke kun fordi det fungerer, men også fordi den har vært en inspirasjonskilde som har lånt av sin intellektuelle tyngde til andre retninger, slik som fks maoisme og sosialdemokrati.

De borgerlige idealer

Den gangen parlamentarismen ble innført ble den først innført kun for menn med fast eiendom. Tanken bak dette var at kun selvstendige næringsdrivende som var sine egne herrer, og som hadde frihet til å kunne stenge butikken på en hvilken som helst dag dersom de ville gjøre noe annet hadde det nødvendige overskudd, og den nødvendige kunnskapen og dannelsen for å kunne inneha et så stort ansvar som stemmerett. Videre mente disse dannede selvstendige næringsdrivende menn med flosshatt at alle på sikt ville bli som dem da det kapitalistiske system ville gi alle overskudd til å kjøpe sin egen eiendom og bli sin egen næringsdrivende. Altså skulle det på sikt utvikles en form for kapitalisme uten arbeiderklasse.

På midten av 1800-tallet begynte det å bre seg en mistanke om at dette ikke kom til å skje, istedenfor at det ble flere selvstendig næringsdrivende borgere ble enmannsforetakene satt under press fra de voksende konsernene, og på toppen av disse satt det borgere som plutselig ble mye rikere enn resten av borgerskapet. Dette likte borgerskapet veldig dårlig, for det brøt med den likhetstanken som småskala-kapitalismen hadde ført med seg. Som resultat av at drømmen om kapitalisme uten arbeiderklasse brast ble det umulig å forsvare et system der kun eiendomsinnehavere hadde stemmerett, og derfor fikk først alle menn stemmerett, og deretter alle damer på begynnelsen av det forrige århundret.

Den nye situasjonen førte ikke til at de forhatte storkonsernene (som både arbeiderklassen og det tradisjonelle borgerskapet mislikte) forsvant, og istedenfor fikk man like digre paraplyfagforeninger som LO og NHO - hvilket både er og var en uting. Drømmen om småskalakapitalisme var derimot ikke fullstendig knust, men de som ønsket dette begynte å se etter ikke-parlamentariske løsninger for å innføre det, og noen av disse ble fascister. Fascismen virket forlokkende på disse da den både ønsket å avskaffe de store paraply-fagforeningene til fordel for enkeltstående nisjefagforeninger/syndikater som passet bedre inn i det korporative system, og i tillegg ble drømmen om småskalakapitalisme introdusert inn i fascismen, da det på alle måter passet godt sammen med korporatisme, og andre deler av den fascistiske ideologi.

Etter andre verdenskrig var fascismen tilgriset av den vulgær-nasjonalistiske nazismen og Mussolinis samarbeid med denne, så mesteparten av småborgerskapet mistet troen på fascismen som løsning, men ideen om småskalakapitalisme lever videre blandt annet gjennom stor skepsis til internasjonale kjeder som McDonalds og Walmart på venstresiden. Venstresiden kan dog ikke hevde at de vil innføre småskalakapitalisme da de i teorien skal være for å avskaffe kapitalismen fullstendig til fordel for den massive og totale staten som styrer over samtlige produksjonsmidler. Hvorvidt Mussolini eller Salazar (Franco regner jeg ikke som en ordentlig fascist da han aldri innførte korporatisme) gjorde noe for å utbre og styrke småskalakapitalisme vet jeg ikke, men det hadde vært intressant å finne ut.

PS: Grunnen til at det er et bilde av Habermas sin bok "Borgerlig offentlighet" forrerst er fordi informasjonen om borgerskapets syn på småskalakapitalisme er hentet derfra, og fordi jeg vil at det skal være med et bilde per artikel.

The festival state

Fascisme er en livsbejaende ideologi og doktrine. Slik jeg ser det representerer sosialismen dødsdriften i mennesket, og dens målsetning er passivitet, apati og middelmådighet, kombinert med absolutt lojalitet til offentlige byråkrater og staten. I motsetning til sosialismens gråhet er ting som ambisjon, energi, framdrift, opprørskhet, selvstendighet osv osv. Sosialismen vil naturligvis forsøke å ødelegge slike egenskaper i mennesket på et tidlig tidspunkt, og de bruker skolevesenet som et verktøy for å oppnå dette. Sosialistene ønsker at skoledagene skal vare lenge, men være læringsmessig inneffektive - meningen er at man på et tidlig tidspunkt i livet skal lære seg å akseptere meningsløhet, og sett fra et sosialistisk synspunkt er det viktig at ingen skal unnslippe denne meningsløsheten. Derfor må det private intiativ knuses innen utdanningssektoren. De kristen-konservative, med folk som Bondevik og Høybråten i spissen er litt mer tolerante her - de mener at skoler utenfor statens direkte kontroll kan aksepteres, men kun så lenge de er drevet av kristne sekter.

Over alt hvor det finnes ambisjoner, kamp mot undertrykkelse, viljestyrke og selvstendighet finnes det dermed også en form for anti-sosialisme. Denne anti-sosialismen trenger ikke å være fascistisk - mer primitive former for opprør kan være høyrepopulisme av typen Frp, nynazisme, anarkisme, politisk islam, og mye annet - men det er gjennom fascismen at den anti-sosialistiske kraften foredles til sin ypperste form, og det er nettopp på grunn av fascismens politisk og revolusjonære sprengkraft i kampen mot sosialisme og føydalisme at det har blitt et ord som gir samme assosiasjoner som satanisme. (og satanisme kan forøvrig også sees på som en mer primitiv form for opprør)

I middelalderen var sosialismen representert gjennom de religiøse retningene som forkastet det jordiske liv til fordel for en ny og bedre tilværelse etter døden, og samtidig som de spredte ideen om denne tilværelsen forkynte de underkastelse og lojalitet til paven, føydalherren og kongen. Denne sosialismen ble forkastet av borgerskapet på slutten av 1600-tallet og fremover, og denne revolusjonære bevegelsen var på alle måter anti-sosialistisk, da flytende begreper som "godhet" "gudfryktighet" "lojalitet" og lignende ble oppløst til fordel for konkrete begreper som profitt, merverdi og handel. Innebygget i den borgerlige opprørskheten lå (og ligger) det også en god del aggressjon, da borgerlig kapitalisme anser konkurransen mellom inndividene som positiv. Dette verdenssynet er forkastelig fra både en religiøs, nasjonalistisk og sosialistisk synsvinkel, og derfor forsøker de hver for seg, eller i samarbeid å avskaffe det.

Hva har så dette å gjøre med festivaler? Jo. Fascismen er elsker liv, og annerkjenner samtidig konkurranse. Disse to tingene henger sammen, og de henger igjen sammen med at fascismen elsker festivaler. Under Mussolini ble det i Italia feiret over en lav sko på partiet og statens regning. Fascistpartiet støttet de tradisjonelle festivalene som var før fascismen, og etablerte samtidig nye festivaler til ære for viktige fascister og historiske hendelser. Befolkningen er fornøyde fordi det blie mye god mat og drikke, partiet blir fornøyde fordi folk blir fornøyde med dem, næringslivet digget det fordi det kommer folk utenfra byen der festivalen ble holdt for å være med, og kanskje droppet det også innom et par turister som la igjen litt penger.

Hele tanken på offentlig fest og feiring av denne typen er til de grader anti-sosialistisk, da sosialismens mål er at alle skal "Yte etter evne og mota etter behov" hvilket i praksis betyr at alle skal leve på eksistensminimum og fylle ut massevis av skjemaer, stå i køer osv osv for at staten skal bedømme hvor mye de er verdt, og hvor mye de kan yte. Festivaler handler derimot om liv og overskudd - det er gratis vin til alle, og ingen trenger å fylle ut noe skjema eller bevise noe spesielt behov. Derfor blir det igjen en sammenheng mellom utbredelsen av festivaler, og forfølgelse av fest-bremser som vil ødelegge det gode liv. De radikale muslimene som vil sprenge seg selv i luften for å oppnå et liv i paradis, samt sosialistene som ivrer etter å støtte opp om disse handlingene gjennom å kalle det "anti-imperialisme", "motstandskamp" og andre absurditeter bør derfor kastes ut av landet etter en fascistisk revolusjon.

I alt for lang tid nå har arbeiderpartiet, SV, KrF og andre søppelpartier lyktes i å bremse avføydaliseringen av Norge gjennom å slå ring rundt elementer som kongefamilien, statskirken, bondesubsidier (hvorfor i helvete skal vi støtte småbønders rett til å ta opp plass som ulv, bjørn, skog og elg kan bruke bedre når de ikke en gang klarer å gå i overskudd?) og annet dilldall. Sett fra et radikal-fascistisk ståsted kan disse partiene sitt maktmonopol muligens ikke knekkes gjennom valg alene. Væpna revolusjon kan bli en nødvendighet for å sikre fremskrittet.

Sjekk også ut denne linken:
http://www.soc.cornell.edu/faculty/berezin/FestivalDisctatorship-new21.pdf

Politikk & struktur

Fascismen er en politisk retning med geografisk forankring. Dens forløpere er anarkosyndikalismen og senere nasjonal-syndikalisme, og disse politiske retningene var populære i middelhavslandene, men nesten fullstendig fraværende i Nord-Europa. sydeuropeisk sosialisme og radikalisme kjennetegnes ved en dyp skepsis til nasjonalisme og offentlig sektor, altså tar den på viktige saker det totalt omvendte standpunktet av nordeuropeisk sosialisme. De som dermed i størst grad aksepterer offentlig sektor i Sør europeiske land blir dermed de konservative.I Norge - som intellektuelt sett er et ganske primitivt land - eksisterer det ingen reel tenkning omkring samfunnsorganisering, sentralisering vs desentralisering osv osv. Derfor er heller ikke strukturdebatter mulig, og fordi strukturdebatter ikke kan eksistere i vårt politiske klima kretser alle politiske debatter omkring hvem som skal få hva. "Mer til sykehus", "Nei,nei mer til politi", "Jeg ville nå satse på psykiatri først", ”men hva med meg da?” osv osv.

Dette er helt klart en viktig del av politikken, men det er minst like viktig å spørre seg selv hvem som skal bestemme hva. Syndikalismen, korporatismen og mange andre elementer som senere ble en del av den fascistiske bevegelse var og er retninger som presenterer store og helhetlige planer for akkurat denne delen av politikken. Innen syd-europeisk tenkning er ikke en doktrine eller politisk retning uten en omfattende og logisk plan for dette - men i nordeuropeiske land var dette også på 1920 og 1930 tallet fraværende. En svært viktig forskjell på den tyske nasjonalsosialismen og den italienske fascismen var at mens sistnevnte presenterte et helhetlig beslutningsmessig system som var annerledes enn det parlamentariske hadde nasjonalsosialismen kun slagord av typen "mer til ditt" "mer til datt" "arbeid til alle" osv osv. Fordi tyskerne (den gangen, og fortsatt i dag) aldri tenkte struktur var de også villige til å akseptere fører-prinsippet, et statsvitenskapelig prinsipp som er såpass dumt at en italiener aldri hadde stemt på NSDAP dersom det var et italiensk parti – Hitler hadde blitt ansett som en vits i det politiske liv. At korporatisme ble utsatt, utsatt igjen, og utsatt ennå litt til slik at Mussolini i praksis var eneveldig fram til midten av 1930-tallet er også en del av historien - men dette er ikke en del av ideologien.

Den politiske tradisjonen for å ignorere struktur er også gjeldene i Nord-Europa i dag. Fordi ingen bryr seg, og ingen har kunnskaper innen noen av områdets felter er det blant annet mulig for historie-revisjonisten Bernt Hagtvedt å lyve om NS sitt forhold til sentraliserte lønnsforhandlinger (som de var for) og det er mulig for amerikanske sosialister å lyve om korporatisme, og si at det er noe som hører sammen med liberalisme (Søk ”war corporatism” på youtube, et grelt eksempel på propaganda som bare er virkningsfullt hos en befolkning som ikke skjønner struktur. Det blir som å lyve om romfart for en befolkning som ikke vet at jorden er rund, man kan si hva som helst og bli trodd) Disse tingene er faktisk ekstremt viktige, fordi de utgjør grunnmuren i politikken. Det området av strukturdebatten som jeg er opptatt av er korporatisme – da dette er relevant for utviklingen av sosialdemokrati og fascisme, men andre strukturelle debatter kan være ting som hvor stort selvstyre kommunene skal ha, hvordan lokaldemokrati skal organiseres, hvor mange seter det skal være på stortinget osv osv.

Det jeg forsøker å si med dette innlegget er at den Sydeuropeiske politiske kulturen, og politiske tradisjonen er fullstendig overlegen den nordeuropeiske og amerikanske (i teori, men muligens ikke i praksis) og at dette gjelder både på høyre og venstresiden av den politiske skalaen. De italienske fascistene er også i dag veldig mye mer ressurssterke enn de amerikanske og nordeuropeiske nynazistene, som med sine sørstatsflagg og usammenhengende og sinnsforvirrede holdninger ikke en gang er i stand til å oppnå noe i et politisk system fullstendig blottet for inteligens – slik som det norske. De som studerer fascismen blir godt kjent med både høyre og venstretenkning i middelhavslandene (ettersom fascismen inneholder elementer fra begge) og derfor blir de rustet til å debattere på et mye høyere intellektuelt nivå enn det som anses for passende i den anti-intellektuelle norske tradisjonen. Nå kan det godt hende at man vil oppnå det samme dersom man fks studerer russisk kommunisme før Stalin, og at evnen til politisk tenkning ikke kun er et middelhavsfenomen, men tvert imot noe som oppstår og forsvinner igjen på forskjellige steder i forskjellige perioder - men i Norge i dag er det i hvert fall totalt fraværende, og en medvirkende årsak (eller er det et symptom?) tror jeg er at alt som noen ikke liker blir kaldt ”fascisme”, og at dette overforbruket av et ord gjør tenkning vanskelig.

De siste tre dagene har jeg fulgt med på Si-D spaltene i aftenposten (en side der ungdom mellom 16 og 18 år skriver) og denne spalten er ganske dekkende for situasjonen. Først kommer en ”commieboy” som skriver et dikt der han forveksler nazismen med fascismen og gir fascismen skylda for jødeutryddelsene samtidig som han hevder at USA er en fascistisk stat. Dagen etterpå kommer et lite protest-skriv der motdebattanten hevder at Sovjetunionen var fascistisk fordi de ikke likte USA. Altså har fascismen på to dager blitt dyttet rundt på tre forskjellige land som aldri har vært fascistiske: USA, Tyskland, Sovjetunionen. En slik ensretting og enfoldiggjøring der alle til slutt er ”fascister” er en av mange prosesser som umuliggjør strukturtenkning. I en slik fordummingsprosess ender befolkningen opp med to valg: Kristin Halvorsens ”mer til alle” retorikk (I et samfunn der evnen til å tenke struktur er fjernet blir statslederen en allmektig og urørlig gud som kan helle ting ut av godteposen.) eller Siv Jensen og Frp sine vilkårlige spark og slag mot upopulære grupper, og minst like vilkårlige omfavnelse av andre grupper.

Revolusjonen vs parlamentarisme

Vi fascister må huske på at ondsinnede politikere i SV og Krf og de andre parlamentariske partiene vil være svært raske til å forsøke å slenge seg på den fascistiske bølgen dersom fascisme blir populært. Jeg har ingen problemer med å se for meg Kristin Halvorsen eller Dagfinn Høybråten argumentere for fascisme, da de vil selvfølgelig gjøre hva som helst for å tilpasse seg skiftende stemmninger i befolkningen. Men samtidig må det fascistiske partiet passe seg for dem da de gjennom sine aktiviteter vil ønske å vanne ut og uskadeliggjøre fascismen. Politikernes evne til rask forandring tydeliggjør også behovet for en regjering som oppdrar folket, framfor at folket oppdrar regjeringen. Hva om det fks var kommunisme som var pop framfor fascisme? Hadde de svingt seg med da også?

Fordi fascismen er revolusjonær og anti-parlamentarisk er det viktig at ikke fascistpartiets politikere blir korrumpert av det parlamentariske system. Uten et parti kan det ikke gjennomføres noen revolusjon, og uten en revolusjon kan det ikke etableres en ettpartistat med fagforeningsstøtte i form av korporatisme eller (nasjonal)syndikalisme. Partiets aktiviteter i stortinget og i andre kriminelle og halvkriminelle arenaer er viktig av taktiske årsaker, men samtidig er dette et tveegget sverd.

Så det fascistiske partiet kan godt være en del av parlamentarismen, kanskje til og med ha sin egen korrupsjons og smørekasse, og plassere de sleipeste og dyktigste av sine medlemmer på tinget - men så fort revolusjonen er gjennomført, eller partiet har nok stemmer til å kaste demokratiet på historiens søppeldynge bør også de av medlemmene som har blitt korrumpert gjennom deltagelse i parlamentarismen rykkes ned i stillinger der de ikke har politisk makt, slik at de på den måten ikke bidrar til å spre parlamentarismens korrumperte ukultur inn i fascismen og det fascistiske partiet.

Litt av hvert.

Holder nå på å lese boka "En bok om nynazister" av Katrine Fangen, og har så langt lært mye nytt, fks om skin-head kulturen som er mye mer enn en klesstil knyttet opp til nynazisme, slik jeg hittil har trodd. Boka tar for seg miljøet slik det så ut på midten av 1990-tallet, og er dermed utdatert i forhold til grupperinger som har blitt viktige senere slik som fks Vigrid og Norgespatriotene. Ved siden å forklare en del aspekter ved både nynazistisk kultur, gruppementalitet, skinhead-kultur i og utenfor de nynazistiske miljøene osv osv kommer Fangen også inn på de rent politiske aspektene, forskjeller og likheter med klassisk nasjonalsosialisme og den nye nazismen.

Fascistisk tankegods og ideologi er totalt fraværende hos nynazistene (I ennå større grad enn hos tradisjonell tysk nasjonalsosialisme, og ikke minst det norske NS som forsøkte å være en hybrid mellom nasjonalsosialismen og fascismen) men til gjengjeld har de tatt opp i seg enkelte elementer fra amerikanske sørstats-rasisme, som er en annen form for rasisme, og på mange måter er ett annet tankesett enn nazismen. Ett unntak fra regelen er et intervju der en fra miljøet sier noe om yrkesstyre framfor parlamentarisme (korporatisme), og at børsen bør oppløses slik at man ikke kan tjene penger på penger, men kun på å bytte varer mot dem. (Venstreradikal fascisme)

Som fascist ser jeg på nynazistene som politiske motstandere, på lik linje med kommunister og hasjrøykende såkaldt "antiautoritære" anarkister. Selv dersom det hadde forekommet en reel interesse for fascistisk ideologi og tankegods innenfor de nynazistiske miljøene ville jeg like fullt ha sett på dem som politiske motstandere da den fascistiske doktrinen må holdes ren, og til syvende og sist ikke passer sammen med nazismen. Korporatisme passer ikke sammen med førerprinsippet, rasisme passer ikke sammen med nasjonalisme da lojalitet mot rasen er noe annet enn lojalitet mot nasjonen osv osv. En greie med både nynazistene og motstanderne deres Blitzerne er at begge grupperinger er veldig praktisk annlagt. Vi fascister er derimot ikke praktisk anlagt i det hele tatt på det nåværende tidspunkt. Det er for få av oss til at det blir mulig å etablere lokale grupperinger, og derfor skjer fascistisk politisk aktvisme i stor grad på forum, facebook-grupper og lignende, der ting debateres og debateres...... og debateres litte grann til - noe som blandt annet var grunnen til at det amerikanske fascist"partiet" (egentlig kun en nettside) la ned nå nylig. Lederne mente at internett ikke hadde gitt de positive effektene som de ville oppnå, men mer ble en skravleklubb.

(http://www.americanfascistparty.com/)

Fordelen med den nåværende situasjonen er at det forekommer en form for rekrutering til selve ideologien (om ikke til lokale eller nasjonale fascistpartier, som ikke finnes) og at en del fascister blir veldig godt ideologisk skolerte, og at det også finnes mange akademikere blandt fascistene - noe som er totalt fraværende hos en del andre suspekte (sett fra allmuens perspektiv) grupperinger som fks Blitz og nynazistene - eller "den nasjonale bevegelse", "Radikale nasjonalister" eller hva det nå er de føler for å kalle seg.

Sqadrismo!

Fordi fascismen er anti-sosialistisk har den også enkelte anti-autoritære trekk, i motsetning til mer sosialistiske bevegelser slik som fks SV og NSDAP - begge partier som har "sosialisme" i navnet, og som derfor i praktisk politikk støtter opp om sentralisering og lydighet.

Innebygget i den fascistiske doktrine finnes det derimot ideer om desentralisering og lokal syndikalisme side om side med motstand mot skatt, parlamentarisme osv osv. Denne opprørske og stats-fientlige holdningen førte både til opprettelsen av fristaten Fiume, og gjorde svartskjortene mer effektive under revolusjonen, da de lokale gruppene viste stor grad av autonomi, og var i stand til å både planlegge og gjennomføre aksjoner uten grønt lys fra partiapparatet.

I nyere tid bør denne organisasjonsformen videreutvikles, da det i veldig mange land ikke vil finnes noe sentralt parti å melde seg inn i, eller mota ordre fra. Gjennom å tenke selv, handle selv, og utvikle sin egen organisasjon vil man også vise at man tar kampen mot sosialismen alvorlig, da selvstendig handling og tenkning på mange måter er det motsatte av sosialisme. Ideer om lokalt selvstyre og regionalisme finnes også blandt mange fascistiske intelektuelle, foruten D`Annuncio kan jeg nevne Hubert Lagardelle og Phillipe Lamour.

Klikk her for wikipedia artikel

Fascismen blomstrer!

Et nytt fascistisk parti er under planlegging i England, vi har klart å etablere et godt og aktivt internalsjonalt fascistisk forum som holder et til tider høyt intelektuelt nivå, og det er flere og flere nordmenn som er intressert i mitt prosjekt fascisme.net. Mitt prosjekt nå er å overbevise de nordmennene som snuser på fascisme om at et fascistisk parti ikke kan være en militant gren av SV, med "Gode offentlige tjenester og mye stat for faen" som eneste kampsak. Den fascistiske revolusjon er slik jeg ser det nettopp en reaksjon på SV, og på det fordummende, undertrykkende, anti-tenkning og anti-liv budskapet som dette partiet representerer. Det fascistiske partiet kan ikke strø rundt seg med budskap som "avskaffelse av fattigdom" "likhet for alle" og "et varmere samfunn". Kvakksalveri av denne typen er SV sitt domene. Det er ønsker uten plan, og ord uten konkret mening, satt sammen og utalt for å skaffe og holde på makt. Dette ble tatt opp allerede av Sorel på begynnelsen av forrige århundre, men på tross av hans og mange andre sine anstrengelser er altså undertrykkende partier og bevegelser som SV fortsatt en del av hverdagen. I beste fall er slike bevegelser bakgrunnsstøy, i verste fall får de lov til å ødelegge, slik Chavez nå gjør i Venezuela.


Jeg trykker til slutt to sitater, skrevet av "Spenglers Apprentice", et psydonym som nylig har registrert seg på det internasjonale fascistforumet, og som skriver mye bra:

Om de intelektuelles rolle under fascismen:
I think it's inevitable that we should have intellectuals in our ranks, for our movement is an intellectual movement. Mosley called for a "Revolution by Reason" because of this. We examine the society about us and know what must be done, this is the nature of the whole movement.

Slik jeg ser det er Mosleys "revolution by reason" det totalt omvendte av SV, og spesielt SU som faktisk hevder at de er revolusjonære. SU sin revolusjon vil være en revolusjon av ufornuft, som ikke baserer seg på faktisk observasjon av omgivelsene, men på eldgamle tekster som allerede var utdatert da de ble skrevet.

Om festivaler og kulturelle tiltak under fascismen:
One thing that is central to the Fascist state is indeed the pageantry. Pageantry is not just an aesthetic appeal, either. It fulfils a very strong, spiritual need of the people to see the living monument that is their nation. Since Fascism is itself a profoundly monumentalist movement, it makes sense that it would reflect that monumentalism in action. Not only is Fascism monumentalist, but it is also very life-embracing, very uplifting. This means that pride should be celebrated, life should be celebrated, the love of the nation should be celebrated. Great festivals and gatherings and parades and pageants are the means by which the life-loving and proud Nationalism of the Fascist society finds its highest physical embodiment.

Dette vil igjen være det omvendte av SV sin anti-liv og anti-tenke doktrine. Istedenfor forfall og slaveri, perfeksjonert av Pol Pots "tilbake til år null" politikk på slutten av 1970-tallet, (og fortsatt argumentert for av så alt for mange) vil framgang og utvikling være fascismens høyeste mål.

Har en fiks ide om at jeg skal ha et bilde per artikel, men fant ingenting relevant for denne artiklen. Legger derfor til dette bildet av Pål Steigan (lederen for det nå avdøde AKP) sitt møte med Mao i 1970.

Revolusjon for faen!

Fortsatt er Norges og verdens politiske liv dominert av såkaldte "sosialister" som argumenterer for konservative og gammeldagse ting, hovedsaklig statlig dominans over individene, statlig eierskap og kontroll over produksjonsmidlene, statlig sentralisering og statlig føydalisme. På tross av at føydalisme har vært på vikende front som organiseringsform i mange hundre år, så blir det altså fortsatt argumentert for, og mange har stor tro på det. Den gangen føydalisme var på høyden ble det argumentert for med "Fordi Gud vil det, og Gud har valgt kongen" mens det nå blir argumentert for med "Fordi arbeiderklassen, og de svakeste i samfunnet tjener på det".

Istedenfor å gå tilbake til føydalstyret ser jeg for meg at vi heller bør utvikle oss fremmover. Korporatisme har vært med oss siden 1920-tallet, og bør snarest gjennetableres i sin mest fullendte form, med korporasjoner og et korporativt råd. Fra 1970-tallet og utover har nye organisasjonsformer kommet til, med navn som "New Public Management" og "Governance", dette er organisasjonsformer som muliggjør brukermedvirkning og arbeidermedvirkning i beslutningsformene innen den enkelte bedrift, samt en effektivisering og større muligheter for folkelig innblikk og kontroll med staten. Istedenfor å henge igjen i de gamle greiene bør vi bevege oss videre, det bør skje en revolusjon av nye tanker og ideer, samt vilje og evne til å utføre dem. Rabiate fascister som meg selv er her er en forløper og en avantgarde for det som kommer bak oss. Tiden for anti-tenkning, sosialisme og føydalisme over.

And now over to something completly different.....

Poster herved linken til denne marxist-leninistiske versjonen av eventyret "prinsessen som ingen kunne målbinde". Hvorfor? Fordi den var sær, og underholdende. Jeg tolker den som et opprør mot de mest humørløse, elitistiske, intelektuelle, og samtidig de desidert dummeste delene av norsk venstreside, skrevet av Sigurd Lydersen som jeg av og til krangler litt med på politiskforum.

Klikk her

Untergang

Så filmen "Untergang" om igjen i går. Så sterke filmer kan av og til være fint å se flere ganger, og nå har jeg altså først sett den på kino, og deretter på DvD. Jeg skal ikke her anmelde filmen, men komme med et par tanker rundt kulturen i bunkersen, og vanlige tolkninger omkring nazismens vesen. I Filmen er det mange sterke kvinneskikkelser. Vi har Hitlers kvinnelige sekretær som jobber der på heltid, og det samme med hennes veninne hvis arbeidsoppgaver ikke kommer særlig klart fram i filmen. Hitler ser ut til å ha et rimelig likestillt forhold til sin kjæreste Eva Braun, som på ingen måte blir hindret i utagerende festing og dansing på bordene av sin ektemann/kjæreste. Dersom Hitler fks hadde vært en sterkt konservativ kristen eller muslimsk mannsjåvinist så hadde han ha trampet sinna inn i rommet og revet henne ned fra bordet. Ganske langt uti filmen kommer en skadet offiser og en kvinnelig pilot inn i bildet, de har fløyet til Berlin, blitt beskutt, og kræsjlandet for å møte Hitler. På slutttekstene etter at filmen er ferdig kommer det fram at den kvinnelige piloten senere ble innehaver av diverse rekorder i seglflygning og seiling.

Okay..... Så hvordan kan dette kobles sammen med den stereotypiske ideen om at nazistene var iherdige motstandere av likestilling? Nazistene så helt klart verdien av dette med morskap, husmorens viktige funksjon for familien og samfunnet og alt det der - men dette er på ingen måte ett angrep på likestilling, det er heller en hyllest til en vanskelig oppgave som er naturlig for kvinner å ta på seg ettersom det er de som føder og ammer barna. Samtidig hindret de ikke kvinnelige talenter i å blomstre.

Og Ja: Nazistene drepte jøder, de drev aggresssiv angrepskrig og gjorde mye annet stygt - men for de som hyllet Hitler var han ikke en konservativ mulla, men en modernist, visjonær og revolusjonær. Problemet med nazismen var ikke at de var kvinneundertrykkende - hvilket de ikke var - men at de misbrukte den folkelige energien, idealismen og motstanden mot forfall, anti-tenkning, undertrykking og kommunisme som fantes hos det tyske folk til å lage krig og faenskap. Ledelsen i NSDAP burde ha sett seg fornøyd da de fikk tilbake sine gamle landområder som ble tatt fra dem etter første verdenskrig, men istedenfor ville de ha mer. Hitler hadde ved valgseieren i 1933 mye goodwill hos de andre statslederne i Europa - det var han og ikke alle de andre som skapte andre verdenskrig.

Jo, og en ting til: En veldig intressant scene i filmen er der hvor Hitler forsøker å gi seg selv sparken. Han sier til de som står i rommet (generaler alle sammen tror jeg) noe slikt som (tatt ut fra hukommelsen) at: "Under slike omstendigheter kan jeg ikke lede, jeg er ikke lenger føreren, gå og gjør som dere vil." Hitler tusler deprimert og lutrygget ut av rommet, hvorpå uniformsmenneskene blir stående igjen å krange. En av dem sier noe sånt noe som "Jaja, da stikker vi da, ikke noe mer her å gjøre." mens en annen sier at "Neinei, vi har lovet troskap til føreren!" og etter litt krangling kommer de fram til at føreren fortsatt er føreren (idiotisk nok), dette på tross av at han altså ikke vil føre dem mer. Hitler selv ser ut til å ha glemt denne episoden litt senere, for da er han i gang igjen med store planer for gjennerobring av oljefelter, generaler som skal komme Berlin til unsetning i en "knipetangsmanøver" og mye annet spennende. Faktum er at dersom scenen hvor Hitler sa opp seg selv var historisk korrekt så hadde det vært nok for en av generalene å følge etter Hitler bort til kontordøren hans, banke på, gå inn, si at han nok hadde rett, og at de skulle ta seg av overgivelsen og fredsavtaler og alt det der. Hitler hadde sagt at det var greit, og så kunne ett par tusen liv ha vært spart. Når dagene gikk uten at dette skjedde var det naturlig at Hitler å forsøkte å ta seg sammen, og fortsette i jobben som rikskansler og fører.

Til sammenligning ble Mussolini oppsagt allerede i 1943, da Sicilia ble angrepet av de allierte. Ledelsen i PNF hadde nok ikke helt skjønt hvor store konsekvensene av krigen kunne bli, og mange av soldatene var umotiverte, og generalene og landets øverste forsamling (det store rådet, Il grand consiglio) stilte seg tvilende til om alliansen med Hitler i det hele tatt var det riktig å gjøre. I tillegg hadde Mussolini en mer selvstendig og til tider opprørsk folkebevegelse å holde styr på enn det Hitler hadde, og slik bør det også være. Det tyske "førerprinsippet" var noe skrap.

Venstresidens åtte utviklingstrinn

1) Man har en god blanding av drømmere med radikale planer, samt noen opportunister.

2) Gjennom å ødelegge begrepene og utvanne språket hindrer opportunistene resten av flokken i aktiv og selvstendig tenkning. Uten riktig språk, ingen muligheter for tenkning.

3) Når alt har blitt redusert til tomme slagord og skjellsord mobiliserer opportunistene venstresiden for å oppnå "sosialisme". Ordet "sosialisme" er et samlebegrep for å alt det som de som mener de tilhører venstresiden ønsker å oppnå. Derfor er det også et ord uten innhold.

4) Sosialistenes ledere vil jobbe for å utvide offentlig sektors budsjetter og innflytelse over samfunnet så lenge de selv sitter på stortinget eller i regjering. Jo mere stat, jo mere makt får de. Et verktøy for å oppnå denne utvidelsen av staten er "de svakeste i samfunnet" som sosialistene hevder å jobbe på vegne av.

5) De fleste på venstresiden er ikke-voldelige, men de voldelige elementene må brukes aktivt av opportunistene, gjerne samtidig som de fordømmes offentlig.

6) I det sosialistene får overtaket blir ledernes målsetning om at alle makt skal overføres til deres, og til statens hender intensivert. Sosialismens målsetning er at frivillig bytte av varer og penger skal avskaffes til fordel for statlig og sentralisert kontroll over økonomien. Når dette er gjennomført blir det mye enklere å opprettholde kontrollen over egne innbyggere.

7) Den dysfunsksjonelle statsstyrte politikken fører til stagnasjon i produksjonen og lavere levestandard. Sosialistene forsøker å løse dette problemet gjennom å plyndre minioriteter som de kan mobilisere flertallet mot. Disse minioritetene kan være etnisk, politisk eller økonomisk definert.

8) Når det ikke lenger finnes minioriteter som kan plyndres vil styret til slutt kollapse. Sosialister i alle andre land vil dermed ta avstand fra det, da regimets kollaps også fører til at dets overgrep og massemord kommer for dagen.

Og så starter syklusen forfra - helt til sosialismen i alle dens former og sjangere er avslørt og diskreditert.

Plyndring som sosialistisk overlevelsestaktikk.

De tyske nasjonalsosialistene kombinerte radikalt sosialistisk, og ofte økonomisk uansvarlig utjevningspolitikk med militær opprustning og nasjonalisme. Nå hvor venstresiden igjen er på krigsstien med ledere som fks Kristin Halvorsen (Æsj, æsj æsj) og den militante og venstrepopulistiske statslederen Hugo Chavez kan det være fornuftig å se litt tilbake på venstresidens tidligere fiaskoer. Kanskje det er mulig å lære av historien? Teksten under er et utdrag fra månedens nummer av "illustrert vitenskap historie" sin artikel om Hitler.

I 1938 var kassen tom
Den militære opprustningen og de sosiale godene kostet staten milliarder, noe skatteinntektene ikke kunne dekke. Byråkratene i finansdepartementet begynte å fuske med tallene i håp om at fremtidige inntekter ville tette hullene. I 1935 forbød Hitler like godt å offentliggjøre statsbudsjettet. Bunnlinjen ville raskt avsløre at regimet var på randen av statsbankerott - og dermed undergrave tillitten til nazistene. Tre år senere kunne ikke engang sminkede regnskaper skjule katastrofen lenger. "I løpet av september måned er kassen tom" medelte Hitlers finansminister Scwerin von Krosigk i 1938. Løsningen ble å plyndre tyske jøder. Nærmest samtidig som nazistene raserte jødisk eiendom under "krystallnatten" den 9nde november 1938 arbeidet statens embetsmenn med å konfiskere jødenes akjser, oppsparte midler og livsforsikringer. Miliardene strømmet direkte inn i statskassen, men statens kapitalbehov var fremdeles ikke dekket. Nye inntektskilder måtte til. Hitler hadde bestemt at ingen skulle ha økonomiske fordeler av opprustningen og krigen som fulgte. De enorme fortjenestene som våpenprodusentene fikk på statens innkjøp ble derfor hentet tilbake igjen gjennom høye inntektsskatter. Enkelte virksomheter betalte 98% av overskuddet i skatt. Igjen lot det seg gjøre å skaffe milliardbeløp uten at den alminnelige tysker - ca 95% av befolkningen - led under byrden, snarere tvert imot. "Økningen av inntektsskattene gjør et godt inntrykk på arbeiderne" het det i årsberetningen til etteretningstjenesten SD fra 1938. Boligutleierne slapp heller ikke unna. Inflasjonen i 1930-32 hadde skånt fast eiendom fra verditap, nå bestemte nazistene at det var på tide at gevinsten deres kom samfunnet til gode. Og befolkningen bifalt ekstrabeskatningen av utleierne, som ble sett på som blodsugere.

Europa betalte
Da de nasjonale pengekildene var tomme begynte krigen. Den var ganske enkelt en økonomisk nødvendighet for den tyske staten som i 1939 hadde en samlet gjeld på 38 milliarder riksmark, noe som tilsvarer circa 3000 milliarder kroner i dag.


Som det kommer fram senere i teksten plyndret tyskland alle de landene de okkuperte, og fraktet så tyvegodset hjem til Tyskland der det ble fordelt blandt trengende tyskere. I tilllegg fikk familiene til soldatene støtte, og fra 1943 og utover kom jødemassakrene til som en ekstra inntektskilde. Helt til slutten av krigen hadde den jevne tysker det bedre enn den jevne Engelskmann, og dette var nesten utelukkende på grunn av plyndringer. Dersom Hitler ikke hadde gått til krig hadde han måttet betale gjelden sin, og dermed hadde Tysklands kortvarige og kunstige økonomiske boom fra 1933 til 1939 blitt avsluttet raskt og brutalt.

Situasjonen i Sovjetunionen var lignende. Her hadde de først plyndret overklassen og kulakene, deretter fikk de et økonomisk krakk som gjorde at Lenin innførte et par forsiktige markedsliberale reformer kaldt "New Economic Policy" og deretter ble statssosialismen gjenninført av Stalin, hvis industrialisering av landet i stor grad var basert på slavearbeid.

Hva kan vi så lære av dette? Lærdommen må bli at radikal statsbasert sosialisme av den typen som Lenin, Hitler, Chavez og Kristin Halvorsen står for ikke kan fungere i lengden. Dumme og uopplyste sosialister kan altid lures med på det ettersom likhet for dem er viktigere enn frihet, og fordi de er for intelektuelt late til å se forbi de fine ordene og svulstige løftene. Fascismen representerer noe annet enn dette, da dens hovedfunksjon er å aktivere befolkningen for staten, og ikke at staten skal bli aktivert for befolkningen - altså snur den opp ned på de tradisjonelle statssosialistiske dogmene. Samtidig er ikke fascister tilhengere av førerprinsippet, korporatisme og teknokrati er en måte å innvolvere befolkningen i politikken på en mer konstruktiv og ikke-populistisk måte enn parlamentarismen.

En tanke helt til slutt:
Mussolini var mer venstrevridd enn det Franco var i Spania, og Salazar var i Portugal. De konservative falanquistene (en høyrevridd og veldig katolsk orientert form for fascisme) hadde et avventende forhold til Hitler, og holdt seg nøytrale gjennom andre verdenskrig. Kan det hende at det er en sammenheng mellom aggressiv utenrikspolitikk og sosialisme? I motsetning til venstresiden mener jeg selv at overnasjonalitet og handelsavtaler og slikt kan være positivt. Hierarki og ettpartistat er jo nettopp en måte å unngå sosialistisk fordumming og destruktiv politikk på, men samtidig er jeg svært skeptisk til den sterke koblingen som ble mellom kirke og stat i Spania.

Statens natur

Staten er vakker på sine egne premisser. På lik linje med at bjørner har pels og at mennesker går på to bein har staten et par særtrekk som jeg tror at ikke kan forandres eller avlæres:

1) Staten er et hierarki
2) Staten er konformitet
3) Staten er sentralisering.
4) Staten er disiplinering

Altså hierarki, konformitet, sentralisering og disiplin. Jo mere stat, jo mer av disse tingene. Enkelte kommunister tror at staten er noe annet, og derfor kan de finne på å preke frihet og lå håret gro samtidig som de ønsker statlig eierskap over produksjonsmidlene.

Som fascist ser jeg helt klart verdien i den disiplinen og integrerringen inn i staten som ble gjort av blandt andre Mao og Stalin, men samtidig ødelegger staten muligheten for utvikling og velstand dersom den blir for stor. På samme måte som at en løve ikke er flink til å gå på to bein er ikke en stat flink til å finne på nye ting, eller produsere varer og tjenester av høy kvalitet dersom den har monopol. Derfor må Mao, Lenin og Stalins form for statsforherligelse forkastes, om ikke på moralsk grunnlag så på økonomisk grunnlag.

Mussolini pratet av og til om den helhetlige staten (estado totalitario) som tok seg av hele mennesket framfor å være en nattvekterstat som kun tok seg av lov og orden. Korporatisme er en del av denne helhetligheten da staten gjennom korporatisme finner måter å organisere nasjonens næringsliv på i samarbeid med fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og konsumentrepresentasjon.

Fordi den sosialdemokratiske staten også har et mål om helhetlighet framfor nattvekterstat har denne også korporatisme, selv om dette korporative samarbeidet foregår i en enkelt korporasjon (LO-NHO-STAT med årlige møter) framfor en per næringsretning (I Italia hadde de 22 korporasjoner)

Staten & kommunismen

Det kommunister hittil har gjort når de har fått makt er å øke statens omfang så langt som overhodet mulig samtidig som de er for intelektuelt late til å sette seg inn i statens personlighet og natur. Dermed skjønner de ikke hva de driver med, er ute av stand til å forutse konsekvensene av egne handlinger, og klarer ikke å sette pris på det de oppnår.

I kommunistiske og rosa-sosialistiske kretser i dag er det fortsatt tabu å hevde at det er noe som en annen aktør en staten kan gjøre bedre, uansett område. Faktisk må man ganske langt utpå høyresiden (litt til høyre for venstre tror jeg) før dette blir akseptable holdninger.

Selv mener jeg fks at familien er en institusjon som i stor grad bør holdes utenfor statens rekkevidde, og at religion er det samme. Derfor mener jeg at statskirken bør oppløses og at staten ikke bør sponse kirker. Dette er også normalt i de fleste andre land enn Norge.

Nyliberalisme vs fascisme.

?

Dette med det frie marked, og dets påståtte overlegenhet har lenge uroet meg ettersom jeg helst vil være en tilhenger av blandingsøkonomi og velferdsstat (innen visse grenser) slik tradisjonell fascistisk teori og praksis tilsier at jeg skal være. Like fullt sies det at Spania etter liberaliseringsprosessene på 1950-tallet, og Pinochet sitt høyreradikale (i ordets rette mening) styre på 70 og 80 tallet førte til økonomiske mirakler og rask velferdsøkning. Det prates faktisk om "det spanske mirakel", "det Chilenske mirakel" og muligens snart "det kinesiske mirakel" ettersom de følger samme kuren.

Er nå innvolvert i en spennende debatt om temaet, som jeg håper vil ende med at jeg på trygt og rasjonelt grunnlag kan avvise liberalismen i alle dens former, og vende tilbake til den gode gamle fascismen.

Klikk her for å følge debatten

Fascisme er noe mer enn bare tomme slagord, populisme og flagg slik moderne ny-sosialisme er, og derfor må fascistiske meninger og synsinger i mye større grad være basert på et rasjonelt grunnlag. Vi kan ikke dra en SU og si "Hush Bush" eller noe like lite gjennomtenkt, og deretter satse på at NRK fikser biffen for oss. Debatter av denne typen er derfor viktige.

Who where the fascists?

Hvem er fascister, og hvem er ikke fascister? Jeg mener at en god definisjon på fascisme er at det eksisterer et korporativt system, med korporasjoner - og at det er etablert en ettpartistat.
Sett fra en slik synsvinkel har det eksistert fire fascistiske stater, med fire fascistiske statsledere i verden:

Benito Mussolini - Italia
Fransisco Franco - Spania
Antonio Salazar - Portugal
Ioannis Metaxas - Hellas

Metaxas hadde planer om å lage et korporativt system i Hellas, men dette prosjektet ble avblåst av andre verdenskrig og det italienske angrepet på Hellas (Jepp, Mussolini angrep Hellas - en annen fascistisk stat. Metaxas tilot England å etablere militære baser i landet, og Mussolini startet en forkjøpskrig fordi han mente England ville angripe Italia gjennom Hellas) Det bør dog nevnes at ingen av disse regimene egentlig oppnådde de idealene som deres pådrivere så for seg at de ville oppnå - hverken innen korporatisme eller andre områder av ideologien. Dersom man føler for det kan man godt si det som kommunister sier når man forsøker å konfrontere dem diverse motbydelige kommunistiske regimer, og så at "Det har aldri eksister noen ordentlig fascistisk stat"

I tillegg til de fascistiske statene kommer de fascistiske partiene som aldri fikk makt. Her blir det en gråsone mellom nazisme og fascisme fordi mange fascistiske partier ble etablert utpå 1930-tallet, og da var like innfluert av tysk nasjonalsosialisme som main-stream fascisme (Fascisme var en internasjonal ideologi, nazisme var en lokal tysk variant på samme mot som at Pol Pot sin form for kommunisme var annerledes enn den vanlige marxist-leninismen som de fleste kommunistiske partier baserer seg på) På tross av dette kan vi nevne to partier som i hovedsak var fascistiske:

De brazialianske integralistene
British Union of Fascists

Jeg lurte litt på om det norske NS passet inn her, ettersom det faktisk forelå et korporativt program - men NS gikk i stor grad bort fra fascismen og vinglet over i nazismen istedenfor da det var mere oportunt for Quisling.

I tillegg til disse finnes det en rekke stater og statsledere som er av interesse for fascister å studere, selv om de ikke er direkte fascistiske. Disse er:

Chiang Kai-Check - Kina/Taiwan
Juan Peron - Argentina
Augusto Pinochet - Chile

I det tjuende århundret var fascismen i stor grad et middel i kampen mot kommunismen, men samtidig utviklet den politiske, filosofiske og økonomiske doktriner som har blitt kopiert av mer ufarlige og ukontroversielle politikere på sentrum-høyre aksen. Har fascismen en fremtid uten kommunisme som motstykke?

Antonio de Oliveira Salazar.

Mannen på bildet styrte Portugal mellom 1932 og 1968. Salazar en fan av Mussolini, og etablerte en korporativ ettpartistat etter italiensk modell. I likhet med Franco holdt Salazar Portugal nøytralt under andre verdenskrig, men sendte tropper til Russland for å kjempe mot kommunismen.

Salazar undertrykte nazistene, kommunistene og de mest radikale fascistene i Portugal, og i det politiske vakumet som oppstod i fravær av ekstremisme lanserte Salazar sitt eget parti, og et sett reformer kaldt "estado nuvo" eller "den nye staten"

Som utdannet økonom var Salazar på mange måter en teknokrat. Personlig er jeg dessuten en stor fan av statsledere som ikke sprader rundt i uniform (dersom en lege blir statsminister, bør han da fortsette å gå i hvit legefrakk på jobb?)

Les også engelsk wikipedia sin utmerkede artikel om Salazar: Klikk her

Plast-Norge del to 2

Som en fortsettelse på mitt tidligere innlegg lenger ned på bloggen, bør det legges til at det kanskje beste eksempelet på plast-Norsk kultur og filosofi er vårt forhold til eget jordbruk. NORGE PRODUSERER IKKE BEDRE ELLER MER ETISK MAT ENN EU ELLER RESTEN AV VERDEN! DERE BLIR LURT AV ÅSLAUG HAGA OG STORKAPITALISTISKE INTERESSER!!!!! LA DET VÆRE KLINKENDE KLART!!! Som en lett intro til denne lite studerte, og svært idylliserte delen av norsk produksjonsliv anbefaler jeg dokumentaren "smaken av hund". Når den er sett vil alle positive fordommer om norsk landbruk være borte, og man kan se dokumentaren "earthlings" som man kommer til ved å klikke her. Sistnevnte film vil være mye mer effektiv dersom man på forhånd har mistet noen av illusjonene om norsk landbruk, som venstresiden og media jobber for å spre, og man ikke lenger kan tenke med like stor selvfølgelig at dette "kun er noe som skjer i utlandet" (Fra linken kan man klikke seg videre til filmen "century of the self" som også er ganske kul)

Hva har så produksjonen av norske bondeidyll-effekter å gjøre med mitt nye begrep plast-Norge? Veldig mye. Bak idyllen tortureres og drepes dyr, og det er nettopp kombinasjonen av skjult tristesse og overgrep kombinert med falsk idyll, sponset kvasi-kultur, og andre effekter som definerer begrepet.

Evita Peron!

Fikk bare lyst til å dele denne utmerkede talen av Evita Peron

http://www.youtube.com/watch?v=X-PLyxKSSRk&feature=related

Evita Peron var hustruen til Juan Peron, Argentinas statsleder 1946 - 1955, og i 1973-74. Perons parti og folkebevegelse var sterkt støttet av de italienske fascistene i mellomkrigstiden, men vant ikke valget før 1946. Etter valgseieren ble parlamentarismen avskaffet, og en venstreradikal ettpartistat med støtte fra fagforeningene ble etablert. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955, men vant det første valget i 1973 gjennom et stråparti.

Litt mer om NPM

New Public Management entusiaster:
Margareth Thatcher og Tony Blair

Når vi først er inne på temaet new public management kan det være verdt å nevne at labour-mannen Tony Blair aldri reverserte tiltakene som Margareth Thatcher startet på 1980-tallet, og at England har vært NPM territorium siden den gang. Hvorfor det? Fordi det er fornuftig. I begynnelsen var den britiske venstresiden skeptisk til reformene, men når har de omfavnet NPM og akseptert det som deres egen unge. Korporatisme har en lignende histore. Da fascismen ble erklært som en høyreideologi etter litt tvil i løpet av 1920-tallet (Dette har vi fascister selv aldri blitt enige om, og til slutt ble det erklært at fascismen er "hverken til høyre eller venstre" resten av venstresiden mener derimot at vi er på høyresiden, mens jeg selv mener at fascisme er en venstreideologi) ble korporatisme høyresidens doktrine. Så forsvant fascismen, men korporatismen ble gjenskapt i en litt annen form, og deretter introdusert som en del av den sosialdemokratiske pakken.

I Årene fram til 1970 levde vi i sosialdemokatisk idyll under Keyns sine økonomiske prinsipper, og såkaldt samfunns-korporativ administrasjon (i motsetning til den fascistiske korporatismen som fikk navnet stats-korporatisme, for å vise skillet mellom sosialdemokratenes og fascistenes korporatisme) men så kom stag-flasjonskrisen, og ettersom Keynianismen for det første mente at en slik økonomisk situasjon ikke kunne forekomme, og for det andre ikke hadde noe svar på hva man kunne gjøre med det, ble doktrinen alvorlig svekket.

Så kom høyrebølgen. Først gjennom militærkuppet i Chile 1973 der økonomene fra universitetet i Chicago fikk et laboratorium for sine nye og fansy teorier (som viste seg å fungere utmerket med 10% økning i BNP per år) og deretter gjennom jappe-tiden i 1980-årene da Reagon og Thatcher spredde reformene til USA og England. NPM er den viktigste delen av denne høyrebølgen, og da disse prosjektene ble videreført av labour og Tony Blair utalte Thatcher at Blair og det nye labour var hennes viktigste seier.

Fra 1990 og framover har sosialdemokratiske partier og regjeringer også i utkantsstrøk slik som f.eks Norge akkseptert NPM, og dette er en kjempeseier for høyresiden. Deretter har vi fått globaliseringen, og den fornyede styrken til overnasjonale organisasjoner som EU og verdensbanken, med mer frihandel som følge. Alt dette er selvfølgelig vakkert - men fraværet av fascisme og korporatisme på tradisjonelt vis er selvfølgelig et savn. Folk som er lenger ute på høyresiden enn meg selv argumenterer mot korporatisme på den måten at det ville ødelegge det frie marked - men motargumentet er at det frie marked egentlig ikke er så veldig fritt, ettersom det er styrt av et par store konserner, og derfor ikke er så pluralistisk og mangfoldig som det liberaliserter liker å gi inntrykk av. I tillegg tror jeg korporatisme kan gjøre underverker for å legge om idustrien i mer miljøvennlig retning, også tjener fagforeningene og arbeiderbevegelsen på det ettersom fagforeningene dermed blir løsrevet fra LO-paraplyen og kan representere seg selv direkte i korporasjonene.

For mer infor om korporatisme, klikk her

Så det var en kort gjennomgang av økonomisk historie i det 20-ende århundret. For å gjøre den komplett kunne jeg ha lagt til at korporatisme spredde seg fra Italia til resten av verden etter børskrakket i 1929 som førte til New Deal i USA. (Mussolini håpet at dette var første skritt på veien til et fascistisk USA, og dermed en ny og mektig alliert, på samme måte som han hadde håpet at liberaliseringen av industrien i Sovjet-unionen under Lenin var første skritt på veien mot en fascistisk Sovjet-union, begge deler slo feil. ) Så korporatisme spredde seg også før utviklingen av sosialdemokratiene fra 1945 og framover. Mussolini gikk ut i fra at parlamentarisk demokrati på sikt ville bli spist opp av korporatisme dersom de to systemene skulle eksistere side om side, og at den demokratisk-korporative staten raskt ville utvikle seg mot en fascistisk ettpartistat. Nordens økonomiske og politiske historie fra 1945 og framover svekker denne tesen, men dette kan ha å gjøre med en del spesielle faktorer, som f.eks at mange arbeiderpartiets topper hadde vært aktive anti-fascister under krigen, og at sjefen selv (Einar Gerhardsen) hadde sittet i tysk fangeleir under krigen, og fordi tysk nazisme var assosiert med fascismen (selv om det er noe annet) førte denne uviljen til at en naturlig utvikling mot fascisme ble stoppet opp, eller treget ned. Som en liten fun-fact helt på slutten kan det nevnet at Antonio Salazar, og hans halv-fascistiske styre i Portugal mente at de nordiske sosialdemokratiene ville skli over i fascisme så sent som i 1969.

"And now over to something completly different"

Jeg har nemlig fått skryt for min blogger og debattvirksomhet, hvilket ikke skjer så ofte. Link til både skrytingen og tiltakene som førte til skrytet finnes under:

Klikk her